To tette og føler på en sårhet. Normalt?

[AnonymBruker]

Vi har en datter på rett over året og venter en til nå på sensommeren. Det har vært blandede følelser for meg når det gjelder denne graviditeten - samboer er overlykkelig. Det veksles mellom glede og panikk hver dag. Den siste måneden får jeg vondt i magen når jeg tenker på at en liten baby skal komme inn i hus og "ta fra" datteren vår tid - uten at hun er stor nok til å skjønne hvorfor. 

Samboer sier selvfølgelig at det kommer til å gå fint og at det sikkert kommer til å være noe sjalusi, men at vi tar det når det kommer. Og at vi kommer til å elske det nye tilskuddet til familien like høyt. Men jeg synes det er vondt å tenke på og til tider føler jeg ikke at jeg kan på en måte bli like glad i barnet i magen som jeg er i datteren vår. 

Er det flere som har hatt det slik? Og hvordan gikk det seg til? 

Anonymkode: 3c19e...c84

[Tarzani]

Hadde det helt likt! Blei kvalm kvar gong eg tenkte over at det skulle komme en baby til.. har 13,5 mnd mellom mine. Eldste tok sitt første skritt ei uke før baby blei født. Det går seg til. Eg fikk en raskere tilknytning til minste babyen enn eg gjorde med eldste. Eg frykta gjennom heile svangerskapet at eg ikkje hadde nok ork og kjærlighet til den nye babyen, og at eldstebarnet kom til å bli ulykkelig. Men det er ikkje sånn det fungerer, heldigvis❤️
 

det ordner seg, og går helt bra!

[AnonymBruker]

Tarzani skrev (7 minutter siden):

Hadde det helt likt! Blei kvalm kvar gong eg tenkte over at det skulle komme en baby til.. har 13,5 mnd mellom mine. Eldste tok sitt første skritt ei uke før baby blei født. Det går seg til. Eg fikk en raskere tilknytning til minste babyen enn eg gjorde med eldste. Eg frykta gjennom heile svangerskapet at eg ikkje hadde nok ork og kjærlighet til den nye babyen, og at eldstebarnet kom til å bli ulykkelig. Men det er ikkje sånn det fungerer, heldigvis❤️
 

det ordner seg, og går helt bra!

Åh, så godt å høre! ❤️ Jeg VET det jo innerst inne, men det er så slitsomt å føle på disse følelsene. Det er sårt overfor datteren vår og jeg får dårlig samvittighet av å tenke sånn om et lite ufødt barn. 

Men krysser alle bøylige ledd for at de følelsene forsvinner med fødselen! 

Anonymkode: 3c19e...c84

[Tarzani]

At du tenker som du gjør viser jo at du bryr deg i aller høgste grad! Takk og pris at vi damer er tilpasningsdyktige, for småbarnslivet er ganske heftig i perioder.. Du må berre prøve å henge med i svingene det første året, da er det litt kaos. Men etter det, når du er ferdig med amming av baby nr 2 og alle er godt innarbeida med familiesituasjonen, så er det heilt fantastisk å ha to så tette😊 Du kjem til å være evig takknemlig i ettertid!

Du må berre legge ned litt forventninger og alltid ha i bakhodet at du mest sannsynlig er ganske sliten, slik at du ikkje tar på deg for mykje anna enn mammarollen. Den første tida levde eg litt på adrenalinet og morsinstinktet trur eg😂 Droppa ganske raskt å tilby meg å bake til andre sine konformasjoner, lot være å gå i ‘plikt-bursdager’ o.l. Sparte krefter der eg kunne. Og vips så var eg ovenpå igjen🤩

Endret 29. juni 2021 av Tarzani

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ganske vanlige følelser, jeg har hørt flere beskrive det, også kommende foreldre med større aldersforskjell mellom barna. 

Det er 1,5 år mellom våre, jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver. For meg ble det vondt de aller første ukene. Jeg hadde så dårlig samvittighet, særlig overfor den eldste. Og hun fikk også en reaksjon og gråt mye. En sterk kjærlighet til lillesøster kom raskt her, raskere enn jeg opplevde det da storesøster ble født, og så fikk jeg dårlig samvittighet for dét og. Jeg skulle ønske noen hadde vært der da og sagt til meg at dette er normalt, du er overveldet, eldstebarnet er overveldet, men du er en god mor og dette blir snart bedre. Og det ble bedre. Det ble veldig bra. Nå er de 1,5 og 3, og minsta satt i armkroken til storesøster mens jeg leste bok for dem i kveld. 

Det er plass til to barn både i hjertet og på fanget ditt ❤️

Anonymkode: c0667...278

[AnonymBruker]

Min eldste var nesten 1,5 år da jeg ble gravid igjen. Jeg tenkte lille ungen min skal bli storebror, og syntes det var lltt kjipt å ikke skulle dele mer tid bare med han før nytt barn kom. Jeg vekslet mellom å tenke at det blir slitsomt, og å tenke at det var bra det skjedde nå, ellers kanskje vi hadde utsatt barn nr 2 igjen og igjen, og tilslutt droppa å få flere barn. 

Han kommer ikke til å huske annet enn at lillebror alltid har vært hos oss. Jeg og var spent på hvordan det skulle bli med å føle kjærlighet til nr 2. Men hadde ikke så mye tid til å tenke og lure så mye, for jeg var hjemme med eldste som starta i bhg ca en mnd før fødsel.

Jeg er veldig glad i begge barna. Føler savn etter den eldste, for den lille krever mye av meg nå (3,5 mnd).  Føler og at babyen ikke får like mye og god oppmerksomhet som eldste da han var baby. Men alt blir nok bedre, og de får mye glede av hverandre.

La eldste delta og føle seg stolt. Det er hennes baby og🥰 Til og med veldig, veldig små barn skjønner mer enn vi tror 

Anonymkode: 2c9ee...f29

[AnonymBruker]

Hei, jeg kjenner veldig godt igjen disse følelsene. Det gjorde meg ekstremt trist at noen skulle ta tiden vekk fra min eldste elskede nydelige datter. Jeg elsket gutten i magen, men følte intens tristhet for min eldste.

Du har kjent ditt eldste barn mye lengre enn barnet du har i magen. Det er helt naturlig med slike følelser 😊

Da gutten min kom til verden ble jeg overveldet og sjokkert over hvor mye kjærlighet et menneske kan ha overfor to stykker samtidig. Jeg ble med ett forelsket og får en sånn intens glede når jeg ser på ham fortsatt, fire mnd etter fødsel. 

Man må bare passe på å gi begge eller alle barna egentid, og går ikke det, inkludere. Som mor vil man alltid ha dårlig samvittighet for et eller annet, og det vil gå seg til❤️ 

 

Anonymkode: b581f...e89

[AnonymBruker]

Jeg har 5,5 år mellom mine og føler på det samme. Babyen er snart 3 mnd, eldste begynner på skolen i august. Gleder meg stort over å se eldste vise mye kjærlighet for babyen, og kjenner samtidig på et savn etter tid alene med eldste. Akkurat nå blir det mest at pappaen tar seg av eldste og jeg tar meg av yngste.

 

Skjønner godt at det blir enda mer sårt når eldste er såpass liten, men man blir ikke nødvendigvis skånet for de følelsene selv om det er større aldersforskjell. Husk at eldste barnet nå får et søsken (selv om det blir mindre tid med deg) og at dette er en gave for livet❤️

Anonymkode: ba5f2...7fb

[AnonymBruker]

Jeg følte også på de tankene, det ble 23 mnd mellom våre.

Fordelen med så tette tror jeg er at den største naturligvis blir sår, men tror ikke sårheten knyttes direkte mot babyen slik at de slår og slike ting, tror det forekommer litt oftere når de er litt større.

Vær forberedt på at de første ukene blir tøffe om du har tenkt å amme. Her gråt babyen og ville ha mat, den største gråt da  h*n ønsket mamma, jeg følte egentlig for å gråte litt selv. Men det går over! La pappa ta baby når han kan og bruk tid med største, de har behov for det.

Med første så fikk jeg også morskjærligheten umiddelbart, det gjorde jeg ikke gang nr 2. Jeg følte omsorg og beskyttertrang, men ikke den store kjærligheten. Stresset ikke da jeg visste det ville komme, og det gjorde det 😊

Anonymkode: 0f347...86a

[jaromei]

Jeg er i omtrent samme situasjon som deg, venter et barn til på sensommeren, da vil han som blir storebror være nesten to år.

Jeg vet jo ikke hvordan det vil gå seg til, men det var veldig godt å lese denne tråden og se at det er normale følelser. For jeg også har kjent masse på sorg og vanskelige følelser når det kommer til at storebror ikke skal være enebarn lenger. Flere ganger underveis har jeg vært helt fra meg og grått fordi det gjør så vondt å "ta fra" barnet mitt førsteplassen. Men jeg kjenner også at jeg allerede begynner å kjenne noe kjærlighet for babyen i magen, så jeg har tro på at det kommer til å ordne seg med tiden.

Storebror begynner i barnehagen ganske kort før termin her, og jeg er ekstra nervøs for hvor overveldende det kommer til å bli for ham med barnehageoppstart og plutselig en liten baby som får masse oppmerksomhet i hus. Det ble nok ikke den aller lureste timingen for vår del, men vi foreldrene er heldigvis forberedt og har planlagt for overgangen lenge nå.