Baby krabbet av egen vilje til ukjent person?

[AnonymBruker]

Vi var på besøksdag i barnehagen, baby på 10 mnd er en ganske trygg unge, hun har fått mye kjærlighet og oppmerksomhet fra hun ble født, vi har vært obs på følelser å hun har aldri grått alene. Jeg bysser til hun sovner, gir hun alt hun trenger, så det er ikke mangel på kjærlighet. Men, da vi var på besøksdag var hun selvfølgelig skeptisk, og kikket nøye på disse nye ansiktene. Etter omvisning satt Jeg, samboer og barnehagetante i en sirkel på gulet å pratet. Jenta vår, nysgjerrig som hun er, leker og krabber overalt for å utforske. Så plutselig krabber hun bort til tanta, å vil sitte på fanget. Er dette normalt? 

Anonymkode: 42ff2...4ac

[AnonymBruker]

Ja.

Anonymkode: d3bec...05a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi var på besøksdag i barnehagen, baby på 10 mnd er en ganske trygg unge, hun har fått mye kjærlighet og oppmerksomhet fra hun ble født, vi har vært obs på følelser å hun har aldri grått alene. Jeg bysser til hun sovner, gir hun alt hun trenger, så det er ikke mangel på kjærlighet. Men, da vi var på besøksdag var hun selvfølgelig skeptisk, og kikket nøye på disse nye ansiktene. Etter omvisning satt Jeg, samboer og barnehagetante i en sirkel på gulet å pratet. Jenta vår, nysgjerrig som hun er, leker og krabber overalt for å utforske. Så plutselig krabber hun bort til tanta, å vil sitte på fanget. Er dette normalt? 

Anonymkode: 42ff2...4ac

OMG 

Anonymkode: 5cc28...5ab

[Silva Pluvialis]

Hvorfor skulle det vært unormalt? Det er først når det blir et gjentakende mønster at barn tar kontakt med fremmede at man kan snakke om at barnet er ukritisk og har udiskriminerende atferd. Én og annen episode er ikke bekymringsverdig så lenge ungen har trygg tilknytning. Barnet så jo at du var i nærheten også og oppfattet nok situasjonen som trygg.  

[AnonymBruker]

Ja, det er normalt. Er det ikke fint at datteren din anså hun som en trygg person?

Anonymkode: a4406...600

[AnonymBruker]

Er dette et tøyseinnlegg?

Hvis ikke, begynner jeg å forstå hvorfor en del barn er så engstelige for dagligdagse situasjoner, siden de vokser opp med foreldre som problematiserer og overanalyserer og grubler over helt normale hendelser.

Anonymkode: b2479...f47

[Gjest Blondie65]

Hvorfor er det et problem at barnet ditt, i en setting der dere satt på gulvet - altså i barnets sone - krabber rundt og til slutt setter seg på fanget til barnehagepersonalet? I en slik setting utforsker barnet området, oppfatter det som trygt og valgte selv å gå til denne personen. Dette anser jeg som helt normal babyoppførsel.

[Ulrikke]

Jobber i barnehage og har hatt MANGE små på tilvenning gjennom årene.

Det du beskriver er like normalt som at de avventer. Ville vært glad for at barnet anså den voksne som trygg!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja.

Anonymkode: d3bec...05a

Eh... NEI, det er det ikke.

Anonymkode: 73d55...165

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi var på besøksdag i barnehagen, baby på 10 mnd er en ganske trygg unge, hun har fått mye kjærlighet og oppmerksomhet fra hun ble født, vi har vært obs på følelser å hun har aldri grått alene. Jeg bysser til hun sovner, gir hun alt hun trenger, så det er ikke mangel på kjærlighet. Men, da vi var på besøksdag var hun selvfølgelig skeptisk, og kikket nøye på disse nye ansiktene. Etter omvisning satt Jeg, samboer og barnehagetante i en sirkel på gulet å pratet. Jenta vår, nysgjerrig som hun er, leker og krabber overalt for å utforske. Så plutselig krabber hun bort til tanta, å vil sitte på fanget. Er dette normalt? 

Anonymkode: 42ff2...4ac

Tenker barnehagetanten har hatt god og trygg energi, pg at barnet har merket dette.

Anonymkode: 9b324...d9c

[AnonymBruker]

Huff, håpe ikke du e like hysterisk rundt andre helt trivielle ting

Anonymkode: 9492c...601

[jaromei]

Herregud som denne tråden sporer av!

Til ts, jeg tenker at det at barnet ditt krabbet og satt seg i fanget til hun som jobber der er et tegn på hvor trygg hun har blitt av å få så mye kjærlighet og trygghet hjemme. Jeg har også et barn som viser mye tillit til andre mennesker, og på helsestasjonen sier de at det er fordi jeg har skapt så trygge rammer hjemmefra fra fødsel av. Ta det som en god ting! Og lykke til med barnehageoppstart 😊

[Lykkehjerte]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi var på besøksdag i barnehagen, baby på 10 mnd er en ganske trygg unge, hun har fått mye kjærlighet og oppmerksomhet fra hun ble født, vi har vært obs på følelser å hun har aldri grått alene. Jeg bysser til hun sovner, gir hun alt hun trenger, så det er ikke mangel på kjærlighet. Men, da vi var på besøksdag var hun selvfølgelig skeptisk, og kikket nøye på disse nye ansiktene. Etter omvisning satt Jeg, samboer og barnehagetante i en sirkel på gulet å pratet. Jenta vår, nysgjerrig som hun er, leker og krabber overalt for å utforske. Så plutselig krabber hun bort til tanta, å vil sitte på fanget. Er dette normalt? 

Anonymkode: 42ff2...4ac

Det eneste unormale her, er at du kaller den ansatte for barnehagetante! Det oppfattes for mange, som både gammeldags og respektløst, på lik linje med andre nedlatende kallenavn.  Når det er sagt, så tar jeg utgangspunkt i det du opplyser om, og vil da si at adferden til babyen er normal. Ditt barn er vant med trygge omgivelser, og dessuten så satt dere sammen med den ansatte, og var dermed rett i nærheten av barnet. For de som jobber med barn, kan slike hendelser vitne om barnet kommer fra et møblert hjem med mye kjærlighet og trygge rammer, men det kan også vitne om det stikk motsatte. Dette fordi barn som lever i uforutsigbarhet, ofte blir ukritiske og søker kontakt og trygghet hos hvem som helst. Da blir det opp til de ansatte å vurdere andre faktorer rundt barnet, for å avdekke årsaken til at det er så tillitsfullt. Svært tillitsfulle barn i ulike aldere, dreier seg dog ikke bare om trygghet eller mangel på det, for her spiller også personlighet inn. 

[Heln]

Barn går gjennom perioder. Noen ganger er de sjenerte, måneden senere tror de at de kjenner hele verden. I forrige uke spradet min på 15 måneder bort til en tilfeldig på legekontoret og ville på fanget. I går var mormor skummel. Alt er normalt, det er først når barnet blir eldre at man kan begynne å forklare at vi ikke går til fremmede. Ta det positivt at barnet ditt følte seg trygg.

[Daria]

Med tanke på hvor mange ganger ukjente småunger har vært kontaktsøkende og villet i fanget mitt på tog, i parker og diverse andre steder, tror jeg det er ganske normalt...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Til ts - det er helt normalt, og sier bare at du har gitt barnet ditt en trygg start slik at h*n tør å utforske verdenen rundt seg. Ikke stress med det, du har ikke gjort noe feil. Barn har også perioder, min på to år har plutselig gått fra å være super kontaktsøkende til andre mennesker, til å helst sitte på armen og bruke noen minutter på å studere ansiktet før han sier hei 😉 

 

Til resten av diskusjonen - Det handler veldig lite om å bli krenket fordi en og annen person som vokste opp på 60 tallet kaller oss for tante, men barnehagelærere (og fagarbeidere) har dårlig status i samfunnet generelt, og ved å ikke bruke tittel "fordi tante er jo koseligere" fratar oss den statusen, respekten og myndigheten vi faktisk burde ha i barnehagesammenheng. Å være tante er koselig, men på jobb er jeg ikke tante. Det handler om å jobbe for å løfte opp en gruppe med yrkesutøvende mennesker med flere års utdanning bak seg, som ønsker å gjøre det aller beste for ditt barn! Du ville ikke kalt læreren til 6 åringen din for tante, så hvorfor gjør du det med barnehagelæreren til 5 åringen? 

Hvis du syns det er for langt å si "vi og barnehagelærer satte oss på gulvet", så kan du bruke "vi og pedleder", "vi og *navn*" "vi og fagarbeideren" osv. 

Det er virkelig ikke spesielt vanskelig, men det henger igjen en idé om at det å jobbe i barnehage bare er kos, ikke en ordentlig jobb, "Dere passer jo bare barn, så viktig er det vel ikke" - holdning. Det er en uting og jobbes hardt med å snu "trenden", derfor blir det også påpekt raskt i bla. forum eller andre steder. 

Anonymkode: c0dfb...960

👏

Anonymkode: e6b5b...d0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er dette et tøyseinnlegg?

Hvis ikke, begynner jeg å forstå hvorfor en del barn er så engstelige for dagligdagse situasjoner, siden de vokser opp med foreldre som problematiserer og overanalyserer og grubler over helt normale hendelser.

Anonymkode: b2479...f47

Dette! 

Anonymkode: 5a9ce...bfb

[Mnjah]

Jeg skulle ønske TS-er i sånne her tråder skrev noe om HVORFOR de ikke tror dette er normalt. Jeg skjønner virkelig ikke problemstillingen.

Er det egoet til mor som er såret? At det er en annen som kan fylle mors rolle?

Er mor redd for at barnet er for uredd?

Ofte har man egne forventninger til ting som barna ikke innfrir, da synes jeg det er ganske spesielt å opprette tråder som spør «er dette normalt» (de kommer jo nesten hver dag), fremfor å stoppe opp og tenke «der gjorde barnet noe jeg ikke forventet, interessant».

[AnonymBruker]

Mnjah skrev (28 minutter siden):

Jeg skulle ønske TS-er i sånne her tråder skrev noe om HVORFOR de ikke tror dette er normalt. Jeg skjønner virkelig ikke problemstillingen.

Er det egoet til mor som er såret? At det er en annen som kan fylle mors rolle?

Er mor redd for at barnet er for uredd?

Ofte har man egne forventninger til ting som barna ikke innfrir, da synes jeg det er ganske spesielt å opprette tråder som spør «er dette normalt» (de kommer jo nesten hver dag), fremfor å stoppe opp og tenke «der gjorde barnet noe jeg ikke forventet, interessant».

Det tror jeg ikke du er alene om. Nei, tviler på at det har noe med egoet til mor å gjøre. Tipper mor har hørt en halvkvedet vise om tilknytningsteori og måter å teste ut dette. 
Vet ikke så mye om det selv, men har et barn som var litt eldre(4) og barnehagepersonale ble bekymra for ham fordi han tok kontakt med fremmede på tur. 
Etter å ha lest litt kom jeg borti teorier om udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse og hårene reiste seg når jeg leste. Det er veldig alvorlig, snakk om svært skadede barn.
Ts kan ta det helt med ro, ungen din utforsket omgivelsene med deg som trygg base. 
Når det kommer til sønnen min, går det på personlighet. Men har veiledet ham på at det ikke er god skikk å gå bort til fremmede mødre på lekeplassen å spørre om å få ostepop (!)

Anonymkode: 62c37...eac

[Snupps66]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Til ts - det er helt normalt, og sier bare at du har gitt barnet ditt en trygg start slik at h*n tør å utforske verdenen rundt seg. Ikke stress med det, du har ikke gjort noe feil. Barn har også perioder, min på to år har plutselig gått fra å være super kontaktsøkende til andre mennesker, til å helst sitte på armen og bruke noen minutter på å studere ansiktet før han sier hei 😉 

 

Til resten av diskusjonen - Det handler veldig lite om å bli krenket fordi en og annen person som vokste opp på 60 tallet kaller oss for tante, men barnehagelærere (og fagarbeidere) har dårlig status i samfunnet generelt, og ved å ikke bruke tittel "fordi tante er jo koseligere" fratar oss den statusen, respekten og myndigheten vi faktisk burde ha i barnehagesammenheng. Å være tante er koselig, men på jobb er jeg ikke tante. Det handler om å jobbe for å løfte opp en gruppe med yrkesutøvende mennesker med flere års utdanning bak seg, som ønsker å gjøre det aller beste for ditt barn! Du ville ikke kalt læreren til 6 åringen din for tante, så hvorfor gjør du det med barnehagelæreren til 5 åringen? 

Hvis du syns det er for langt å si "vi og barnehagelærer satte oss på gulvet", så kan du bruke "vi og pedleder", "vi og *navn*" "vi og fagarbeideren" osv. 

Det er virkelig ikke spesielt vanskelig, men det henger igjen en idé om at det å jobbe i barnehage bare er kos, ikke en ordentlig jobb, "Dere passer jo bare barn, så viktig er det vel ikke" - holdning. Det er en uting og jobbes hardt med å snu "trenden", derfor blir det også påpekt raskt i bla. forum eller andre steder. 

Anonymkode: c0dfb...960

Hør hør.👏👏