Fødselsdepresjon?

[AnonymBruker]

Må man nødvendigvis føle avstand til barnet for å ha utviklet fødselsdepresjon?

Jeg har nå i løp av tre måneder som førstegangsmamma blitt mer og mer utmattet. Barnet ble født på dramatisk vis, keisersnitt og en god stund på intensiven.Ammingen som egentlig fungerte ble ødelagt av at barnet måtte mates kontrollert med visse mengder med flaske i starten. Jeg mistet melken. Det var en stor sorg. Føler meg mislykket. 

Har hatt siste sjekker av barnet på sykehuset nå nylig og fått bekreftet at dette gikk bra. Men jeg er helt skjelven etter alt sammen 

Dagene med barnet tilbringes stort sett i ensomhet. Samboer jobber fra morgen til kveld, og hjelper ikke til med stort i huset. Rekker bare å ta barnet litt på kvelden 

Nå sender han meldinger om vi skal leie feriehus i sommer og ta med masse slekt og venner.

Jeg er helt utkjørt. Jeg er den som står opp på nettene primært og mater barnet. Jeg bærer og bysser hele dagen. Jeg har ingen tid til meg selv. Ingen nær familie å få hjelp av.

Jeg er så utslitt og trist om dagen. Elsker barnet mitt, og føler vel det er det eneste som holder meg oppe. Venter besøk nå, og jeg merker jeg er stresset. Midt i dette intense babystellet hvor jeg knapt rekker en dusj, fordi når baby sover sovner jeg selv av utmattelse, blir jeg helt kvalm av tanken på besøk.

Men han vil ha masse besøk, masse planer. Blir skikkelig irritert på meg som ikke orker, og hinter om at han kan jo ta med seg baby da og dra uten meg. Da får jeg helt angst, har ikke lyst til å være borte fra baby i flere dager.

Føler på en avmakt. Har lyst til å få tid til å bare være mamma nå. Det er tungt å ordne gjesterom, mat og bevertning midt i dette. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal få det til. Gråter mye og føler meg deprimert. Har også sterke traumer etter intensiven og mye mareritt, selv om ting gikk bra. 

På helsestasjonen er det jo muligheter, men jeg har så langt sagt at det går bra. Men jeg vet ikke lenger.

Hvordan er det med dere andre? Har dere mye besøk, er veldig sosiale og har masse overskudd nå som barnet er rundt 3-4 måneder? Samboer gir meg komplekser. Får beskjed om at nå må jeg ta meg sammen, begynne å leve og tenke på barnet. Jeg gjør jo ikke noe annet enn å ta meg av barnet, 24/7.

Hadde vært fint med noen innspill. Jeg har spilt meg helt ut. Lurer på om jeg har fått en depresjon eller er samboer bare helt urimelig? 

Kan si at barnet er varierende i væremåte. Noen dager veldig enkel, andre dager må jeg bære han konstant. Aksepterer ikke bæresele, så jeg må bære på 6 kg i armene. Blir så gåen at jeg nesten besvimer. Når samboer kommer hjem er han selv helt skutt. Er jeg som da må koke masse flasker og sette på klesvasken, rydde ut av oppvaskmaskin og alt annet jeg klarer før jeg nesten kollapser. 

Anonymkode: 7e769...b9c

[AnonymBruker]

Samboeren din er urimelig, men det betyr ikke at du ikke kan ha en depresjon i tillegg. Det høres fryktelig slitsomt ut slik du har det

Anonymkode: 0551b...654

[AnonymBruker]

Du er helt klart ikke frisk, men jeg tenker du like gjerne kan være utbrent som deprimert. Man må forresten ikke føle avstand til babyen for å ha en depresjon. Jeg ble selv utbrent fordi vi slet veldig med søvnen til babyen, og jeg har en mann som bidro svært lite der. Jeg følte meg stort sett aldri glad, selv om jeg elsket babyen. Litt absurd følelse egentlig, at det beste i livet har skjedd deg, men du har aldri hatt det så fælt. Jeg tror ikke jeg var deprimert, jeg hadde det bare veldig fælt fordi kroppen var helt ferdig. Jeg følte meg både helt utmattet og syk hele tiden. Du bør si ifra enten direkte til lege, eller få helsesykepleier til å sende et notat til legen, så du kan sykemeldes. Da jeg fortalte helsesykepleier om mine problemer, skrev hun notat til legen, så jeg ble sykemeldt noen uker, og så satte hun opp en time til samtale om dette med samarbeid mellom mor og far, så mannen skulle høre fra en nøytral person både hvor tungt det er for mor i en slik situasjon, og hva en far egentlig bør bidra med. Mannen min var rimelig skamfull da vi dro derfra og bidro godt i sykemelingsperioden og etterpå.

Anonymkode: bdb11...e9b

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du har fødselsdepresjon, men når du er så sliten kan du faktisk ende opp med å få det om du ikke tar grep. Samboeren din er absolutt urimelig. Å presse på med at dere skal ha besøk og legge opp til et supersosialt maraton i feriehuset viser bare at han ikke skjønner noe av hvordan det er å være mamma den første tiden. 
 

Ta et råd fra en som også er sammen med en slik mann: Skal de absolutt ha besøk får de varte opp besøket selv. Før var jeg den som vasket,ryddet og klargjorde gjesterom selv om jeg var helt utkjørt etter nattevåk. Det sluttet jeg med. Jeg sluttet også med å varte opp gjester han inviterte og overlot det til ham.

Ferien i sommer med masse folk hadde jeg nektet å bli med på. Jeg ville vært ærlig med helsesøster om hvordan du har det. Da kan dere spille på lag og du kan få henne til å snakke med han. Hvis han ellers er en grei fyr vil han da ta til seg at dette ikke er tiden for å gå på høygir med masse besøk og avtaler.

Du fortjener alt godt ❤️

Anonymkode: acdfc...43b

[morning_sun]

Hei!

Dette høres vondt ut ❤️ Jeg synes du har fått gode råd fra de to over, og tenker at du i tillegg bør få muligheten til å bearbeide det traumatiske du har opplevd i forbindelse med fødsel; snakke med jordmor, terapeut eller andre så du slipper å dra med deg det vonde videre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror ikke du har fødselsdepresjon, men når du er så sliten kan du faktisk ende opp med å få det om du ikke tar grep. Samboeren din er absolutt urimelig. Å presse på med at dere skal ha besøk og legge opp til et supersosialt maraton i feriehuset viser bare at han ikke skjønner noe av hvordan det er å være mamma den første tiden. 
 

Ta et råd fra en som også er sammen med en slik mann: Skal de absolutt ha besøk får de varte opp besøket selv. Før var jeg den som vasket,ryddet og klargjorde gjesterom selv om jeg var helt utkjørt etter nattevåk. Det sluttet jeg med. Jeg sluttet også med å varte opp gjester han inviterte og overlot det til ham.

Ferien i sommer med masse folk hadde jeg nektet å bli med på. Jeg ville vært ærlig med helsesøster om hvordan du har det. Da kan dere spille på lag og du kan få henne til å snakke med han. Hvis han ellers er en grei fyr vil han da ta til seg at dette ikke er tiden for å gå på høygir med masse besøk og avtaler.

Du fortjener alt godt ❤️

Anonymkode: acdfc...43b

Jeg trenger en som støtter meg ja. Han har prestert å si at jeg er jo " bare hjemme" med baby. Og kan sove og hvile mellom øktene. Har i snitt 4-5 timer søvn de siste ukene. Når jeg er ute små ærend er jeg svimmel. Er helt utkjørt. Han skjønner ikke dette. Han går på jobb som før og tar litt som han føler hjemme. Ikke så stor endring. Han tror jeg har det så lett og greit. Selv om jeg knapt får dusjet om dagen. Vet ikke hvorfor menn ikke klare å forstå hvor belastende det kan være å ta seg av en liten baby døgnet rundt. Jeg sutrer ikke. Men vil kun drive med dette nå. Jeg orker ikke mer enn dette rett og slett. 

 

Anonymkode: 7e769...b9c

[AnonymBruker]

Du virker påfallende selvutslettende. Typisk for deprimerte mennesker er at de tar på seg skyld for all mulig i stedet for å stå opp for deg selv. 
 

Du bør i hvertfall sette beina ned for denne samboeren din. 
 

Dere gjør ikke like mye mtp jobb i forhold t omsorg for babyen så begynn der. Gi ham våkenetter og mer ansvar. Så får vi se hvor sosial han blir da?:) 

Anonymkode: c5838...71a

[Ugle83]

Huff, det hørtes kjipt ut. Mannen din virker lite forståelsesfull. Jeg er hjemme med baby på 2 mnd. Det går greit, men jeg får mye hjelp fra samboeren min. Vi har også en på 3,5 år. Da hun var halvannet år ble jeg sykmeldt. Da var jeg sykt sliten etter lang tid med lite søvn osv.

 

Det er viktig å ta vare på deg selv ellers blir du syk. Dra til legen og sjekk jernnivå. Det er vanskelig å dusje og gjøre noe når man er hjemme med baby. Det er slitsomt å bli vekket på natta. Å være på jobb er jo ferie sammenlignet!