Kan depresjon gjøre at man mister følelser ovenfor partner?

[AnonymBruker]

Blir en lang post dette, så les den som orker.

Jeg føler meg tom. Kjenner ingen glede over noe som helst. Kjenner ingen følelser verken for kjæreste, jobb, familie eller meg selv. 

Jeg er en kvinne på 32, har vært samboer med en flott mann i tre år. Begge barnløs.  Jeg er redd jeg gjør noe dumt, alt jeg tenker på er at jeg må gå fra han for å få det bedre. For hva om det er noe større og bedre der ute for meg? 
Jeg har hatt depresjon siden sent tenåra, den har kommet og gått, og hverdagen har vært en real berg og dalbane. Jeg levde på en lykkerus da jeg møtte den flotte samboeren min for tre år siden, denne rusen varte ikke mer enn et par mnd, så var jeg tilbake til mitt "gamle jeg".

Kjæresten min er utrolig støttende. Han gir meg rom når jeg trenger det, men er der likevel når jeg trenger han. Jeg har mange, mange dårlige dager iløpet av en mnd. Noe som også går utover han, dessverre. 
Likevel er han like blid og behjelpelig. Overrasker meg med en god middag, selv om han har vært 12 timer på jobb. Han forteller meg han er glad i meg, og gjør alt for at jeg skal ha det bra. Han har forståelse for at sexlysten er lav, og maser derfor ikke om dette. Han respekterer at ting er som de er. Enkelte ganger på nettene når han tror jeg sover, får jeg et kyss i panna og "elsker deg". 

Men jeg føler ingenting. Aldri kåt lenger, kjenner ingen glede ovenfor han. Enkelte dager kan jeg føle noe, men det er ikke ofte lenger. Jeg elsket han så dypt en gang, og det føles nå så uendelig vondt å ikke føle noe som helst lenger😔 Det er noe inni meg som hele tiden sier at jeg må gå for å få det bra igjen. Er det dager jeg prøver å tenke postivt, så kommer disse negative tankene å bare brøyter vei. 
 

Jeg vil så veldig trives med livet mitt som det er nå, for jeg skulle i utgangspunktet vært veldig takknemlig. Vi har gode jobber, bekymringsløse liv, alt ligger til rette for at vi skal få et veldig godt liv sammen. Men her sitter jeg og er utakknemlig, og klarer kun å tenke på hva annet som finnes der ute for meg. 
Greia er at jeg har hatt et godt og fartsfyllt liv i 20 årene, så jeg vet hva som er der ute. Jeg var også da deprimert, med perioder som var bra. Var på en evig søken etter en god kjæreste å dele livet med, og var så glad når jeg fant han som idag er kjæresten min, men likevel er det liksom ikke godt nok. 
Kan det være depresjonen som er årsaken til disse tankene? Jeg venter på hjelp og har time hos overlege på dps om en uke. Men nå er det tungt, og trenger å ventilere i mellomtiden😔

Anonymkode: 63ce1...358

[AnonymBruker]

Ja, dette kan absolutt være depresjonen som tuller med deg! Kjenner meg veldig igjen fra da jeg var deprimert. Ikke gjør det slutt med samboeren din på impuls, så lenge dere begge er forberedt på å jobbe dere gjennom dette. ❤

Bra at du har søkt hjelp! Bare vær komplett ærlig med psykologen om hvordan du har det, slik at du kan få best mulig hjelp. Jeg var fryktelig langt nede en periode, men med god hjelp, har jeg kommet meg veldig opp. Jeg er oppriktig lykkelig, og de tunge dagene er det lang tid mellom. 

Har du noen hobbyer som gir deg glede og variasjon i hverdagen? For meg høres det litt ut som at du søker forandring, for å føle det anderledes. Du var glad når du var alene, og dermed ville du inn i forhold. Så var du glad en stund, men nå tenker du at du vil være alene igjen, fordi du ikke er glad nå som ting har landet. At du rett og slett søker en forandring, for å føle deg anderledes. 

Prøv å se litt slik på det: Har der hjulpet til nå? Tenker du da at det kommer til å hjelpe denne gangen? Hold ut ts, det er hjelp å få. ❤ Kjæresten din høres forøvrig ut som en flott mann, jeg tror du kommer til p angre om du foretar deg noe på impuls. 

❤

Anonymkode: 35b69...d14

[AnonymBruker]

Ja. Jeg ble helt nummen følelsesmessig. Heldigvis forsto både jeg og partner at det var på grunn av depresjonen, og ga det tid.

Følelsene kom tilbake da depresjon gikk over. Til og med sterkere enn før, fordi jeg satte så stor pris på hvor støttende han var gjennom den tunge tiden. Jeg trodde egentlig at han var en mann som ville takle slikt, men han taklet det veldig bra. 

Anonymkode: 7a062...a4d

[AnonymBruker]

Trodde egentlig IKKE at han... mente jeg 

Anonymkode: 7a062...a4d

[AnonymBruker]

Ja, er svaret på overskriften.

Følelsene har stor sannsynlighet for å komme tilbake når/hvis man blir kvitt depresjonen.

Anonymkode: cc4d0...101

[AnonymBruker]

Hei, 

 

Jeg vil bare si at dette godt kan være depresjon, og det kan også være en form for OCD eller angst tror jeg. Husk at hadde det du er redd for at du føler vært sant, så hadde du ikke vært redd for de følelsene eller blitt lei deg av dem. Når det er over, så føler man det ikke slik. Da vil man ut med hver eneste fiber i kroppen og man er overhodet ikke i tvil om at det er riktig for både en selv og partner å bryte opp. Det høres overhodet ikke ut som at du er på en slik plass, snarere tvert imot. 

Anonymkode: cb02d...f41

[AnonymBruker]

Googlet kjapt, var dette jeg tenkte på:

https://www.metakognitivterapi-oslo.no/blog/hvordan-vet-jeg-at-han-eller-hun-er-den-rette

Anonymkode: cb02d...f41

[TulleJenny]

Hei, så leit å lese om at du har det vanskelig. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og det høres ut som du har en flott mann. Jeg har også en flott samboer, og han støtter meg i alle mine nedturer. Synes synd i han som må leve med meg som er deprimert og full av angst 80% av tiden.

Tviler støtt og stadig på mine følelser for han, men vet nå etter mange år at det er psyken og depresjonen som spiller meg et puss. 

Jeg ville ikke gjort noe forhastet før du har fått hjelp. ❤️ Går du på noe medisiner? Enkelte antidepressiva ødelegger sexlysten min helt. Håper du får hjelp og at livet blir enklere for deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Blir en lang post dette, så les den som orker.

Jeg føler meg tom. Kjenner ingen glede over noe som helst. Kjenner ingen følelser verken for kjæreste, jobb, familie eller meg selv. 

Jeg er en kvinne på 32, har vært samboer med en flott mann i tre år. Begge barnløs.  Jeg er redd jeg gjør noe dumt, alt jeg tenker på er at jeg må gå fra han for å få det bedre. For hva om det er noe større og bedre der ute for meg? 
Jeg har hatt depresjon siden sent tenåra, den har kommet og gått, og hverdagen har vært en real berg og dalbane. Jeg levde på en lykkerus da jeg møtte den flotte samboeren min for tre år siden, denne rusen varte ikke mer enn et par mnd, så var jeg tilbake til mitt "gamle jeg".

Kjæresten min er utrolig støttende. Han gir meg rom når jeg trenger det, men er der likevel når jeg trenger han. Jeg har mange, mange dårlige dager iløpet av en mnd. Noe som også går utover han, dessverre. 
Likevel er han like blid og behjelpelig. Overrasker meg med en god middag, selv om han har vært 12 timer på jobb. Han forteller meg han er glad i meg, og gjør alt for at jeg skal ha det bra. Han har forståelse for at sexlysten er lav, og maser derfor ikke om dette. Han respekterer at ting er som de er. Enkelte ganger på nettene når han tror jeg sover, får jeg et kyss i panna og "elsker deg". 

Men jeg føler ingenting. Aldri kåt lenger, kjenner ingen glede ovenfor han. Enkelte dager kan jeg føle noe, men det er ikke ofte lenger. Jeg elsket han så dypt en gang, og det føles nå så uendelig vondt å ikke føle noe som helst lenger😔 Det er noe inni meg som hele tiden sier at jeg må gå for å få det bra igjen. Er det dager jeg prøver å tenke postivt, så kommer disse negative tankene å bare brøyter vei. 
 

Jeg vil så veldig trives med livet mitt som det er nå, for jeg skulle i utgangspunktet vært veldig takknemlig. Vi har gode jobber, bekymringsløse liv, alt ligger til rette for at vi skal få et veldig godt liv sammen. Men her sitter jeg og er utakknemlig, og klarer kun å tenke på hva annet som finnes der ute for meg. 
Greia er at jeg har hatt et godt og fartsfyllt liv i 20 årene, så jeg vet hva som er der ute. Jeg var også da deprimert, med perioder som var bra. Var på en evig søken etter en god kjæreste å dele livet med, og var så glad når jeg fant han som idag er kjæresten min, men likevel er det liksom ikke godt nok. 
Kan det være depresjonen som er årsaken til disse tankene? Jeg venter på hjelp og har time hos overlege på dps om en uke. Men nå er det tungt, og trenger å ventilere i mellomtiden😔

Anonymkode: 63ce1...358

Ja, er dessverre depresjonen som gjør du tenker og føler det slik. Har det selv slik. I gode perioder er følelsene der, men når depresjonen kommer for fullt føler jeg ikke mye for han. 

Anonymkode: daf6f...beb

[AnonymBruker]

Eller det kan være omvendt, at depresjonen din er forsterka fordi du ikke lenger er forelska og har følelser for ham. Uansett, bra du får hjelp!

Anonymkode: 6540d...1c2

[AnonymBruker]

Ja dette høres veldig kjent ut. Det å miste følelsene og interessen for de nærmeste er en vond del av depresjon. Må også være vanskelig for de nærmeste å oppleve. Jeg får intense ønsker om å være alene. Når jeg er alene kan jeg kose meg på et vis, men depresjonen er helt jævlig å ha sammen med andre. Den følelsen av å bare ville bort, være alene overskygger alt.

Anonymkode: 77575...e02

[Laura1986]

Har du depresjon eller trur du det?

Hvordan er livet ditt/deres ellers ? Hva gjør dere utenom jobb?

Det er veldig viktig å gjøre noe alene og sammen som friluft eller hva en nå liker å gjøre.

Jeg beundrer din kjæreste som gjør så godt han kan for at du skal ha det bra. 
 

 

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje at man innerst inne vet om man er forelsket eller ikke, og at en ikke kan gi en depresjon skylden for alt. Men du vet nok best selv

Anonymkode: ebdb1...dda