Er du åpen med familie om barneønsket ditt?

[AnonymBruker]

Jeg klarte å prestere å fortelle om at vi skulle ta ivf prøverør til min mor. Vet ikke om dette er noe som man normalt sett er åpen med familien om.  

Hva med dere andre? Er dere åpen med deres nærmeste familie om det? 

 

Anonymkode: e862e...78e

[AnonymBruker]

Har vær åpen med familie gjennom hele prosessen og det har vært utelukkende positivt å dele.

Anonymkode: 2440d...1a7

[AnonymBruker]

Nei, orker ikke spm og spekulasjoner rundt graviditet. Deler nyheten etter uke 12.

Anonymkode: 8ec1b...11f

[AnonymBruker]

Fikk spørsmål av min mor forrige sommer. Hadde da vært gift i 5 år, og er i "riktig alder", så greit nok. Jeg fortalte at vi ønsker å få barn i løpet av året, altså 2020. Ble gravid, men mistet i uke 10. Hadde ikke fortalt om graviditeten til noen. Fortalte et par måneder etter at jeg hadde mistet. Vi har heldigvis blitt gravide igjen, og er i 2. trimester. 

Anonymkode: 5c9d8...fdf

[AnonymBruker]

Nei, det tok tid før vi var åpne om at vi ønsket barn og enda lenger før vi fortalte at det var vanskelig å bli gravid. Orket ikke maset så sa bare vi får se, må bli ferdig ned utdanning og jobbe litt, osv. 

Anonymkode: 278ca...ef3

[AnonymBruker]

Jeg var åpen om hele prosessen, både til familie, venner og jobb da det føltes naturlig for meg. Angrer ikke på det i ettertid. Har også snakket med ungene om deres start på livet fra de var ganske små slik at de kjenner sin historie.

Anonymkode: 47759...31c

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært det. Mest fordi jeg har erfaring fra tidligere med at moren min ikke holder på den typen hemmeligheter, men også fordi jeg ikke orker å holde alle parter oppdatert. Blir for mye spørsmål. Pluss samboer ønsker ikke at de skal vite årsaken til hvorfor vi må ha IVF, og det kommer de garantert til å lure på. Får noen hint her og der som røper at de lurer på om noe skjer snart, men så langt har jeg valgt å overse det.

 

 

Anonymkode: f0036...7d9

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Nei, det tok tid før vi var åpne om at vi ønsket barn og enda lenger før vi fortalte at det var vanskelig å bli gravid. Orket ikke maset så sa bare vi får se, må bli ferdig ned utdanning og jobbe litt, osv. 

Anonymkode: 278ca...ef3

Angrer på at jeg fortalte om det, og prosessen som vi skal igjennom. Er så redd for at de begynner å blande seg inn i det, og kontakte min mann og be oss om å ikke få flere. Jeg klarte å prestere å si det i forbindelse med koronavaksineringen. Sa at de måtte respektere ønsket mitt. Så jepp jeg angrer. Det er jo ikke sikkert at vi lykkes en gang. 

Anonymkode: e862e...78e

[AnonymBruker]

Jeg var åpen med min side av familien. Svigers visste ingenting. Egentlig tilfeldig at svigers ikke visste noe, vi snakket bare ikke om sånne ting.

Anonymkode: 4ad9d...c55

[AnonymBruker]

Er åpen om at vi prøver på nr to, de vet at vi måtte ha hjelp til førstemann. Vanlige, oppegående mennesker graver ikke og forventer ikke oppdateringer. De har sagt det høyt at de ikke trenger å vite noe om hvor vi er u forsøk osv.. Men  er det noe spess, at vi trenger barnevakt ifbm et forsøk, så gidder jeg ikke å lyve om hva vi skal. Vi har bare møtt forståelse! 

Anonymkode: deb9e...0af

[AnonymBruker]

 

Helt siden jeg begynte i et forhold har jeg hørt spørsmål om "når skal dere få barn?" , "vil du ikke ha barn?", "alle vil ha barn!", det var så mye spørsmål og mas både fra familie og venner at jeg ble ordentlig irritert innvendig alle gang jeg fikk de spørsmålene. Ser ikke vitsen med å spørre om så private ting, eller hvorfor man skal forklare alt. Uansett først nå i fjor så begynte vi å prøve, vi har vært i lag leeenge og jeg føler tiden er inne. Dessverre mistet jeg etter 10 uker, og det var ikke helt riktig timing å begynne prøving med en gang etter SA. Så det tok et par måneder før vi prøvde ordentlig igjen, og nå er det gått en del måneder uten noe har skjedd. Om jeg skulle fortalt dette til familie og alle og enhver så hadde jeg følt et enormt press, for jeg vet det er naturlig å spørre hvordan det går. Er jo redd det skal gå så mye tid at vi faktisk trenger hjelp også, og jeg orker ikke at en haug av mennesker skal stille spørsmål om prosessen. Føler prøving er noe privat. Mulig jeg velger å fortelle at jeg er gravid med en gang neste gang, dersom det skjer igjen. Fortalte ingen om graviditeten sist, men mannen fortalte mange om det og det angrer han på. 

Anonymkode: 2fd4c...687

[AnonymBruker]

Har vært åpen om at vi skal gjennom ivf til høsten til både min og hans familie. Jeg synes det er greit å bare være åpen om det siden de fleste har lurt på når vi skal få barn. Alle i begge familiene har barn så det er greit å være åpen om at det er et veldig sårt tema.. 

Anonymkode: a9be5...f89

[Molly_]

Jeg har vært helt åpen med familien, de fleste av vennene mine og arbeidsplassen, fra tidspunktet vi ble henvist til ivf. Denne prosessen synes jeg er så vanskelig og vond at det er fint å vite at jeg har flere å støtte meg på, familien min har vært en utrolig støtte for meg. Så om du har et nært forhold til dem så er det bare positivt å komme med herfra hvertfall 😊 

[AnonymBruker]

Min familie vet verken at vi prøver å få barn eller at vi har vært gjennom IVF. De er fine mennesker, men jeg orker ikke forholde meg til alle spørsmålene om hvordan det gikk på legetimen eller når jeg skal teste. For ikke å glemme at de forteller vidt og bredt. Jeg har snakket med venninnene mine, da. Mannen har så vidt holdt familien sin informert, men de holder ikke på med oppfølgingsspørsmål i det uendelige, så det forstår jeg mer.

Anonymkode: f938f...2bc

[Finki]

Nei. Jeg er så lei og frustrert av prøving og ivf, så når jeg er sammen med familien og de jeg kjenner vil jeg helst tenke på alt annet. Orker ikke nærgående spørsmål eller at folk syns synd på meg og blir redd for hva de kan snakke om eller tulle med. 

[Dansken]

Vi diskuterte en del i starten om vi skulle være åpne om det eller ikke. Jeg hadde et større behov enn samboeren min for å dele. For ham var det viktig at han kunne dra ut med gutta som vanlig uten at IVF og barnløshet skulle bli tema i løpet av kvelden. Han ville ha et frirom, og det skjønner jeg veldig godt.

Jeg selv hadde det litt på samme måte, men følte at jeg måtte fortelle det til foreldrene mine, så det gjorde jeg. Jeg visste at de ikke ville fortelle til andre hvis jeg sa de skulle holde tett, men mamma lurte på om vi ikke også skulle fortelle det til søsteren min. Det var rett før første IVF-forsøk jeg fortalte dem det, og sa vi ville vente å se hvordan det gikk før vi evt. fortalte til flere. Forsøket endte med negativ test, og etter vi oppdaterte foreldrene mine om det har vi ikke fortalt til flere.
 

Mamma har ikke spurt om mer og vi har ikke fortalt om de to neste forsøkene vi har vært gjennom etter det. Jeg har følt på det at det har vært godt at jeg bare skal takle min egen sorg. At jeg ikke i tillegg har skullet ringe og gi sorgen videre til mamma og pappa også. Å vite at nå blir de lei seg - ikke fordi det ikke ble barnebarn, men fordi jeg er lei meg. Da blir jeg dobbelt lei meg og det er det siste jeg har behov for.

Nå har vi endelig fått positiv test, og det er ingen andre enn meg og samboeren min som vet det. Det føles veldig godt og riktig at det er noe vi har sammen helt alene før vi skal dele med andre. Og så gleder jeg meg veldig til at dele med familie og svigerfamilie, og at de skal bli overrasket. Det hadde de ikke blitt på samme måte hvis de hadde visst om forløpet i forkant.

[AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg var åpen med min mor. Hun virker veldig bekymret. Men hun klarte å mase seg til at jeg røpet planene våre. Hun ønsket ikke at jeg skulle ha flere barn. Men hun må bare godta det. Sa det til henne. Og deretter sluttet hun å snakke om det. Kunne derimot være helt åpen med mine voksne barn uten problem. De forstår valget mitt. 

Anonymkode: e862e...78e