Jeg vet ikke hva jeg vil i ekteskapet lenger, føler vi sklir fra hverandre

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært sammen i 8 år, gift i snart 4. jeg begynner å bli usikker på forholdet vårt. 

 

Vi har hatt mange utfordringer. Han har et barn fra før og moren der har gjort alt hun kan for å splitte oss i starten. Hun spilte mye på barnet overfor far, eks. viktigheten av at barnet kan se mor og far sammen. Dette ble veldig ofte, og mor har selv innrømmer at hun gjorde det for sin egen del i starten.

 

Jeg visste at jeg alltid ville være nr 2 da jeg gikk inn i forholdet, men det var likevel vanskelig for meg å akseptere. Vi feiret ikke noen høytider sammen før vi var gift. Han hadde alle høytidsdager med x og barnet, å jeg ble ekskludert. Dette resulterte i at jeg til slutt nesten gikk fra han. Han fikk opp øynene, å vi fikk det bedre enn noen gang, samtidig som barnet og dets behov ble ivaretatt. Hans engasjement for barnet sitt, og alt han bar villig til å gjøre for at dette skulle ha der bra oppi deres samlivsbrudd var en av mange grunner til at jeg falt for han. Jeg er vant med fedre som stikker, så dette ga meg en forsikring på at han ville være der for våre fremtidige barn. Han var den beste faren i verden!

 

Ettersom årene har gått har jeg tatt bachelor og vi har fått 3 barn. Vi har et godt samarbeid med hans x og har barnet 50/50. Det siste året har vært krevende med det siste tilskuddet til familien. X skal stadig ha oss med på ting og mannen bruker mye av kveldene på å diskutere ulike utfordringer med deres barn. Jeg ser også tydelig at dette barnet er hans øyesten. Det er tydelig forskjell i konsekvenser som gis til hans barn og våre barn. Mange ting gjør at jeg føler vi er tilbake på start der jeg må forsvare meg og våre barn og han forsvarer hans barn og x.  I perioden der jeg holdt på å gå sto han på som en helt, gjorde alt for at jeg skulle bli, tok vare på meg å så hele meg. 

 

Jeg har heller aldri vært kravstor. Men nå tar jeg meg i å bli misunnelig når jeg ser venninner som stadig får gaver eller penger til å kose seg fra mannen. Jeg har jobbet hardt ved siden av studiene å betalt min del av fellesutgiftene. Jeg har ikke hatt råd til verken kafébesøk eller særlig med nye klær, og en frisør har ikke rørt håret mitt på flere år. Jeg klipper meg selv. Han sitter godt i det økonomisk, å selv om jeg ikke krever at han skal kjøpe ting til meg, så blir jeg litt lei meg når jeg ser hva alle venninner får, mens jeg sitter å snur på hver krone jeg har. Får jeg ekstra penger går det til fellesskapet, ofte kjøper jeg ting til både han og hans barn fordi jeg vil overraske dem. Så jeg bruker veldig lite på meg selv.

 

Jeg får heller aldri anerkjennelse for ting jeg oppnår. Jeg har klart å skrive en bachelor med 3 krevende barn på fulltid og et på deltid å fått toppkarakter. Han har ikke en gang vist interesse for oppgaven min, å har knapt lest forordet. Når vi spiser middag med hans x og barnet er han oppriktig interessert i hennes jobb, stiller spørsmål, diskuterer og er ivrig i samtale. 

 

Jeg har også slitt med sexlyst i dette forholdet, noe jeg aldri har gjort tidligere. Har ikke klart å sette fingeren på hvorfor, men etterhvert som jeg skriver og leser over innlegget her ser jeg et mønster.

 

Summen av alt dette gjør at jeg føler meg så mindreverdig. Han ser ikke ut til å ha noen interesse for meg og jeg har flere ganger stilt spørsmål ved hvorfor han er sammen med meg. Han sier han er helt ferdig med x, og  at det er meg han er gift med, men noe får meg usikker likevel. Jeg klarer bare ikke sette fingeren på hva. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, trenger bare å lufte tankene litt. Føler ikke at jeg lever i et normalt ekteskap. Selv om han ikke gjør meg noe vondt, så er det likevel sårt å føle at jeg aldri blir overrasket, blir anerkjent eller får skryt for det jeg klarer å oppnå.

 

Jeg skulle ønske han bare sendte meg til frisøren, betalte timen min å tok seg av barna litt. Alt ansvar faller på meg både med barn og delvis hus. Jeg føler en urettferdighet over at han kan gå å kjøpe seg hva som helst, mens jeg må spinke å spare i flere måneder om jeg trenger noen nye klær. 

 

Beklager for et rotete innlegg. Og takk til dere som har lest så langt! Jeg tror jeg ønsker noen innspill her. Hva kan jeg gjøre for at vi skal få det bedre? Hvordan kan jeg senke mine egne forventninger og ønsker om å ha det som venninnene mine? Det er vel ikke normalt å få gaver og ting kastet etter seg etter et langt ekteskap?
 

jeg vil ha et forhold der vi løfter hverandre opp å frem, ikke der vi lever i vår egne egoistiske boble.

Anonymkode: d45c7...a22

[AnonymBruker]

Du har råd til å bruke 350 kr på å klippe håret ditt. Du sier jo selv at du har penger til overs til å kjøre random gaver. Uansett om dere skal være samnen videre eller ikke, trenger du å lære deg å fylle dine egne behov før alle andres. Jeg har dårlig råd selv, men bruker penger på ting som er viktige for meg som hygiene og utseende. 

Nå som du har tatt bachelor og forhåpentligvis skal ut i fast, full jobb, må dere prate ordentlig sammen om hvordan dere skal ivareta barna samtidig. 

Studentlivet er veldig "urettferdig", man får belønning først en stund etter alt slitet. Får du ferie i år? 

Anonymkode: 5646a...c2e

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du føler deg nedprioritert! Det som også er vondt er hvordan han forskjellsbehandler barna. De er vel gamle nok til å forstå mer og mer hva som foregår

Anonymkode: 84339...56d

[AnonymBruker]

Fortell mer om han andre, som har gjort deg nysgjerrig.

Anonymkode: 89df4...ff0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Du har råd til å bruke 350 kr på å klippe håret ditt. Du sier jo selv at du har penger til overs til å kjøre random gaver. Uansett om dere skal være samnen videre eller ikke, trenger du å lære deg å fylle dine egne behov før alle andres. Jeg har dårlig råd selv, men bruker penger på ting som er viktige for meg som hygiene og utseende. 

Nå som du har tatt bachelor og forhåpentligvis skal ut i fast, full jobb, må dere prate ordentlig sammen om hvordan dere skal ivareta barna samtidig. 

Studentlivet er veldig "urettferdig", man får belønning først en stund etter alt slitet. Får du ferie i år? 

Anonymkode: 5646a...c2e

Ja, jeg har sikker råd til det, men barna kommer først, å de er i en alder der de vokser mye og trenger klær. Jeg får ferie ja. Begynner i ny jobb til høsten.

Anonymkode: d45c7...a22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Skjønner godt at du føler deg nedprioritert! Det som også er vondt er hvordan han forskjellsbehandler barna. De er vel gamle nok til å forstå mer og mer hva som foregår

Anonymkode: 84339...56d

De to eldste forstår det jo, og velger meg fremfor far. Det forstår jeg jo godt! 
 

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Fortell mer om han andre, som har gjort deg nysgjerrig.

Anonymkode: 89df4...ff0

det er ingen andre. Jeg ønsker et liv med mannen min, det er derfor jeg lufter tanker her  

Anonymkode: d45c7...a22

[Festlig]

Dere er gift ikke sant ? 
Hvorfor deler dere ikke på utgiftene ? 
Du har vært altfor mye på tilbudssiden og han har blitt vant til at det er sånn.

Hvem andre skal kunne tale din sak enn du ? 
Menn må ha det konkret og forståelig . 
Hinting og såre følelser blir ikke automatisk lagt merke til.

Begynn å sette krav samtidig som du gir 

Endret 26. juni 2021 av Festlig

[AnonymBruker]

Min erfaring er at noen menn må ha det inn med teskje. Du kan fortelle om følelsene dine og hvordan det sårer deg når han prioriterer x og deres barn. Men det er ikke automatisk at han vet hva han kan gjøre annerledes. Du må si hva du vil ha og bli enig med han. Jeg har også en mann som er dårlig på hint og følelser fordi det er ikke «logisk», han trenger at jeg kommuniserer tydelig. Hvis jeg sier at jeg trenger en ny *** eller jeg vil vi skal gjøre xxx sammen så går han med på det. Men han kommer ikke på slike ting uten at jeg sier det

Anonymkode: 39a48...234

[AnonymBruker]

Festlig skrev (15 minutter siden):

Dere er gift ikke sant ? 
Hvorfor deler dere ikke på utgiftene ? 
Du har vært altfor mye på tilbudssiden og han har blitt vant til at det er sånn.

Hvem andre skal kunne tale din sak enn du ? 
Menn må ha det konkret og forståelig . 
Hinting og såre følelser blir ikke automatisk lagt merke til.

Begynn å sette krav samtidig som du gir 

Gift ja, å deler utgifter tilnærmet 40/60, han har 3 ganger så mye penger som meg. Men jeg «betaler» jo i jobben jeg gjør hjemme også, så skal man se sånn på det blir det rimelig skeivfordelt i hans favør.

 

jeg skal ta en prat med han, men trengte å lufte ut litt så det ikke kun blir negativt. Det kommer jeg nok neppe noen vei med  vet bare ikke helt hva jeg skal si. Dette har pågått i alle år, så det er liksom en hverdag jeg kjenner samtidig som jeg higer etter det «alle» rundt meg får. Det er vanskelig. Jeg vil jo ikke at vi skal gå hvert til vårt, men samtidig anser jeg han ikke som «verdens beste pappa» lenger når jeg ser forskjeller på behandling av barna. Likestilling mellom barna er vesentlig i min verden, og helt selvsagt. 100% likt blir det jo aldri, men det skal ikke være synlig.

Anonymkode: d45c7...a22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min erfaring er at noen menn må ha det inn med teskje. Du kan fortelle om følelsene dine og hvordan det sårer deg når han prioriterer x og deres barn. Men det er ikke automatisk at han vet hva han kan gjøre annerledes. Du må si hva du vil ha og bli enig med han. Jeg har også en mann som er dårlig på hint og følelser fordi det er ikke «logisk», han trenger at jeg kommuniserer tydelig. Hvis jeg sier at jeg trenger en ny *** eller jeg vil vi skal gjøre xxx sammen så går han med på det. Men han kommer ikke på slike ting uten at jeg sier det

Anonymkode: 39a48...234

Jeg har faktisk sagt rett ut at jeg trenger nye sko fordi de er utslitt de jeg har. Men det ble ikke noe mer med det annet enn at jeg var heldig å fikk ekstra utbetaling fra Lånekassen så jeg prioriterte sko. Dette er bare ett eksempel, det er alltid sånn som dette. Det er litt slitsomt. 
 

men setter pris på innspill, fra deg å dere andre som Svarer i denne rotete tråden! Takk!  

Anonymkode: d45c7...a22

[Fiffig]

Du har litt martyr-tendenser her, samtidig som du ønsker ting av han som han antakeligvis ikke vet at du ønsker? Jeg er nok mer som mannen din i det at jeg er dårlig på å ta hint og trenger direkte kommunikasjon for å forstå. Det kan være så enkelt som dette, du går rundt og ønsker og drømmer om at han skal se ønskene og drømmene dine, men så lenge du ikke uttaler dem eller sier konkret: "Jeg synes du som har god økonomi kan bidra litt mer." "Jeg synes jeg fortjener at du spanderer en frisørtime på meg etter all den jobben jeg har gjort." "Jeg vet at du ser det ene barnet litt mindre enn våre felles barn, men det er ikke noe bra å forskjellsbehandle dem. I den situasjonen var du for eks strengere med våre barn enn det eldste. Det merker barna." 

Har dere ingen felles økonomi? Og hvorfor deler du ikke dine bekymringer mer underveis? Jeg ser et større kommunikasjonsproblem her, dersom du ikke har sagt alt dette til han underveis. Jeg veit for eksempel hva som stresser samboeren min når noe gjør det, og det går samme vei for han. Vi snakker om det vonde før det rekker å bygge seg opp til å bli mye usagt. Han prøvde seg litt på hinting i starten, men skjønte snart at han måtte si klart ifra om forventninger. Samtidig som han lærte meg å sette mer ord på ting underveis. Dette er gull når man står i stressede situasjoner. I stedet for å ofre seg for familie og barn gang på gang i det stille og la bitterheta vokse fordi man ikke kjenner at man blir anerkjent, så må man kreve å bli sett og anerkjent. Man må ta et visst ansvar selv i relasjoner, om man ikke blir hørt. Og dersom du setter ord på alt dette, og han da heller ikke viser noen tegn til forståelse, DA er det et virkelig problem. 

Kanskje kan dere kontakte familievernkontoret for å få ekstern hjelp til bedre kommunikasjon? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Ja, jeg har sikker råd til det, men barna kommer først, å de er i en alder der de vokser mye og trenger klær.

Anonymkode: d45c7...a22

Barna har en far som kan kjøpe klær til dem. Du må faktisk forlange at han dekker klær til ungene når du ikke jobber fullt. 

Anonymkode: 5646a...c2e

[AnonymBruker]

Fiffig skrev (12 minutter siden):

Du har litt martyr-tendenser her, samtidig som du ønsker ting av han som han antakeligvis ikke vet at du ønsker? Jeg er nok mer som mannen din i det at jeg er dårlig på å ta hint og trenger direkte kommunikasjon for å forstå. Det kan være så enkelt som dette, du går rundt og ønsker og drømmer om at han skal se ønskene og drømmene dine, men så lenge du ikke uttaler dem eller sier konkret: "Jeg synes du som har god økonomi kan bidra litt mer." "Jeg synes jeg fortjener at du spanderer en frisørtime på meg etter all den jobben jeg har gjort." "Jeg vet at du ser det ene barnet litt mindre enn våre felles barn, men det er ikke noe bra å forskjellsbehandle dem. I den situasjonen var du for eks strengere med våre barn enn det eldste. Det merker barna." 

Har dere ingen felles økonomi? Og hvorfor deler du ikke dine bekymringer mer underveis? Jeg ser et større kommunikasjonsproblem her, dersom du ikke har sagt alt dette til han underveis. Jeg veit for eksempel hva som stresser samboeren min når noe gjør det, og det går samme vei for han. Vi snakker om det vonde før det rekker å bygge seg opp til å bli mye usagt. Han prøvde seg litt på hinting i starten, men skjønte snart at han måtte si klart ifra om forventninger. Samtidig som han lærte meg å sette mer ord på ting underveis. Dette er gull når man står i stressede situasjoner. I stedet for å ofre seg for familie og barn gang på gang i det stille og la bitterheta vokse fordi man ikke kjenner at man blir anerkjent, så må man kreve å bli sett og anerkjent. Man må ta et visst ansvar selv i relasjoner, om man ikke blir hørt. Og dersom du setter ord på alt dette, og han da heller ikke viser noen tegn til forståelse, DA er det et virkelig problem. 

Kanskje kan dere kontakte familievernkontoret for å få ekstern hjelp til bedre kommunikasjon? 

I det første du sier er jeg helt enig med deg, det er martyr-tendenser. Det var derfor jeg ønsket å få frem på slutten av hovedinnlegget at jeg ønsker at vi skal løfte hverandre fremfor å leve i hver vår egoistiske boble. 
 

å kreve noe av han klarer jeg ikke med begrunnelsen «fordi jeg fortjener det», både fordi det ikke ligger i min natur, men også fordi da begynner han å argumentere for hvorfor han også fortjener noe.

familievernkontoret er en løsning, men vet ikke om jeg får han med. Har vurdert parterapi også, men det ville han ikke! Men man må gi og ta, så jeg får prøve igjen.

tusen takk for øvrige innspill! 😄 

Anonymkode: d45c7...a22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Barna har en far som kan kjøpe klær til dem. Du må faktisk forlange at han dekker klær til ungene når du ikke jobber fullt. 

Anonymkode: 5646a...c2e

Jeg har ikke jobba, permisjon/student med baby. Men hvis jeg krever noe stiller han spørsmål ved behovet

Anonymkode: d45c7...a22

[Pia Sofia]

Når man er gift og har tre barn, så deler man likt på pengene!

Jeg tror også som en over skrev, at han bare ikke tenker på det, og at du derfor burde sagt i fra hva som er forventet. Men han burde selvsagt skjønt dette av seg selv. At han virker mest opptatt av barnet han har 50/50 er sikkert nettopp fordi han har henne halve tiden og at han er redd for å miste henne, det er jo ikke rart at han må være på tilbudssiden der, når eksen er såpass manipulativ at hun ikke skyr å bruke datteren i sitt spill. Det kan godt være at det har gjort at han føler at han må være som han er. Men det skal jo ikke gå utover deg og deres barn at dere ikke er like psyko. Tror han trenger hjelp til å se dette klart. Jeg hadde forlangt parterapi i ditt tilfelle.

Det er lett å gå, men dumt, da, hvis dere egentlig elsker hverandre og bare sliter med kommunikasjon og at han ikke ser hva han driver med.

Masse lykke til, håper han tar seg sammen!

[AnonymBruker]

Pia Sofia skrev (3 timer siden):

Når man er gift og har tre barn, så deler man likt på pengene!

Jeg tror også som en over skrev, at han bare ikke tenker på det, og at du derfor burde sagt i fra hva som er forventet. Men han burde selvsagt skjønt dette av seg selv. At han virker mest opptatt av barnet han har 50/50 er sikkert nettopp fordi han har henne halve tiden og at han er redd for å miste henne, det er jo ikke rart at han må være på tilbudssiden der, når eksen er såpass manipulativ at hun ikke skyr å bruke datteren i sitt spill. Det kan godt være at det har gjort at han føler at han må være som han er. Men det skal jo ikke gå utover deg og deres barn at dere ikke er like psyko. Tror han trenger hjelp til å se dette klart. Jeg hadde forlangt parterapi i ditt tilfelle.

Det er lett å gå, men dumt, da, hvis dere egentlig elsker hverandre og bare sliter med kommunikasjon og at han ikke ser hva han driver med.

Masse lykke til, håper han tar seg sammen!

Ja, jeg tenker også at han er noe slakkere med 50/50 barnet nettopp fordi vi bare ser det halvparten av tia. Men samtidig trenger jo barn stabilitet og grenser for å føle trygghet. Ingen av barna våre (da tenker jeg alle 4) opplever dette når en behandles som kongelig (satt på spissen) og resten oppdras strengt. Forøvrig er det ingen fare for at dette barnet velger mor fremfor far, det er en pappadalt som aller helst bare vil hit når det er mors uker  
 

Ja, det er lett å gå, på kort sikt. Men som du påpeker, det er bare kommunikasjonen vi sliter med. Da er det både tafatt og egoistisk av meg å utsette 4 barn for et samlivsbrudd før vi prøver å fikse oppi dette  jeg vil verken bytte han ut eller skille meg, så vi får prøve å snakke litt når barna er i seng. 

Anonymkode: d45c7...a22

[PM75]

Magefølelsen gir ofte en god veiledning på hva som er galt. Det er noen ting jeg reagerer på og som jeg ville ha fått endret, hvis jeg var deg: 

1. Han må sette deg foran sin x. Han må interessere seg for deg og din hverdag og verdsette din innsats. 
2. Han må slutte å behandle det ene barnet som kongelig og se andre som allmuen. 
3. Du må komme deg ut av martyr-rollen og kreve din plass! Du får ingenting gratis av en slik mann uten å være tydelig. Det har du fått bevist den gangen du nesten gikk fra han. 

Endret 26. juni 2021 av PM75

[AnonymBruker]

Nå kommunikasjonen svikter og den ene foreslår parterapi og den andre nekter så begynner det å lyse noen varsellamper hos meg. 

Du er ikke verdt nok til å prøve parterapi? 🤔

Jeg hadde bestilt time, gitt han datoen og hadde han ikke dukket opp så hadde jeg tatt timen selv. Man må faktisk ikke gå begge to ved problemer. Og hadde han ikke dukket opp så hadde jeg absolutt revurdert forholdet. 

 

Anonymkode: 645f1...3aa

[AnonymBruker]

Jeg misforstod martyr-begrepet. Hadde for meg at det betydde noe lignende kravstor og egoist. Men av ordets rette betydning forstår jeg hvorfor jeg plasseres der også.

Og dere har helt rett i at jeg ikke får noe uten å kreve, det var nettopp det jeg gjorde da jeg nesten gikk fra han. Jeg føler vi er i et forhold der vi gir-tar, ikke gi-gi-ta-ta. Vi samarbeider greit om barna i perioder, men mesteparten havner på meg. 

Vi må nok gjennom en grundig prat om forholdet vårt. Vet bare ikke helt hvor jeg skal starte, eller hvordan.

Anonymkode: d45c7...a22

[AnonymBruker]

Kommer aldri til å forstå hvorfor noen kvinner aksepterer å leve sånn.

Anonymkode: b9103...f89