Flere som er oppvokst med en spiseforstyrret mor som fortsatt er spiseforstyrret?

[AnonymBruker]

Det er så slitsomt! Moren min har vært spiseforstyrret så lenge jeg kan huske og i følge min far så hadde hun problemer med mat allerede da de begynte å date. Moren min er nå i 60-årene og det å spise så lite ( hun har vel 10 matvarer hun veksler på og påstår hun er allergisk mot alt av melk, kjøtt,soya, belgfrukter,linser,tofu og nesten alt av grønnsaker og frukt ) gjør ikke at jeg klarer å se for meg at hun går en god alderdom i møte. 

Jeg flyttet ut for flere år siden men er hjemme på besøk hos henne nå. Det er hyggelig, men alt rundt mat er slitsomt. Selv om jeg kun lager mat til meg selv så må hun komme med kommentarer om hvor dødssjuk hun hadde blitt om hun hadde spist det selv osv. Hun er ekstra redd for alt av middagsmat og vil helst kun spise riskaker med jordbærsyltetøy.

Søsteren min og samboerne våre har også reagert på oppførselen hennes 😕 Jeg har flere minner fra barndommen hvor hun roste oss ungene for ikke å spise, og hvis vi fikk middag hos søsteren hennes da vi var på besøk så fikk vi beskjed om å nyte det mens vi kunne, for når vi dro hjem var det tilbake til å ha brødskiver til middag. 

Er det flere som har vokst opp med det samme hvor moren deres fremdeles er syk? Jeg kjenner at idag ble det bare nok og jeg har så lyst til å bare sette meg ned og gråte fordi jeg blir så bekymret.

Anonymkode: 1f49e...1dd

[AnonymBruker]

Det er kanskje ikke helt det samme. Men, har en mor som har et anstrengt forhold til mat. Det er alltid kommenterer på at hun ikke greier å spise så mye, blir fort mett, mister matlysten hvis det er for mye på tallerkenen. Det har alltid gjort meg usikker. Har endt opp med å selv overspise fordi jeg aldri turte å forsyne meg to ganger. Vekt blir alltid kommentert og jeg liker ikke at hvert måltid må snakkes om. Jeg har noen ganger vært nødt til å blokkere litt for å kose meg med maten. 
jeg kan også bli bekymret for hvordan det skal gå, men ser hun spiser sunt. Det får være det viktigste. Kanskje dra henne litt i den retningen? Riskaker med syltetøy er ikke noe å leve av  

Anonymkode: 576aa...e63

[AnonymBruker]

Det hun har gang i med alle kommentarene om maten du spiser, er psykologisk vold. Man blir ikke psykopat av å ha en spiseforstyrrelse, det er hun som velger å oppføre seg sånn. Hun klarer ikke å se deg spise noe (og nyte det) uten at hun må gi deg dårlig samvittighet. Allerhelst skal du ha det like dårlig med mat som henne. Ærlig talt, du burde faktisk bli forbannet på henne, ikke trist. 

 

Anonymkode: 3d7cd...608

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som har en bmi på ca 15, og den har vært rund det alltid, Hele oppveksten var preget av mat, slanking, dietter og allslags piller som skulle virke slankende, vanndrivende, lakserende osv... Nå kan en vanlig dag bestå  av røyk, sort kaffe og en halv brødskive to ganger om dagen... 

Anonymkode: e8988...b54

[AnonymBruker]

En jeg kjenner vokste opp med en spiseforstyrret mor. Hun døde i begynnelsen av 60 åra pga helsen ikke holdt lenger. 

Anonymkode: 646b5...d0b

[Sensi]

Om hun ikke ønsker hjelp selv så er det ikke noe du får gjort. Enten ta tyren ved hornene en siste gang, eller aksepter hvordan det er. 
 

Tror ikke det vil føre noe godt med seg at du forsøker å hjelpe. Ta heller vare på det som er bra. Evt si at det er leit det er så vanskelig med mat for henne. Hun kan få hjelp, men må ville det selv. 
 

Men hun burde vel klare å ikke kommentere hva du spiser? Har du forsøkt å grensesette og gi tydelig beskjed? 
 

 

Endret 5. juli 2021 av Sensi

[AnonymBruker]

Jeg synes dere skal sette grenser, og være brutalt ærlig.

Hun styrer eget liv, men kommentarer ovenfor dere pg med barnebarn i nærheten er 100% uaktuelt.

Godta det, ellers får man ikke besøk. 

Anonymkode: 5a7ae...6ac

[AnonymBruker]

Sensi skrev (2 timer siden):

Om hun ikke ønsker hjelp selv så er det ikke noe du får gjort. Enten ta tyren ved hornene en siste gang, eller aksepter hvordan det er. 
 

Tror ikke det vil føre noe godt med seg at du forsøker å hjelpe. Ta heller vare på det som er bra. Evt si at det er leit det er så vanskelig med mat for henne. Hun kan få hjelp, men må ville det selv. 
 

Men hun burde vel klare å ikke kommentere hva du spiser? Har du forsøkt å grensesette og gi tydelig beskjed? 
 

 

Enig i denne. Så lenge hun ikke ønsker hjelp selv,  så kan du ikke gjøre noe med det. Skjønner at det er vanskelig å akspetere, og kanskje bør du søke hjelp for å bearbeide dine tanker og følelser rundt dette. 
 

Og fokuser på det som er bra i forholdet deres, og ta vare på de gode minnene. Men syns også at det er viktig at du sier tydelig i fra når hun kommenterer hva du spiser. Du kan jo snu på det, og spørre henne hva hun ville følt om du hadde kommentert hva hun spiser (eller ikke spiser), slik som hun gjør mot deg. Eller du kan opplyse henne om alle de viktige næringsstoffene i maten du spiser.

Det er heller ikke rart at hun tror hun er allergisk og blir dødssyk av alt det hun ramser opp. For om man spiser en matvare man nesten aldri har spist, så blir gjerne kroppen kranglete de første gangene. Så for henne er det nok reelt, hun har nok fått veldig vondt i kroppen og magen om hun hadde spist noe av det nå. Kroppen trenger tilvenning. Og det kan du opplyse henne om. 

Overhodet ikke det samme; men jeg har en venninne som har et veldig anstrengt forhold til mat. Syter og klager hele tiden over at hun mååå spise så mye mat , og så store porsjoner med mat, for det har legen(?) sagt hun må for å gå ned i vekt. Det å spise sammen med henne er et lite mareritt i seg selv, for hun sukker og akker seg over hvor mett hun er for hver bit hun tar. Så det jeg vil frem til er at når jeg syns det er så slitsomt med venninnen min, kan jeg bare tenke meg hvor ille slitsomt det har måtte vært for deg som har vokst opp med en spiseforstyrret mamma. Husk å ta vare på deg selv, og ikke ta på deg skyldfølelse for noe du ikke kan gjøre noe med uansett. Lykke til!
 

 

Anonymkode: 99685...f58