Studere eller fokusere på å få barn?

[AnonymBruker]

Bakgrunnshistorie: er ei dame på 32 år og ønsker sterkt å få barn. Jeg går på aap nå for øyeblikket og ble innvilget videre utdanning fra nav. Har en bachelor innenfor helse. ( som jeg ikke bruker eller er interessert i) Har en forlovede som bor i Danmark. Han har ikke noe problemer med å flytte hit, men da er vedkommende uten inntekt i kanskje flere måneder før han får en jobb. (Han har ikke noen grad) 

Jeg har en psykisk lidelse, som jeg har holdt i sjakk nå i noen år. Hele hjertet mitt brenner for å få barn, og jeg føler ingen forstår. Hverken lege eller psykolog. Hvem bør jeg høre på? Det logiske vil være å studere videre i to år og deretter tenke på barn.

Eller så kan jeg og forloveden prøve å få barn mens jeg studerer og ta det derifra? Jeg ønsker gjerne 2-3 barn og vil starte nå med en jeg elsker og føler forstår meg. 

Eller så kan jeg droppe studier eller prøve meg på jobb i mellomtiden? Nav har snakket om uføre, men jeg har alltid vært motivert og ønsket mer selv om jeg ikke klarer det noen ganger. Er nok for overambisiøs og en overtenker. Eventuelt flytte til Danmark om et år, da min situasjon er avklart. 

Hva tenker dere? er litt lost. 

 

Anonymkode: 399a9...ed4

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det ikke er noen motsetning mellom å studere og få barn. 

Og at man aldri bør planlegge barn med noen man ikke har bodd med en stund. 

Anonymkode: 7096a...f7e

[AnonymBruker]

du vet ikke hvor lang tid det tar med å bli gravid. mange som også klarer det greit mens de studerer. 

dette spørsmålet er også mer komplisert enn du gjør det. 

flytting til Danmark krever jo også at du undersøker med nav. kanskje ikke det lureste hvis de nå prøver omskolering som tiltak og at det er mulig du må bli uføre. hvis du flytter så kan du stå i Danmark uten noen rettigheter. 

han har ikke utdanning, men han kan jo også flytte til Norge og studere, eller prøve å få seg jobb i salg eller industri? 

så kan dere etter du har startet på studiene begynne å tenke på barn også ta det derfra. 

Når jeg studerte var det flere som fikk barn underveis i studiene, de synes det var veldig fint. 

har kjæresten din også i den tiden opparbeidet seg rettigheter til foreldrepermisjon og penger så hjelper det også. 

Anonymkode: 5098e...1c6

[AnonymBruker]

det er aldri noen tid som passer for å bli gravid. hvis du venter til etter studier så vil du jo føle på at du må ut i arbeid. 

underveis kan du jo fryse/utsette studiene ett år. hvis du tenker på mastergrad så kan du også utsette masteroppgaven sånn at du skriver den høst istedenfor vår. 

nav kan jo heller ikke si at du ikke får "lov" til å få barn. 

Når jeg tok master var det flere som tok den over flere år ved at de tok halv studie/ 15stp i semesteret - det er mange løsninger.

Anonymkode: 5098e...1c6

[AnonymBruker]

Du rekker 2-3 barn hvis du starter prøvinga nå som 32-åring. Hvis du venter til du blir 35 derimot.

Anonymkode: 0d513...4c3

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode råd! Setter kjempe pris på det. Saken er at jeg skulle begynne på skole året før, men jeg ble syk dessverre. Etter noen måneder, klarte jeg å skaffe meg jobb innenfor det har jeg studert, klarte ikke jobbe mer enn 50%. Jeg tenker også på min lidelse, at alt må være stabilt og diverse. Jeg vet ikke om jeg klarer studier og være gravid samtidig? Vet ikke hvordan kroppen min reagerer på graviditeten. Og man vet ikke når man blir gravid heller...

 

For å være ærlig, jeg vet ikke om jeg klarer studiene. Kjenner at jeg presser meg selv altfor hardt, noen ganger til utbrenthet. Jeg gjør alt jeg kan får å være som andre som jobber eller studer, men jeg glemmer ofte at jeg har en sårbarhet. 

Anonymkode: 399a9...ed4

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tusen takk for mange gode råd! Setter kjempe pris på det. Saken er at jeg skulle begynne på skole året før, men jeg ble syk dessverre. Etter noen måneder, klarte jeg å skaffe meg jobb innenfor det har jeg studert, klarte ikke jobbe mer enn 50%. Jeg tenker også på min lidelse, at alt må være stabilt og diverse. Jeg vet ikke om jeg klarer studier og være gravid samtidig? Vet ikke hvordan kroppen min reagerer på graviditeten. Og man vet ikke når man blir gravid heller...

 

For å være ærlig, jeg vet ikke om jeg klarer studiene. Kjenner at jeg presser meg selv altfor hardt, noen ganger til utbrenthet. Jeg gjør alt jeg kan får å være som andre som jobber eller studer, men jeg glemmer ofte at jeg har en sårbarhet. 

Anonymkode: 399a9...ed4

Hvis du ikke orker å studere, orker du i alle fall ikke å få barn...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Tusen takk for mange gode råd! Setter kjempe pris på det. Saken er at jeg skulle begynne på skole året før, men jeg ble syk dessverre. Etter noen måneder, klarte jeg å skaffe meg jobb innenfor det har jeg studert, klarte ikke jobbe mer enn 50%. Jeg tenker også på min lidelse, at alt må være stabilt og diverse. Jeg vet ikke om jeg klarer studier og være gravid samtidig? Vet ikke hvordan kroppen min reagerer på graviditeten. Og man vet ikke når man blir gravid heller...

 

For å være ærlig, jeg vet ikke om jeg klarer studiene. Kjenner at jeg presser meg selv altfor hardt, noen ganger til utbrenthet. Jeg gjør alt jeg kan får å være som andre som jobber eller studer, men jeg glemmer ofte at jeg har en sårbarhet. 

Anonymkode: 399a9...ed4

Hvis du verken orker å jobbe eller studere så burde du tenke hardt på om du faktisk er i stand til å ta vare på ett og ihvertfall flere barn! 3 barn men du kan ikke studere? Nei, her ville jeg forsøkt å i det minste gå på kurs, vær barnevakt i flere dager i strekk for å få en liten smak. Bare se i barn og familie forumet hvor mange damer som syter over hvor lite avlastning de får og hvor slitne de er av 2 barn osv.. og hvis din forlovede bor i Danmark så burde du iaf bo med han i 2år så du vet at dete faktisk klarer det. Så jeg stemmer for studie i 2år pluss at han flytter inn. Kanskje gå på kurs og vær avlastninghjem for andre så får du en smak på livet som forelder uten en full «commitment»

Anonymkode: dd015...795

[AnonymBruker]

Jeg forstår at den store drømmen er å få barn, men hvordan vil det passe inn med de psykiske problemene dine? Jeg har ikke barn selv, men synes det virker som to-tre barn er mye mer krevende enn de fleste jobber (selv om det ikke kan sammenliknes nødvendigvis). Det kan jo godt hende det går kjempefint for deg å ha barn, selv om det kanskje ikke går å studere eller jobbe - men det er i hvert fall noe man bør tenke nøye igjennom. En jobb eller et studie kan man slutte i, men barna har man for alltid. Og man har de døgnet rundt. Man har jo heller ingen garanti for at man får "enkle" barn, men man kan få et eller flere som krever ekstra mye av dere som foreldre. Viktig å ha i bakhodet! 

Ellers er det jo, som flere her sier, ikke noe tidspunkt det nødvendigvis passer å bli gravid. Hvis det er veldig viktig for deg å få barn, så ville jeg ha begynt å prøve nå snart. Om det går med studiene eller ei må du jo bare finne ut av. Hva skjer hvis du slutter på studiene før du fullfører? Vil du kunne ta en pause i studiene hvis det blir for tøft? Har du en plan b? 

 Hvis du og forloveden ikke har bodd sammen før, vil jeg forresten anbefale dere å prøve å bo sammen før dere prøver å få barn.  

Anonymkode: 15905...652

[Brunello]

Man bør bo sammen en del år før man får barn. 
I tillegg bør man kunne forsørge seg selv før man får barn. 

Endret 4. juli 2021 av Brunello

[AnonymBruker]

Ingen av delene. Jobb og drikk. 

Anonymkode: 164ea...ae4

[AnonymBruker]

Din forlovede må flytte til Norge og bli samboer med deg. Du må prøve studier eller jobb og vente minst 2 år før dere vurderer å få barn! 

Anonymkode: 1e7af...6ca

[AnonymBruker]

Du må vente med barn. Situasjonen din er ikke stabil. Det finnes ikke no verre faktisk en ustabil økonomi/livssituasjon og barn.

Hvis du sliter med noe psykisk i tillegg til økonomi/forhold, kan du få en kjempeutfordring med å orke å ha så mange prosjekter gående på en gang. Det vil jo påvirke barnet ditt desverre, selv om du er aldri så snart og snill. Jobb og studier vil kreve sitt av din oppmerksomhet, og det vil også barnet ditt. Alt dette vil kreve mye tid av deg

Anonymkode: 8d412...0c9

[AnonymBruker]

Selv om du er aldri så smart og snill skulle det stå🤓

Anonymkode: 8d412...0c9

[AnonymBruker]

Jeg studerte (på aap) mens jeg fikk barn. Første barn halvannet år ut i studiene, så et til når jeg hadde et halvt år igjen av BA, og nå er jeg nettopp ferdig med master, og har gått rett ut i hundre prosent jobb, og er i posisjon til å ta en PH.D. om jeg ønsker - noe jeg nok kommer til å gjøre. 

Jeg var skikkelig psykisk syk (depresjoner, ptsd, selvskading) fra jeg var 16-17 år, og fram til ca. året før jeg startet å studere (28 år). Sammen med å mestre studier, hverdag og etter hvert graviditet og barn har jeg opplevd at livet faktisk, og endelig har blitt det jeg ønsket. Perspektivet jeg har med meg på hvor kjipt livet kan være, og hvor godt jeg har det nå, har gjort at jeg står innmari godt i småbarnslivets utfordringer (hva er litt nattevåk mot å være så dårlig at man trenger ECT-behandling, eller å bli beltelagt?). Det å ha fått barn og har også gjort at jeg har blitt en meget strukturert student, som har jobbet de timene ungene har vært i barnehagen, men "skrudd av hodet" (når det gjelder studiene) i sekundet jeg har gått fra lesesalen. Det har hindret meg i å brenne meg ut på den arenaen. 

Men, om jeg hadde sett at dette studiegreiene ikke hadde gått, så ville jeg selvsagt sluttet for å ta vare på meg selv, slik at jeg hadde mest mulig overskudd til barna. Om du skulle satse på begge hestene så vil du også ha det alternative. 

Samtidig, så vet jeg lite om din helse og hvordan det vil slå ut som gravid/mor. Er du klar til å "heise det røde flagget" om du skulle kjenne at det ble for mye for deg? Vet alle rundt deg hvordan situasjonen har vært, slik at de kan slå alarm om de ser at du blir dårlig?  Vil du være villig til å samarbeide med offentlige instanser om det skulle vise seg at graviditet og småbarnsliv blåser liv i sykdommen på en måte som går ut over barnet/barna? Om du går i behandling nå, og du stoler på behandleren din, så diskuter dette med vedkommende. Om denne går langt i å fraråde deg i få barn, så kan det kanskje være lurt å tenke seg godt om. 

 

Lykke til! 

Anonymkode: 3ecfa...f80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Bakgrunnshistorie: er ei dame på 32 år og ønsker sterkt å få barn. Jeg går på aap nå for øyeblikket og ble innvilget videre utdanning fra nav. Har en bachelor innenfor helse. ( som jeg ikke bruker eller er interessert i) Har en forlovede som bor i Danmark. Han har ikke noe problemer med å flytte hit, men da er vedkommende uten inntekt i kanskje flere måneder før han får en jobb. (Han har ikke noen grad) 

Jeg har en psykisk lidelse, som jeg har holdt i sjakk nå i noen år. Hele hjertet mitt brenner for å få barn, og jeg føler ingen forstår. Hverken lege eller psykolog. Hvem bør jeg høre på? Det logiske vil være å studere videre i to år og deretter tenke på barn.

Eller så kan jeg og forloveden prøve å få barn mens jeg studerer og ta det derifra? Jeg ønsker gjerne 2-3 barn og vil starte nå med en jeg elsker og føler forstår meg. 

Eller så kan jeg droppe studier eller prøve meg på jobb i mellomtiden? Nav har snakket om uføre, men jeg har alltid vært motivert og ønsket mer selv om jeg ikke klarer det noen ganger. Er nok for overambisiøs og en overtenker. Eventuelt flytte til Danmark om et år, da min situasjon er avklart. 

Hva tenker dere? er litt lost. 

 

Anonymkode: 399a9...ed4

Vil kjæresten din ha barn like mye som du selv vil?

Anonymkode: 21c1c...602

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

det er aldri noen tid som passer for å bli gravid. hvis du venter til etter studier så vil du jo føle på at du må ut i arbeid. 

underveis kan du jo fryse/utsette studiene ett år. hvis du tenker på mastergrad så kan du også utsette masteroppgaven sånn at du skriver den høst istedenfor vår. 

nav kan jo heller ikke si at du ikke får "lov" til å få barn. 

Når jeg tok master var det flere som tok den over flere år ved at de tok halv studie/ 15stp i semesteret - det er mange løsninger.

Anonymkode: 5098e...1c6

Nei, det passer kanskje aldri helt optimalt å få barn, men det er forskjell på å være frisk med full kapasitet og i en situasjon som TS beskriver. Å få barn er for de fleste ganske krevende, og man bør nok tenke seg godt om hvis man ikke har helse til å ta et vanlig studie, å få barn er for mange mer krevende enn det over tid. Skjønner godt at man ønsker seg barn når man er 30+, samtidig så bør man jo tenke på om man faktisk har kapasitet til å følge opp. 

Selv om TS er 32, så er det ikke noen umiddelbar brennhast, man kan fint prøve å ta et studie noen år, se om man orker jobb og så heller vurdere barn i midten av tredveårene. Syntes det høres ut som en bedre ide for å gradvis øve opp restkapasitet, enn å satse på barn i en situasjon der man ikke egentlig vet hva slags kapasitet man vil ha videre. 

Anonymkode: a1b75...794

[AnonymBruker]

Alle som planlegger å få barn bør ha inntekt og en plan for hvordan se skal tjene til livets opphold, aap/ufør er ikke en slik plan. "If you can't feed them, don't breed them" er et godt ordtak.

Når du er så psykisk syk at du ikke er i stand til å jobbe/studere/delta i samfunnet på lik linje med andre, så bør du heller ikke få barn, og du bør i alle fall ikke planlegge hele tre stykker. Det er mye mer krevende å ha barn enn å jobbe/studere. 

Anonymkode: 92454...170

[AnonymBruker]

Jeg er 32 år, jobbet i flere år og fikk to barn før jeg ble syk. Nå er jeg på aap og klarer ikke jobb, ikke skole og nesten ikke hverdagen. Så her blir det ikke flere barn. Og jeg har vært gift i mange år og har en mann med veldig god inntekt, så det er ikke pga økonomi vi ikke vil ha flere men pga min helse. 

Anonymkode: b6079...557