Hva var den mest krevende overgangen, 0-1 barn, 1-2, 2-3?

[AnonymBruker]

Og hvorfor var det slik? Hører mange sier overgangen fra 1-2, men jeg har alltid tenkt fra 0-1 for da «mister» du litt ditt gamle liv, mens med en ekstra har du samme liv bare litt mer travelt.

Anonymkode: c141c...7cb

[Gjest Alterego666]

Enig med deg, jeg tenker det er litt innlysende.

[AnonymBruker]

0-1 var verst ja. Eller, verst høres negativt ut.. 0-1 var den jeg merket mest til. Har 3.0

Anonymkode: 3f335...b7b

[AnonymBruker]

0-1 er en overgang, og man havner lett i fella med at begge voksne må være med på alt. Men to voksne på et barn er helt levelig.

1-2 veltet lasset her. Ene sov ikke på natta, andre ikke på dagen, det er konstant behov på to stykker så man har et barn p ta seg av konstant. Npr de blir større må eldste på aktiviteter når minste skal sove osv osv osv.  Kan overhodet ikke sammenlignes med 1 barn!!!

2-3 merket vi omtrent ikke, men hun sov godt fra dag 1 og blir jo bare med på det som er.

Anonymkode: 42b44...b0a

[AnonymBruker]

Størst overgang var jo helt klart 0-1.

Anonymkode: 00193...56c

[AnonymBruker]

0-1 gikk fint (et meget rolig barn, pluss at vi var 2 foreldre)

1-2 tok helt av (sistemann var totalt motsatt av førstemann, samt at jeg var alene med barna)

Anonymkode: e8f77...d78

[Factum Factaria]

0-1 var veldig tøft synes jeg. 1-2 var ingenting, da var vi jo allerede i småbarnstralten. 

Endret 26. juni 2021 av Factum Factaria

[AnonymBruker]

Overgangen fra å ikke ha barn til å få første barnet var veldig tøff og krevende. Overgangen fra 1-2 var barnemat i forhold. 

Anonymkode: f2655...dc1

[AnonymBruker]

0-1 var definitivt største overgangen! Dvs fra å ikke ha barn til å ha det. 1-2 gikk greit, og 2-3 gikk strålende. Han var liksom bare "med under armen" og var fornøyd uansett. Har inntrykk av at det ofte er slik med nr 3, siden da har man erfaringen og tryggheten, og vet at det går bra om ikke alt er på stell 24/7😉

Anonymkode: f1bb0...436

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

0-1 er en overgang, og man havner lett i fella med at begge voksne må være med på alt. Men to voksne på et barn er helt levelig.

1-2 veltet lasset her. Ene sov ikke på natta, andre ikke på dagen, det er konstant behov på to stykker så man har et barn p ta seg av konstant. Npr de blir større må eldste på aktiviteter når minste skal sove osv osv osv.  Kan overhodet ikke sammenlignes med 1 barn!!!

2-3 merket vi omtrent ikke, men hun sov godt fra dag 1 og blir jo bare med på det som er.

Anonymkode: 42b44...b0a

Hva er aldersforskjellen på barna dine? Hørtes tett ut.

Anonymkode: 7681a...c6d

[Gjest ABM]

Ved 0-1 snur livet opp ned men ved 1-2 går en tom for søvn og krefter..det var den verste egentlig..

[Marimba]

0-1 helt klart. Fikk en sånn klistremerkebaby som knapt sov om jeg ikke var der. Amming og bæresjal 24/7. Det var jeg overhode ikke forberedt på. 

Så selv når nr 2 kom 14 måneder senere, og vi måtte være på nfi en måned etter fødselen, og sondemate og fullpumpe osv, var det noe helt annet enn sjokkopplevelsen med nr 1. 

[AnonymBruker]

0-1 var jo selvfølgelig en kjempeovergang, men vi fikk en rolig og ukomplisert ungene, og var to voksne som var motivert for oppgaven, så det gikk egentlig veldig greit.

1-2 var litt spennende i begynnelsen, men de var ganske tette og vi var jo i baby/småbarnsmodus uansett, så for meg var det den enkleste overgangen.

2-3 var den verste for meg, vi har litt avstand mellom ungene så 1 og 2 var skolebarn da 3 kom.  Da ble summen av alles behov nesten opp mot grensen av det som er behagelig å leve i, når begge foreldrene er i full jobb. Det handler kanskje litt om at de har veldig forskjellige behov også, med kjøring og lekser og vennebesøk vs den lilles behov for nærhet, kontinuerlig tilsyn og oppmerksomhet og soving på dagtid, etc. En baby vet jo ikke at den er nummer tre, og har akkurat like store og mange behov som de foregående. Samtidig var det veldig behagelig å stå trygt i mammarollen, kunne velge selv hva jeg syns var problemene, og vite at ting faktisk går over og at man ikke har ødelagt ungen for alltid hvis ting går litt skeis en stund, om det gjelder mat eller søvn eller hva det skulle være. 

 

Anonymkode: 32c59...5f7

[AnonymBruker]

Dette kommer vel også an på hvor krevende babyen er. Vi har en krevende klistremerkebaby som sover elendig og hadde kolikk de første månedene, så overgangen her har vært enorm. Får vi en nr.2 som blir en "lett" baby, blir jo overgangen fra 1-2 liten. Motsatt tror jeg overgangen fra 1-2 blir veldig stor hvis første babyen var "lett" og man kunne kose seg masse i permisjonen, og så blir nr.2 en krevende klistremerkebaby med kolikk og dårlig søvn.

Anonymkode: 38bb5...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er aldersforskjellen på barna dine? Hørtes tett ut.

Anonymkode: 7681a...c6d

De er ikke tette, 4 år og 4 år mellom. Var og er mye alene med de siden mannen jobber turnus. Dessuten hadde vi barnehage langt unna til førstemann (tok over en time!), så da sov jo selvfølgelig minste når vi leverte og hentet (og også eldste ofte på vei hjem fra bhg på ettermiddagen i rushen som da sjeldent var i seng før 23). Har man tette barn får man ikke de samme problemene med fritidsaktiviteter med kjøring på kveldstid og kontinuerlige vennebesøk og overnattinger på eldste som er helt motsatt av småsøskens behov. Men alle må jo ivaretas i familien, ikke bare babyen 😅

Anonymkode: 42b44...b0a

[Ruthven]

1 hour ago, AnonymBruker said:

0-1 var jo selvfølgelig en kjempeovergang, men vi fikk en rolig og ukomplisert ungene, og var to voksne som var motivert for oppgaven, så det gikk egentlig veldig greit.

1-2 var litt spennende i begynnelsen, men de var ganske tette og vi var jo i baby/småbarnsmodus uansett, så for meg var det den enkleste overgangen.

2-3 var den verste for meg, vi har litt avstand mellom ungene så 1 og 2 var skolebarn da 3 kom.  Da ble summen av alles behov nesten opp mot grensen av det som er behagelig å leve i, når begge foreldrene er i full jobb. Det handler kanskje litt om at de har veldig forskjellige behov også, med kjøring og lekser og vennebesøk vs den lilles behov for nærhet, kontinuerlig tilsyn og oppmerksomhet og soving på dagtid, etc. En baby vet jo ikke at den er nummer tre, og har akkurat like store og mange behov som de foregående. Samtidig var det veldig behagelig å stå trygt i mammarollen, kunne velge selv hva jeg syns var problemene, og vite at ting faktisk går over og at man ikke har ødelagt ungen for alltid hvis ting går litt skeis en stund, om det gjelder mat eller søvn eller hva det skulle være. 

 

Anonymkode: 32c59...5f7

0-1 var nok heftigst her, ikke så rolig unge så det var litt sjokk, nummer to var en rolig type som bare ble med. 
 

Men jeg skriver under på 2-3, de to eldste her gikk og på skolen da tredjemann kom, og det var uhyre hektisk, og er det forsåvidt fremdeles (minste er 4), men det går seg jo til. Og man er absolutt tryggere på mammarollen etter såpass mange år, så det er jo et pluss! 

[AnonymBruker]

For min del var det overgangen fra 2 barn til plutselig 4 🤣

Anonymkode: 38c65...b15

[AnonymBruker]

For meg var det overgangen mellom 2 og 3. Nr 3 var en krevende baby, mens de to første var veldig enkle. Overgangen til nr 4( som også var enkel) merket vi nesten ikke. 

Anonymkode: d6734...325

[Arkana]

0-1. Det er da man legger om livet og hverdagen for å tilpasse seg barnet. Etter det synes jeg overgangen til 2 og 3 barn var mye mindre merkbar, de bare føyde seg inn i allerede etablerte rutiner og ikke minst er man tryggere i foreldrerollen.

[AnonymBruker]

0-1 var den største forandringen for min del. Fra å kunne gjøre hva man ville når man ville, til å måtte tilpasse seg et lite barn med andre behov. 

1-2 var null stress. Alt av rutiner og sånt var jo allerede på plass, så det var på en måte bare å få barn nummer to inn i hverdagen. 

Flere barn har jeg ikke 😊

Anonymkode: 4bec2...e19