Jeg har ikke venner, venneløs, usosial. Hjelp.

[AnonymBruker]

 

Jeg bodde i Trondheim med foreldrene mine hvor jeg vokset opp og gikk skoletiden min der. Der hadde jeg venner og ting ble artig å ha noen å gjøre etter skolen. Men så har også tiden kommet at de ønsket å flytte på seg til Østfold. Da hadde jeg ingen andre valg enn å flytte med dem til Fredrikstad.

Jeg og mine foreldre kjente ingen her i Fredrikstad, vi bare flyttet fordi det var veldig fint vær om sommeren. Etter 1 år boende i Fredrikstad, så fant jeg meg jobb.  På dette jobben så var det mange folk som var i min alder. For å være ærlig så trodde jeg at det skulle være enkelt å få venner/bli kjent, med noen som du kan ta deg noen øl, spise ute, feste etc. Da begynte jeg å ta feil, etter par år boende i Fredrikstad at det var ikke enkelt å finne venner.

Jeg har prøvd så godt jeg kunne til å få folk komme hos meg på besøk, hvor jeg skulle spandere med drikke og mat. Det at vi skulle bli bedre kjent, og kanskje ta oss noen øl/drikke etter jobben på noen pub/restaurant men ingen som orket. Det var vanskelig å forstå hvorfor ingen vil komme til å bli kjent, ta prat, skravle om mye annet.

Etter hvert så har tiden gått fra 1 år boende i Fredrikstad til 10 år.

 Hvordan er jeg som person: Blid, prøver å smile alltid, prøver å bli positiv, prøver å ikke bli negativ person, pub, kino, gå tur, være ute med folk etc.

Det er ganske tøft å ikke ha venner, noen du kan være med og gjøre ting som alle normale mennesker. Som for eksempel, dra på fest, kino, gå tur, spise ute, ta og oss øl, reise rundt i Norge og utenfor Norge. Men jeg har vært i «fengsel» i alle disse tiden jeg har bodd i Fredrikstad. Det har begynt å bli litt psykiske problemer, hvor jeg er helt alene i verden.  Jeg har forsøkt selv til å dra ut på pub og kanskje bli kjent med noen, men det er stort problem for meg det går ikke bare.

I helgen hvor folk er ute med sine venner, og at jeg kommer vandreres ute alene «hei du, jeg har ikke venner. Vil du bli kjent med meg» Det er bare sånn at jeg «ikke» har baller til å si det rett ut til folk, det hadde føltes rart, kleint osv osv. Mine foreldre kommer vandreres på besøk ofte og spør «Ja, har du blitt kjent med noen?», «Hvorfor er du ikke ute med vennene dine ute på kino, eller tar dere noen øl?» «Hvor er vennene dine, hvorfor ber du dem ikke på besøk hos deg?» .

Det har vært så utrolig vanskelig å svare på disse spørsmålene som jeg får ofte av foreldrene mine. Jeg må ofte bare lyve til dem, at folk har unger og at de ikke kan være med meg. Det er uten at jeg vet om de har unger eller ikke. Når 17 mai kommer så blir jeg lei meg og veldig trist hvor jeg ikke har venner å være med. Det som er normalt til denne dagen er, frokosten til denne dagen etter hvert så dra ute og feste som faen. Det største problemet for meg også er sommeren, jeg er helt alene, ingen være med, ute å ta seg par iskalde på pub, være sosial osv. Mens andre koser seg, de er rundt med folk, i parken grille, øl alt mulig som det har med sosiale å gjøre.

Jeg har vurdert par ganger å ta livet mitt, jeg orker ikke dette lengre å være venneløs, livet mitt har begynt å bli så kjedelig at jeg orker ikke lengre å leve dette livet. Jeg er ikke lengre bra pyskisk og ganske deppa . Da må jeg spørre dere, hvordan hadde det vært med dere? Om å ikke ha venner, ikke noe å gjøre om helgene, Hjem -> Jobb -> Hjem -> Jobb og slikt er det hver eneste dag. Jeg må ha bare profesjonelt hjelp.

 

Hva er galt med meg? Hvorfor har jeg ikke venner? Må jeg røyke marihuana, hasj osv osv det som er forbudt i Norge for å få venner? Hvordan få venner?

Det er helt utrolg vanskelig å beskrive hvor vanskelig å trist jeg har det.  Jeg griner mens jeg skriver dette alt her på forumet.

Husk å ta vare på deres venner som dere har, og husk respekter dem.

Anonymkode: 03066...52d

[trøndermann38]

Hadde det slik etter at jeg flyttet også, så fant jeg meg en hobby og fikk en god del venner. Finn deg en hobby du liker.

[AnonymBruker]

❤️ 

Samme opplever min venninne som flyttet fra Nord-Norge til Sørlandet. Selv etter 15 år, ett par unger som har vært gjennom barnehage og skole, jobb på to større arbeidsplasser og engasjement i frivillighet via barnas aktiviteter - så er det fremdeles i beste fall et par stykker som er blitt bekjente.

Litt av det er nok det at mange vennskapsbånd og vennegrupper dannes i ungdoms og studiealder, det kan være vanskeligere å komme inn som ny utenfra dess eldre en blir.

Men hun føler også sterkt på det å bli sett på som ‘en utenfra’. Selv etter å ha levd hele voksenlivet der nede nå. Føler at kulturen er mer lukket, selv om folk er blide og smilende. Så blir det bare overflatisk og høflighet.

Veldig merkelig. Her nordpå var hun kjent for å være en varm og hyggelig jente, som alle ville være venn med.

 

Anonymkode: 8ad98...3de

[AnonymBruker]

Føler det samme. Jeg har hverken verdi som venn eller verdi for å ha sex med noen. Jeg er en venneløs jomfru. Kommer til å dø slik også. Mennesker er nyttemaksimerende egoister. Verden er ond. 

Anonymkode: 2b216...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Føler det samme. Jeg har hverken verdi som venn eller verdi for å ha sex med noen. Jeg er en venneløs jomfru. Kommer til å dø slik også. Mennesker er nyttemaksimerende egoister. Verden er ond. 

Anonymkode: 2b216...0ea

Bli venn med ts! 

Anonymkode: 3c8c1...3fa

[Momma]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mennesker er nyttemaksimerende egoister. Verden er ond. 

Anonymkode: 2b216...0ea

Dersom dette er utgangspunktet ditt/menneskesynet ditt, er det ikke rart du er ensom. Det er mange flotte mennesker der ute - ha et åpent sinn!

[Cata]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Da må jeg spørre dere, hvordan hadde det vært med dere? Om å ikke ha venner, ikke noe å gjøre om helgene, Hjem -> Jobb -> Hjem -> Jobb og slikt er det hver eneste dag.

For meg var det kjipt de første 3-4 årene, så innså jeg at jeg ikke kom til å få venner her jeg bor så da fokuserte jeg på jobb i stedet. Tross alt kom jeg hit for å jobbe. Det gikk bedre da jeg sluttet å tro jeg kunne finne venner her. 

[AnonymBruker]

Cata skrev (1 time siden):

For meg var det kjipt de første 3-4 årene, så innså jeg at jeg ikke kom til å få venner her jeg bor så da fokuserte jeg på jobb i stedet. Tross alt kom jeg hit for å jobbe. Det gikk bedre da jeg sluttet å tro jeg kunne finne venner her. 

Greit nok å tenke slik ja.

Jeg opplever at de som prøver for hardt lykkes dårlig med å få nære venner. Spesielt som innflytter, de fleste har jo folk som de henger med.

Så har du standard greia med "prøver å smile masse, være positiv og bla bla". Sorry, den holder ikke. Prøv å vær seg selv, er ikke noe poeng i å prøve å være noe annet.

Ikke trenge seg for hardt på, nordmenn liker ikke det. Delta i noe hobbyting man kan like, der vil du kunne finne noe fellesskap. Men ikke dominer og kontroller for mye.

Synes man også skal være fornøyd med bekjentskap/lett vennskap der man kan finne på ting en gang i blant.

Anonymkode: a8736...0d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

 

Veldig merkelig. Her nordpå var hun kjent for å være en varm og hyggelig jente, som alle ville være venn med.

 

Anonymkode: 8ad98...3de

Merkelig beskrivelse, slik er ikke virkeligheten. Ingen kan være venner med alle, mange som ikke passer sammen. Handler om kjemi det, like barn leker best; selv som voksen.

Anonymkode: a8736...0d2

[Cata]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg opplever at de som prøver for hardt lykkes dårlig med å få nære venner. Spesielt som innflytter, de fleste har jo folk som de henger med.

Det er greia ja. Når man kommer som innflytter inn i et etablert miljø så kan det bli vanskelig. Som student er det mye lettere for alle er mer eller mindre i samme situasjon, men ellers så har folk gjerne sine vennekretser og med mindre man passer ekstremt godt inn så sitter det langt inne for de fleste å hale med en "ny" inn i den etablerte kretsen. 

[AnyonymBruker]

Stikk på steder de har quiz og spør quizmasteren om han kan hooke deg opp med et bord som ikke er fullt. Folk er som regel veldig giret på å gjøre det så bra som mulig på quiz og da er det alltid bra å være så mange som mulig. Veldig god måte å møte noen på da det er naturlige pauser mellom spørsmålene + samarbeid  

Eventuelt kan du prøve å se om det er noen sider for utenlandske studenter/arbeidere i Fredrikstad. Hvis man er expat så vil man ha så mange venner som mulig da det alltid er en relativt stor sjanse for at folk man kjenner flytter videre/hjem igjen. 

Lykke til!

[Tatja]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Merkelig beskrivelse, slik er ikke virkeligheten. Ingen kan være venner med alle, mange som ikke passer sammen. Handler om kjemi det, like barn leker best; selv som voksen.

Anonymkode: a8736...0d2

Å, kom igjen! Må ikke ta ting så bokstavelig! 

[AnonymBruker]

Tatja skrev (5 minutter siden):

Å, kom igjen! Må ikke ta ting så bokstavelig! 

Man leser ting som er skrevet.

Kvinner og falsk fasade er et kjempeproblem, skal alltid prøve å være noe. Såå hyggelig og koselig da vettu, på med smilemasken  

Anonymkode: a8736...0d2

[Tatja]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Man leser ting som er skrevet.

Kvinner og falsk fasade er et kjempeproblem, skal alltid prøve å være noe. Såå hyggelig og koselig da vettu, på med smilemasken  

Anonymkode: a8736...0d2

Man har vel mer igjen for å smile, enn å sette opp surleppa.

[Fiffig]

Alle venner jeg har fått i voksenlivet, har jeg fått via fritidsinteresser og jobb, eller indirekte via dette, fordi jeg blir innlemma i grupper som disse tilhører. Jeg veit ikke om jeg har noen gode tips, egentlig, for jeg er ikke typen som vil ha venner for enhver pris, men jeg ser etter folk jeg klikker godt med og som jeg har noe prate med om. Jeg tror dette er en sunnere tilnærming enn en der man ønsker seg et vennskap uansett hva. Via jobb; hvem deler du humor med? Hvem snakker du godt med? Det handler også om en riktig balanse av gi-og-ta; dele av seg selv, men ikke alt og på engang, for det kan være litt overveldende, rett og slett å ha ute noen sosiale antenner. 

[AnonymBruker]

Tatja skrev (20 minutter siden):

Man har vel mer igjen for å smile, enn å sette opp surleppa.

Enkel tankegang, så enten smiler man. Eller så er man sur?

Uff, så trist.

Anonymkode: a8736...0d2

[xeno]

Hva med google? Kanskje du finner noe der?

[AnonymBruker]

Fiffig skrev (23 timer siden):

Alle venner jeg har fått i voksenlivet, har jeg fått via fritidsinteresser og jobb, eller indirekte via dette, fordi jeg blir innlemma i grupper som disse tilhører. Jeg veit ikke om jeg har noen gode tips, egentlig, for jeg er ikke typen som vil ha venner for enhver pris, men jeg ser etter folk jeg klikker godt med og som jeg har noe prate med om. Jeg tror dette er en sunnere tilnærming enn en der man ønsker seg et vennskap uansett hva. Via jobb; hvem deler du humor med? Hvem snakker du godt med? Det handler også om en riktig balanse av gi-og-ta; dele av seg selv, men ikke alt og på engang, for det kan være litt overveldende, rett og slett å ha ute noen sosiale antenner. 

Jeg prøver å bli snill mot alle på jobben og ikke bli negativ. Jeg er den person som ikke liker å være negativ men kun positiv.  Folk på jobben er litt rare kan jeg bare si, enkelte dager så er de snille, pratsom og alt det som har med å sosiale å gjøre. Så skjer det at enkelte dager så vil de ikke hilse på deg eller noe, men har stort forståelse at folk ikke kan være i godt i humør.

Men jeg har bare gitt opp å bli "snill", "glad", "positiv", mot dem. Jeg har prøvd utrolig mye for å bli hyggelig men når de svarer på idiotisk måte. Da må jeg beklage meg, så holder jeg ikke skjeft til noen. Jeg har prøvd alt av meg selv til å få opp noe  sosialt, men ingen som orker noe.

TS

Anonymkode: 03066...52d

[TheAliass]

Nå flytta jeg riktignok til samboeren min, så jeg har jo han og hans venner. Men ellers har jeg ikke fått egne venner her jeg bor nå. Jeg har jobb, og stortrives der med fine kollegaer, men ingen venner. Skjønner at jeg selvfølgelig har et helt annet utgangspunkt enn deg, siden jeg har samboer (og barn). Ville bare si at det ikke er så lett å finne venner som voksen, da mange på samme alder har familie og venner fra før av. Det er rett og slett ikke så lett å finne tid til å prioritere skape nye vennskap. Håper virkelig at det ordner seg for deg, det må være fælt å føle seg så ensom når man ønsker kontakt med andre. 

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (På 26.6.2021 den 17.24):

 

Jeg bodde i Trondheim med foreldrene mine hvor jeg vokset opp og gikk skoletiden min der. Der hadde jeg venner og ting ble artig å ha noen å gjøre etter skolen. Men så har også tiden kommet at de ønsket å flytte på seg til Østfold. Da hadde jeg ingen andre valg enn å flytte med dem til Fredrikstad.

Jeg og mine foreldre kjente ingen her i Fredrikstad, vi bare flyttet fordi det var veldig fint vær om sommeren. Etter 1 år boende i Fredrikstad, så fant jeg meg jobb.  På dette jobben så var det mange folk som var i min alder. For å være ærlig så trodde jeg at det skulle være enkelt å få venner/bli kjent, med noen som du kan ta deg noen øl, spise ute, feste etc. Da begynte jeg å ta feil, etter par år boende i Fredrikstad at det var ikke enkelt å finne venner.

Jeg har prøvd så godt jeg kunne til å få folk komme hos meg på besøk, hvor jeg skulle spandere med drikke og mat. Det at vi skulle bli bedre kjent, og kanskje ta oss noen øl/drikke etter jobben på noen pub/restaurant men ingen som orket. Det var vanskelig å forstå hvorfor ingen vil komme til å bli kjent, ta prat, skravle om mye annet.

Etter hvert så har tiden gått fra 1 år boende i Fredrikstad til 10 år.

 Hvordan er jeg som person: Blid, prøver å smile alltid, prøver å bli positiv, prøver å ikke bli negativ person, pub, kino, gå tur, være ute med folk etc.

Det er ganske tøft å ikke ha venner, noen du kan være med og gjøre ting som alle normale mennesker. Som for eksempel, dra på fest, kino, gå tur, spise ute, ta og oss øl, reise rundt i Norge og utenfor Norge. Men jeg har vært i «fengsel» i alle disse tiden jeg har bodd i Fredrikstad. Det har begynt å bli litt psykiske problemer, hvor jeg er helt alene i verden.  Jeg har forsøkt selv til å dra ut på pub og kanskje bli kjent med noen, men det er stort problem for meg det går ikke bare.

I helgen hvor folk er ute med sine venner, og at jeg kommer vandreres ute alene «hei du, jeg har ikke venner. Vil du bli kjent med meg» Det er bare sånn at jeg «ikke» har baller til å si det rett ut til folk, det hadde føltes rart, kleint osv osv. Mine foreldre kommer vandreres på besøk ofte og spør «Ja, har du blitt kjent med noen?», «Hvorfor er du ikke ute med vennene dine ute på kino, eller tar dere noen øl?» «Hvor er vennene dine, hvorfor ber du dem ikke på besøk hos deg?» .

Det har vært så utrolig vanskelig å svare på disse spørsmålene som jeg får ofte av foreldrene mine. Jeg må ofte bare lyve til dem, at folk har unger og at de ikke kan være med meg. Det er uten at jeg vet om de har unger eller ikke. Når 17 mai kommer så blir jeg lei meg og veldig trist hvor jeg ikke har venner å være med. Det som er normalt til denne dagen er, frokosten til denne dagen etter hvert så dra ute og feste som faen. Det største problemet for meg også er sommeren, jeg er helt alene, ingen være med, ute å ta seg par iskalde på pub, være sosial osv. Mens andre koser seg, de er rundt med folk, i parken grille, øl alt mulig som det har med sosiale å gjøre.

Jeg har vurdert par ganger å ta livet mitt, jeg orker ikke dette lengre å være venneløs, livet mitt har begynt å bli så kjedelig at jeg orker ikke lengre å leve dette livet. Jeg er ikke lengre bra pyskisk og ganske deppa . Da må jeg spørre dere, hvordan hadde det vært med dere? Om å ikke ha venner, ikke noe å gjøre om helgene, Hjem -> Jobb -> Hjem -> Jobb og slikt er det hver eneste dag. Jeg må ha bare profesjonelt hjelp.

 

Hva er galt med meg? Hvorfor har jeg ikke venner? Må jeg røyke marihuana, hasj osv osv det som er forbudt i Norge for å få venner? Hvordan få venner?

Det er helt utrolg vanskelig å beskrive hvor vanskelig å trist jeg har det.  Jeg griner mens jeg skriver dette alt her på forumet.

Husk å ta vare på deres venner som dere har, og husk respekter dem.

Anonymkode: 03066...52d

Du kom til  Fredrikstad som flyktning ifra Trondheim der du følte deg hjemme, og  der du vokste opp i eit miljø blandt venner fra ungdomskolen.  Nå var det vel ein grunn til at dine foreldre valgte å flytte fra Trondheim til Fredrikstad, og du måtte bli med på flyttelasset. Du beskriver en situasjon som mange heilt sikkert kjenner seg igjenn i. Venner er ikkje noe ein får, og ikkje noe ein får kjøpt, men noe ein må jobbe for.   Sjølv flyttet eg hjemmefra allerede som 15 åring  for å ta videregående utdannelse, og måtte senere flytte for å få jobb.   Har aldri fått noen venner slik ein kjenner det fra barndomen, men har derimot fått mange bekjente. 

Forhåpentlegvis har du noe fritidsintrs. som du kan dele med andre, og på den måten kome deg inni eit miljø .  På dei  fleste arbeidsplasser arangerer dei også  sosiale arangemanger med den hensikt  å skape eit miljø du kan ta del i. 

Ellers må du spørre deg sjølv hva du legger i begrepet venner ?   Når ein kommer inn i voksenalderen så snakker ein ikkje lenger om venner, men bekjente, og eit bekjentskap går igjenn  på sosiale felles intrs.  På mindre steder blir ein gjerne innvitert ut, men på større steder så bir ein ikkje lagt merke til.