Blir hindret i å leve livet mitt

[AnonymBruker]

Av familie og noen venner. Jeg er oppegående, har jobb og egen leilighet, men de har alltid sett på meg som en sårbar person som ikke kan klare meg alene ute i den store verden. Hvorfor har jeg ingen aning om. Nytter ikke å ta det opp, får bare høre er jo redd for deg, noe kan jo skje, du må ikke gjøre det, tenk på alt som kan skje, osv osv... De vil jeg skal skippe tur til new york senere, droppe å flytte sammen med kjæresten min, helst ikke gå på shopping alene på det lokale kjøpesenteret heller og mye annet. Skjønner ikke dette med å være så himla redd for meg hele tiden. Men nå må jeg snart slutte å bry meg om det og begynne å leve livet mitt. Noen med andre tips? Og flere som har det sånn?

Anonymkode: 6a271...666

[AnonymBruker]

Har du asperger? 

Anonymkode: eb95b...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du asperger? 

Anonymkode: eb95b...087

Nei.

Anonymkode: 6a271...666

[Tuba]

Hvor gammel er du TS?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har du asperger? 

Anonymkode: eb95b...087

Hvorfor lurte du egentlig på det?

Anonymkode: 6a271...666

[AnonymBruker]

Tuba skrev (Akkurat nå):

Hvor gammel er du TS?

33

Anonymkode: 6a271...666

[Tuba]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

33

Anonymkode: 6a271...666

Da er det på tide å bryte den negative spiralen. Ta dine egne valg og forklar vennlig og bestemt at du vet best hva som er riktig for deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

33

Anonymkode: 6a271...666

Hvorfor har andre mennesker noe å si for hva du gjør med ditt liv? Du er voksen. 

Anonymkode: feaaa...bd2

[AnonymBruker]

En av foreldrene mine var slik, spesielt etter at det ble slutt med eksen som jeg hadde bodd med i flere år. På det tidspunktet var jeg 29 eller 39.

Det ble daglige snapper, og svarte jeg ikke med en gang ble jeg oppringt. Jeg ble helt forfjamset, for jeg sitter ikke klistret i mobilen hele tiden. Så jeg sa klart fra at dette ikke er greit. Jeg er voksen, jeg har ansvar for eget liv, og du kan ikke forvente å høre fra meg hele tiden. Det var som en bryter som ble skrudd på hos dem i det jeg flyttet fra eksen.

Personen ga seg for en stund, og sa unnskyld. Så økte det på igjen med snapper og meldinger. Fikk høre at de sjekket at jeg åpnet snappen og hvor lang tid det tok. De satt med hjertet i halsen til jeg åpnet tydeligvis. 

Igjen sa jeg ifra at dette er mitt liv, og jeg sitter ikke med mobilen. Jeg har ingen melderett ovenfor noen, og jeg finner meg ikke i å bli overvåket slik. Jeg er sikker på at om personen hadde bodd nærmere meg eller hatt messenger, ville de ha overvåknet hvor lenge siden jeg var aktiv der også. Måtte poengtere at jeg bor i et trygt nabolag, jeg låser døra, og jeg er ikke dum, så hvorfor skulle de oppføre seg som om jeg var et barn? Jeg har bodd alene i storbyen før, jeg har mastergrad og jobb, så hva er problemet?

Nå er det endelig slutt på maset, men det tok godt over et år fra jeg sa ifra. Du må gi tydelig beskjed. "Jeg klarer meg selv, jeg har ansvar for eget liv. Har jeg noen gang gjort noe for å fortjene dette? Fortjene å bli omtalt som et barn? Hadde du likt å oppleve dette selv?".

Det er sinnsykt slitsom. Hadde dette vært en venn hadde jeg kuttet ut vennskapet for å være ærlig, men ønsket ikke det med forelder. Hadde vurdert det om de ikke ga seg. 

Anonymkode: 3dfbc...b16

[jordbær86]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor har andre mennesker noe å si for hva du gjør med ditt liv? Du er voksen. 

Anonymkode: feaaa...bd2

Nei si det. Aner ikke.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

En av foreldrene mine var slik, spesielt etter at det ble slutt med eksen som jeg hadde bodd med i flere år. På det tidspunktet var jeg 29 eller 39.

Det ble daglige snapper, og svarte jeg ikke med en gang ble jeg oppringt. Jeg ble helt forfjamset, for jeg sitter ikke klistret i mobilen hele tiden. Så jeg sa klart fra at dette ikke er greit. Jeg er voksen, jeg har ansvar for eget liv, og du kan ikke forvente å høre fra meg hele tiden. Det var som en bryter som ble skrudd på hos dem i det jeg flyttet fra eksen.

Personen ga seg for en stund, og sa unnskyld. Så økte det på igjen med snapper og meldinger. Fikk høre at de sjekket at jeg åpnet snappen og hvor lang tid det tok. De satt med hjertet i halsen til jeg åpnet tydeligvis. 

Igjen sa jeg ifra at dette er mitt liv, og jeg sitter ikke med mobilen. Jeg har ingen melderett ovenfor noen, og jeg finner meg ikke i å bli overvåket slik. Jeg er sikker på at om personen hadde bodd nærmere meg eller hatt messenger, ville de ha overvåknet hvor lenge siden jeg var aktiv der også. Måtte poengtere at jeg bor i et trygt nabolag, jeg låser døra, og jeg er ikke dum, så hvorfor skulle de oppføre seg som om jeg var et barn? Jeg har bodd alene i storbyen før, jeg har mastergrad og jobb, så hva er problemet?

Nå er det endelig slutt på maset, men det tok godt over et år fra jeg sa ifra. Du må gi tydelig beskjed. "Jeg klarer meg selv, jeg har ansvar for eget liv. Har jeg noen gang gjort noe for å fortjene dette? Fortjene å bli omtalt som et barn? Hadde du likt å oppleve dette selv?".

Det er sinnsykt slitsom. Hadde dette vært en venn hadde jeg kuttet ut vennskapet for å være ærlig, men ønsket ikke det med forelder. Hadde vurdert det om de ikke ga seg. 

Anonymkode: 3dfbc...b16

Ikke bra. Bra du fikk slutt på det.

Da jeg tok det opp fikk jeg bare til svar at det er vel bra noen er bekymret og bryr seg om deg? Joa, men når det blir sånn syns jeg ikke det. Kommer nok ingen vei med  å prøve å snakke om det igjen dessverre.

Anonymkode: 6a271...666

[AnonymBruker]

Noen er bare engstelige av seg. Faren min var for eksempel redd for meg da jeg skulle reise rundt i verden helt alene. Men etterhvert så han at det gikk fint og at jeg visste hva jeg gjorde, og da sluttet han å bekymre seg. Du må bare vise at du er selvstendig og klarer deg selv, og så vil folk stole på det når de ser det. 

Anonymkode: 39bd7...38e

[tangent]

AnonymBruker skrev (På 26.6.2021 den 22.27):

Av familie og noen venner. Jeg er oppegående, har jobb og egen leilighet, men de har alltid sett på meg som en sårbar person som ikke kan klare meg alene ute i den store verden. Hvorfor har jeg ingen aning om. Nytter ikke å ta det opp, får bare høre er jo redd for deg, noe kan jo skje, du må ikke gjøre det, tenk på alt som kan skje, osv osv... De vil jeg skal skippe tur til new york senere, droppe å flytte sammen med kjæresten min, helst ikke gå på shopping alene på det lokale kjøpesenteret heller og mye annet. Skjønner ikke dette med å være så himla redd for meg hele tiden. Men nå må jeg snart slutte å bry meg om det og begynne å leve livet mitt. Noen med andre tips? Og flere som har det sånn?

Anonymkode: 6a271...666

Hadde jeg blitt utsatt for sånt mas så hadde jeg bare valgt å fortelle dem mindre om hva som skjedde i livet mitt. Enkelte ting som f.eks tur til New York hadde jeg sagt en gang at jeg hører hva de sier, men jeg tar mine forholdsregler og er forsiktig når jeg er på tur. Også hadde jeg avsluttet samtalen hvis de fortsatt ønsket å gi advarsler som jeg ikke har bedt om. 

[AnonymBruker]

Det er ikke de som hindrer deg å leve livet ditt, det er du selv!  Du er sjefen i ditt liv, men det virker her som de andre ikke forstår det, så da har det jo med kommunikasjon å gjøre, at du ikke viser dem i ditt språk, at du er sjefen i ditt liv!

 

Anonymkode: 44a14...c06

[AnonymBruker]

tangent skrev (4 minutter siden):

Hadde jeg blitt utsatt for sånt mas så hadde jeg bare valgt å fortelle dem mindre om hva som skjedde i livet mitt. Enkelte ting som f.eks tur til New York hadde jeg sagt en gang at jeg hører hva de sier, men jeg tar mine forholdsregler og er forsiktig når jeg er på tur. Også hadde jeg avsluttet samtalen hvis de fortsatt ønsket å gi advarsler som jeg ikke har bedt om. 

Dette. Jeg vokste opp slik, at alt er farlig og har ingen opplevelser fra barndommen pga. dette. Så da jeg ble voksen og ikke kunne hindres så tok det jo helt av med reising, backpacking, oppleverser med, mat, språk og kultur. Så sier ikke noe til noen, hverken før, under eller etter turen, foruten om en liten gruppe venner. Det i tilfelle det skulle skje noe, enten med meg på reise eller på hjemmebane.

Hjelper ikke for meg å sette ned foten, grenser blir respektert, og da får de heller ikke ta del i den biten av livet mitt. Det har de valgt selv. Og akkurat det synes jeg du bare skal gjøre klinkende klart for dem.

Anonymkode: 35f5d...def