Livet etter psykisk vold.

[NewStart87]

I forhold og samboerskap.

Ifjor kom jeg meg endelig bort fra eksen. Vi var sammen i nesten 2 år. På begynnelsen var han en helt annen person, men jeg ser nå i ettertid at tegn var der ganske tidlig, men jeg så dem ikke fordi jeg var så forelsket. 
Men det var først da vi flyttet sammen at han tok helt av. Omgangskretsen min ble mer og mer innskrenket, jeg fikk ikke lenger ha omgang med andre mennesker alene, til og med ikke min egen familie. Jeg hadde ikke noe privatliv og hadde mobilen på høytaler når jeg fikk telefoner. Han beskyldte meg stadig for utroskap og jeg måtte kontinuerlig gjennom «kontroller» hvor jeg måtte se han dypt inn i øyne og si jeg aldri hadde bedratt han eller lurt han på noen som helst måte. Flakket blikket mitt, blunket jeg eller gjorde jeg noe med munnen så måtte jeg gjenta det om igjen. Og om igjen og om igjen, Jeg hadde aldri gjort noen av de tingene og følte meg dypt krenket som person. Jeg føler at han tråkket så på meg som person og at jeg hadde så lite verdi som menneske. Det var ekstra sårende å få disse beskyldningene siden jeg er den som har blitt bedratt i forhold tidligere. 
 

Så gikk den andre psykiske mishandlingen utpå hvordan jeg gikk kledd, hvordan kroppsspråket mitt var og jeg fikk kjeft hvis andre menn kikket på meg. Til og med musikksmaken min fikk jeg klager på, at jeg virket ikke som en god person utifra musikken jeg hørte på.

Det var hele tiden noe han skulle ta meg på og jeg gikk alltid med hevede skuldre. 
 

Jeg var så redd for å dra fra han, i redsel for hva han kom til å gjøre og også hvor dårlig jeg kom til å komme ut av det. For ja, det endte jo med at han satt igjen med leiligheten ( jeg lot han slippe å kjøpe meg ut, vi hadde ikke bodd der lenge, hadde null i egenkapital ) og jeg ville bare komme meg vekk fra han. Tingene mine kjøpte han for småpenger, han nektet meg jo å ta med nøklene mine da jeg dro. Dere som er oppdaterte her inne husker nok trådene mine ( og trådene hans ).

Etter bruddet var jeg i ekstase over å kunne være ute blant mennesker uten han ved min side, jeg trente på treningssenter igjen, var med venner og i skikkelig lykkerus over å være fri og sjef i eget liv igjen.

Men nå som det snart er 1 år siden bruddet så føler jeg at jeg sliter. Virker som det først nå går opp for meg hva han utsatte meg for og hva jeg har vært igjennom. Jeg har mye angst og er mye sint. Så sint over hvor mye han tråkket på meg og hvor godt han faktisk kom ut av det.

Samtidig kjenner jeg en slags desperasjon etter å finne en mann, en som virkelig elsker meg og vil meg godt. Samtidig får jeg litt hetta av tanken, har jo ikke vært med en mann siden det ble slutt og er redd det kan trigge noen følelser. Men kanskje det heller blir positivt.

Er det vanlig å komme i en sånn periode som jeg er i nå, etter et sånt brudd? At man først er overlykkelig over å ha kommet seg bort, men med tiden rett og slett blir litt deprimert? 
 

Har noen opplevd noe lignende og kan gi meg noen råd? 

[Silva Pluvialis]

Det er ofte mye blandede følelser etter slike forhold. Man er glad for at man har kommet seg ut. Man føler seg fri. Man får tid til seg selv. Man får tenke og puste. Men så går det gjerne en tid og man legger mer merke til senskadene. Mistillit, redsel, utrygghet, mareritt, krisereaksjoner, selvbebreidelse, skyld, skam, sinne, gjenopplevelse, økt beredskap, unngåelse og listen fortsetter. Det setter seg i kroppen, men det kan gjerne ta litt tid før man forstår det. Når man står oppi det er man i overlevelsesmodus. Det er gjerne først når man kommer seg i trygghet og det går litt tid at man ser hvor preget man har blitt. Jeg tenker at det er en del av prosessen, men du har kommet deg ut. Du har tatt makten og kontrollen tilbake. Det vil ta tid, men forhåpentligvis blir det bedre på sikt. ❤️❤️

Endret 6. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Dillan]

Var i et mindre dramatisk forhold enn ditt, men i 15 år. Kjenner igjen lykkefølelsen av å være fri, og også skrekken etterpå.

Først nå, 5 år etter lever jeg igjen. Har gått i "overlevelsesmodus" så lenge at det var et sjokk å våkne. Føler fortsatt ubehag ved tanken på å bo sammen med noen, men har vært på date uten å få fullstendig panikk. Bare det er en liten seier. 

Så ja, det kan ta tid og det er mye følelser og tanker som skal bearbeides. 

For min del har veien bestått av å bli venn med meg selv, erkjenne egen verdi, gjøre det jeg har lyst til og ikke minst finne ut av hva jeg vil ha i mitt liv. 

Ønsker deg alt godt og håper det ordner seg for deg.