Uønsket hos pappa og vil ikke bo med mamma

[AnonymBruker]

Dette blir sikkert litt langt og komplisert. Jeg er ei jente på 13 år og har en bror på 11 med samme mor og far. Mamma har vært syk helt siden jeg var baby, og selv da mamma bodde hjemme var det pappa nesten alene uansett. Mamma lå bare i senga eller på sofaen, og det var pappa som kjørte i barnehage og ordna alt i tillegg til at han jobba. Da jeg var rundt 5 flyttet mamma ut og til andre siden av landet fordi hun og pappa slo opp og hun ville prøve å bli frisk. Vi var å besøkte henne en gang i måneden ca., pappa kjørte oss og de var gode venner. 

Så ble jeg 8 år og pappa fikk en kjæreste på sommeren. Både jeg og broren min syntes det var fint fordi vi dro på camping, kino, lekeland osv. ting vi ikke hadde gjort så mye fordi pappa ikke hadde orka eller ikke hadde råd. Da skolen starta igjen skulle hun plutselig bo hos oss fordi leiligheten hun bodde i var så dyr og hun var hos oss hele tiden alikevel. Etter noen uker bestemte mamma seg for å flytte tilbake igjen der vi bor (hun kommer egentlig herfra) og det første som skjer er at vi må være der 50/50 etter pappa sin kjæreste sitt ønske. Mamma prøver å si at hun ikke orker fordi hun er syk, men får beskjed om at man må ta vare på ungene man setter til verden, og at pappas kjæreste vil ha alenetid med pappa fordi de aldri har tid til å være kjærester. Mamma er syk og bare ligger så der er vi mye overlatt til oss selv. Så får vi vite at vi skal få en lillebror, og han er verdens fineste. Men vi merker mer og mer at vi er i veien hjemme. Det er vår feil at de må kjøpe større bil. Det er vår feil at de må bygge på huset (hvis vi bare hadde bodd hos mamma hadde de sluppet).. Det er mest pappas kjæreste som sier det og ikke pappa. 

I går kveld hørte jeg de diskutere at hun ikke vil at vi skal være med på ferie fordi det blir så dyrt, sånn at det er best at vi blir hjemme. Da sa pappa at da blir han også hjemme for han kan ikke se for seg å være på ferie uten barna sine. 

Nå skal jeg begynne på ungdomsskolen og det blir hele tiden kommentert at det må være bedre for meg å bo hos mamma for hun bor nærmere skolen (noen hundre meter) og at hun har mindre strenge regler slik at det blir bedre for meg når jeg er ungdom. Jeg har snakka med helsesøster på skolen og hun innkalte mamma og pappa til møte, men pappa sendte kjæresten fordi han måtte passe lillebror og da nekta mamma å komme. Jeg tror ikke helsesøster helt forstår hvor vanskelig det er selv om jeg har samtaler nesten hver uke for jeg vil jo ikke si alt sånn at de kan få problemer. Det finnes barn som har det mye verre som ikke får mat eller som blir slått, så jeg kan egentlig ikke klage. Men jeg føler meg uønsket hjemme i huset hvor jeg har bodd hele livet. Og jeg vil ikke bo hos mamma fordi hun er syk, og da må jeg vaske huset, lage middag og ordne alt selv. Jeg tør ikke snakke med pappa fordi jeg tror han er redd for å bli alene igjen og jeg tror ikke han hadde det veldig fint da, i tillegg kommer kjæresten fra østlandet og jeg tror han er redd for at hun skal flytte dit med lillebror hvis det blir slutt, og det vil jeg ikke for da får vi sikkert aldri se han igjen. Jeg vil heller ikke gjøre slik at mamma blir sett ned på eller blir sett på som dårlig for hun er tross alt mora mi, og vil ikke at pappa skal vite hvor dårlig hun faktisk er slik at kjæresten hans snakker ned på mamma. 

Anonymkode: 9d7da...383

[AnonymBruker]

Sånn skal det ikke være! Jeg synes du skal si alt til helsesøster. Det er de voksne her som ikke får til å ta vare på deg og broren din, og det er ikke riktig at du skal ta så mye ansvar. Det er helt riktig å be om hjelp! 
 

Anonymkode: 66fad...5f3

[lillevill]

Her må de voksne skjerpe seg og ta godt vare på dere barna.

Synes du skal fortelle om hva du føler til de voksne, og forvente at de gjør forandringer som gjør at dere barna får det best mulig. Det er sånn det skal være. Dere barna skal komme først.

Feks fortell til din far at du er lei deg og kjenner på at du er uønsket hos dem. Og at det er tøft og krevende å bo hos moren din fordi da må du gjøre oppgaver som er for de voksne, som å vaske, rydde og lage mat. Si at du ikke er klar for å være voksen helt ennå og at du ønsker deg en fin barndom. Si at du føler fortsatt at du er et barn. 

Kanskje de trenger hjelp? foreldre kurs og lign. 

[AnonymBruker]

Har du snakket ordentlig med faren din om hvordan du har det? 

Det høres jo ut som om han egentlig er ganske så oppegående, men at han er i klem mellom sin samboer og dere barna. Og at han tror han balanserer dette bra, men ikke vet hvor mye det egentlig går ut over dere. 

Hva om moren deres flyttet lengre vekk igjen? Har du snakket med henne om det var en mulighet? Da ville det jo vært mer naturlig at dere var mer hos far, og at hun fikk mer tid til å bli frisk. 

Dette er dessverre et problem som ikke dere barn/ungdommer kan løse. Det må løses av de voksne. 
Og skal de løse dette, så må de vite om problemet. 

For meg høres det ut som om du burde tatt deg en prat med faren din, bare dere to.  

Anonymkode: bb8b0...c5e

[Cordelia]

KJære deg, som andre her sier. Det skal ikke være sånn. Dere har rett på å bli hørt dere og. Spesielt i den alderen du er i har du ekstra rett på å bli hørt.

Vis denne teksten til helsesøster. Du har rett til å kreve at dine foreldre stiller opp for deg. Din far er feig synes jeg. Det at moren din er syk har mye og si for saken og.

Jeg er ingen ekspert, men regner med at det kommer flere innlegg med råd til hvilke instanser du kan ta kontakt med.

Jeg ønsker deg alt godt, ikke finn deg i å bli tilsidesatt. Allier deg med helsesøster eller andre, og tør å være brutalt ærlig på hvordan det er.  Dere fortjener trygge hjem.

Lykke til!

Endret 2. juli 2021 av Cordelia

[AnonymBruker]

Du må si alt til helsesøster! Det vil ikke få så altfor store konsekvenser, men jeg vet man tenker det når man er barn og ungdom. Kan du si litt om hva du tror kan skje? Så kan vi prøve å hjelpe deg til å forstå at det verste du tenker nok ikke vil skje. Vi er mange her på forumet som kommer fra vonde familiekår og som har litt erfaring. 

Så vil jeg si at du skriver skikkelig godt! Jeg vet du sliter nå, men når du som så ung formulerer deg så bra og gjør deg så godt forstått så tror jeg virkelig at du kan bli noe stort! Jeg håper du ber om hjelp for traumene su kan oppleve i ungdomstiden din nå, slik at du slipper å deale med det senere i livet. Og dersom du klarer å legge en vond barndom bak deg og ta med deg de lærdommen du kan få av det videre i livet så har du gode odds! Du virker smart og empatisk også, når du holder tilbake informasjon fra helsesøster og andre for å holde fasaden oppe.

Men dessverre er du for smart for ditt eget beste her, for du kan bare få riktig hjelp hvis du er ærlig med de rundt deg. Spesielt helsesøster. Hun er der for å hjelpe deg!

Og vet du hva? Det å bli slått er ikke mer ille enn det du opplever! Og du må ikke tenke at dine problemer er så små og at andre har det verre. Det er ikke din jobb å vurdere slikt, du skal be om hjelp for dine problemer!

Vær så snill, du virker som en skikkelig fin person! Vær ærlig med helsesøster og få den hjelpen du trenger!!

Lykke til!

Husk at man alltid er sterkere enn man tror!

Anonymkode: e2c9f...53b

[AnonymBruker]

Kan du vise dette du har skrevet her til din far? Han trenger å få vite hvordan du har det. 

Anonymkode: 1c535...8ec

[AnonymBruker]

Jeg ville vis dette til din far slik at han får se hva du tenker. Du kan kanskje ta en telefon til alarmtelefonen for barn og unge(tlf 116 111)for å rådføre deg. Du trenger ikke si hvem du er men fortell hva du har på hjertet så kan det hende de har noen tips til deg. 

Anonymkode: e44c8...31e

[Gjest Fnuggolina]

Her er problemet hos alle de voksne opplever jeg utfra historien du forteller.

Jeg synes du skal fortelle alt, og si det du skriver her på slutten om hva du opplever er mulige konsekvenser og hva du er redd for.

Din far sin kjæreste er ekstremt urimelig - man kan ikke finne seg en mann/kvinne med barn og ha denslags oppførsel som hun har.

Det er jo ikke rart dere føler dere lite velkomne 🤷‍♀️

Hos mamma kan dere ikke bo, det er omsorgssvikt. Hun burde selv ringt barnevernet og bedt om bistand til dere. 

Mitt forslag: få alle tre voksne til å stille på en time hos enten helsesøster eller familievernkontor.

Utgangspunktet for samtalen er dette du veldig godt beskriver her - dette må de løse mellom seg.

Så kan du være tydelig på at det å bo hos en så syk mamma i din og brors alder er uansvarlig - og det var ikke riktig av pappaen din å sette to små barn i en sånn situasjon. 

De tre krangler om deg og broren din som om dere er fullstendig uønsket - og det går sterkt utover stress og selvbildet deres. Du er redd for å fortelle noen om det, for det føles som worst case scenario uansett.

Du, bror og minstemann er faktisk søsken som er glade i hverandre - og de oppfører seg kjipt hele gjengen. 

De ødelegger familien sånn som de holder på. 

Om worst case scenario skjer - at dere skal til syk mor, gjør du det tydelig på forhånd at det ikke er et ansvarlig alternativ. 

[DaddyDom]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Dette blir sikkert litt langt og komplisert. Jeg er ei jente på 13 år og har en bror på 11 med samme mor og far. Mamma har vært syk helt siden jeg var baby, og selv da mamma bodde hjemme var det pappa nesten alene uansett. Mamma lå bare i senga eller på sofaen, og det var pappa som kjørte i barnehage og ordna alt i tillegg til at han jobba. Da jeg var rundt 5 flyttet mamma ut og til andre siden av landet fordi hun og pappa slo opp og hun ville prøve å bli frisk. Vi var å besøkte henne en gang i måneden ca., pappa kjørte oss og de var gode venner. 

Så ble jeg 8 år og pappa fikk en kjæreste på sommeren. Både jeg og broren min syntes det var fint fordi vi dro på camping, kino, lekeland osv. ting vi ikke hadde gjort så mye fordi pappa ikke hadde orka eller ikke hadde råd. Da skolen starta igjen skulle hun plutselig bo hos oss fordi leiligheten hun bodde i var så dyr og hun var hos oss hele tiden alikevel. Etter noen uker bestemte mamma seg for å flytte tilbake igjen der vi bor (hun kommer egentlig herfra) og det første som skjer er at vi må være der 50/50 etter pappa sin kjæreste sitt ønske. Mamma prøver å si at hun ikke orker fordi hun er syk, men får beskjed om at man må ta vare på ungene man setter til verden, og at pappas kjæreste vil ha alenetid med pappa fordi de aldri har tid til å være kjærester. Mamma er syk og bare ligger så der er vi mye overlatt til oss selv. Så får vi vite at vi skal få en lillebror, og han er verdens fineste. Men vi merker mer og mer at vi er i veien hjemme. Det er vår feil at de må kjøpe større bil. Det er vår feil at de må bygge på huset (hvis vi bare hadde bodd hos mamma hadde de sluppet).. Det er mest pappas kjæreste som sier det og ikke pappa. 

I går kveld hørte jeg de diskutere at hun ikke vil at vi skal være med på ferie fordi det blir så dyrt, sånn at det er best at vi blir hjemme. Da sa pappa at da blir han også hjemme for han kan ikke se for seg å være på ferie uten barna sine. 

Nå skal jeg begynne på ungdomsskolen og det blir hele tiden kommentert at det må være bedre for meg å bo hos mamma for hun bor nærmere skolen (noen hundre meter) og at hun har mindre strenge regler slik at det blir bedre for meg når jeg er ungdom. Jeg har snakka med helsesøster på skolen og hun innkalte mamma og pappa til møte, men pappa sendte kjæresten fordi han måtte passe lillebror og da nekta mamma å komme. Jeg tror ikke helsesøster helt forstår hvor vanskelig det er selv om jeg har samtaler nesten hver uke for jeg vil jo ikke si alt sånn at de kan få problemer. Det finnes barn som har det mye verre som ikke får mat eller som blir slått, så jeg kan egentlig ikke klage. Men jeg føler meg uønsket hjemme i huset hvor jeg har bodd hele livet. Og jeg vil ikke bo hos mamma fordi hun er syk, og da må jeg vaske huset, lage middag og ordne alt selv. Jeg tør ikke snakke med pappa fordi jeg tror han er redd for å bli alene igjen og jeg tror ikke han hadde det veldig fint da, i tillegg kommer kjæresten fra østlandet og jeg tror han er redd for at hun skal flytte dit med lillebror hvis det blir slutt, og det vil jeg ikke for da får vi sikkert aldri se han igjen. Jeg vil heller ikke gjøre slik at mamma blir sett ned på eller blir sett på som dårlig for hun er tross alt mora mi, og vil ikke at pappa skal vite hvor dårlig hun faktisk er slik at kjæresten hans snakker ned på mamma. 

Anonymkode: 9d7da...383

Huff jeg felte noen tårer når jeg leste innlegget ditt. 

Håper virkelig du har det bra og har veldig lyst til at du skulle fått en god god god klem av meg. 


Jeg selv opplevde å ha en mor som ble (først fysisk syk, men dette ble hun frisk fra) psykisk syk når jeg var 12år. Jeg måtte da begynne å vaske klær, og lage mat selv. Min far bidro jo, men han jobbet en del og husarbeidet hopet seg opp. Så jeg følte at jeg måtte trå til. Men det verste var å leve med en syk mor som låste seg selv inne på soverommet store deler av døgnet, hadde spilleproblemer, og problemer med både alkohol og piller samt angst og depresjon og som nektet å oppsøke hjelp.

Jeg følte der og da at det ikke var riktig at det var sånn. Men så begynte jeg å tenke på hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg ringe barnevernet eller skulle jeg rømme hjemmenifra? Men begge de delene skremte meg også. Så jeg begynte å tenke, er det så gale? 
Jeg tenkte akkurat de samme tankene som deg, nemlig at det er mange som har det verre enn meg og jeg skal ikke klage. Så jeg klagde ikke. Jeg prøvde å hjelpe min mor, jeg lærte å bli voksen ganske fort med å ta fatt i ting rundt huset. Min far klagde til meg over at min mor aldri ble bedre og når jeg dro på utveksling var han nesten på gråten over å stå i alt selv. Jeg hadde en utrolig skyldfølelse jeg levde med. Julaften når jeg var 16  grein jeg meg i søvn fordi jeg var så sliten etter å ha bidratt med så mye husarbeid og besøk. Jeg grein flere netter, men jeg var spesielt bitter den julaften husker jeg. Og hver gang jeg var så langt nede så minte jeg meg selv på at; andre barn har det verre, jeg må ikke klage, jeg har tak over hodet mitt og mat på bordet. SLUTT å klag sa jeg til meg selv, og jeg "tok meg sammen". 

Når jeg var 20år så knakk jeg sammen. Alt fra barndommen bare kom rasende til meg og slo meg hardt ut. Jeg måtte gå til psykolog. Men jeg lærte ting. Om meg selv. Om å takle livet. Om å se fremover og ikke bakover. Jeg ba min far skille seg fra min mor og slutte å syte over min mor til meg og si unnskyld til meg for alt han hadde lat meg stå i alene, og jeg gav min mor ett ultimatium der jeg krevde en dyp unnskyldning for alt jeg måtte tåle fra hun igjennom barndommen ellers kuttet jeg hun ut fra mitt liv (hun hadde da blitt mye bedre de siste årene og fått de fleste av hennes problemer under kontroll). Jeg viste forståelse for sykdommen og situasjonen til de begge, men gjorde det KLINKENDE klart at de glemte en ting oppi alt dette, og det var MEG!

DU HAR ABSOLUTT LOV Å KLAGE KJÆRE DEG! Ja det er mange som har det verre enn deg, og det er fint å kunne ha dette perspektivet, men alle barn skal føle seg ønsket der de bor og de skal også kunne snakke med sine foreldre og be om hjelp når det er for mye. 

Sett deg ned med din far og snakk med han. Vær rolig og saklig. Vær ydmyk og si vær så snill. Vis disse innleggene på KG. 
For hvis du MÅ bo hos din mor er jeg redd det kan påvirke deg lengre ned i veien. Hør med din far hva du kan bidra med hjemme for at det skal være enklere å bo sammen alle sammen. Be din far om hjelp på dette punktet. Fortell din far at han er en mann som fint kan få seg en kvinne igjen hvis kjæresten slår opp med han over dette. 

Enten er man en familie som står sammen eller så er man det ikke. Man kaster ikke barnene sine ut fordi man trenger mer alenetid. 11 og 13 er aldre der dere snart kan være ute av huset på egenhånd for at de skal nettopp få sin alenetid. Jeg forstår ikke kjæresten til din far på dette punktet. Men det er uansett fint for dere å få tid med din mor. Så kanskje foreslå at dere kan være på overnatting der enkelte ganger? Jeg tror nemlig å unngå din mor helt kan også få konsekvenser for deg senere ned i løypen hvis du ikke tilbringer tid med din mor. 



MEN! Hvis du ikke velger å oppsøke andre og stå i dette alene vær klar over det jeg forteller deg over. Det kan bli tøft til tider. Også må du prøve å snu det negative til positive ting. 

Og hvis jeg skulle gjort alt om igjen så vet jeg ærlig talt ikke om det er bedre for meg å ha gjort det annerledes. For min barndom ser jeg har lært meg ting som mange andre gjerne ikke har lært og jeg skille meg ut på flere punkter i befolkningen.

1. Jeg er mye mer beskyttende ovenfor mine venner og kjente. 

2. Jeg har veldig stor forståelse for psykiske lidelser og at det er ikke bare å "ta seg sammen".
3. Jeg klarer å sjonglere uffattelig mange baller i luften samtidig.

4. Jeg har enorm stor arbeidskapasitet og kan fint ha dager som starter kl 7 og ikke endre før midnatt for å så gjenta.
5. Jeg håndtere stress veldig bra. 
6. Jeg er i god kontakt med følelsene mine. 
7. Jeg er opptatt av dialog og å løse situasjoner. Fremfor å eksalere situasjoner.
8. Jeg ser fremover og tar aldri opp igjen gamle ting som er løst. 
9. Jeg er flink på husarbeid, noe jeg opplever at mange menn ikke er 😛 haha lol 😛
10. Jeg har en veldig positiv holdning til livet, muligheter og fremtiden

11. Jeg har en stor viljestyrke og lar meg ikke knekke sammen av motgang!

Det som ikke knekker deg gjør det sterkere, men kun hvis du presser imot og nekter å la deg knekke!

Jeg poster dette med mitt nick sånn at du kan når som helst sende meg en melding. Om du vil klage så skal jeg lytte. Om du søker råd så skal jeg prøve å besvare deg så godt jeg kan. 

Prøv igjen med din far og helsesøster. 

Ikke gi opp. Ta til deg det mange her skriver på KG. Vær ærlig. 


Stå på videre! ❤️ Lykke til ❤️ 

[AnonymBruker]

Først og fremst - du virker utrolig moden og reflektert for din alder!

Jeg støtter de andre som foreslår at du viser denne teksten til faren din! 
Håper alt ordner seg for deg!

Anonymkode: d569c...a68

[AnonymBruker]

Det gjør meg vondt å lese. Er bonus mamma selv. Sånn som du har det skal d ikke være. Kunne aldri behandlet bonus barna mine slik, jeg elsker de på lik linje som mine egne, og de behandles som mine egne… Du bør ta å snakke helt åpent med helsesøster…. For å bo hos en syk mor er langt ifra innafor, det et omsorgssvikt det din mor gjør.. og det er ikke ok. 

Anonymkode: 827ae...688

[AnonymBruker]

Kan du skrive et brev til faren din, hvor du forteller akkurat hvordan du føler det?

 

Jeg råder deg til å være åpen til helsesøster. Hun/ han har taushetsplikt, så hun kommer ikke nødvendigvis til å fortelle om dine følelser til foreldrene dine. 

Anonymkode: 28a88...5d5

[AnonymBruker]

Både din mor og din far svikter i omsorgen. Mitt råd er at du snakker med kontaktlærer og får han/henne til å kalle inn deg, mor, far (og ikke fars kjæreste) og helsesykepleier til et felles møte, med kontaktlærer tilstede. Foreldrene dine må komme på banen nå. 
Om det ikke lar seg gjøre kan du selv, enten alene eller sammen med helsesykepleier/kontaktlærer, kontakte barneverntjenesten. Dere trenger hjelp.
 

Har du noe annen familie eller godt nettverk der du bor? Noen som kan hjelpe å støtte deg utover det offentlige. En nabo, tante eller onkel, foreldre til en god venninne eller noen andre? 

Anonymkode: c2cbe...508

[Gjest Blondie65]

Her er mitt beste råd at du snakker med helsesøster igjen slik at de kan hjelpe deg videre. Det er ikke ditt ansvar å tenke på hvordan de voksne har det, det er de voksnes oppgave.

Si til helsesøster at det må kreves at det er FAR og ikke stemor som stiller på møtet. Si også klart fra om at dersom du skal bo hos din mor må det hjelpetiltak i hjemmet slik at dere ikke blir hjelpetiltaket for en syk mor.

Jeg håper du får hjelp og ønsker deg alt godt.

[Gjest Vintermorgen]

Ryddet for spekulasjoner.

Vintermorgen, mod

[AnonymBruker]

Du må snakke med både din mor og far, hver for seg. Moren din må skaffe seg (og deg og broren din) hjelp hvis dere skal bo hos henne. 
Faren din må forstå hva det gjør med deg å føle deg så uønsket. 
Snakk også ut med helsesøster, vis henne denne teksten. De voksne må sammen ta ansvar her. 

Anonymkode: 1c535...8ec

[AnonymBruker]

Du har skrevet en utrolig bra tekst!! 

Jeg ville skrevet en melding til faren din, at du bad om råd på Internett og der fikk du råd om å vise han teksten din. Så sender du han teksten din. 

Gjør det når dere begge er hjemme så dere kan snakke ut om det etter han har lest. 

Uansett hvilken løsning du velger så må du gjøre noe med dette. For sånn som du og broren din har det nå skal dere ikke ha det. Og ingenting av dette er deres feil. Så noe må gjøres 

Anonymkode: a5694...9fa

[AnonymBruker]

Hei igjen. 

Takk for alle som har tatt seg tid til å svare meg. Jeg ble på en måte lettet bare jeg skrev det som jeg tenker på, og så har jeg fått så mange svar som kanskje sier at jeg ikke skal ha det slik jeg har det. 

Jeg vil ikke at mamma skal flytte vekk, da er jeg redd for at kjæresten til pappa krever at vi må flytte med mamma. Mormor og bestefar bor også her og mamma trenger de. Det er de som kjører henne til doktor, sykehus og handler.

Broren min vil bo mest hos mamma. Det er fordi han ikke tar noe ansvar om hvordan det ser ut, og han kan sitte oppe hele natta å spille hvis han vil, men han har ikke godt av det. Jeg tror ikke han er like plaget som meg, og jeg tror det er mer samme for han. 

Siden jeg begynner på ungdomsskolen nå får jeg ny helsesøster og lærer og kanskje det blir lettere å ta opp når de ikke kjenner familien min så godt.  Kanskje jeg skal vise pappa denne siden på slutten av ferien så det ikke blir dårlig stemning, for da skal vi være alene en uke når lillebror og kjæresten til pappa skal være hos familien sin. Hadde jeg kunnet velge helt fritt ville jeg bodd hele tiden hjemme i huset, og så kunne jeg besøkt mamma ofte, og kanskje bare sovet der når hun har gode perioder.

Siden noen av dere kanskje har barn selv, hvis dere fikk vite at en venn av barnet deres hadde det slik, hadde dere gjort noe?  Min bestevenninne sier hun kommer til å si noe til mora si snart fordi hun ser hvordan jeg har det, og jeg lurer på om det kanskje er best, for da er det ikke jeg som sier noe. 

Takk igjen for svar.

 

Anonymkode: 9d7da...383

[DaddyDom]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hei igjen. 

Takk for alle som har tatt seg tid til å svare meg. Jeg ble på en måte lettet bare jeg skrev det som jeg tenker på, og så har jeg fått så mange svar som kanskje sier at jeg ikke skal ha det slik jeg har det. 

Jeg vil ikke at mamma skal flytte vekk, da er jeg redd for at kjæresten til pappa krever at vi må flytte med mamma. Mormor og bestefar bor også her og mamma trenger de. Det er de som kjører henne til doktor, sykehus og handler.

Broren min vil bo mest hos mamma. Det er fordi han ikke tar noe ansvar om hvordan det ser ut, og han kan sitte oppe hele natta å spille hvis han vil, men han har ikke godt av det. Jeg tror ikke han er like plaget som meg, og jeg tror det er mer samme for han. 

Siden jeg begynner på ungdomsskolen nå får jeg ny helsesøster og lærer og kanskje det blir lettere å ta opp når de ikke kjenner familien min så godt.  Kanskje jeg skal vise pappa denne siden på slutten av ferien så det ikke blir dårlig stemning, for da skal vi være alene en uke når lillebror og kjæresten til pappa skal være hos familien sin. Hadde jeg kunnet velge helt fritt ville jeg bodd hele tiden hjemme i huset, og så kunne jeg besøkt mamma ofte, og kanskje bare sovet der når hun har gode perioder.

Siden noen av dere kanskje har barn selv, hvis dere fikk vite at en venn av barnet deres hadde det slik, hadde dere gjort noe?  Min bestevenninne sier hun kommer til å si noe til mora si snart fordi hun ser hvordan jeg har det, og jeg lurer på om det kanskje er best, for da er det ikke jeg som sier noe. 

Takk igjen for svar.

 

Anonymkode: 9d7da...383

God idè ja å kanskje gå veien via andre f.eks din venninne eller mor til din venninne. Be om hjelp der du kan.