jeg har gått fra ham, hva nå

[AnonymBruker]

Dette har tatt meg mye tid å skrive, jeg har planlagt det mange ganger. Jeg har slettet innlegg mange ganger, jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg må skriv dette, men jeg holder ikke ut mer om jeg ikke får det ut. 

For to år siden kom jeg ut av et forhold med en mann jeg traff for nesten ti år siden. Det var aldri no godt forhold, min ex er en voldelig og sint mann som ikke er så veldig rimelig når han blir sint. Jeg har vært gjennom det hele av vold og ydmykelser, jeg gidde ikke ramse opp alt sammen og nøyer meg med å si at det var såpass hardt at jeg har vært to ganger på sykhus. Tre ganger har jeg anmeldt ham. To ganger har jeg trukket anmeldels. En gang ble det henlagt på bevisets stilling, ord mot ord. Alt dette vet jeg er alt for normalt blant alt for mange andre par, og det gjør det hele så ille - fordi jeg burde hele den tid visst bedre. På jobb møter jeg jo andre som har slike problemer også. Jeg snakker med andre og gir råd til andre. Jeg vet at man skal ikke akseptere, men i lang tid har jeg ikke sjønt hva det som skjedd med meg faktisk var. 

Det var jo så klart min skyld. 

Alt har vært katastrofe. Jeg kan forklare frem og tilbake på hvorfor min ex var slik han er, jeg kjenner nå hans historie. Alt det er greit, men det hjelper ikke. Det jeg har tålt har ikke vært noen andres skyld enn han. Det kan jeg si nå. For fem år siden så føles det som jeg var en annen, og jeg hater å kjenne på den følelsen det var å være der jeg var. Det holder meg oppe på natt, det gjør alt vanskelig og har ikke blitt bedre etter at jeg fikk det hele på avstand.

Mine foreldre flyttet tilbake til deres hjemland for også ti år siden. Omtrent rett før jeg og ex ble et par. De er fra europa, jeg er ikke født i Norge, men har bodd her nesten hele mitt liv. Jeg hadde et stort nettverk av venner, men etterhvert ingen familie rundt meg. Det er ikke veldig langt til der mine foreldre bor, en rimelig og rask flytur. Men jeg har ikke klart å dra noensteds annet enn til en venninne, inntil vi ble uvenner. Hun ble redd på mine vegne da det en periode var veldig mye veldig mye som skjedde, om jeg skal si det pent. Det var hun som fikk meg til å gå til sin venn igjen som tok imot min anmeldelse siste gang jeg var hos politiet. Den anmeldelsen førte ingen steder, jeg snakket med en etterforsker en gang og fikk brev noen måneder etter om at min sak var henlagt på beviset stilling. Jeg ble sint fordi jeg ble redd fordi jeg også visste at de nå hadde snakket med min samboer. Det var ikke veldig greit å gå hjem mer. Dette sa jeg til min venninne, og kort sagt så ble stolthet og redsler nok til at vi nå ikke prater mer med hverandre. Jeg forstår henne nå når hun sa hun måtte beskytte sin familie. Da hun sa det følte jeg bare at jeg ble forlatt. 

Jeg har gått. Vi er ikke et par mer. Han har en annen kvinne, og jeg vet hun også får lett blåmerker som gjør at hun går med pologenser. Men jeg er fri. Jeg har noen skader på min kropp som jeg må leve med. Jeg har angst. Og jeg føler meg så liten selv om det er så logisk at det er ikke meg som er galt. Det er ikke mange å snakke med, min jobb er et slags fristed hvor jeg får tenke på noe annet. Men det går dessverre ikke like greit nå som det gjorde før, fordi jeg greier ikke fokusere ham bort. Neste uke skal jeg til tannlege for å reparere to tenner, endelig. Jeg har allerede svart min tannlege om hva som har skjedd, og det føltes som om det brant inni meg da jeg var i hennes stol. Jeg følte meg som et lite barn, og jeg hater ham så intenst for at han kan få meg til å føle sånn selv noen år etter. 
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, men jeg har ingen å fortelle til. Det nytter ikke snakke med mine foreldre, de er for gamle til å ta det inn over seg, og min far med sin konservative tanke og forstand spør bare om vi ikke kunne snakket med noen sammen om det hele. Det er ingen hjelp eller hva skal jeg si... omsorg? Deres lille pike føler seg liten og vet at hun er alt for stor til å komme hjem.

Denne helgen har vært fin. Jeg har hatt sol i vinduene og jeg har sittet og hørt på byen som endelig slipper ut. Det er godt å høre, men jeg vil ikke delta. Ikke ennå. Men, jeg lengter etter å orke og jeg føler meg så tufs som forstår meg selv som et fag - men ikke greier forstå hvordan det kunne bli sånn med meg. 
Og vet du hva som er aller verst? Jeg savner han noen ganger. Og da hater jeg meg selv mye mer igjen. Og så mister jeg all tro på at det egentlig blir noe bedre. 

Idag våger jeg trykke på knappen for å publisere. Jeg vet ikke hva jeg håper på eller tror kan hjelpe, men jeg måtte si det nå. 

Anonymkode: e4e7b...3b9

[AnonymBruker]

Jeg er lei for at dette skjedde med deg. Du fortjente det ikke, og jeg er glad for at du kom deg vekk. Samtidig blir jeg så sint over alle de damene som opplever lignende ting - hvorfor fortsetter det bare, hvorfor klarer ikke samfunnet å redusere dette som ikke bare er et kvinneproblem, ikke bare et relasjonsproblem, men et samfunnsproblem? Alle disse mishandlede kvinnene som skal stable seg på beina igjen, alle disse barna som skal bli trygge voksne - det er helt forferdelig. 

Jeg har selv gått ut av et langt mishandlingsforhold og kjenner igjen tankene dine. Men jeg kan ikke svare på det du lurer på. Jeg tror det er normalt å slite med mange forskjellige følelser etter et slikt forhold, og noen av oss blir aldri hele eller velfungerende mennesker igjen. Jeg føler meg og definerer meg selv som «ødelagt» og «mislykket».

Mine foreldre er som dine. De er veldig religiøse og bebreider meg for at jeg har skilt meg, en stor synd, og at jeg heller burde latt Jesus ordne opp. 

Det kan bli bedre. Jeg tror der blir bedre - i alle fall tror jeg det av og til. Lykke til ♥️

Anonymkode: cad5e...ee0

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette har tatt meg mye tid å skrive, jeg har planlagt det mange ganger. Jeg har slettet innlegg mange ganger, jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg må skriv dette, men jeg holder ikke ut mer om jeg ikke får det ut. 

For to år siden kom jeg ut av et forhold med en mann jeg traff for nesten ti år siden. Det var aldri no godt forhold, min ex er en voldelig og sint mann som ikke er så veldig rimelig når han blir sint. Jeg har vært gjennom det hele av vold og ydmykelser, jeg gidde ikke ramse opp alt sammen og nøyer meg med å si at det var såpass hardt at jeg har vært to ganger på sykhus. Tre ganger har jeg anmeldt ham. To ganger har jeg trukket anmeldels. En gang ble det henlagt på bevisets stilling, ord mot ord. Alt dette vet jeg er alt for normalt blant alt for mange andre par, og det gjør det hele så ille - fordi jeg burde hele den tid visst bedre. På jobb møter jeg jo andre som har slike problemer også. Jeg snakker med andre og gir råd til andre. Jeg vet at man skal ikke akseptere, men i lang tid har jeg ikke sjønt hva det som skjedd med meg faktisk var. 

Det var jo så klart min skyld. 

Alt har vært katastrofe. Jeg kan forklare frem og tilbake på hvorfor min ex var slik han er, jeg kjenner nå hans historie. Alt det er greit, men det hjelper ikke. Det jeg har tålt har ikke vært noen andres skyld enn han. Det kan jeg si nå. For fem år siden så føles det som jeg var en annen, og jeg hater å kjenne på den følelsen det var å være der jeg var. Det holder meg oppe på natt, det gjør alt vanskelig og har ikke blitt bedre etter at jeg fikk det hele på avstand.

Mine foreldre flyttet tilbake til deres hjemland for også ti år siden. Omtrent rett før jeg og ex ble et par. De er fra europa, jeg er ikke født i Norge, men har bodd her nesten hele mitt liv. Jeg hadde et stort nettverk av venner, men etterhvert ingen familie rundt meg. Det er ikke veldig langt til der mine foreldre bor, en rimelig og rask flytur. Men jeg har ikke klart å dra noensteds annet enn til en venninne, inntil vi ble uvenner. Hun ble redd på mine vegne da det en periode var veldig mye veldig mye som skjedde, om jeg skal si det pent. Det var hun som fikk meg til å gå til sin venn igjen som tok imot min anmeldelse siste gang jeg var hos politiet. Den anmeldelsen førte ingen steder, jeg snakket med en etterforsker en gang og fikk brev noen måneder etter om at min sak var henlagt på beviset stilling. Jeg ble sint fordi jeg ble redd fordi jeg også visste at de nå hadde snakket med min samboer. Det var ikke veldig greit å gå hjem mer. Dette sa jeg til min venninne, og kort sagt så ble stolthet og redsler nok til at vi nå ikke prater mer med hverandre. Jeg forstår henne nå når hun sa hun måtte beskytte sin familie. Da hun sa det følte jeg bare at jeg ble forlatt. 

Jeg har gått. Vi er ikke et par mer. Han har en annen kvinne, og jeg vet hun også får lett blåmerker som gjør at hun går med pologenser. Men jeg er fri. Jeg har noen skader på min kropp som jeg må leve med. Jeg har angst. Og jeg føler meg så liten selv om det er så logisk at det er ikke meg som er galt. Det er ikke mange å snakke med, min jobb er et slags fristed hvor jeg får tenke på noe annet. Men det går dessverre ikke like greit nå som det gjorde før, fordi jeg greier ikke fokusere ham bort. Neste uke skal jeg til tannlege for å reparere to tenner, endelig. Jeg har allerede svart min tannlege om hva som har skjedd, og det føltes som om det brant inni meg da jeg var i hennes stol. Jeg følte meg som et lite barn, og jeg hater ham så intenst for at han kan få meg til å føle sånn selv noen år etter. 
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, men jeg har ingen å fortelle til. Det nytter ikke snakke med mine foreldre, de er for gamle til å ta det inn over seg, og min far med sin konservative tanke og forstand spør bare om vi ikke kunne snakket med noen sammen om det hele. Det er ingen hjelp eller hva skal jeg si... omsorg? Deres lille pike føler seg liten og vet at hun er alt for stor til å komme hjem.

Denne helgen har vært fin. Jeg har hatt sol i vinduene og jeg har sittet og hørt på byen som endelig slipper ut. Det er godt å høre, men jeg vil ikke delta. Ikke ennå. Men, jeg lengter etter å orke og jeg føler meg så tufs som forstår meg selv som et fag - men ikke greier forstå hvordan det kunne bli sånn med meg. 
Og vet du hva som er aller verst? Jeg savner han noen ganger. Og da hater jeg meg selv mye mer igjen. Og så mister jeg all tro på at det egentlig blir noe bedre. 

Idag våger jeg trykke på knappen for å publisere. Jeg vet ikke hva jeg håper på eller tror kan hjelpe, men jeg måtte si det nå. 

Anonymkode: e4e7b...3b9

Du er tøff som skriver dette..og jeg føler ulidelig mye med deg!! Menn som eksen din skulle hatt grisebank..ikke verre enn det..selv om det ikke hjelper deg nå..

Ta en dag om gangen og ikke mist troa på alle menn! Selv om drittsekken tok en stor del av livet ditt kommer du til å reise deg igjen! Et lite tips, innlegget ditt er sterkt..og nakent ærlig!.. og flere burde lese det!..tror det er lurt om du setter inn noen avsnitt som gjør det mer lettlest😉🌹

[Gjest FragileArt]

Føler veldig veldig med deg! Syns du er sterk som skriver din historie. Det ER modig, håper du tar det til deg. Iallefall litt. Altfor mange av oss vet ( iallefall nesten) hvordan du føler det. Mange av oss har vært der, der hvor skammen har fått råde, hvor tankene blir for mange og følelsene for store. Vit at du ikke er alene. En fattig trøst, men allikevel.. Jeg kan jo ikke vite nøyaktig hva du føler, disse følelsene er bare dine, du eier dem. Ingen kan nøyaktig vite. Men vi føler med deg. 

Jeg har ingen svar. Jeg kom meg ut og fikk et godt liv mtp ny kjæreste, nå ektemann. Sårene blir aldri helt borte, de blir arr. Men vettu.. jeg er litt stolt over de arrene egentlig! Kanskje det er også noe du bør være? Du kom deg ut som meg! Du klarte det dog helt og holdent alene! Det er mer enn jeg hadde klart! Det er faktisk en ganske stor bragd! 

Du klarte noe mange ikke klarer. Noen er på samme sted fremdeles. Selv om minnene vil dukke opp, og dessverre også savnet innimellom, så er du fri ❤️

La deg selv få lov å føle hva du gjør. Aksepter at det kommer både hat, savn og tilslutt.. likegyldighet. Kanskje. 

Bare det å akseptere at tankene og følelsene er der, få lov å eie at du faktisk har hatt det forferdelig, og så gå videre, det må være en bra ting. 

Takk for at du deler ❤️ Det fins nok endel som trenger å lese dine ord. Kanskje det kan hjelpe dem. Vi trenger ikke være helt ødelagt. Vi er skadet. Vi trenger tid og rom til å heles. Du gjør en god jobb med deg selv! Fortsett sånn. Et babyskritt av gangen. En time av gangen. Plutselig.... Får du avstand ❤️

[AnonymBruker]

Det er sterkt å lese slike historier etter at en venninne har vært gjennom nøyaktig det samme. Før hun åpnet opp og fortalte hvordan hun hadde hatt det de siste årene har jeg aldri tatt innover meg hvor utrygge folk kan være i sitt eget hjem.

du er sterkt - og du skal være utrolig stolt av deg selv som kom deg ut, det er IKKE lett! Og det er helt vanlig å føle på litt savn, du må bare gi det litt tid. Håper du etterhvert finner tryggheten igjen - vit at vi er mange som heier på deg! 🤗

Anonymkode: eeeab...755

[AnonymBruker]

Så utrolig sterk du har vært. Som kom deg ut, som anmeldte og som deler. Vondt å lese at du har gått igjennom det du beskriver❤️ Det er ikke rart du har mistet deg selv! Husk at du er dyrebar og verdifull! Å bli krenket og fornedret over år kan få deg til å tvile på det. Men du er for verdifull til å bli behandlet slik.

Har du fortalt fastlegen din om hva du har levd i? Du burde snakke med en terapeut for å reparer skadene. Det vil gjøre det lettere for deg å bygge opp et nettverk igjen også. 

Denne tråden ble opprettet for en stund siden, kanskje kan du finne støtte hos andre som går igjennom det samme? 

 

Sender deg en stor klem❤️

Anonymkode: 0ab4c...634

[AnonymBruker]

Først må jeg få si at jeg er takknemlig for at dere har svaret meg. Det gjorde godt og vondt og alt mulig på en gang, jeg vet ikke hva jeg forventet. 
Det er rart å bare vite at man ikke er alene, men det er noe befriende å lese det fra de som har vært der. Jeg skulle ønske ingen av oss hadde erfaringen rundt det å være der, men slik er det nå. 
Og jeg vet jo dermed hvorfor jeg trengte sende ut dette, jeg er kunnskapsrik nok til å skjønne at selvfølgelig trengte jeg å sees nå midt i ensomheten. For det er jo det dette har blitt, jeg er så utrolig latterlig ensom. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. 
Det er kanskje det jeg er mest sint på ex for, ikke nødvendigvis på grunn av smerte og redsel der og da, men mest fordi det har fått meg hit jeg er og gjort meg så unormal som jeg er. Jeg sitter i et stort hull, og innser selv at det er ikke en spade jeg trenger, for man kan ikke grave seg ut av et hull. 
Ensomheten er knusende. Vennene er på en slags distanse. Jeg er ikke klar for å vise de jeg kjenner hvordan livet mitt faktisk er, og her tror jeg det kom inn at det var greiere å skrive til andre som ikke vet hvem jeg er.
Det patetiske i det hele? Jeg visste om denne siden fordi andre i lignende situasjoner har fortalt meg om den når de har vært i samtale med meg på min jobb. Det er så merkelig at jeg kan hjelpe andre, men jeg greier ikke ta hånd om min egen verden og meg. 

Takk for fine ord. Det hjelpet å lese idag. 

Anonymkode: e4e7b...3b9

[AnonymBruker]

 Du er så god! Inspirerende å lese, du er bad ass! Jeg skal snart ut av et forhold som ikke er helt bra. Er så mye skam og vonde følelser bak. Tror det hjelper å sette ord på det for deg og for mennesker som leser.

Anonymkode: 6ccbb...06c

[AnonymBruker]

Bearbeidelse kan være vanskelig og ta lang tid. Men tiden kan også lege mye ❤️ Håper virkelig at du klarer å ta eierskap i ditt eget liv, fokuser på å gjøre hva enn som gjør at du har det bra og jobb med deg selv. Om det er å gå i terapi, fokusere på hverdagslige ting som gir deg glede, gjennomføre mål som gir deg en god fremtid eller en kombinasjon vet bare du. Men du finner ut av det. Lykke til og god sommer.

Anonymkode: 3b35b...7ca

[AnonymBruker]

Men du er ikke unormal fordi du ikke har masse nære relasjoner. Mange er ensomme på en eller annen måte. Gå inn på venner og sosiale relasjoner her inne og les. Da ser du at du ikke er alene. 
 

Med det sagt, det behøver ikke å være slik. Du kan få gode, nære vennskap igjen! Men kanskje du må bygge deg selv opp igjen for å få kapasitet til å pleie og følge opp vennskap. Start i det små, og våg å dele litt av det som skjer på innsiden. Det er jo det som gjør at folk føler tilknytning. Du har ingenting å skamme deg over! Du er ikke patetisk! Du ville vel aldri tenkt det om de du hjelper i samme situasjon? Vær like raus med deg selv! 

Anonymkode: 0ab4c...634

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Denne helgen har vært fin. Jeg har hatt sol i vinduene og jeg har sittet og hørt på byen som endelig slipper ut. Det er godt å høre, men jeg vil ikke delta. Ikke ennå. Men, jeg lengter etter å orke og jeg føler meg så tufs som forstår meg selv som et fag - men ikke greier forstå hvordan det kunne bli sånn med meg. 
Og vet du hva som er aller verst? Jeg savner han noen ganger. Og da hater jeg meg selv mye mer igjen. Og så mister jeg all tro på at det egentlig blir noe bedre. 

Du savner ikke han, du savner en illusjon om hva som kunne ha vært og de få gode stundene som har vært, og tanken på å være alene er litt tung. Bruk tid på deg selv! Gjøre ting du liker og kom deg ovenpå igjen. Lære av de feilvalgene du har tatt, for det var garantert røde flagg der, og skygge unna alle i fremtiden som viser tendenser til slike ting om du skal involvere deg i forhold igjen i fremtiden. Mye bedre singel en i et dårlig forhold, og i et slike katastrofer av forhold er det bare befriende og komme seg vekk tenker jeg. Nyt det og nyt sommeren, trene litt og gjøre det du føler for.