Diabetes 1, erfaringer?

[AnonymBruker]

Hei,

 

Noen som kan dele erfaringer om diabetes 1, både som pårørende og om en har det selv? Jeg har det ikke selv, men er pårørende og ønsker så veldig å forstå. Noen dager er veldig bra, andre er ikke det. Jeg vet det er verst for den som har diabetes, men vet liksom ikke helt hvem jeg skal snakke med dette om. 

Anonymkode: 35d4c...f07

[AnonymBruker]

Du kan begynne med å lese inne på diabetikerforbundet

Anonymkode: dc444...348

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du kan begynne med å lese inne på diabetikerforbundet

Anonymkode: dc444...348

Takk, men det har jeg gjort veldig mange ganger. Er til og med medlem.

Anonymkode: 35d4c...f07

[Honey Dew]

Ta kontakt med Diabetesforbundet.

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei,

 

Noen som kan dele erfaringer om diabetes 1, både som pårørende og om en har det selv? Jeg har det ikke selv, men er pårørende og ønsker så veldig å forstå. Noen dager er veldig bra, andre er ikke det. Jeg vet det er verst for den som har diabetes, men vet liksom ikke helt hvem jeg skal snakke med dette om. 

Anonymkode: 35d4c...f07

Mitt beste tips er å behandle de som alle andre. Som type 1 diabetiker er det verste jeg vet, når andre skal være eksperter på min sykdom, komme med «velmenende» (som ofte ikke er så gode) eller blande seg inn i hva jeg spiser. Husk at vi med diabetes type 1 ofte er eksperter på egen sykdom, og vet hva vi skal gjøre. Men selvsagt viktig å spørre oss om man lurer på noe, bedre å spørre engang for mye, istede for å anta ting  

Stol på at den med diabetes klarer å sette riktig dose insulin til måltidene, til riktig tid. Utover det er det ikke så mye å forstå, vi er som alle andre, og kan spise slik som alle, og skal derfor behandles likt som alle andre. Dersom du er forsørger, forelder til barn med type 1 diabetes, eller nær venn eller relasjon så er beste tipset å delta på et kurs. Vi med diabetes kan ofte ta med 1 til 2 stykker på slike kurs, som holdes på sykehuset.

Det er likevell 2 ting som er viktig å lære seg som pårørende. Det er å gjenkjenne høyt og lavt blodsukker, og hva man bør gjøre i en slik situasjon. 
 

Høyt blodsukker.

Man kan bli irritabel, trøtt sliten. Husk å  aksept at det kan gå utover humøret eller psyken dersom blodsukkeret er høyt, og at man som pårørende ikke skal ta det personlig  Om blodsukkeret blir så høyt at man faller bort, eller blir bevisstløs må man ringe 113! Tips: vanligvis tar det over et døgn (eller fler døgn) at blodsukkeret blir så høyt at man blir bevisstløs. Så om den med diabetes går fra helt fin til bevisstløs på kort tid, er det nok mer sannsynlig at det er lavt blodsukker.

Lavt blodsukker

En annen ting som er ekstremt viktig å lære seg er hvilke tegn som kan komme når blodsukkeret blir lavt. For noen ganger kan blodsukkeret bli så lavt at man trenger hjelp (fordi man ikke er i stand til å hjelpe seg selv). Da er det viktig å kjenne igjen symptomene på hypoglykemi (veldig lavt blodsukker), og hva man skal gjøre som pårørende.

Vanlige symptomer på lavt blodsukker kan være usammenhengende tale, bortreist, kan virke full/beruset. Får den med diabetiker rykninger og kramper er blodsukkeret farlig lavt, og man må fort få i seg noe som er søtt, slik som f.eks. honning, eventuelt glukagonsprøyt (ikke insulin sprøyte og ikke insulin fra insulinpumpe! Da dreper man den med diabetes!) Glukoagonsprøyte er en egen sprøyte som inneholder ren glukose (sukker), motsatte av insulin.

Forstår det er vanskelig for en uten diabetes å holde styr på alt, eller mye å sette seg inn i. Så beste tipset er at man som pårørende blir med diabetikeren på diabetes kurs på sykehuset. Og at man lærer seg å kjenne hvordan den med diabetes blir når han/hun har lavt eller høyt vlodsukker. Fordi dette varierer noe fra diabetiker til diabetiker.

Men utover dette, husk, vi med type 1 diabetes kan spise, gjøre, og leve helt likt som alle andre. Vi trenger kun at de rundt oss viser hensyn, eller hjelper til dersom blodsukker vårt blir så høyt eller så lavt at vi ikke klarer å hjelpe oss selv   

Endret 30. juni 2021 av Blueberrymuffin

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (3 minutter siden):

Mitt beste tips er å behandle de som alle andre. Som type 1 diabetiker er det verste jeg vet, når andre skal være eksperter på min sykdom, komme med «velmenende» (som ofte ikke er så gode) eller blande seg inn i hva jeg spiser. Husk at vi med diabetes type 1 ofte er eksperter på egen sykdom, og vet hva vi skal gjøre. Men selvsagt vintig å spørre oss, om man lyrer på, apør heller engang for mye, istede for å anta ting  

Stol på at den med diabetes klarer å sette riktig dose insulin til måltidene, til riktig tid. Utover det er det ikke så mye å forstå, vi er som alle andre, og kan spise slik som alle, og skal derfor behandles likt som alle andre. Dersom du er forsørger, forelder til barn med type 1 diabetes, eller nær venn eller relasjon så er beste tipset å delta på et kurs. Vi med diabetes kan ofte ta med 1 til 2 stykker på slike kurs, som holdes på sykehuset.

Det er likevell 2 ting som er viktig å lære seg som pårørende. Det er å gjenkjenne høyt og lavt blodsukker, og hva man bør gjøre i en slik situasjon. 
 

Høyt blodsukker.

Man kan bli irritabel, trøtt sliten. Husk å  aksept at det kan gå utover humøret eller psyken dersom blodsukkeret er høyt, og at man som pårørende ikke skal ta det personlig  Om blodsukkeret blir så høyt at man faller bort, eller blir bevisstløs må man ringe 113!

Lavt blodsukker

En annen ting som er ekstremt viktig å lære seg er hvilke tegn som kan komme når blodsukkeret blir lavt. For noen ganger kan blodsukkeret bli så lavt at man trenger hjelp (fordi man ikke er i stand til å hjelpe seg selv). Da er det viktig å kjenne igjen symptomene på hypoglykemi (veldig lavt blodsukker), og hva man skal gjøre som pårørende.

Vanlige symptomer på lavt blodsukker kan være usammenhengende tale, bortreist, kan virke full/beruset. Får den med diabetiker rykninger og kramper er blodsukkeret farlig lavt, og man må få i seg noe er søtt, slik som honning, eventuelt glukagonsprøyt (ikke insulin sprøyte eller insulin fra insulinpumpe! Da dreper man den med diabetes!

Hva man skal gjøre i situasjon med høyt eller lavt blodsukker, anbefaler jeg at man som pårørende blir med diabetikeren på diabetes kurs på sykehuset.

Men utover dette, husk, vi med type 1 diabetes kan spise, hjøre, og leve helt likt som alle andre. Vi trenger kun at de rundt viser hensyn, eller hjelper dersom blodsukker blir farlig høyt eller farlig lavt  

TS: Tusen takk for kjempe fint svar😊 Han er sjefen og har full kontroll, men vet jeg er der hvis han trenger det. Behandler han aldri annerledes enn andre, vet han er verdens sterkeste. Ting jeg syns er vanskelig er de gangene han er irritabel, sover hele dagen, snakker ikke med meg osv. men nå ønsker jeg vite og forstå i overkant mye og forstår det er veldig slitsomt. Jeg vil liksom bare forstå hva som skjer med han så jeg kan respondere på best mulig måte og være ser for han. Jeg prøver å være der for han, barna og alt egentlig, men føler jeg kommer litt til kort noen ganger.

Anonymkode: 35d4c...f07

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

TS: Tusen takk for kjempe fint svar😊 Han er sjefen og har full kontroll, men vet jeg er der hvis han trenger det. Behandler han aldri annerledes enn andre, vet han er verdens sterkeste. Ting jeg syns er vanskelig er de gangene han er irritabel, sover hele dagen, snakker ikke med meg osv. men nå ønsker jeg vite og forstå i overkant mye og forstår det er veldig slitsomt. Jeg vil liksom bare forstå hva som skjer med han så jeg kan respondere på best mulig måte og være ser for han. Jeg prøver å være der for han, barna og alt egentlig, men føler jeg kommer litt til kort noen ganger.

Anonymkode: 35d4c...f07

Redigerte litt i svaret. Skrev litt fort. Sjekk svar på nytt. Men du kan bare sende pm om du lurer på spesifikke ting, eller trenger å snakke med noe rundt det med diabetes type 1 og humør eller annet   

Jeg kan ikke alt selv, men har jo lært meg litt med årene, da jeg både har type 1 selv, og i tillegg er pårørende til god venn som også har type 1  Så lært meg litt, og gjort meg en del erfaringer. Så bare å spørre eller sende pm om du føler for det , eller trenger noen å snakke med  

[AnonymBruker]

Det er neimen ikke lett å ha diabetes. For enkelte er det som en ekstra fulltidsjobb. Og i tillegg til de tydelige tegnene med høyt og lavt blodsukker, og alle rundt som velmenende ofte vil hjelpe, så er det også dette med diabetisk slitenhet, at alle med diabetes styrer det så forskjellig så man kan knapt sammenligne fra person til person. 

Dette er det ikke lett å være en pårørende til heller. Og det blir liksom litt ekstra tungt, for det er ikke akkurat sånn at man kan snakke så mye med den som har det om hvor slitsomt det blir for deg som pårørende, når vedkommende kanskje er litt på randen selv. Man kan ikke snakke med så mange andre heller, for jeg tror ikke mange klarer å sette seg inn i situasjonen. 

Selv får jeg nærmest angst når jeg vet at samboer jobber kveld og jeg er på jobb selv og han ikke svarer på telefonen. Er livredd for at han skal få så lavt blodsukker at han ikkje kommer seg opp, feks. Og jeg hater når blodsukkeret hans påvirker humøret hans feks i en diskusjon/krangel, at jeg innser at jeg bare må gi meg ettersom jeg ikke lengre diskutere med samboer, blodsukkeret har tatt over. Og blodsukkeroppførsel kan være ganske uspiselig til tider...  For ikke snakke om denne fulltidsjobben som gjør han mye mer sliten enn normalt, slik at jeg tar det meste av hus og barn for å lette byrden. På den måten jobber vi godt over 200% begge to, og det er innmari slitsomt. Og det er ikke akkurat sånn jeg snakker så mye om heller, så det er ingen rundt oss som vet at vi nærmest jobber oss ihjel begge to på hver vår måte. 

Anonymkode: 5f52c...fa1

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (4 minutter siden):

Redigerte litt i svaret. Skrev litt fort. Sjekk svar på nytt. Men du kan bare sende pm om du lurer på spesifikke ting, eller trenger å snakke med noe rundt det med diabetes type 1 og humør eller annet   

Jeg kan ikke alt selv, men har jo lært meg litt med årene, da jeg både har type 1 selv, og i tillegg er pårørende til god venn som også har type 1  Så lært meg litt, og gjort meg en del erfaringer. Så bare å spørre eller sende pm om du føler for det , eller trenger noen å snakke med  

Tusen takk, det setter jeg kjempe stor pris på😊

Anonymkode: 35d4c...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er neimen ikke lett å ha diabetes. For enkelte er det som en ekstra fulltidsjobb. Og i tillegg til de tydelige tegnene med høyt og lavt blodsukker, og alle rundt som velmenende ofte vil hjelpe, så er det også dette med diabetisk slitenhet, at alle med diabetes styrer det så forskjellig så man kan knapt sammenligne fra person til person. 

Dette er det ikke lett å være en pårørende til heller. Og det blir liksom litt ekstra tungt, for det er ikke akkurat sånn at man kan snakke så mye med den som har det om hvor slitsomt det blir for deg som pårørende, når vedkommende kanskje er litt på randen selv. Man kan ikke snakke med så mange andre heller, for jeg tror ikke mange klarer å sette seg inn i situasjonen. 

Selv får jeg nærmest angst når jeg vet at samboer jobber kveld og jeg er på jobb selv og han ikke svarer på telefonen. Er livredd for at han skal få så lavt blodsukker at han ikkje kommer seg opp, feks. Og jeg hater når blodsukkeret hans påvirker humøret hans feks i en diskusjon/krangel, at jeg innser at jeg bare må gi meg ettersom jeg ikke lengre diskutere med samboer, blodsukkeret har tatt over. Og blodsukkeroppførsel kan være ganske uspiselig til tider...  For ikke snakke om denne fulltidsjobben som gjør han mye mer sliten enn normalt, slik at jeg tar det meste av hus og barn for å lette byrden. På den måten jobber vi godt over 200% begge to, og det er innmari slitsomt. Og det er ikke akkurat sånn jeg snakker så mye om heller, så det er ingen rundt oss som vet at vi nærmest jobber oss ihjel begge to på hver vår måte. 

Anonymkode: 5f52c...fa1

TS; Akkurat som jeg skulle sagt det selv! Ønsker så gjerne å forstå og ta hensyn uten at han «merker» det, han hater jo at andre tar hensyn og det skjønner jeg veldig godt. Men allikevel kommer en ikke unna bekymringer og alt annet, jeg stoler jo på at han klarer alt selv- men jeg vet at det kan gå veldig galt uansett hvor flink han er. Snakker ikke med han om dette fordi jeg vet det blir en ekstra byrde og det ønsker jeg ikke, som kone skal jeg være der for han 100%. Tusen takk for kjempefint svar😊

Anonymkode: 35d4c...f07