Familiens sorte får/dysfunksjonell familie og veien videre

[AnonymBruker]

Noen her som har vokst opp i det samme og som endelig i voksen alder er klar for å bryte med dette mønsteret?

Jeg er familiens sorte får og kjenner at nå er det endelig nok (det er i grunn på overtid). Hele meg er feil i familiens øyne og jeg vil ikke leve et liv der jeg må bli den de vil jeg skal bli for å være «god nok». 

Jeg får stadig høre at «de andre i familien ikke liker meg for jeg er sånn og sånn», og i dag ble det bare nok. Jeg har bestemt meg for å flytte  vekk fra dem og fade ut kontakten, noe jeg har tenkt på i mange år allerede, men har aldri tort å gjennomføre da jeg lider av kronisk liten tro på meg selv etter å alltid ha fått høre hvor «feil» jeg er.

Er det noen av dere andre der ute som har opplevd samme type oppvekst og også kontakt med familie på den måten i voksen alder, og som endelig brøt ut? Hvordan har dere det i dag? Jeg er i 30-årene, om det har noe å si.

Anonymkode: 0ec5c...748

[AnonymBruker]

Ingen som har vært der og som kan fortelle hvordan dere har det nå?

Anonymkode: 0ec5c...748

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør deg til det sorte fåret da?

Anonymkode: 23cc4...1a9

[morning_sun]

 

[AnonymBruker]

Har kontakt med barna i familien, men ikke de voksne. Går greit. Er jo uansett en stor sorg å komme fra en kjip familie...

Anonymkode: aa901...3e3

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og video!

Jeg kommer tilbake til tråden i kveld og svarer mer da, er da jeg har tid.

Ja enig i at det uansett er en sorg å komme fra en kjip familie. Til slutt tvinger valget seg fram:skal jeg tilpasse meg dem og ha det vondt pga det (og uansett blir man aldri god nok i deres øyne), eller fade ut kontakt og evt bryte og få det bedre selv (selv om man lever med den sorgen over kjip familie). Er der jeg er nå.

Anonymkode: 0ec5c...748

[AnonymBruker]

Brøt i midten av 20-årene. Lever i dag et fint liv med egen familie. Ikke angret.

Anonymkode: 46800...945

[morning_sun]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tusen takk for svar og video!

Jeg kommer tilbake til tråden i kveld og svarer mer da, er da jeg har tid.

Ja enig i at det uansett er en sorg å komme fra en kjip familie. Til slutt tvinger valget seg fram:skal jeg tilpasse meg dem og ha det vondt pga det (og uansett blir man aldri god nok i deres øyne), eller fade ut kontakt og evt bryte og få det bedre selv (selv om man lever med den sorgen over kjip familie). Er der jeg er nå.

Anonymkode: 0ec5c...748

Bare hyggelig😊 Jeg har fått veldig mye ut av videoene til Teal Swan - hun har utrolig god emosjonell intelligens. Nå vet ikke jeg alle detaljene om din situasjon, men det kan jo hende du har behov for avstand til familien i en (kort eller lang) periode. Det er ikke sikkert du MÅ bryte for godt, men det høres ut som om du trenger rom for å helbrede egne sår. Her er en video til som muligens også er relevant. Masse lykke til💗

 

 

[AnonymBruker]

TS her.

Hva som gjør meg til det sorte fåret? For mange tegn til at jeg kan ramse opp alt her, men å se den første videoen postet her var som å se mitt eget liv. Å lese på sider som kommer opp når man googler scapegoat, jeg passer mange (men heldigvis ikke ALLE) tegnene. Hvis noe er galt i familien, så legges det ofte over på meg. Jeg har alltid vært problembarnet, «overfølsom» og ble til slutt pasienten i familien (slik det står at familiens scapegoat ofte ender som). Den dag i dag kan min forelder si at jeg er problemet og selve grunnen til at jeg ikke har det bra. Jeg må skjerpe meg, få orden på meg selv, fikse meg selv, er beskjeden.

Jeg har aldri fått støtte på følelsene mine, ikke som barn og ikke voksen, og føler ikke jeg kan være den jeg egentlig er sammen med familien. Er jeg det, så er det feil. Jeg kan aldri gjøre noe bra nok, og mine interesserer og jobb og det jeg har fått til i livet (på tross av dem), det er sjelden interessant eller noe som gjør dem stolt (som jeg tenker er normalt på barnas vegne). Hvis mitt søsken derimot får til noe, så er det stolthet og glede fra dem, for de tingene mitt søsken holder på med er innafor deres komfortsone.

Jeg har alltid følt meg utenfor i familien.

I dårligere perioder så blir jeg straffet for å være meg og f.eks ha meninger om ting som fraviker fra deres, da behandles jeg med silent treatment og null interesse for ting jeg måtte ha å si. Jeg opplever dette ganske sårt antagelig fordi det sitter i kroppen fra da jeg var barn, selv om jeg nå egentlig burde kunne bare gå avgårde fra dette her.

Jeg lurer alltid på om jeg egentlig er et dårlig menneske, og har gått flere år i terapi da jeg var i midten av tjue-årene. Altså fra da. Fikk da høre fra terapeuten at det jeg hadde vokst opp i var psykisk mishandling.

Vel, the list goes on. Nå i det siste har ting vært spesielt ille igjen. Jeg har av diverse årsaker hatt mer kontakt med dem i det siste, men kjenner at det bare er nok nå. Jeg må ha avstand og pause, i det minste.

Anonymkode: 0ec5c...748

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her.

Hva som gjør meg til det sorte fåret? For mange tegn til at jeg kan ramse opp alt her, men å se den første videoen postet her var som å se mitt eget liv. Å lese på sider som kommer opp når man googler scapegoat, jeg passer mange (men heldigvis ikke ALLE) tegnene. Hvis noe er galt i familien, så legges det ofte over på meg. Jeg har alltid vært problembarnet, «overfølsom» og ble til slutt pasienten i familien (slik det står at familiens scapegoat ofte ender som). Den dag i dag kan min forelder si at jeg er problemet og selve grunnen til at jeg ikke har det bra. Jeg må skjerpe meg, få orden på meg selv, fikse meg selv, er beskjeden.

Jeg har aldri fått støtte på følelsene mine, ikke som barn og ikke voksen, og føler ikke jeg kan være den jeg egentlig er sammen med familien. Er jeg det, så er det feil. Jeg kan aldri gjøre noe bra nok, og mine interesserer og jobb og det jeg har fått til i livet (på tross av dem), det er sjelden interessant eller noe som gjør dem stolt (som jeg tenker er normalt på barnas vegne). Hvis mitt søsken derimot får til noe, så er det stolthet og glede fra dem, for de tingene mitt søsken holder på med er innafor deres komfortsone.

Jeg har alltid følt meg utenfor i familien.

I dårligere perioder så blir jeg straffet for å være meg og f.eks ha meninger om ting som fraviker fra deres, da behandles jeg med silent treatment og null interesse for ting jeg måtte ha å si. Jeg opplever dette ganske sårt antagelig fordi det sitter i kroppen fra da jeg var barn, selv om jeg nå egentlig burde kunne bare gå avgårde fra dette her.

Jeg lurer alltid på om jeg egentlig er et dårlig menneske, og har gått flere år i terapi da jeg var i midten av tjue-årene. Altså fra da. Fikk da høre fra terapeuten at det jeg hadde vokst opp i var psykisk mishandling.

Vel, the list goes on. Nå i det siste har ting vært spesielt ille igjen. Jeg har av diverse årsaker hatt mer kontakt med dem i det siste, men kjenner at det bare er nok nå. Jeg må ha avstand og pause, i det minste.

Anonymkode: 0ec5c...748

🤯

Er vi samme person??? 
Og den videoen... WTF.. 
 

Har pause nå jeg og. Og får kjeft for det. Jeg MÅ være til stede i livene deres så de har noen å klage på. Og slemme meg gidder ikke 😵

Anonymkode: e150a...79e

[AnonymBruker]

morning_sun skrev (9 timer siden):

Bare hyggelig😊 Jeg har fått veldig mye ut av videoene til Teal Swan - hun har utrolig god emosjonell intelligens. Nå vet ikke jeg alle detaljene om din situasjon, men det kan jo hende du har behov for avstand til familien i en (kort eller lang) periode. Det er ikke sikkert du MÅ bryte for godt, men det høres ut som om du trenger rom for å helbrede egne sår. Her er en video til som muligens også er relevant. Masse lykke til💗

 

 

Du vet Teal Swan er en sektleder?

Anonymkode: 02318...0b7

[AnonymBruker]

TS her, jeg svarer mer i morgen (eller når det ikke er natt i dag da!)

Anonymkode: 0ec5c...748

[morning_sun]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du vet Teal Swan er en sektleder?

Anonymkode: 02318...0b7

Hei!

 

Jeg er klar over at hun har blitt omtalt som det, ja. Min oppfatning er at dette ikke stemmer. Hun har forøvrig lagt ut en video hvor hun adresserer nettopp dette. 
 

Uansett så har jeg fått god hjelp av videoer hvor hun går i dybden på emosjonelle problemstillinger, så jeg forholder meg til innholdet i hver enkelt video (hvorvidt det hun sier er nyttig for meg eller ikke )😊

 

 

[morning_sun]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

🤯

Er vi samme person??? 
Og den videoen... WTF.. 
 

Har pause nå jeg og. Og får kjeft for det. Jeg MÅ være til stede i livene deres så de har noen å klage på. Og slemme meg gidder ikke 😵

Anonymkode: e150a...79e

Hva tenkte du om videoen? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

🤯

Er vi samme person??? 
Og den videoen... WTF.. 
 

Har pause nå jeg og. Og får kjeft for det. Jeg MÅ være til stede i livene deres så de har noen å klage på. Og slemme meg gidder ikke 😵

Anonymkode: e150a...79e

Vi er nok ikke samme person, men skjønner at du spør, for tror dette her er mer vanlig enn man tror og at det (synd å si) er ganske vanlig med et sort får i familien.

Det er «godt» å høre vi er flere, om du skjønner, selv om ingen fortjener å bli behandlet sånn.

Det verste for min del er at jeg aldri har fått den følelsesmessige støtten et menneske trenger, så det har jeg måttet hente andre steder (etterhvert, som lite barn gikk ikke det, for familien var ganske lukket). Det har jo faktisk skadet meg og er noe jeg fortsatt jobber med, selv etter å ha gått i terapi. 
 

Hvis noen hadde spurt familien min så ville de ha sagt at jeg er en løgner (noe den ene forelderen pleier å si at jeg er hvis jeg har prøvd meg å ta opp hvordan jeg har opplevd enkelte ting), at jeg er den gale, at jeg overdriver etc. Ting de har sagt til meg (stygge ting som ikke er greit) sier de etterpå at aldri skjedde - det skaper forvirring og man begynner å tvile på egen virkelighetsoppfatning og seg selv.

Hele livet har jeg innerst inne følt meg udugelig og at jeg ikke får til ting. Så de tingene jeg faktisk har fått til er virkelig på tross av dem, og ikke fordi de har vært foreldre i den virkelige betydningen av ordet.

I tillegg har ting alltid vært subtile. Fasaden har alltid vært på plass, det er små stikk, når jeg har fått en reaksjon på ting, som å bli sint/protestere, så blir det med en gang slått ned på og jeg får høre at jeg har problemer som reagerer slik, for de gjør jo ingenting galt - tvert imot har de «gitt meg alt her i livet og dette er takken.»

Jeg setter veldig pris på videoene og på andres opplevelser❤️

Anonymkode: 0ec5c...748

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Du vet Teal Swan er en sektleder?

Anonymkode: 02318...0b7

Interessant... Jeg så videoen og reagerte faktisk på kroppsspråket hennes, ansiktsuttrykk, måten hun snakker på og argumentasjonen... IKKE-fagperson var det først som slo meg, faktisk. Dette er noen som vil overbevise og rekruttere, men jeg tenkte nå det helst var youtubefølgere hun ville ha 🤣

Unyansert, hats, bitter........ For all del, hun har sikkert noen poenger, men det ble veldig hobbypsykolog.

Anonymkode: 7eb71...941

[AnonymBruker]

morning_sun skrev (23 timer siden):

Hva tenkte du om videoen? 

Teal Swan slår meg ikke som en faglært person, veldig teatralsk, og jeg tenkte at det antageligvis var en del kontroversielle greier rundt hennes vedkommende. Et raskt googlesøk bekreftet det. Mye av det hun har sagt og påstått er jo ganske drøyt. 
 

Men! Videoen traff meg fryktelig hardt. Konseptet scapegoat er jo ikke noe hun har funnet på, men måten hun beskrev det på var veldig treffende. Det er alltid fascinerende når noen kan beskrive en gitt situasjon ganske detaljert og du kjenner deg alt for godt igjen. Og da tenker jeg ikke i så generelle baner som feks horoskop som er lagd nettopp for at folk skal kunne kjenne seg igjen i noe og tro på det, men som AB som starta tråden forklarer om sine opplevelser kunne jeg ha sagt nøyaktig det samme. 
 

Jeg joiner nok ikke Teal Tribe akkurat, jeg har ingen planer om å kjøpe bøkene hennes, men jeg lot meg fascinere av denne videoen. Så jeg kommer sikkert til å kikke på noen flere, dog unngå de mer rare temaene..

Anonymkode: e150a...79e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Vi er nok ikke samme person, men skjønner at du spør, for tror dette her er mer vanlig enn man tror og at det (synd å si) er ganske vanlig med et sort får i familien.

Det er «godt» å høre vi er flere, om du skjønner, selv om ingen fortjener å bli behandlet sånn.

Det verste for min del er at jeg aldri har fått den følelsesmessige støtten et menneske trenger, så det har jeg måttet hente andre steder (etterhvert, som lite barn gikk ikke det, for familien var ganske lukket). Det har jo faktisk skadet meg og er noe jeg fortsatt jobber med, selv etter å ha gått i terapi. 
 

Hvis noen hadde spurt familien min så ville de ha sagt at jeg er en løgner (noe den ene forelderen pleier å si at jeg er hvis jeg har prøvd meg å ta opp hvordan jeg har opplevd enkelte ting), at jeg er den gale, at jeg overdriver etc. Ting de har sagt til meg (stygge ting som ikke er greit) sier de etterpå at aldri skjedde - det skaper forvirring og man begynner å tvile på egen virkelighetsoppfatning og seg selv.

Hele livet har jeg innerst inne følt meg udugelig og at jeg ikke får til ting. Så de tingene jeg faktisk har fått til er virkelig på tross av dem, og ikke fordi de har vært foreldre i den virkelige betydningen av ordet.

I tillegg har ting alltid vært subtile. Fasaden har alltid vært på plass, det er små stikk, når jeg har fått en reaksjon på ting, som å bli sint/protestere, så blir det med en gang slått ned på og jeg får høre at jeg har problemer som reagerer slik, for de gjør jo ingenting galt - tvert imot har de «gitt meg alt her i livet og dette er takken.»

Jeg setter veldig pris på videoene og på andres opplevelser❤️

Anonymkode: 0ec5c...748

Det er jammen ikke sikkert at vi ikke er samme person, jeg kunne skrevet nøyaktig det samme. Aldri fått følelsesmessig støtte, jeg er fullstendig udugelig, det er min reaksjon på at de sier stygge ting som er feil, ikke at de sier stygge ting i utgangspunktet. Det har vært allment lov i min familie å hakke på meg, fra alle kanter. Jeg har gått mye i terapi, blant annet hadde jeg en lengre runde med ei på familievernkontoret. Hun hadde jobbet mange år i barnevernet, og basert på det jeg fortalte så mente hun at dette faktisk var omsorgssvikt. 
 

Men fasaden er alltid opprettholdt. Og det som ble snakket om i videoen om at scapegoating er en måte å unngå å ta tak i egne problemer på, det stemmer og veldig godt med mine opplevelser. Det ligger mye bak som ingen gjør noe med, de generasjonene mine foreldre og besteforeldre tilhører anser det jo som fullstendig uhørt å skulle søke hjelp for noe. Så de lever heller med sine problemer, og skylder på meg. 
 

Grunnet meg kunne ikke foreldrene mine få flere barn (jeg er yngst av to), fordi det var så mye arbeid med meg. Jeg var mye syk, mye sykehus, og da kunne de ikke få flere. Og det er min feil.  Jeg er så overvektig, jeg er ikke flink nok på skolen, jeg kan ingenting, jeg lekte ikke rett med de andre ungene, jeg leste for mange bøker, jeg var bare feil.  Absolutt alt jeg har gjort hele livet har vært feil. 
 

Jeg går i terapi nå og snakker mye om dette, da jeg har fått barn selv og ser min egen oppvekst i et annet lys. Jeg kan ikke fatte og begripe hva som får en forelder til å tenke sånn om barnet sitt! Min egen tankegang er helt motsatt, jeg elsker mitt barn uansett og vil gjøre det jeg kan for at ungen skal vokse opp og bli en trygg og glad person. Min hånd er alltid tilgjengelig, vi kan gå gjennom ting sammen, jeg elsker ungen uansett hvor «feil» h*n måtte være. 
 

Mye rabling her nå.. Men temaet fascinerer meg. Hva er det som gjør at noen ser på sitt eget barn som skyld i at livet er ødelagt? Er jeg selv i stand til å skulle føle noe sånt? Jeg håper jo jeg ikke er det, men mange er jo tydeligvis det..

Anonymkode: e150a...79e

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (På 2.7.2021 den 0.11):

Hva er det som gjør deg til det sorte fåret da?

Anonymkode: 23cc4...1a9

Sikkert hvis han ikke følger de sosiale aksepterte spillereglene i samfunnet. Jeg kommer fra en dysfunksjonell familie men de har aldr bedt meg verken ditt eller datt jeg har gått mine egne veier fått svi så d holder med valg jeg har tatt som ikke var sosialt akseptert osv osv.

Jeg flyttet til nytt sted i fjor. Velg gjerne ett større ett. Jeg kom fra et sted med 1200 innbyggere og alle kjente alle til et sted med 25000. Der har jeg blitt akseptert og godtatt for den jeg er i dag ikke ut fra fortiden det kjennes utrolig godt og det er ingen der som kjenner til min bakgrunn. Det føles fritt og godt og man kan begynne å leve igjen og jobbe med å få sitt eget liv dit man vil uten støy fra folk som ikke vil deg noe vel uansett. Jeg holder nå på å rette opp økonomien min. Jobber fullt. Holder på å bygge meg ny omgangskrets så anbefaler å flytte til nytt sted for å få trykt på Reset knappen. 
 

[AnonymBruker]

Har en stesønn som er antivax, pro Trump, negativ til transpersoner og BLM. Han også tråler YouTube for å fikse seg selv. Jeg sliter med å forholde meg til noen som er så utpå tur. Men han er ikke noe sort får av den grunn. 

Anonymkode: b6d8d...646