Demens

[AnonymBruker]

Min mor har blitt dement. Før var hun en skarp og oppegående dame og vi hadde alltid noe å snakke om. Nå er det lite å snakke om og jeg kjenner jeg blir sliten og deprimert av å besøke henne. 
Jeg er eneste pårørende som bor i nærheten. Derfor går jeg med konstant dårlig samvittighet fordi jeg burde besøke henne mer og ta henne med hjem til meg på middag. Hun bor i omsorgsbolig. Pga koronarestriksjonene skjer det lite av aktiviteter der. Før gikk hun ut en tur hver dag. Det sluttet hun med. Dermed er den fysiske formen også dårlig.
 

Hvordan håndterer dere som er i denne situasjonen dette? Vi er sammen en dag i uka. Det er en fryktelig sykdom og jeg klarer ikke å håndtere den voldsomme forandringen i personlighet. Jeg har ingen å dele dette ansvaret med.

Anonymkode: ef2e5...27d

[AnonymBruker]

Hei jeg tror jeg forstår hvordan du har det. Det er ingen god følelse. Jeg hadde en pappa som var min bauta i livet. Han jeg stolte mest på av alle  mannfolk på jorda. Han var den som fikset og ordnet ting. Alltid støtte og få osv osv... han fikk parkinson ... greit nok..han var 52 da han fikk den og var jo frisk og oppegående lenge med det... men etter han fyllte 70 så fikk han bla hjerneslag på ferie tur i spania..og etter det ble han aldri som før. I tillegg ble han en helt annen person. En som glemte ting. fulgte ikke med når vi pratet... kunne plutselig bare ta av seg og gå å legge seg kl 17 på ettermiddagen det var så trasig å se... tisset på seg osv osv... Det var ett ork å være på besøk for jeg syns det var så tungt å se faren min slik. Og hadde også konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke besøkte dem mer... det tror jeg noe alle føler på som har opplevd det. Men jeg prøvde å være flink med å besøke de for jeg tenkte hele veien at ja det er tungt nå men jeg vet at den dagen de er borte så har du gjort det du kunne... nå er min far død og for meg er det godt å tenke på at jeg valgte å besøke de så ofte som jeg gjorde. Men man mister jo personen før de dør ... har opplevd dette før med mormor som ble dement og visnet bort tilsutt det var en lettelse da hun døde for da levde hun i sin egen verden og jeg følte vi hadde mistet henne lenge før hun døde. Det er tungt å være eneste pårørende det er veldig tungt. Viktig å ha noen å prate med om hvordan du har det. Du må jo også ta vare på deg selv midt oppi alt. Men tenk på at hver gang du besøker moren din så vil det tjene deg den dagen hun er borte. Men nei vet det er langt fra hyggelige besøk. Det burde vært en samtale gruppe for enslige pårørende til folk med demens og slag og hva det nå må være for noe...sikker på en kunne ha funnet mang en felles trøst i det. Har ikke så mange gode råd egentlig men du gjør det rette ved å fortsette å besøke henne syns jeg da. 

Anonymkode: 99188...bef

[AnonymBruker]

Takk for svar. Ja, jeg besøker henne eller vi er hos meg en dag i uka. Det er det jeg klarer uten å gå i kjelleren. Hun ble helt borte for meg den vinteren som var og jeg sørger over en person som fortsatt lever men som egentlig er borte. Det er fryktelig vanskelig å være alene om alt. Det er legetimer, sykehusundersøkelser, oppringninger fra sykehjemmet hvor hun har rotet med mobiltelefonen, tv en så det ikke virker og jeg må komme og fikse det. Hun ringer meg 20 ganger mens jeg er på jobb og jeg ikke får tatt private telefoner når som helst fordi jeg er opptatt. 
 Så forventes det at jeg skal stille opp i alle sammenhenger og jeg har full jobb og er alene med barn. Har bare lyst til å skrike noen ganger.  Hva med de som ikke har noen pårørende ? Hvem stiller opp for dem?

Anonymkode: ef2e5...27d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Takk for svar. Ja, jeg besøker henne eller vi er hos meg en dag i uka. Det er det jeg klarer uten å gå i kjelleren. Hun ble helt borte for meg den vinteren som var og jeg sørger over en person som fortsatt lever men som egentlig er borte. Det er fryktelig vanskelig å være alene om alt. Det er legetimer, sykehusundersøkelser, oppringninger fra sykehjemmet hvor hun har rotet med mobiltelefonen, tv en så det ikke virker og jeg må komme og fikse det. Hun ringer meg 20 ganger mens jeg er på jobb og jeg ikke får tatt private telefoner når som helst fordi jeg er opptatt. 
 Så forventes det at jeg skal stille opp i alle sammenhenger og jeg har full jobb og er alene med barn. Har bare lyst til å skrike noen ganger.  Hva med de som ikke har noen pårørende ? Hvem stiller opp for dem?

Anonymkode: ef2e5...27d

Jeg anbefaler deg å kontakte vernepleier/sosionom/personell som er noen av de som har ansvaret i der hun bor. Snakk med de som har ansvaret, kan hjelpe med noen av tingene som er vanskelig. Et annet tips:  lag en liten mappe lett tilgjengelig med oversikt over hvem og hva de skal kontakte av pårørende, hvordan ordne tv, beskjed om at du er tilgjengelig på telefon etter klokken 16.30 f.eks pga jobb utenom akutte henvendelser såklart. 

Demens er vanskelig for pårørende. Men når man betaler for å bo i omsorgsbolig skal det følges opp av helsepersonell, det er jo litt av grunnen når man ikke kan bo hjemme.. 

 

Anonymkode: 768b6...979

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2021 den 13.41):

 

Hvordan håndterer dere som er i denne situasjonen dette? 

Anonymkode: ef2e5...27d

Har hun hatt et utredningsopphold på sykehjem for å få avklart hvilket hjelpenivå hun ligger på?

Hvilken type omsorgsbolig bor hun i? (Ubemannet med hjemmesykepleie, eller døgnbemannet spesielt tilrettelagt for kognitivt svekkede)

 

På meg høres det ut som om hun ikke får kommunal hjelp tilpasset det hjelpenivået hun er på, og dermed blir det veldig mye på deg.

Jeg har selv stått i samme situasjon som deg i mange år, men jeg vet at jeg får hjelp i løpet av veldig kort tid, og det er en stor lettelse. 

Anonymkode: 7b6e8...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Demens er vanskelig for pårørende. Men når man betaler for å bo i omsorgsbolig skal det følges opp av helsepersonell, det er jo litt av grunnen når man ikke kan bo hjemme.. 

 

Anonymkode: 768b6...979

Det kommer an på hvilken type omsorgsbolig det er snakk om.

De typene jeg har mest kunnskap om er:

1.den ubemannede, der hjemmesykepleien er lokalisert i bygget.

I slike leiligheter er det en forutsetning at beboeren ikke er kognitivt svekket,  og klarer seg med bistand fra hjemmesykepleien, men ikke har behov for kontinuerligoppfølging. 

2.den døgnbemannede, spesielttilrettelagt for kognitivt svekkede.  I denne omsorgsboligen må beboerne være fysisk mobile, og klare en del basisoppgaver selv med bistand. 

 

Anonymkode: 7b6e8...7ae

[AnonymBruker]

Min mor er dement. Vi er heldigvis tre søsken som deler på ansvaret å besøke henne og vi gjør det daglig. Hun har fått fotoalbum av henne i gamle dager og av oss barna, våre ektefeller og barn og deres barn igjen. Dermed kan vi alltid vise henne hvem vi er. 
Når jeg er hos henne så tar vi det rolig. Vi sitter og tar oss en lur, snakker litt, jeg masserer henne gjerne og vi spiller spill. Men vi snakker ikke så altfor mye. Jeg kan vise henne bilder jeg har tatt eller fortelle om dagen min. Vi kan også gå en liten tur rundt hjemmet bare for å vedlikeholde fysikken hennes. 

Anonymkode: 7c02a...2d9

[AnonymBruker]

Min mormor har blitt dement. Hun er ikke helt bortreist enda, men har endret seg mye. 
Det hjelper å fokusere på fortid som hun får fortelle om, som feks at vi blar i fotoalbum og hun forteller om gamle dager osv. Eller at jeg viser henne bilder fra et sted jeg har vært siden forrige besøk osv.

Jeg unngår samtaler som «hvordan går det» og lignende, da kan det bli mye sutring og surring med fantasihistorier osv. Jeg skifter også tema brått og brutalt dersom hun tuller seg bort, i stedet for å påpeke at hun surrer. 
 

 

Anonymkode: 616d2...aee

[Habbo]

De fleste kommuner har en demenskoordinator. Jeg ville sjekket om din mors hjemkommune har dette. Vi har god erfaring med dialog og veiledning derfra. 
Et godt råd vi fikk var at vi ikke skulle korrigere virkelighetsoppfatningen for enhver pris. Det hun opplever er hennes virkelighet, selv om vi ser at den åpenbart er feil. Hvis det ikke er kritisk å realitetsorientere henne så lar vi det bare være. Vi jatter heller bare med. 

Det er en utrolig tøff situasjon du står i; mange tanker og mye sorg. 
Vi er heldigvis flere søsken, men jeg kan tenke meg hvor vanskelig det er å stå i dette alene. Ta vare på deg selv oppi alt! ❤️

[AnonymBruker]

Si til ansvarlig sykepleier/vernepleier at de kan ta fra henne telefonen, så slipper du å bli oppringt i tide og utide. Det er ofte en faktor som forvirrer pasienten selv og gjør dem frustrerte, det at de har tilgang på telefon. De ansatte kan ikke bare ta den fra henne dersom ikke du gir din godkjenning.

I omsorgsboliger er det dessverre slik at det forventes at pårørende følger sin mor/far til tannlege osv, med mindre det er en veldig spesiell situasjon. Snakk med dem og hør hva som kan gjøres, om du ikke har mulighet til å følge. For pasienter uten pårørende så er det oppsatt en verge (f eks advokat) som håndterer det økonomiske og følger opp, men de ansatte på institusjonen følger pasienten til tannlege osv. Slik er systemet i Norge.

Avtal en fast dag i uken for å ringe henne, så får hun snakket med deg da, det er en forutsigbarhet for både deg og henne, og de ansatte kan da roe henne med å si; Kari skal ringe deg i morgen.

Dersom du orker, besøk henne en fast dag i uken. Og jeg vil anbefale deg, som en annen her skriver, at du fokuserer på å snakke om enkle ting/gjøre aktiviteter som hun har glede av. F eks se i fotoalbum, se på fine malerier, synge sammen/høre på musikk, eller gå en liten tur sammen ute på området. Jatt med henne, vær i hennes verden, dersom du ser at det gjør henne rolig og positivt. Det er ikke alltid noe vits i å realitetsorientere en dement person, det kan bare gjøre vondt verre.

Det er ekstremt tøft å være pårørende til en dement, og det burde vært samtaler og veiledning til dem som er pårørende. 
 

 

Anonymkode: 14ff7...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Min mormor har blitt dement. Hun er ikke helt bortreist enda, men har endret seg mye. 
Det hjelper å fokusere på fortid som hun får fortelle om, som feks at vi blar i fotoalbum og hun forteller om gamle dager osv. Eller at jeg viser henne bilder fra et sted jeg har vært siden forrige besøk osv.

Jeg unngår samtaler som «hvordan går det» og lignende, da kan det bli mye sutring og surring med fantasihistorier osv. Jeg skifter også tema brått og brutalt dersom hun tuller seg bort, i stedet for å påpeke at hun surrer. 
 

 

Anonymkode: 616d2...aee

Veldig gode råd her ts.

Anonymkode: 14ff7...048