Hvordan komme seg videre fra vanskelig familie

[AnonymBruker]

Jeg sitter her med en vond klump i magen. Denne klumpen har vært der i mange år. Det gjør så vondt.. 

Situasjonen er den at jeg har kuttet kontakten med min søster, da hun opp gjennom har sagt svært stygge ting til meg foran andre og alene. Jeg har sagt ifra, men ingenting forandret seg. Jeg måtte rett og slett bryte med henne.. problemet er at min mor dessverre også tar min søsters side. Hver gang jeg har prøvd å forklare til henne hvorfor ting har skjedd sier hun «Jeg forstår at det er sånn du føler det, men saken er..» Som jeg tolker det ser hun ikke alvoret i situasjonen. Jeg forstår jo hvorfor det er leit for mamma at vi ikke har kontakt, men jeg ser rett og slett ingen annen løsning.

Jeg føler mye skyld for å ha brutt kontakten, men jeg klarte bare ikke føle meg slik lengre  Jeg går også rundt med tanken om at jeg har ødelagt familien og slikt.. og det er så ufattelig vondt. Dette sliter sånn på meg.. jeg er helt desperat etter råd som kanskje kan få meg til å tenke annerledes på ting.. Jeg går til psykolog som jeg akkurat har begynt hos, så har heldigvis begynt å ta tak i dette nå.

 

Er det noen med lignende erfaringer, tas det i mot med et takk. Jeg er så lei av å være så nedbrutt og LEI av dårlige familierelasjoner som trykker meg ned og påvirker hverdagen min i så stor grad. En måte å komme seg videre på? Jeg ønsker så sårt å kunne se fremover uten en vond klump i magen. Jeg kan tross alt ikke noe for hvem jeg er i familie med..

Anonymkode: 4bacd...884

[AnonymBruker]

Man må bare prøve å ikke tenke på dem. Tok mange år i terapi før jeg ikke hadde dårlig samvittighet lenger, men det er absolutt mulig. Man skal ikke godta alt bare fordi du deler gener med dem:) Stå på, det blir bedre🌺

Anonymkode: 4db9a...502

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Man må bare prøve å ikke tenke på dem. Tok mange år i terapi før jeg ikke hadde dårlig samvittighet lenger, men det er absolutt mulig. Man skal ikke godta alt bare fordi du deler gener med dem:) Stå på, det blir bedre🌺

Anonymkode: 4db9a...502

Takk for hyggelig svar!! Kan jeg spørre om hva det var som gjorde at du ikke lengre fikk dårlig samvittighet? 

Anonymkode: 4bacd...884

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å ikke ha nevneverdig kontakt med mine foreldre (som er skilt) og heller ikke med min bror. Det har tatt maaaaange år å komme hit og fordi jeg har barn inviterer jeg til «voksenbursdag» der de likevel inkluderes. Jeg ønsker ikke å legge så mye ut om årsaken i det jeg ikke ønsker å bli gjenkjent, men min erkjennelse gikk på det at når de tapper mer energi enn de gir så er relasjonen ikke noe bra for meg. Når de som, på papiret, skulle ha stått der med meg last og brast er de som faktisk ikke ser ut til å forstå (mine nære venner forstår og ser) men bare kritiserer ene og alene - det har ingen verdi. Jeg har gode venner som sånn sett står meg nærmere, som er ærlige og oppriktige og som er nyanserte og der relasjonen oppleves som at vi er likestilt. Ikke der min familie ser ned på meg..

Jeg har også gått til psykolog, har også gått til psykolog med en av foreldrene mine for å bedre kommunikasjonen. Denne psykologen var krystallklar, min forelder var manipulerende og langtfra trivelig med meg, og ga meg i grunn råd om å holde forelderen på armlengdes avstand og behandle det som et barn. Dvs at jeg i enkelttilfeller må overse/være kjølig og f.eks gi god tilbakemelding på positiv oppførsel/opptreden. Dette var tilbakemelding jeg mottok på tomannshånd. Merkelig nok var ikke min forelder særlig fornøyd med psykologen, som forelderen min forventet at skulle ta «dens parti»…

Jeg har også fått anbefalt å se om det er mulig for mine barn å ha en viss form for kontakt, derav f.eks bursdagsfeiring etc. Barna er nå så store at det ikke er så gøy å være hos besteforeldrene/mine foreldre og når de ikke er en del av barnas hverdagsliv så har de ikke en naturlig relasjon lenger.. Nylig ble jeg kritisert for at jeg hindret kontakt med barnebarna, og ja - det er jo i og for seg riktig. Jeg oppmuntrer ikke lenger til å måtte dra på overnatting hos dem, det skal jo uansett kun skje på mine foreldres premisser. Og, det ønsker ikke barna. Kombinert med at det røykes inne, at ferie/overnatting de siste årene er blitt halvert underveis (ikke pga barnet/meg men pga besteforeldrene, orker ikke finne på noe likevel etc) og masse spørsmål til meg om hva de skal gjøre/finne på er denne «avlastningen» bare en belastning. Som alenemor må jeg vite at feriekabalen går opp - og når de trekker seg etc blir det bare for krevende. Så jeg har tenkt at jeg har gjort mitt ift relasjon mellom mine barn og mine foreldre.

Ja, så lang avhandling dette. Synes ikke du skal bruke mer tid på å forklare deg selv. En skal ikke måtte tåle drit fra andre, og blod er ikke nødvendigvis tykkere enn vann.

Anonymkode: bee04...cd9

[Snurvel]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk for hyggelig svar!! Kan jeg spørre om hva det var som gjorde at du ikke lengre fikk dårlig samvittighet? 

Anonymkode: 4bacd...884

Det var når jeg forsto at moren min er narsissist…. De blir ikke bedre. Ta gjerne kontakt på PM om du vil:) 

[AnonymBruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, TS - årsaken og alt er det samme som for meg. Har ingen gode råd da jeg sliter veldig med dette selv, så jeg følger tråden og håper jeg også kan snappe opp noen tips  

Anonymkode: 6cace...7ef