Er det greit å minske kontakt med familie om de gjør de deprimert?

[AnonymBruker]

Jeg føler meg vond, ekkel, og jævlig når jeg føler det på denne måten, og trenger derfor å bare lette meg og enten høre konstruktive råd eller gode tips. Jeg kommer ikke hit for å få bekreftet hva jeg føler, så spar dere For trasse kommentarer.

Jeg kommer ikke overens med Min storesøster og nevø. Ikke i den form av at vi krangler eller noe sånt, men deres væremåte matcher ikke min levemåte og væremåte. Har helt ulike meninger og syn på ting. Min søster skulle aldri ha fått barn, for hun neglisjerer barnet, gir den ikke den oppmerksomheten den trenger, og er ikke helt til stede. Jeg blir ofte overlatt med barnet flere ganger i uken fordi hun ikke har overskudd eller er for deprimert til å ta vare på barnet. Jeg blir maset på nesten hver eneste dag om å komme å henge med barnet, eller ta med barnet på forskjellige aktiviteter. 
 

nå nylig var de begge på liggeover besøk hos meg i leiligheten min. Den er ganske liten. Barnet er uoppdragen, og får ikke noe grensesetting av foreldrene. Ufordragelig. Disse 2 dagene har vært et mareritt for meg. Jeg er diagnosert med depresjon, og tåler veldig lite før jeg blir ordentlig sint og frustrert og på gråten. Min søster sover ikke før 3-4 tiden på natta, og derfor holder oss alle våkne til da. Og hun sover frem til 21.00 på kvelden. Så dagene endte opp med at jeg måtte være musestille og vente til hun sto opp. I tillegg til barnet som bråker, krever mye og får ikke kontakt med sin mor. Så jeg blir overlatt til barnet. 
 

jeg er helt avhengig av rutiner, ha det rolig rundt meg, og trene og spise sunt for å fungere. De 2 dagene har vært som et enormt nederlag for meg, jeg har aldri følt meg så lost før. Jeg takler rett og slett ikke å ha de rundt meg, for det blir for mye. Jeg tåler ikke å være rundt andre som drar meg lengre ned. Jeg måtte be min søster om å dra hjem for å sove hvis hun uansett skulle bruke hele dagen sin hjemmE hos meg og sove på sofaen til kvelden. Dette ble hun lei seg for. Måtte også be henne om å ikke ta med barnet hjemme Hos meg noe Mer, for barnet vet ikke hva grenser er og tråkker over mine grenser. Jeg sa rett og slett at barnet ikke fikk lov til å komme besøk hos meg, men jeg kunne heller komme på besøk til de og være med barnet i et par timer. Kommer de først hit, vet jeg aldri når de drar heller.

Anonymkode: 7511d...4b1

[Gjest Fnuggolina]

Det første du må gjøre er å sende bekymringsmelding til barnevern.

Dette barnet blir utsatt for omsorgssvikt, og familien trenger hjelp. 

Helt greit at du setter grenser, men jeg tenker det er underlig at hverken du eller søster virker å ha barnets beste fremst i tankene. 

 

[CorvusCorax]

Høres ut som en slitsom situasjon. Du må nesten bare sette grenser, og det er greit. Vet hun ikke at du er deprimert? I såfall må du snakke med henne om at du ikke har nok overskudd til å sosialisere på den måten. 

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (Akkurat nå):

Det første du må gjøre er å sende bekymringsmelding til barnevern.

Dette barnet blir utsatt for omsorgssvikt, og familien trenger hjelp. 

Helt greit at du setter grenser, men jeg tenker det er underlig at hverken du eller søster virker å ha barnets beste fremst i tankene. 

 

Barnet har en god far, som viser mye omsorg. Så det er ikke nødvendig med bekymringsmelding. Barnevernet er ikke svaret til alt.

 

Jeg kjenner dette veldig på meg at det ikke er mitt barn eller mitt ansvar at jeg skal gi mye omsorg til barnet. Jeg syns det rett og slett er unødvendig for meg å skulle tre frem som en morsrolle når barnet har en mor og far til dette. Jeg sliter nok Slik som jeg har det, og for meg er det å ta vann over hodet når jeg hele tiden må ha ansvar for barnet. 
 

Det er for mye for meg. Jeg er ikke moren; jeg er bare en tante. Jeg har ikke bedt Om å få et ansvar som jeg skulle ha stått foruten. Det er ikke jeg som Har født barnet, så det skal ikke være nødvendig for meg å Mate barnet, dusje barnet, si til barnet at barnet må pusse tenner, si hva som er greit og ikke. Det er så mye at jeg vil kutte all kontakt. Jeg klarer ikke å ta vare på helsa mi når jeg blir satt med så

mye ansvar.

Anonymkode: 7511d...4b1

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (3 minutter siden):

Høres ut som en slitsom situasjon. Du må nesten bare sette grenser, og det er greit. Vet hun ikke at du er deprimert? I såfall må du snakke med henne om at du ikke har nok overskudd til å sosialisere på den måten. 

Ja, men hun bryr seg ikke Om dette. Alt handler om henne og barnet. Om Jeg sier at noe ikke er greit, blir hun sint. Da får jeg hele tiden den «du er så Dårlig søster og gjør ingenting for oss», så da ender det bare opp Med at jeg blir direkte sint og blir slem i tonen min. Jeg må rope at jeg ikke gidder å ha barnet på besøk. Det hjelper ikke å snakke som voksne, for hun guilt tripper meg. Hele tiden. Da ender det opp med at jeg blir forbanna frustrert og sint at jeg må rope. 

Anonymkode: 7511d...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, men hun bryr seg ikke Om dette. Alt handler om henne og barnet. Om Jeg sier at noe ikke er greit, blir hun sint. Da får jeg hele tiden den «du er så Dårlig søster og gjør ingenting for oss», så da ender det bare opp Med at jeg blir direkte sint og blir slem i tonen min. Jeg må rope at jeg ikke gidder å ha barnet på besøk. Det hjelper ikke å snakke som voksne, for hun guilt tripper meg. Hele tiden. Da ender det opp med at jeg blir forbanna frustrert og sint at jeg må rope. 

Anonymkode: 7511d...4b1

Hun sliter sikkert med en del hun også. Tror hun er en fungerende deprimert person, men innrømmer dette aldri. Hun har tidligere sagt at hun føler hele ungdomstiden ble tatt fra henne, og at nå som barnet er litt større så vil hun leve livet hun gikk glipp av. Dvs, snakke med andre Menn, reise, dra ute på restauranter, være med venner etc. det virker som at hun nesten har glemt at hun fortsatt har et barn, og ikke er så fri som hun skulle ønske hun var.

Anonymkode: 7511d...4b1

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, men hun bryr seg ikke Om dette. Alt handler om henne og barnet. Om Jeg sier at noe ikke er greit, blir hun sint. Da får jeg hele tiden den «du er så Dårlig søster og gjør ingenting for oss», så da ender det bare opp Med at jeg blir direkte sint og blir slem i tonen min. Jeg må rope at jeg ikke gidder å ha barnet på besøk. Det hjelper ikke å snakke som voksne, for hun guilt tripper meg. Hele tiden. Da ender det opp med at jeg blir forbanna frustrert og sint at jeg må rope. 

Anonymkode: 7511d...4b1

Si at hun må skjerpe seg og at du kommer til å kontakte barnevernet. Hun har ingen rett til å invadere livet ditt sånn. Si at du kun svarer på tlf. på dine premisser. Og at du ikke åpner opp døren for uanmeldt besøk. Og om hun sier du er en dårlig søster så forteller du henne at det er det hun som er, at hun må vokse opp og ta ansvar for eget liv, og at du er lei av at hun utnytter deg. 

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Barnet har en god far, som viser mye omsorg. Så det er ikke nødvendig med bekymringsmelding. Barnevernet er ikke svaret til alt.

 

Jeg kjenner dette veldig på meg at det ikke er mitt barn eller mitt ansvar at jeg skal gi mye omsorg til barnet. Jeg syns det rett og slett er unødvendig for meg å skulle tre frem som en morsrolle når barnet har en mor og far til dette. Jeg sliter nok Slik som jeg har det, og for meg er det å ta vann over hodet når jeg hele tiden må ha ansvar for barnet. 
 

Det er for mye for meg. Jeg er ikke moren; jeg er bare en tante. Jeg har ikke bedt Om å få et ansvar som jeg skulle ha stått foruten. Det er ikke jeg som Har født barnet, så det skal ikke være nødvendig for meg å Mate barnet, dusje barnet, si til barnet at barnet må pusse tenner, si hva som er greit og ikke. Det er så mye at jeg vil kutte all kontakt. Jeg klarer ikke å ta vare på helsa mi når jeg blir satt med så

mye ansvar.

Anonymkode: 7511d...4b1

Nei.

Jeg synes hele situasjonen med din søster høres veldig spesiell ut, hvorfor i alle dager er hun så mye hos en åpenbart psykisk syk person som ikke klarer/ønsker?

Hun klarer ikke ansvaret for barn helt åpenbart, og hvor er da denne faren?

Enten må du ringe barnevern, eller så må du ringe ham og forklare ståa så han evt kan ta over omsorg. 

Ha litt empati med barnet fremfor å fokusere på ditt behov for å gi F. 

Hun lar deg ha ansvaret lenge, helt til du skriker av sinne - så gjentar dette seg? Det er ikke normalt.

Hun klarer av en eller annen grunn ikke respektere deg eller ivareta ungens behov. 

Du sier dette skjer hyppig - det ER grunn til bekymringsmelding!

[AnonymBruker]

kun svar på ditt spørsmål:

ja det er greit å redusere/kutte kontakten om din familie får deg til å være deprimert. du må kjenne på deg selv og dine egne grenser. 

jeg har selv kuttet kontakten med mine foreldre (og dermed mistet jeg kontakten med hele min slekt) grunnet at de gjorde meg deprimert, ukentlige krangler, utsatte meg for psykisk vold og påvirket til panikkanfalletc. etter dette har jeg hatt det enormt bra. når jeg tok skrittet var det som at skuldrene mine ble mye lettere, og jeg smilte fra øre til øret. første gang ordentlig på mange år. 

de har hatt den "blod er tykkere enn vann" holdningen mot meg, og jeg følte dermed at det ikke var lov til å redusere kontakten. 

men etter jeg har gjort det så er min livskvalitet og hverdag blitt superfin og ingen problemer lengre 😊

Anonymkode: b04dc...ce3

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (2 minutter siden):

Si at hun må skjerpe seg og at du kommer til å kontakte barnevernet. Hun har ingen rett til å invadere livet ditt sånn. Si at du kun svarer på tlf. på dine premisser. Og at du ikke åpner opp døren for uanmeldt besøk. Og om hun sier du er en dårlig søster så forteller du henne at det er det hun som er, at hun må vokse opp og ta ansvar for eget liv, og at du er lei av at hun utnytter deg. 

Har truet henne med dette før. Hun er sinnsykt manipulerende. En gang var mannen hennes ekstremt frekk mot meg og min mor, og jeg måtte skjelle han ut for dette. Fikk da beskjed av min søster at jeg måtte be om unnskyldning til mannen ellers så fikk jeg ikke møte barnet mer. Hun gjør dette ofte. Bruker barnet mot Meg. I går gjorde hun også dette når jeg sa at jeg ikke orket barnet Mer på besøk. Da sa hun, fortsetter du slik får du heller aldri besøke henne mer

Anonymkode: 7511d...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

kun svar på ditt spørsmål:

ja det er greit å redusere/kutte kontakten om din familie får deg til å være deprimert. du må kjenne på deg selv og dine egne grenser. 

jeg har selv kuttet kontakten med mine foreldre (og dermed mistet jeg kontakten med hele min slekt) grunnet at de gjorde meg deprimert, ukentlige krangler, utsatte meg for psykisk vold og påvirket til panikkanfalletc. etter dette har jeg hatt det enormt bra. når jeg tok skrittet var det som at skuldrene mine ble mye lettere, og jeg smilte fra øre til øret. første gang ordentlig på mange år. 

de har hatt den "blod er tykkere enn vann" holdningen mot meg, og jeg følte dermed at det ikke var lov til å redusere kontakten. 

men etter jeg har gjort det så er min livskvalitet og hverdag blitt superfin og ingen problemer lengre 😊

Anonymkode: b04dc...ce3

Du Aner ikke hvor glad jeg er i dag etter de dro. Det kjennes ut som at 90kg er lettet av mine skuldre. Jeg føler jeg kan leve igjen. Jeg føler livet er verdt å leve igjen. Når de var her i 2 dager visste jeg seriøst ikke om Jeg gadd å leve mer. Så tungt var det.

Anonymkode: 7511d...4b1

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (4 minutter siden):

Nei.

Jeg synes hele situasjonen med din søster høres veldig spesiell ut, hvorfor i alle dager er hun så mye hos en åpenbart psykisk syk person som ikke klarer/ønsker?

Hun klarer ikke ansvaret for barn helt åpenbart, og hvor er da denne faren?

Enten må du ringe barnevern, eller så må du ringe ham og forklare ståa så han evt kan ta over omsorg. 

Ha litt empati med barnet fremfor å fokusere på ditt behov for å gi F. 

Hun lar deg ha ansvaret lenge, helt til du skriker av sinne - så gjentar dette seg? Det er ikke normalt.

Hun klarer av en eller annen grunn ikke respektere deg eller ivareta ungens behov. 

Du sier dette skjer hyppig - det ER grunn til bekymringsmelding!

Jeg er ikke åpenbarnt psysisk syk, hun benekter at psykiske problemer eksisterer, så hun ser ikke på Meg som deprimert: husk, å være deprimert betyr ikke at man er funksjonshemmet.  Faren er hjemme; barnet får omsrog når de er hjemme, men ikke når barnet er overlatt til moren helt alene. Som feks de 2 dagene de var her. Moren gjør Jo ting for barnet, men ikke nok.

 

Anonymkode: 7511d...4b1

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er ikke åpenbarnt psysisk syk, hun benekter at psykiske problemer eksisterer, så hun ser ikke på Meg som deprimert: husk, å være deprimert betyr ikke at man er funksjonshemmet.  Faren er hjemme; barnet får omsrog når de er hjemme, men ikke når barnet er overlatt til moren helt alene. Som feks de 2 dagene de var her. Moren gjør Jo ting for barnet, men ikke nok.

 

Anonymkode: 7511d...4b1

Skjønner.

Men, da ringer du nå uansett far og forklarer problemstillingen. Eller sender en SMS.

Du har ingemting å tape på det - om noe kutter hun deg ut og du slipper få besøk.

Du har GOD grunn til å kontakte noen helt uten at motivet er egen sykdom/behov.

Barnet kan ikke overlates til mor alene, og det må faktisk formidles til noen.