Barnet påtar seg voksenansvar

[AnonymBruker]

Jeg har en fantastisk 7-åring hjemme. 
hen er som barn flest, leker, tegner og har venner. Og elsker trampolina si. 
Men så har hen begynt å ta mye ansvar, for ikke er forventet. Voksenansvar kaller jeg det. 

f.eks så har vi en til på 2år. 
Om vi skal på tur så må vi pakke stelleveska. Som regel pakker vi dette først så det ikke blir glemt. 
Men nå har 7-åringen vist mistillit til at vi foreldrene klarer å pakke riktig og faktisk husker på det vi skal pakke. 
En Gang ble hen irritert fordi hen ikke så at jeg pakket med ekstra bleier. Og ble ikke rolig før jeg pakket opp og viste bleiene. 
 

En annen gang begynte minsten å leke med et viskelær. 7-åringen roper og sier hen er redd minsten skal spise den og bli kvelt. Jeg er tilstede, og er på vei for å ta det og forklarer hen at dette går fint. Hen blir da sint, for jeg går ikke fort nok og da kan minsten dø (var ikke lange biten å gå bort). Om minsten spiser viskelæret..  men minsten hadde ikke puttet den i munnen. Og gjorde det heller ikke.  Hen forsøker å ta ansvar for situasjonen. Og blir sint fordi jeg ikke reagerte fort nok. Jeg forteller hen at det er så fint at hen bryr seg, men nå har jeg tatt viskelæret og det hele gikk fint. Mamma passer jo på. 

lignende situasjoner skjer her og der. 
 

Hen tar altså ansvar og tenker over ting som hen overhode ikke skulle ofret en tanke. 
Er det noe med alderen? Er det noe jeg burde gjøre annerledes?

jeg ser på meg selv som en mama-bear, men overreagerer ikke om det skjer noe. Samme med å ikke virke panisk om barna slår seg osv. jeg sørger for at barn skal få være barn og slippe å bry seg om disse tingene som vi voksne selvsagt skal ta oss av. Og ikke skremme de så de er redde for alt.
De blir møtt med forståelse, kjærlighet, klem og kyss, får ha egne valg, være en del av familiens avgjørelser, har alt av klær og mat. Vi jobber også med god kommunikasjon og hvordan man uttrykker følelsene sine.

Jeg prøver bare å få frem at jeg tenker jo at vi er en normal familie. 

Men det er altså ikke bare at hen er redd for søskenet sitt, men følger med på kjøringen vår, om vi har det vi trenger osv. 

Men er dette normalt? Man skulle tro hen vokste opp i et hjem hvor de blir neglisjert på alle måter. At ingen voksne tok ansvar eller passet på barna, men det er jo ikke tilfellet her. Jeg tenker uansett at enten så er det en del av utviklingen, eller så er det noe vi som foreldre bommer helt på. 

På bakgrunn av dette har jo jeg meldt meg opp på COS-kurs. 
mulig jeg overtenker detter helt, og derfor er det rom for at jeg skal få høre det. 
Men det er også derfor spør jeg her, blant alle anonyme foreldre (og ikke foreldre). 
Er dette normalt for en på 7år å føle på et slikt ansvar? Har dere opplevd dette? 

Anonymkode: 2844b...794

[AnonymBruker]

Er barnet generelt engstelig og bekymret?

Det kan være personlighet  og det kan være tegn på angstlidelse. Har selv en 7 åring som følges opp for engstelse og bekymring for alt

Anonymkode: 410f2...b7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er barnet generelt engstelig og bekymret?

Det kan være personlighet  og det kan være tegn på angstlidelse. Har selv en 7 åring som følges opp for engstelse og bekymring for alt

Anonymkode: 410f2...b7f

Hei. 
Hen er veldig forsiktig av seg, sånn egentlig. Og generelt et sårt barn.
 

Hen er redd for å hoppe i vannet i tilfelle hen ikke blir tatt imot (har forsøkt å lære hen å svømme siden hen var 5år). Vi har aldri vært i en situasjon hvor hen har havnet under vann eller ikke klart å ta hen imot. 
Veldig opptatt av små sår og det å slå seg. Så derfor ganske forsiktig av seg. Var ikke slik når hen var mye mindre. 
Blir også veldig lei seg over mindre ting (i forhold til hva andre barn vi kjenner i samme alder blir) , derfor er vi også veldig på dette med at barna skal føle seg sett (i tilfelle vi har bommet der og dette er nå resultatet). Og derfor vi jobber med god kommunikasjon og hvordan snakke om følelser. Slik at hen kan uttrykke tidlig når det er noe. Før ting eskalerer dit at hen blir så lei seg eller tar på seg så mye ansvar. 

egentlig veldig lik min far når jeg tenker over det. 
Hvordan blir barnet ditt fulgt opp? Og evnt tiltak? 
 

Anonymkode: 2844b...794

[AnonymBruker]

Følger, da jeg har en sjuåring som er helt lik. 

Anonymkode: efb27...69f

[AnonymBruker]

Jeg må bare si det, vær så snill og slutt å skriv "hen"!

Anonymkode: 0bc67...429

[AnonymBruker]

Kanskje hen blir stresset fordi du oppfører deg som om barnet har dårligere oppfattelsesevne enn barnet egentlig har. 

Anonymkode: 28e8e...801

[AnonymBruker]

En 7-åring, ts, er ikke et lite barn. Det er et barn som er i den alderen der konsekvenstenking og risikovurdering.

Jo, noen barn er ikke helt der, men andre er der. Samtidig er de i en alder der de ikke ennå forstår ting som ironi og de forstår ikke at man "barnsliggjør" seg selv ovenfor dem. 

Så dersom du snakker ned til en 7-åring som har startet på enkel risikovurdering er sjansen ganske stor for at barnet oppriktig tror du er så dum som du gjør deg. Og dermed tenker at du faktisk er for dum til å ivareta en baby.

Løsningen i begge tilfeller er å slutte å snakke ned til barnet. Begynn å snakke med normal voksenstemme, og kom barnets uro i møte, heller enn å avfeie den som "ikke noe å bry seg om".

Er barnet urolig over at baby skal være uten bleie, forklar rimelig i detalj hvorfor det faktisk ikke er krise om dere må ha på baby klær uten bleie i 10 minutt mens dere springer på butikken. Hjelp barnet med risikovurderingen. Og om du tenker "dette er barnet for ung til å forstå"? forsøk først å samtale med barnet om konseptet. Det er trolig at du undervurderer det. Dersom du tenker at "dette er barnet for ung til å vite om/uroe seg for"? Da er det viktig at du samtaler med barnet. Det vet helt sikkert om risikoen og tenker at din stillhet om tema betyr at det enten er helt krise eller at du ikke vet om risikoen. Begge deler forsterker angst.

At du er robust og uredd og imøtekommende er viktig. Er barnet redd? Si "hva er du redd for skal skje?" "la oss snakke om hva som kan skje". Alt vi snakker om er nemlig ufarlig.

Anonymkode: 15c23...7e5

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ganske vanlig å være litt engstelig i den alderen. Hjernen utvikler seg og, og man begynner å forstå at verden er stor, å se sammenhenger, og ikke minst å bekymre seg.

Anonymkode: 37336...0f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

En 7-åring, ts, er ikke et lite barn. Det er et barn som er i den alderen der konsekvenstenking og risikovurdering.

Jo, noen barn er ikke helt der, men andre er der. Samtidig er de i en alder der de ikke ennå forstår ting som ironi og de forstår ikke at man "barnsliggjør" seg selv ovenfor dem. 

Så dersom du snakker ned til en 7-åring som har startet på enkel risikovurdering er sjansen ganske stor for at barnet oppriktig tror du er så dum som du gjør deg. Og dermed tenker at du faktisk er for dum til å ivareta en baby.

Løsningen i begge tilfeller er å slutte å snakke ned til barnet. Begynn å snakke med normal voksenstemme, og kom barnets uro i møte, heller enn å avfeie den som "ikke noe å bry seg om".

Er barnet urolig over at baby skal være uten bleie, forklar rimelig i detalj hvorfor det faktisk ikke er krise om dere må ha på baby klær uten bleie i 10 minutt mens dere springer på butikken. Hjelp barnet med risikovurderingen. Og om du tenker "dette er barnet for ung til å forstå"? forsøk først å samtale med barnet om konseptet. Det er trolig at du undervurderer det. Dersom du tenker at "dette er barnet for ung til å vite om/uroe seg for"? Da er det viktig at du samtaler med barnet. Det vet helt sikkert om risikoen og tenker at din stillhet om tema betyr at det enten er helt krise eller at du ikke vet om risikoen. Begge deler forsterker angst.

At du er robust og uredd og imøtekommende er viktig. Er barnet redd? Si "hva er du redd for skal skje?" "la oss snakke om hva som kan skje". Alt vi snakker om er nemlig ufarlig.

Anonymkode: 15c23...7e5

Godt innlegg med nyttige tips! Takk

Anonymkode: efb27...69f

[AnonymBruker]

Jeg syns dette høres mer ut som angst, enn et barn som tar ansvar, og at det handler mer om at barnet er engstelig for forskjellige ting som kan skje, og prøver å beskytte seg mot dette, enn at det prøver å ta ansvar og utføre oppgaver som må gjøres. 

Jeg ville nok prøvd å få til en samtale med BUP for å finne konstruktive måter for dere alle å håndtere dette på.

Anonymkode: 0d1d9...7c2

[AnonymBruker]

Du kaller deg selv for "mama bear". 

Du never i begge innleggene at du har mye fokus på kommunikasjon rundt følelser. 

Kan det være at når hun var liten og for eksempel skadet seg, spurte du "Oi! Ble du lei deg nå? Skadet du deg nå? Trenger du plaster?" der hvor det kanskje passet seg å si "Oi! Opp igjen, dette går fint!"? 

Ofte så blir barn veldig oppmerksomme på ting de blir fortalt er viktige. 

Blir et barn fortalt at deres favorittfilm ikke kan kjøpes fordi familien ikke har råd, vil barnet bli oppmerksom på pengebruk. 

Men om et barn blir fortalt at hun burde kjenne på negative følelser hele tiden, vil hun påføre dette på alt rundt seg. 

Det er selvfølgelig personlighet og miljø som spiller inn, men etter min erfaring fungerer det slik. 

Du har altså (kanskje) fortalt ditt barn at å "feile" : Falle, glemme, slå seg, ikke rekke noe, hoppe fra en høy kant mm,

Er noe som kanskje er negativt: 

"Slo du deg når du traff vannet? Var du redd på toppen av tårnet?" 

"Oi! Å NEI! Vi HAR GLEMT BILNØKLER! Så dumt!" 

 

Nå er ikke jeg så god til å forklare men håper du skjønner tegninga. Du lærer altså datteren din å være hyperobs på alt av spørsmål i eget hode, å oppblåse disse bagatellene til større ting. 

Anonymkode: a4e0a...652