Det er så sykt å observere hvor mye utseende betyr i sosiale sammenhenger

[AnonymBruker]

Jeg har to kolleger som begge har det jeg vil betrakte som litt korte sosiale antenner, på den måten at de har lite interessant å fortelle, og heller ikke er spesielt flinke til å starte eller opprettholde interessante diskusjoner. De kan gjerne snakke i "evigheter" om nerdete temaer, komme med en masse selvfølgeligheter, eller fortelle kjedelige historier fra hverdagen. Mens kollega 1 som regel ender opp med å bli nærmest glemt/oversett i sosiale sammenhenger, blir imidlertid kollega 2 ofte festens midtpunkt, og får beundrende blikk fra de rundt. Den eneste forskjellen på de, sånn jeg ser det, er at sistnevnte er pen, mens den første er en klassisk grå mus som hverken sminker seg eller kler seg spesielt fint. Det er også ganske tydelig at den pene er vant til å få oppmerksomhet, og hun tar mye plass gjennom å stadig vende samtalen over på seg selv, noe hun også lykkes med. 

Som observatør synes jeg dette er en svært fascinerende illustrasjon på hvor stor betydning utseendet har for sosial status og det å bli likt av andre. Selv om jeg vil klassifisere kollega 1 som et klart bedre menneske (med tanke på medmenenskelighet/empati/omtanke for andre), er det kollega 2 som blir best likt og som har høyest sosial status. Og selv om jeg hele tiden har vært klar over fordelen det er å være pen, har det aldri vært så tydelig for meg som i dette "caset", og jeg må si at jeg mister litt troen på menneskeheten når det er så mange godt voksne og oppegående mennesker som tilsynelatende lar seg forføre og "lure" av et pent utseende. Er vi mennesker virkelig så enkle?

Anonymkode: 45a75...4cc

[AnonymBruker]

Det handler nok mye om utstråling og selvtillit som ofte medfølger et pent utseende.

Anonymkode: 76877...dff

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det handler nok mye om utstråling og selvtillit som ofte medfølger et pent utseende.

Anonymkode: 76877...dff

Enig, som TS skriver, den pene tar mye plass, får rettet oppmerksomheten mot seg og er tydelig mer utadvendt enn hun som er en grå mus.

Selv var jeg ekstremt utadvendt og sosial tidligere, lite sjenert og tok mye plass i mine yngre dager, etter noen år ble jeg lei folk, ble introvert og unngår sosiale sammenkomster. Og er jeg i et selskap og føler meg sliten, blir jeg sittende i et hjørne uten masse folk rundt meg.

Er jeg i superslag derimot, kanskje litt alkohol innabords, blir jeg alltid midtpunktet på alle fester. Utseendet mitt er jo det samme enten jeg er den stille musa eller den utadvendte solstråla. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det handler nok mye om utstråling og selvtillit som ofte medfølger et pent utseende.

Anonymkode: 76877...dff

Enig, handler mye om selvtillit. Dersom du forteller den samme tingen med selvsikkerhet og mes usikkerhet blir det veldig ulik opplevelse. Tror folk trekkes mot mennesker som er seg selv og sikker på det.

Anonymkode: 678b1...e6e

[AnonymBruker]

Jeg kan skrive under på at man blir ikke utadvendt bare fordi man er pen. Det er heller ikke noe selvfølge at en person som er pen er festens midtpunkt. Jeg har helt andre erfaringer enn deg. Grå mus får like mye oppmerksomhet i et sosialt lag om de snakker hele tiden og er selvsikre. Jobber selv med mange sånne som man bare forsvinner i bakgrunnen fordi samtaletemaene bare blir styrt av de utadvendte , i tillegg til å snakke om seg selv hele tiden. Hadde det ikke vært for utseendet mitt hadde jeg kanskje forsvunnet helt ut av bilde, men jeg opplever at enkelte prøver å få meg med i samtaler (som regel menn). Sliter med sosial angst, og liker ikke store grupper, men kan være hysterisk morsom og artig å snakke med i mindre grupper. Føler de utadvendte kvinnene som er "usminket" og grå mus som du sier ikke liker meg, og da velger jeg automatisk å holde avstand fra de. Jeg liker ikke å snakke om politikk og kultiverte samtaler, jeg liker nerdete temaer eller snakke om dagligdagse ting. Ser ikke noe feil med det. Jeg blir sliten av lunsjpauser, sosiale sammenkomster og så videre, der man skal diskutere alvorlige temaer og løse verdensproblemer. Jeg er sjenert og liker ikke si meningene mine, eller at jeg skal føle at det er et foredrag jeg holder når jeg snakker. Jeg har kjenner også mange pene som ikke er veldig utadvendte som får mindre oppmerksomhet. Slik var det fra barneskolealder. Det var ikke nødvendigvis den peneste som var den mest populære, så lenge de var selvsikre kom de langt.  

Anonymkode: 091a2...ee3

[AnonymBruker]

 Folk er som de er og de er like verdifulle uansett. Jeg har selv ADD og kan fint bli klein om det er masse folk rundt meg som prater. da prater jeg heller med en stille grå mus som trenger selskap. Hva med å slå av en prat med den som er alene og ensom i stedet for å sitte å psycho analysere.

  

Anonymkode: 7e49d...da1