Jeg fikk sammenbrudd og raserianfall. Får angst av å tenke på fremtiden

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette er rett sted å få støtte. Jeg fant ikke en bedre karegori.

Jeg hadde det helt forferdelig de siste dagene. Jeg begynner å innse hvor kjedelig livet er. Jeg er snart 40. Jeg har vært enormt eventyrlysten og levd på små mål. Det var året i USA. Det var året på utveksling. Det var samboer i Frankrike med jobb som au pair. 

De siste 8 årene har bare rast forbi. Jeg har nå liksom " slått meg til ro" men sannheten er at jeg hater det. Jeg har verdens flotteste mann. Vi traff hverandre for noen år siden og giftet oss. Han er som de fleste opptatt av hverdagslige ting. Det må være mat i kjøleskapet, klær på vaskes og huset må se fint ut. Vi har Jotuns trendfarger på samtlige vegger og de samme lampene som resten av byens befolkning. Jeg føler meg helt kvalt av dette livet. Skulle ønske det gav meg noe å sitte å bla i nettbutikker etter den perfekte lenestolen eller de feteste bokhyllene, men det gir meg bare sorg. Føler livet går meg forbi mens jeg må ta stilling til helt meningsløse spørsmål.

Jeg vil oppleve. Jeg vil leve. Jeg savner det spontante og "rotete" livet. 

Egentlig trenger jeg lite. Jeg trenger noen å oppleve ting med. Om det så er å sette seg i bilen og reise på måfå til Moss for å spise en burger på et gatekjøkken! 

Så det rablet for meg. Jeg kjente en desperasjon. Jeg ble så sint. Sint på mannen min. Jeg ble sint på naboen. Jeg måtte ut for å roe meg. Føler meg innesperret i eget liv. Har ingen myndighet på jobb mellom 9 og 5. Deretter starter " voksenlivet" med rydding, matlaging, oppvask og klesvask. Og netflix. Har mistet all frihet og drømmene er i vasken.

Foreldrene mine lever sitt liv og er nå gamle, så føler nesten at jeg ikke har familie. Jeg har ingen å snakke med. Mannen min elsker a4-livet og har mister reiselysten. Han vil egentlig bare sitte hjemme.

Jeg savner venner, roadtrips, take away. Livet har blitt som en slags " åpen soning", og jeg føler meg maktesløs. Føler at jeg bare ser på meg selv utenfra. Jeg har blitt helt apatisk for å holde ut. Fortrenger behov. Vi har ikke barn, men vi lever som om vi hadde det. Det mest spennende vi har gjort er å se en fotballkamp i England, og jeg hater fotball, men hadde det gøy pga. opplevelsen. Spør jeg om han vil bli med på noe, er svaret stort sett nei. Alle helgene er like. Alle dagene er like.

Jeg føler trangen til å reise bort igjen, og for godt.

 

Anonymkode: 935ce...7fd

[AnonymBruker]

Reis, du er tydeligvis ikke klar for A4 livet. Bare reis og lev livet ditt ❤️

Anonymkode: 576d8...d59

[AnonymBruker]

Siden du ikke har barn, så kan du jo strengt tatt bare gjøre som du vil. Du trenger ikke å leve slik, hvis du ikke må. Virker som du får for lite impulser og ikke er der du ønsker å være. Da bør du gjøre noe med det. Ta vare på deg selv. De psykiske reaksjonene er frustrasjon og sinne over å ikke leve "sitt sannejeg" Forsøk å få med mannen din på tur, hobby etc, kanskje han får "blod på tann" 

Anonymkode: fb0fe...f83

[AllahBallah]

Reis hvor du vil da 🙂 Ta deg en uke på vidda, eller i skauen, lev det enkle liv en uke eller to. Hva stopper deg? Var sikker på at dere hadde barn slik du skrev, men uten barn skjønner jeg ikke hva du klager på.

[AnonymBruker]

Hva er det du mener? At du og kjæreste er for forskjellige på hvordan dere ønsker å leve livet? 

 

Anonymkode: f8cfc...02d

[AnonymBruker]

Det er jo ingenting som stopper deg, ser ingen hinder. Du har jobb, som er en forutsetning for å tjene slik at du kan reise. 

Anonymkode: a53bd...8d3

[Gjest supernova_87]

Disse følelsene er signal til deg om dine behov. Lytt til dem! 

Hva stopper deg fra å endre livet ditt? Hva stopper deg fra å stikke på roadtrip i morgen? Om typen gjør deg ulykkelig: Gå fra ham! Du er fri! 

[Lunde]

Du kan sende med en pm hvis du vil, har det nøyaktig på samme måte

[got2go]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Reis, du er tydeligvis ikke klar for A4 livet. Bare reis og lev livet ditt ❤️

Anonymkode: 576d8...d59

Dette. Du MÅ leve det livet hjertet ditt vil.