19 år. Ingen venner. Aldri vært i et forhold.

[AnonymBruker]

jeg skriver ikke dette innlegget for å søke sympati. Det eneste jeg håper å få ut av dette er å snakke litt om ensomheten og fortvilelsen jeg har følt på i det siste, i håp om at det kan hjelpe noen andre der på KG.

Jeg er en 19 år gammel jente med null venner, kun bekjente som nå skal studere rundt omkring i landet ettersom de er ferdige med videregående. Selv skal jeg ta fagbrev til høsten, så jeg blir igjen i den samme byen.

Som nevnt tidligere så har jeg har null venner. Opp gjennom årene har jeg alltid hatt mange venner og vært ekstrovert, men noe skjedde tydeligvis på videregående. Jeg ble mye mer sjenert, ydmyk (selv i situasjoner hvor det var merkelig) og rett og slett stille. Jeg tok avstand fra flere av vennene mine, noe av det på grunn av små kommenterer de slengte til meg som ikke var greit, andre ganger fordi jeg følte at jeg ikke var bra nok. Mye av dette kom nok også fra at jeg ble mobbet på VG1 (ikke av mine venner på den tiden, men noen andre i klassen)

 

Jeg har heller aldri vært i et forhold. Aldri hatt noen interessert i meg. Hvert fall ikke som jeg vet. Jeg vet ikke om det har stor betydning i denne sammenhengen, men jeg er mørkhudet, og har aldri følt at en gutt har likt meg, men heller mine norske, blonde venninner gjennom ungdomsskolen, så det kan kanskje ha noe med det å gjøre.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil fram til med dette innlegget, men hvordan kan jeg komme meg ut å være mer sosial? Hvordan blir jeg kvitt denne følelsen at jeg ikke er bra nok, ikke er verdig osv… Alt jeg ønsker er å ha en fin vennegjeng rundt meg, men kanskje jeg står i min egen vei? Det føles som at jeg går glipp av alt man opplever i denne alderen (fester, kjæreste, reise på ferie med venner osv) og det gjør meg oppriktig lei meg noen ganger. Kjenner jeg gråter ofte på grunn av dette fordi hvorfor har ikke jeg det sånn? Jeg skal ta påbygg etter at jeg har fått fagbrevet mitt. Videre ønsker jeg å studere psykologi profesjon på NTNU i Trondheim (siden jeg har bra nok karakterer så langt) Jeg håper så inderlig at det blir en ny opplevelse for meg, en ny start hvor jeg kan danne relasjoner med andre mennesker uten å ha disse tankene som traumatiserte meg fra videregående.

 

 

 

 

Anonymkode: c0c5d...979

[underveisegentlig]

.

Endret 4. juli 2021 av underveisegentlig

[AnonymBruker]

Ingen svar?

Anonymkode: c0c5d...979

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

jeg skriver ikke dette innlegget for å søke sympati. Det eneste jeg håper å få ut av dette er å snakke litt om ensomheten og fortvilelsen jeg har følt på i det siste, i håp om at det kan hjelpe noen andre der på KG.

Jeg er en 19 år gammel jente med null venner, kun bekjente som nå skal studere rundt omkring i landet ettersom de er ferdige med videregående. Selv skal jeg ta fagbrev til høsten, så jeg blir igjen i den samme byen.

Som nevnt tidligere så har jeg har null venner. Opp gjennom årene har jeg alltid hatt mange venner og vært ekstrovert, men noe skjedde tydeligvis på videregående. Jeg ble mye mer sjenert, ydmyk (selv i situasjoner hvor det var merkelig) og rett og slett stille. Jeg tok avstand fra flere av vennene mine, noe av det på grunn av små kommenterer de slengte til meg som ikke var greit, andre ganger fordi jeg følte at jeg ikke var bra nok. Mye av dette kom nok også fra at jeg ble mobbet på VG1 (ikke av mine venner på den tiden, men noen andre i klassen)

 

Jeg har heller aldri vært i et forhold. Aldri hatt noen interessert i meg. Hvert fall ikke som jeg vet. Jeg vet ikke om det har stor betydning i denne sammenhengen, men jeg er mørkhudet, og har aldri følt at en gutt har likt meg, men heller mine norske, blonde venninner gjennom ungdomsskolen, så det kan kanskje ha noe med det å gjøre.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil fram til med dette innlegget, men hvordan kan jeg komme meg ut å være mer sosial? Hvordan blir jeg kvitt denne følelsen at jeg ikke er bra nok, ikke er verdig osv… Alt jeg ønsker er å ha en fin vennegjeng rundt meg, men kanskje jeg står i min egen vei? Det føles som at jeg går glipp av alt man opplever i denne alderen (fester, kjæreste, reise på ferie med venner osv) og det gjør meg oppriktig lei meg noen ganger. Kjenner jeg gråter ofte på grunn av dette fordi hvorfor har ikke jeg det sånn? Jeg skal ta påbygg etter at jeg har fått fagbrevet mitt. Videre ønsker jeg å studere psykologi profesjon på NTNU i Trondheim (siden jeg har bra nok karakterer så langt) Jeg håper så inderlig at det blir en ny opplevelse for meg, en ny start hvor jeg kan danne relasjoner med andre mennesker uten å ha disse tankene som traumatiserte meg fra videregående.

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: c0c5d...979

Ingenting galt med å ikke ha kjæreste, så ung som du er. 

Last ned appen Hey vina! Om du bor i nærheten av eller i en by 🙂 Finnes egne Facebook grupper også. Her må du bare trosse deg selv og hive deg uti det. 

Anonymkode: 5652b...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

jeg skriver ikke dette innlegget for å søke sympati. Det eneste jeg håper å få ut av dette er å snakke litt om ensomheten og fortvilelsen jeg har følt på i det siste, i håp om at det kan hjelpe noen andre der på KG.

Jeg er en 19 år gammel jente med null venner, kun bekjente som nå skal studere rundt omkring i landet ettersom de er ferdige med videregående. Selv skal jeg ta fagbrev til høsten, så jeg blir igjen i den samme byen.

Som nevnt tidligere så har jeg har null venner. Opp gjennom årene har jeg alltid hatt mange venner og vært ekstrovert, men noe skjedde tydeligvis på videregående. Jeg ble mye mer sjenert, ydmyk (selv i situasjoner hvor det var merkelig) og rett og slett stille. Jeg tok avstand fra flere av vennene mine, noe av det på grunn av små kommenterer de slengte til meg som ikke var greit, andre ganger fordi jeg følte at jeg ikke var bra nok. Mye av dette kom nok også fra at jeg ble mobbet på VG1 (ikke av mine venner på den tiden, men noen andre i klassen)

 

Jeg har heller aldri vært i et forhold. Aldri hatt noen interessert i meg. Hvert fall ikke som jeg vet. Jeg vet ikke om det har stor betydning i denne sammenhengen, men jeg er mørkhudet, og har aldri følt at en gutt har likt meg, men heller mine norske, blonde venninner gjennom ungdomsskolen, så det kan kanskje ha noe med det å gjøre.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil fram til med dette innlegget, men hvordan kan jeg komme meg ut å være mer sosial? Hvordan blir jeg kvitt denne følelsen at jeg ikke er bra nok, ikke er verdig osv… Alt jeg ønsker er å ha en fin vennegjeng rundt meg, men kanskje jeg står i min egen vei? Det føles som at jeg går glipp av alt man opplever i denne alderen (fester, kjæreste, reise på ferie med venner osv) og det gjør meg oppriktig lei meg noen ganger. Kjenner jeg gråter ofte på grunn av dette fordi hvorfor har ikke jeg det sånn? Jeg skal ta påbygg etter at jeg har fått fagbrevet mitt. Videre ønsker jeg å studere psykologi profesjon på NTNU i Trondheim (siden jeg har bra nok karakterer så langt) Jeg håper så inderlig at det blir en ny opplevelse for meg, en ny start hvor jeg kan danne relasjoner med andre mennesker uten å ha disse tankene som traumatiserte meg fra videregående.

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: c0c5d...979

Mitt problem er at andre misforstår så forstår godt hva du mener ts.

Anonymkode: 43490...4f4