Noe er galt med meg, men jeg vet ikke hva

[AnonymBruker]

Jeg er så merkelig. Først og fremst så kjennes det ut som at jeg ikke klarer helt å forstå hva jeg føler. Skal jeg snakke om mine problemer til andre så får jeg jerneteppe og vet ikke hva jeg skal si. 
 

Jeg unngår mennesker, og spesielt å få venner så mye jeg kan, fordi jeg er redd for at noen skal innvadere livet mitt, og/eller at jeg føler at mennesker bare står i veien i livet mitt. Jeg hadde mange venner før, men jeg møtte de sjeldent, jeg var svært kontrollerende og kunne ikke møte noen før jeg var helt klar til å møte de. 
 

så fort noen besøker meg, er det som verdens ende. Jeg blir direkte sint for at folk er rundt meg, og ødelegger dagen min. Jeg får ikke til å gjøre ting, ta vare på meg selv eller slappe av om jeg har folk rundt meg. Ingen forskjell på venner og familie. Jeg blir utslitt og frustrert om slikt skjer, og venter og venter til jeg bare kan få være alene og ta tak i livet mitt. Det eneste jeg uansett gjør er å: slappe av på en konkret plass i stua, trene og spise. Kommer noen i veien for dette kjennes det ut som verdens undergang.

 

Samme om jeg drar på ferie. Jeg hater å dra på ferie med venner/familie. Jeg ser på det som et slit. Når jeg drar alene på ferie, har jeg kontroll på alt. Føler meg fri og bra. 
 

men oppi alt dette så føler jeg meg også ensom. Jeg henger ikke med noen, noen sinne. Jeg forstår ikke hva problemet mitt er. Jeg hater dette. Jeg er ei jente på 23 år forresten.

Anonymkode: 31607...9cd

[Gjest Glut]

Trist at du har det slik. Det er ikke normalt og ha det slik som du beskriver, vet ikke hva som er årsaken men det må da være noe som har skjedd siden du har sånne tanker /følelser. Har vært hos psykolog noen gang? 

[AnonymBruker]

Glut skrev (8 minutter siden):

Trist at du har det slik. Det er ikke normalt og ha det slik som du beskriver, vet ikke hva som er årsaken men det må da være noe som har skjedd siden du har sånne tanker /følelser. Har vært hos psykolog noen gang? 

Vært til psykolog flere ganger, men har aldri snakket om dette. Det er som at hjernen min ikke skjønner hva jeg egentlig burde ha snakket om hos psykolog

Anonymkode: 31607...9cd

[AnonymBruker]

Høres kanskje ut som du har en personlighetsforstyrrelse? 😕

Anonymkode: b3dd1...6ca

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er så merkelig. Først og fremst så kjennes det ut som at jeg ikke klarer helt å forstå hva jeg føler. Skal jeg snakke om mine problemer til andre så får jeg jerneteppe og vet ikke hva jeg skal si. 
 

Jeg unngår mennesker, og spesielt å få venner så mye jeg kan, fordi jeg er redd for at noen skal innvadere livet mitt, og/eller at jeg føler at mennesker bare står i veien i livet mitt. Jeg hadde mange venner før, men jeg møtte de sjeldent, jeg var svært kontrollerende og kunne ikke møte noen før jeg var helt klar til å møte de. 
 

så fort noen besøker meg, er det som verdens ende. Jeg blir direkte sint for at folk er rundt meg, og ødelegger dagen min. Jeg får ikke til å gjøre ting, ta vare på meg selv eller slappe av om jeg har folk rundt meg. Ingen forskjell på venner og familie. Jeg blir utslitt og frustrert om slikt skjer, og venter og venter til jeg bare kan få være alene og ta tak i livet mitt. Det eneste jeg uansett gjør er å: slappe av på en konkret plass i stua, trene og spise. Kommer noen i veien for dette kjennes det ut som verdens undergang.

 

Samme om jeg drar på ferie. Jeg hater å dra på ferie med venner/familie. Jeg ser på det som et slit. Når jeg drar alene på ferie, har jeg kontroll på alt. Føler meg fri og bra. 
 

men oppi alt dette så føler jeg meg også ensom. Jeg henger ikke med noen, noen sinne. Jeg forstår ikke hva problemet mitt er. Jeg hater dette. Jeg er ei jente på 23 år forresten.

Anonymkode: 31607...9cd

Det du går igjennom er ikke normalt..og du burde ikke ha det sånn. Hva om du går til fastlegen og starter der?...trolig bør du utredes, så du kan få hjelp for problemet ditt..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Høres kanskje ut som du har en personlighetsforstyrrelse? 😕

Anonymkode: b3dd1...6ca

Høres ikke ut som personlighetsforstyrrelse, syns jeg. Hvis vi mååå snakke om diagnoser kan det evt være i autisme spekteret, men da antagelig asberger. Men jeg tror heller ikke dette. Jeg syns det er helt greit å være litt asosial, si nei til ting, ta vare på deg selv. Siden du også kan være ensom, kan du jo velge en person du føler deg komf med og være kun med denne. Det er ikke så uvanlig å bli sliten av ytre stimuli, slik som andre mennesker. Jeg tror ikke det er noe galt ned deg. Godta deg selv slik du er, nyt alenetid. Ikke vær redd for å si nei til ting. 

Anonymkode: e7057...b20

[AnonymBruker]

Kanskje du bare ikkje liker folk? 

Anonymkode: 2c432...a8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Høres kanskje ut som du har en personlighetsforstyrrelse? 😕

Anonymkode: b3dd1...6ca

Nei, er normal. Er bare dette jeg sliter med. Syns jeg er mer oppegående enn de fleste, men isolerer meg ganske mye

Anonymkode: 81c25...97f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Høres kanskje ut som du har en personlighetsforstyrrelse? 😕

Anonymkode: b3dd1...6ca

Enig i dette. Noe høres ut som unnvikende personlighetsforstyrrelse, som kan gjøre relasjoner med andre ganske vanskelig. Men terapi kan hjelpe til å jobbe med egne negative mønstre. 

 

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Nei, er normal. Er bare dette jeg sliter med. Syns jeg er mer oppegående enn de fleste, men isolerer meg ganske mye

Anonymkode: 81c25...97f

Det betyr ikke at du ikke er oppgående, hva legger du forresten i oppegående? En personlighetsforstyrrelse gjør ikke at man ikke er oppegående, bare at man særlig sliter i relasjoner med andre. Man kan fint skaffe seg høyere utdanning, en god jobb, osv med en personlighetsforstyrrelse, men sliter mer i det sosiale. Kanskje kjenner du deg igjen i unnvikende personlighetsforstyrrelse om du leser det litt opp på det?

Anonymkode: 8ab76...879

[AnonymBruker]

Jeg holder også en knapp på å lese seg opp på unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: b51a7...839

[AnonymBruker]

Dissosiativ lidelse? 

Hvis du alltid har tilpasset deg menneskene rundt deg kan det gi deg følelsen av å "miste deg selv" rundt andre mennesker, jeg reagerer som deg, men ikke på alle, kommer an på relasjonen og om formen, som varierer veldig nå. Men egentlig tror jeg det er angst som får meg til å bli sint, både for å miste meg selv, og å ødelegge en relasjon som jeg ønsker meg. 

Anonymkode: 18e7e...9d1

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat slik (med mer), har unnvikende engstelig PF. Det er som om at hele meg og min personlighet tilsier at jeg er introvert. Og at jeg vil være alene, trives best alene og takler ikke andre mennesker. Men, problemet er at jeg ønsker å være sosial, jeg skulle ønske jeg klarte å få besøk av familie, dra på ferie og å være med andre mennesker. Men det går bare ikke, det tar alt jeg har av energi og jeg klarer aldri å senke skuldrene (m.m. Blir for langt å forklare alt)
Er så uheldig og har emosjonell ustabil PF i tillegg. Så ja, eksplosiv sinne og overreaksjon, spesielt ved svik og å bli forlatt og stengt ute. De diagnosene krasjer totalt og også fyrer opp hverandre. 

Jeg liker best å gjøre ting alene, fordi andre mennesker er slitsomme og det blir mer å ta hensyn til. Samtidig så klarer jeg ikke å gjøre ting alene, fordi jeg føler meg utrygg og uglesett av de rundt meg. Så det ender opp med at jeg gjør ingenting, drar ingen steder og er ikke med noen. Jeg har absolutt ingen som står meg nær. Eneste mennesket som kjenner meg er psykologen. 

En ekte introvert trives hjemme i sitt eget selskap. En person som ikke har behov for andre mennesker, trives med å være isolert og alene og har det som plommen i egget. En person med unnvikende PF, vil ikke være alene og frykter sosiale situasjoner alene. Men akkurat det er ikke satt i stein, du kan fortsatt ha diagnosen til tross for at du liker å gjøre ting alene. 

Anonymkode: 2c714...6bc

[AnonymBruker]

Har det også sånn. Har schizoid personlighetsforstyrrelse. (Har ikke noe med schizofreni å gjøre.) Betyr ikke at du har det samme, men du kan google og se om du kjenner deg igjen. 

Hadde mange venner da jeg var ung og ble tvunget sammen av skole og fritid, men prøvde alltid å unngå dem hvis jeg kunne. Da jeg ble voksen ghosta jeg alle og har vært alene siden. (Er i jobb da, og blir sett på som oppegående, men spiller skuespill og slipper ingen inn.) Jeg orker ikke å være sammen med noen, men samtidig er det så slitsomt å være alene hele tiden. Så det er ganske håpløst. 

Jeg var hos psykiater, men fikk ikke til å si noen ting. Fikk diagnosen likevel etter at hun snakket med foreldrene mine. Du klarer jo å skrive litt om hvordan du har det, kan du vise det til psykologen din? For min del hadde hun ikke noen behandling å tilby så det var ingen vits. Men det er lenge siden, kanskje det finnes mer nå. 

Anonymkode: 21ec7...896

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Høres ikke ut som personlighetsforstyrrelse, syns jeg. Hvis vi mååå snakke om diagnoser kan det evt være i autisme spekteret, men da antagelig asberger. Men jeg tror heller ikke dette. Jeg syns det er helt greit å være litt asosial, si nei til ting, ta vare på deg selv. Siden du også kan være ensom, kan du jo velge en person du føler deg komf med og være kun med denne. Det er ikke så uvanlig å bli sliten av ytre stimuli, slik som andre mennesker. Jeg tror ikke det er noe galt ned deg. Godta deg selv slik du er, nyt alenetid. Ikke vær redd for å si nei til ting. 

Anonymkode: e7057...b20

Det er umulig å vite om Ts har personlighetsforstyrrelser, asberger eller diagnoser kun basert på hva som står i denne tråden. Om man tror det, vet man veldig lite om psykologi, samtidig som man innbiller seg at man vet mye. (dunning-kruger-effekten).

Anonymkode: 3da8f...00c

[Jullen]

AnonymBruker skrev (På 5.7.2021 den 18.24):

Vært til psykolog flere ganger, men har aldri snakket om dette. Det er som at hjernen min ikke skjønner hva jeg egentlig burde ha snakket om hos psykolog

Anonymkode: 31607...9cd

Så flott du har vært hos psykolog. Da har du ihvertfall foten inn forbi det psykiatriske helsevesenet og kan ta opp problemet der,  fremfor å få stilt diagnose her i KG😉🙃

[AnonymBruker]

Hvorfor gikk du til psykolog? Fikk du noen diagnoser der?

Jeg sliter med sosial angst og mistenker en liten grad av unnvikende personlighetsforstyrrelse. Men har ingen diagnose. Jeg kjenner meg delvis igjen i beskrivelsen din, bare i mye lavere grad. 

Kjenner du angst/ubehag rundt folk?

Er du redd for å si eller gjøre noe feil sammen med folk eller er du likegyldig til hva de synes om deg?

Syns jo nesten det er litt rart noen vil besøke deg når du behandler gjestene dine slik😌

Er det familie/venner som besøker deg fordi de kanskje har grunn til å være bekymret for noe? Utrykker du for noen at du føler deg ensom selv om du er introvert?

Dette er spørsmål du kan tenke igjennom og evt ta videre med psykolog🌸

Anonymkode: e449c...f9d

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Fikk etterhvert flere diagnoser, deriblant unnvikende personlighetsforstyrrelse. Ble ikke overrasket når jeg fikk konstatert at jeg hadde det. 

Det er et slit. Man prøver å akseptere at sånn er det, men samtidig vil man jo ha mennesker rundt seg. Men når jeg har mennesker rundt meg blir jeg bare sliten, sur og klarer ikke å slappe av. Jeg blir liksom ikke fornøyd uansett. 

Misunner virkelig de som har en jentegjeng, og som drar på reiser sammen osv. Sånne ting kan jeg bare glemme, for jeg hadde bare ødelagt for de andre. Dra på spa for å slappe av og lade batteriene høres fantastisk ut for de fleste, men jeg hadde aldri greid å slappe av der. Jeg hater å være sånn her. 

Føler med deg ts..

Anonymkode: 72805...057

[AnonymBruker]

Hva med ordet introvert, ressonerer det?

Anonymkode: 1a270...542