Er det kurant å mistrives på jobb?

[Gjest Gjest]

Dersom man kom ny til et sted, og alt virket bra - folk var hyggelige og den nye jobben virket interessant: men så, etter 1,5 år begynte hverdagen og et eller annet falt ned.

Man hadde kanskje ikke funnet seg slik til rette som man først trodde, og framtidsutsiktene så plutselig ikke så lyse ut lengre. Oppturen hadde landet kraftig..

Hva da? Er det en kurant sak å snu i døren og si at man prøvde men det gikk ikke, stedet og jobben var ikke noe for meg likevel?

Kolleger, miljø, sjefer og andre ting var visst ikke så bra som først trodd..

Hva mener dere?

[lillesky]

Snu før det er for sent!

Jeg jobbet et sted hvor miljøet var ganske surt. For å gjøre en lang historie kort: vi er 4 langtidssykemeldte på min jobb, og jeg er en av dem.

Jeg vil derfor råde deg til å vurdere sterkt å slutte. Før du eventuelt "går fullstendig på trynet". Det er jo ikke sikkert at du gjør det, men kunne jeg ha valgt igjen, ville jeg ha sluttet...

Lykke til uansett!

[Gjest LoisLane]

Det er jo ikke sikkert at gresset er grønnere på den andre siden. Men er du i en posisjon der du ikke er avhengig av denne jobben, bør du kanskje prøve noe annet.

[Gjest Gjest]

Bytt jobb!! Kan ikke greie å gi meg en god grunn for å bli i en jobb som man mistrives i!! Jeg gjorde det lenge jeg også, og havnet ut med depresjon og angst. Nok en gang: bytt jobb- ikke sjans helsen din på å gå og mistrives

[Gjest Gjest]

Nesten som jeg skulle ha skrevet dette selv.. Vil råde deg til å bytte jobb dersom du har mulighet til det. Ikke vent for lenge med det.

[aline]

jeg var i den situasjonene for tre år siden.

etter ett år hadde jeg vel funnet ut at stedet ikke helt var slik jeg ønsket, jobben var ikke slik jeg hadde håpet og fremtidsutsiktene var ikke de jeg hadde trodd.

begynte å misstrives, men tenkte som andre sier: gresset er nok ikke grønnere på andre siden, så det er kanskje like greit å bli. Det er jo ikke SÅ ille?

nå, fire år etter at jeg startet her, tre år etter at jeg fant ut at jeg måtte vekk, er jeg 50% sykemeldt pga misstrivsel på jobb, hater de 50% jeg faktisk ER på jobb og har sagt opp og lurer på hvordan i h**vete jeg skal holde ut de pokkers tre månedene oppsigelsestiden faktisk er.

drar du det for langt, så risikerer du å møte veggen slik jeg og mange andre har gjort. Gå før du gjør det!

man bruker så mye tid og energi på jobb at om man skal gå så store deler av hverdagen og livet sitt å misstrives, så ødelegger man seg selv.

å tro man klarer det, å tenke at andre har det værre, det er ikke sikkert det er noe bedre andre steder, sultne barn i afrika lider mer, hjelper dessverre ikke. ikke for min del ihvertfall.

jeg har dratt den så langt at jeg vil bare vekk, jeg hater å legge meg kvelden før jobbdag, fordi jeg da snart på opp og på jobb. jeg er skikkelig sur og grinete kveldene før jeg skal på jobb.

om du føler det var en bom, at du har prøvd det men ikke føler det er et sted for deg å bli på, så gå videre.

[MiniMjau]

Jeg også mistrives på jobben, jeg kommer på jobb, sitter her og glor, ingen merker om jeg er her eller ei, prosjektleder gir f** i prosjektet mitt, jeg har IKKE tiltak til å ta tak i ting selv, går hjem så fort kjernetiden er over... men .....

MEN

Skal vi kanskje lage en liste-med-muligheter-for-de-som-mistrives"-tråd!? :-)

:grine2:

Hva kan vi gjøre? Skal vi selge alt vi har og reise på jordomsegling? Skal vi si opp sikker jobb å starte perlebutikk eller kafe? Vi må ha en positiv brainstorming på hva vi kan finne på vi som er så demotiverte og leie av jobbene våres!!

[aline]

jeg vet ihvertfall at jeg sa opp sikker jobb uten å ha noe å gå til enda, velger heller en usikker tid etter oppsigelsen, men med utsikter til å finne en hverdag jeg liker, en å fortsette å føle at jeg har en totalt meningsløs hverdag som ingen bryr seg en dritt om, ei heller jeg. Det er ødeleggende for min del.

risikere usikkerhet fremfor aksept av misstrivsel. *lager banner og går i ring og lager kampsang*

[MiniMjau]

jeg vet ihvertfall at jeg sa opp sikker jobb uten å ha noe å gå til enda, velger heller en usikker tid etter oppsigelsen, men med utsikter til å finne en hverdag jeg liker, en å fortsette å føle at jeg har en totalt meningsløs hverdag som ingen bryr seg en dritt om, ei heller jeg. Det er ødeleggende for min del.

risikere usikkerhet fremfor aksept av misstrivsel. *lager banner og går i ring og lager kampsang*

←

Klokt sagt aline! Du er tøff!

[Gjest nelsine]

Jeg liker heller ikke jobben min, den er dritkjedelig og helt annerledes enn forventet, føler meg i grunnen litt lurt...

Det er min tredje jobb siden jeg var ferdigutdannet for over 10 år siden så jeg vet at det finnes bedre jobber der ute. Gudsjelov er dette bare en midlertidig stilling og jeg kan gå tilbake til min forrige jobb om 11 måneder. Har bestemt meg for å holde ut siden jobben tross alt er en fin erfaring og så er det hyggelige folk her.

Finn dere noe annet å gjøre livet er egentlig for kort til å mistrives på jobben…

[lillesky]

Det er jo ikke sikkert at gresset er grønnere på den andre siden. Men er du i en posisjon der du ikke er avhengig av denne jobben, bør du kanskje prøve noe annet.

←

Det er ikke snakk om å være avhengig eller ikke. Det er bedre å slutte før man møter veggen enn når man møter veggen. Å synes jobben er kjedelig og å mistrives er to veldig forskjellige ting.

Bytt jobb!! Kan ikke greie å gi meg en god grunn for å bli i en jobb som man mistrives i!! Jeg gjorde det lenge jeg også, og havnet ut med depresjon og angst. Nok en gang: bytt jobb- ikke sjans helsen din på å gå og mistrives

←

:Nikke:

Skriver under på denne 1000 ganger!

Nesten som jeg skulle ha skrevet dette selv.. Vil råde deg til å bytte jobb dersom du har mulighet til det. Ikke vent for lenge med det.

←

drar du det for langt, så risikerer du å møte veggen slik jeg og mange andre har gjort. Gå før du gjør det!

←

Hør på aline! Hun sier mye klokt.

jeg vet ihvertfall at jeg sa opp sikker jobb uten å ha noe å gå til enda, velger heller en usikker tid etter oppsigelsen, men med utsikter til å finne en hverdag jeg liker, en å fortsette å føle at jeg har en totalt meningsløs hverdag som ingen bryr seg en dritt om, ei heller jeg. Det er ødeleggende for min del.

risikere usikkerhet fremfor aksept av misstrivsel. *lager banner og går i ring og lager kampsang*

←

Jeg blir med og lager kampsak!!

Jeg liker heller ikke jobben min, den er dritkjedelig og helt annerledes enn forventet, føler meg i grunnen litt lurt...

←

Men kjedelig? Er ikke alle jobber det da?

[aline]

  livet er egentlig for kort til å mistrives

←

vesentlig!

og spesielt når det er misstrivsel man kan gjøre noe med for å komme seg vekk fra!

[Gjest Gjest]

Dersom man kom ny til et sted, og alt virket bra - folk var hyggelige og den nye jobben virket interessant: men så, etter 1,5 år begynte hverdagen og et eller annet falt ned.

Man hadde kanskje ikke funnet seg slik til rette som man først trodde, og framtidsutsiktene så plutselig ikke så lyse ut lengre. Oppturen hadde landet kraftig..

Hva da? Er det en kurant sak å snu i døren og si at man prøvde men det gikk ikke, stedet og jobben var ikke noe for meg likevel?

Kolleger, miljø, sjefer og andre ting var visst ikke så bra som først trodd..

Hva mener dere?

 

←

man gjorde et forsøk, men det var ikke din plass. Snu før du brenner deg ut.

[Gjest Gjest]

Begynte ikke hverdagen før 1,5 år etter??

Bytt jobb om du vantrives over lang tid, da er du helt klart på feil spor.

Men alle jobber har tunge dager iblandt..

alt er ikke like gøy. . Det er umulig å få til det.

Men man MÅ trives sammen med kollegaene og man MÅ like det man driver med. Hvis ikke blir man bare deppa. Men man må også tåle enkelte dager som går litt trått. Man kan ikke like alt og alle..

Lykke til med hva du måtte velge

[Gjest Gjest]

Tusen takk for mange svar! Det ser da ganske enstemmig ut hvertfall

Dere har alle et poeng..

Jeg trives av og til men for det meste ikke. Det kan ha noe å gjøre med at kollegene og stedet ikke er helt min greie. Jeg bor allfarvei unna sivilisasjonen og det skal mye til av energi for å holde det gående som om jeg fikk toppbetalt - men i virkeligheten er jeg svært dårlig betalt i tillegg til at jeg jobber mye.

Finner ikke kjemien med noen her, ingen å snakke ordentlig med. Alle var hyggelige i begynnelsen men nå er det tilbake til hverdagen med den grå tåken som er her. Ingen ser arbeidet, ingen legger merke til det lenger og man kunne like gjerne vært fraværende uten at noen brydde seg.

Jeg tror hvertfall et eller annet er galt her...jeg jobber go sliter livet av meg til luselønn - og det i seg selv er jo demotiverende.

Kanskje jeg burde begynne å søke jobber andre steder?

[MiniMjau]

Hallo! Snakker du om meg eller! Det er AKKURAT sånn jeg har det på jobben min også. Jeg har ikke luselønn, men det gjør ingen forskjell .... :-/

[Gjest barn]

Jeg er underbetalt og blir dårlig behandlet på jobb; sjefen liker å være sjef og kommanderer bare for å vise makt. Det er utrivelig og skikkelig guffent. Til alt overmål har sjefen tafset på meg!

Vi prøver å få barn og jeg kan derfor ikke slutte nå. Denne møkkajobben kan plage meg så mye den gidder, men den får ikke ta fra meg ungen vi prøver å få!

Men jeg håper inderlig jeg snart blir gravid og så skal jeg søke ny jobb i svangerskapspermisjonen!

Så kryss fingrene for at jeg blir gravid denne måneden, da trenger jeg ikke jobbe her mer enn til sommeren!

Vil bare legge til at hadde det ikke vært for at vi prøver å få barn så hadde jeg søkt ny jobb tvert! Som noen sa over her så er livet for kort til å mistrives.

[Gjest Gjest]

Jeg er underbetalt og blir dårlig behandlet på jobb; sjefen liker å være sjef og kommanderer bare for å vise makt. Det er utrivelig og skikkelig guffent. Til alt overmål har sjefen tafset på meg!

Vi prøver å få barn og jeg kan derfor ikke slutte nå. Denne møkkajobben kan plage meg så mye den gidder, men den får ikke ta fra meg ungen vi prøver å få!

Men jeg håper inderlig jeg snart blir gravid og så skal jeg søke ny jobb i svangerskapspermisjonen!

Så kryss fingrene for at jeg blir gravid denne måneden, da trenger jeg ikke jobbe her mer enn til sommeren!

Vil bare legge til at hadde det ikke vært for at vi prøver å få barn så hadde jeg søkt ny jobb tvert! Som noen sa over her så er livet for kort til å mistrives.

←

Jeg har det nesten slik selv. Mistrives i jobben min, jeg hater å komme på jobb hver dag og jeg synes ikke at kollegaene er noe alright eller at arbeidsoppgavene er givende. Men jeg har lyst på barn, og jeg synes det er veldig vanskelig å bestemme seg for å slutte når sjangsen er stor for at man kan bli gravid fort i ny jobb. Tror ikke det er så populært.

Noen som har erfaringer her?

[Gjest barn]

Jeg har det nesten slik selv. Mistrives i jobben min, jeg hater å komme på jobb hver dag og jeg synes ikke at kollegaene er noe alright eller at arbeidsoppgavene er givende. Men jeg har lyst på barn, og jeg synes det er veldig vanskelig å bestemme seg for å slutte når sjangsen er stor for at man kan bli gravid fort i ny jobb. Tror ikke det er så populært.

Noen som har erfaringer her?

←

Jeg kom frem til følgende (blant annet etter innspill herfra): Det er som regel 3 til 6 mnd prøvetid på en ny jobb. Har 4 mnd oppsigelse her. Kan da (forhåpentligvis) være gravid før jeg i det hele tatt starter i en ny jobb og det er ikke noe gunstig hverken for meg eller ny arbeidsgiver.

Ved å bli her har jeg grei reisevei til jobb, slipper maset med å sifte og trenger ikke være her mer enn frem til svangerskapspermisjon. Når man er ute i permisjon har man god tid til å se etter ny jobb, søke og gå på intervju. Jeg har derfor valgt å bli. Og har tenkt å utnytte ethvert smutthull som en graviditet gir meg til å gjøre det bedre for meg selv. Skal sjekke opp mer rundt hvilke rettigheter og krav jeg har i så henseende i forbindelse med arbeidstid, jobbreiser, oppgaer etc.

Mitt største mareritt er om det tar lang tid før jeg blir gravid og jeg må være her leeenge. Ser derfor for meg frem til sommeren og håper, håper, håper jeg blir gravid fort! Så vær så snill å kryss fingrene for at jeg blir gravid denne måneden!

[Gjest Gjest]

Jeg kom frem til følgende (blant annet etter innspill herfra): Det er som regel 3 til 6 mnd prøvetid på en ny jobb. Har 4 mnd oppsigelse her. Kan da (forhåpentligvis) være gravid før jeg i det hele tatt starter i en ny jobb og det er ikke noe gunstig hverken for meg eller ny arbeidsgiver.

Ved å bli her har jeg grei reisevei til jobb, slipper maset med å sifte og trenger ikke være her mer enn frem til svangerskapspermisjon. Når man er ute i permisjon har man god tid til å se etter ny jobb, søke og gå på intervju. Jeg har derfor valgt å bli. Og har tenkt å utnytte ethvert smutthull som en graviditet gir meg til å gjøre det bedre for meg selv. Skal sjekke opp mer rundt hvilke rettigheter og krav jeg har i så henseende i forbindelse med arbeidstid, jobbreiser, oppgaer etc.

Mitt største mareritt er om det tar lang tid før jeg blir gravid og jeg må være her leeenge. Ser derfor for meg frem til sommeren og håper, håper, håper jeg blir gravid fort! Så vær så snill å kryss fingrene for at jeg blir gravid denne måneden!

←

Lykke til! Krysser fingrene jeg :-) Kan jeg spørre om din alder?