Kjæreste med unnvikende personlighetsforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Så havnet jeg der jeg aldri skulle da. Jeg forelsket meg hodestups i en med en god slump psykisk bagasje. Så langt har han vært veldig flink til å være åpen om utfordringer, og fortelle hva han trenger. Men er det noen gode råd på veien for meg som partner? Hvordan jeg kan gjøre det lettere for han, hvordan det er å leve med en med den diagnosen over tid osv. for jeg må innrømme at det ligger i bakhodet på meg hele tida. Jeg har lest litt på nett, men føler ikke det stemmer helt med den personen jeg har blitt kjent med (som å sky sosiale relasjoner). 

Anonymkode: 1b87d...e42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan jeg kan gjøre det lettere for han

Hvorfor skal du gjøre det lettere for han?

Er planen å bli medavhengig?

Still heller krav til at han skal ta tak. Lettvinthet hjelper aldri. 

Anonymkode: 29880...cab

[AnonymBruker]

Jeg har den diagnosen, men det er ingen som vet det. Prøver å skjule symptomene så godt det går, for jeg vet at om jeg er åpen om det, må jeg ikke bare håndtere selve sykdommen, men også alle fordommene folk kommer med. Jeg var ærlig om det med eksen, og har bare angret på det.

Hvordan du kan gjøre ting lettere for ham spørs jo helt på hva han sliter med. Jeg var innom gruppeterapi for en del år tilbake, men følte jeg hadde veldig lite til felles med andre med samme diagnose. Jeg tipper de aller fleste med en slik diagnose vet at de er litt rare, og prøver å jobbe rundt det så det ikke skal bli en belastning for andre.

Anonymkode: ca2a3...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor skal du gjøre det lettere for han?

Er planen å bli medavhengig?

Still heller krav til at han skal ta tak. Lettvinthet hjelper aldri. 

Anonymkode: 29880...cab

Nei, ikke at han skal få vilja si hele tida. Men hvordan jeg kan kommunisere på en måte som gjør at han lettere forstår hva jeg mener. Jeg kan til tider være veldig direkte og krass uten å mene det negativt. 

Anonymkode: 1b87d...e42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, ikke at han skal få vilja si hele tida. Men hvordan jeg kan kommunisere på en måte som gjør at han lettere forstår hva jeg mener. Jeg kan til tider være veldig direkte og krass uten å mene det negativt. 

Anonymkode: 1b87d...e42

Så sier du at det er sånn du er, og han må godta det. Han er ikke tilbakestående, han kan fint håndtere at noen personer er slik og vite at de ikke mener det vondt. Jeg har samme diagnose, og det siste jeg vil, er at noen skal føle at de må "tilpasse"  seg meg. Det gjør alt verre.
Tåler han det ikke, får han komme seg i terapi og jobbe med saken. 

Anonymkode: 8fc36...2f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så sier du at det er sånn du er, og han må godta det. Han er ikke tilbakestående, han kan fint håndtere at noen personer er slik og vite at de ikke mener det vondt. Jeg har samme diagnose, og det siste jeg vil, er at noen skal føle at de må "tilpasse"  seg meg. Det gjør alt verre.
Tåler han det ikke, får han komme seg i terapi og jobbe med saken. 

Anonymkode: 8fc36...2f7

Exactly.

Ser for meg at fyren beinflyr hvis noen duller.,

Anonymkode: 29880...cab

[Jr.Garcon]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Så havnet jeg der jeg aldri skulle da. Jeg forelsket meg hodestups i en med en god slump psykisk bagasje. Så langt har han vært veldig flink til å være åpen om utfordringer, og fortelle hva han trenger. Men er det noen gode råd på veien for meg som partner? Hvordan jeg kan gjøre det lettere for han, hvordan det er å leve med en med den diagnosen over tid osv. for jeg må innrømme at det ligger i bakhodet på meg hele tida. Jeg har lest litt på nett, men føler ikke det stemmer helt med den personen jeg har blitt kjent med (som å sky sosiale relasjoner). 

Anonymkode: 1b87d...e42

Generelt så er den unnvikende og engstelig diagnosen en diagnose hvor man er sin egen verste fiende. Den går ikke utover de rundt personen - hvis man ser bort fra at det kan være sosiale ting, store avgjørelser osv som den andre kan ha mer utfordringer/usikkerhet rundt. Men det er jo ulike grader. En del kan f.eks. ha problemer med depresjoner hvis de p.g.a sykdommen ikke har fått til/får til det de ønsker her i livet og plages av det. Noe som selvfølgelig ikke alltid er lett for de rundt. 

Personene liker seg vel ofte best og fungerer best, innenfor egen "firkant". Matcher den "firkanten" med dine interesser/ting du liker, så hadde jeg personlig ikke hatt noen betenkeligheter med det. Heller en i overkant samvittighetsfull dame med litt behov for forutsigbarhet/rammer, som f.eks. liker seg best hjemme + trening, enn en ekstrovert med ADHD for å si det sånn. 

En av mine beste venninner har den diagnosen, og hun er en av de mest lojale, hensynsfulle, og snille menneske som jeg kjenner. Men en diagnose kan nok romme mange ulike mennesker, så alle er selvfølgelig ikke like. 

 

Endret 23. juni 2021 av Jr.Garcon

[AnonymBruker]

Takk for fine svar. Jeg vet han har hatt veldig vondt innvendig i perioder fordi han bærer på disse følelsene. (Så vidt jeg vet ikke med meg enda). Og han prøver å skåne folk rundt men samtidig være åpen. I hvert fall til meg. Når jeg leser om diagnosen, så føler jeg at de skal lide i stillhet og isolere seg. Men han er flink til å være åpen med meg. Det gjør det lettere for meg å forstå også. Før han fortalte om diagnosen, så kunne jeg et par ganger reagere på spørsmål fra han, men har skjønt nå at det var den som kom inn fordi han begynte å tvile. 
 

jeg har alltid vært en som ser andre og kommer med positive tilbakemeldinger til andre. Men samtidig kan det jo bli for mye av det gode hvis det er alt som tåles. Og i et forhold, kan det jo oppstå kritikk og krangler som er velfortjent. Og da vil jeg ikke være en som sårer han unødvendig heller. 

Anonymkode: 1b87d...e42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Før han fortalte om diagnosen, så kunne jeg et par ganger reagere på spørsmål fra han, men har skjønt nå at det var den som kom inn fordi han begynte å tvile. 

Anonymkode: 1b87d...e42

Hva slags spørsmål ?

Anonymkode: 50b9b...c3c

[~ m a u d e ~]

Det som beskrives er en ekstremt vanlig konstellasjon.

En unnvikende person er som en magnet på en pågående person.

Jo mer du obsesser, pønsker, leser, skriver tråder her inne, tilpasser deg, etc, jo mer vil du skyve han vekk.

Og jo mer du skyver han vekk, jo mer vil du obsesse, pønske, lese, skrive tråder her inne, tilpasse deg, etc.

Her synes jeg like godt du skal se litt på din egen stil;

https://tryggere.no/2018/01/16/tilknytning/ 

https://dyade.no/tidsskrift/Dyade-2015-01-Ensom-eller-tosom/kjaerlighetens_soete_klamme_baand 

Hvorfor havner du sammen med en unnvikende person?

Ville det være mulig for deg å være mindre pågående og oppleve at han kommer til deg i stedet?

White knight syndrome, mener jeg det heter, når man gjør partneren til et slags ‘objekt’ og dikter opp problemer de mener vedkommende har, som de skal hjelpe han eller hun med.

For å ta et eksempel fra det du skriver som jeg sikter til;

«Og da vil jeg ikke være en som sårer han unødvendig heller.»

Du gjør han til et snøfnugg, en du må vise særlige hensyn og passe på. Og i siste instans, til et objekt.

At han ikke er et menneske, men en ting.

At han ikke er en mann, men et kryp.

Det å føle seg som en ting, et forskningsobjekt, er en nokså ubehagelig og fremmed følelse. 

Ser du at det kan oppleves sånn?

Målet ditt bør være å ha en like avbalansert forhold til denne mannen, som du har til din venninne eller din søster.

 

Kan avslutte med at du er ikke alene om å føle det slik.

Her inne leser jeg stadig tråder om ‘menn som skal redde kvinner som er i forhold med en psykopat’ og og om ‘kvinner som har funnet seg en mann med utfordringer som hun skal hjelpe han med’.

Og jo mer de forsøker å redde den andre, jo mer springer den andre bort.

Den som løper etter ser ofte ikke at DE SELV kan være det største problemet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva slags spørsmål ?

Anonymkode: 50b9b...c3c

Han har noen ganger ikke skjønt at jeg har spøkt feks. Eller blitt i tvil pga bruk av et smilefjes. Bare sånne småting. 

Anonymkode: 1b87d...e42

[AnonymBruker]

~ m a u d e ~ skrev (3 timer siden):

Det som beskrives er en ekstremt vanlig konstellasjon.

En unnvikende person er som en magnet på en pågående person.

Jo mer du obsesser, pønsker, leser, skriver tråder her inne, tilpasser deg, etc, jo mer vil du skyve han vekk.

Og jo mer du skyver han vekk, jo mer vil du obsesse, pønske, lese, skrive tråder her inne, tilpasse deg, etc.

Her synes jeg like godt du skal se litt på din egen stil;

https://tryggere.no/2018/01/16/tilknytning/ 

https://dyade.no/tidsskrift/Dyade-2015-01-Ensom-eller-tosom/kjaerlighetens_soete_klamme_baand 

Hvorfor havner du sammen med en unnvikende person?

Ville det være mulig for deg å være mindre pågående og oppleve at han kommer til deg i stedet?

White knight syndrome, mener jeg det heter, når man gjør partneren til et slags ‘objekt’ og dikter opp problemer de mener vedkommende har, som de skal hjelpe han eller hun med.

For å ta et eksempel fra det du skriver som jeg sikter til;

«Og da vil jeg ikke være en som sårer han unødvendig heller.»

Du gjør han til et snøfnugg, en du må vise særlige hensyn og passe på. Og i siste instans, til et objekt.

At han ikke er et menneske, men en ting.

At han ikke er en mann, men et kryp.

Det å føle seg som en ting, et forskningsobjekt, er en nokså ubehagelig og fremmed følelse. 

Ser du at det kan oppleves sånn?

Målet ditt bør være å ha en like avbalansert forhold til denne mannen, som du har til din venninne eller din søster.

 

Kan avslutte med at du er ikke alene om å føle det slik.

Her inne leser jeg stadig tråder om ‘menn som skal redde kvinner som er i forhold med en psykopat’ og og om ‘kvinner som har funnet seg en mann med utfordringer som hun skal hjelpe han med’.

Og jo mer de forsøker å redde den andre, jo mer springer den andre bort.

Den som løper etter ser ofte ikke at DE SELV kan være det største problemet. 

Kjære vene… du snakker om å legge til andre personer egenskaper da! For det første er dette den første, og høyst sannsynlig eneste tråden jeg kommer til å lage om dette. Videre så lurer jeg på hvor du har det fra at jeg er pågående som person eller at jeg ikke ser han som et menneske. Han er vel faktisk den som har vært mest pågående av oss to. Han som tok kontakt, han som ba meg på første date osv. det er heller ikke sånn at jeg spør og graver hele tida. Han er åpen og forteller på eget initiativ  

 

Det her handler overhodet ikke om å gjøre han til et objekt eller se han som et kryp eller snøfnugg. Det handler om at jeg ønsker å være en god partner og lære å forstå han. Jeg har null problem med å si fra hvis det er noe. Men likevel er det greit å forstå eventuelle reaksjoner som måtte komme. 
 

og hvorfor jeg havnet sammen med en med diagnosen?  Nei si det du. Det var jo ikke noe jeg merket i starten. At det var et par småting jeg stusset på ja, men det kan det jo være hos folk uten diagnoser og. Jeg ble faktisk litt satt ut da han fortalte meg det, fordi jeg ikke så noen «alarmer» sånn sett. 
 

og jeg har ingen tanker om å redde han osv. kun forstå han. 

Anonymkode: 1b87d...e42

[Gjest theTitanic]

~ m a u d e ~ skrev (3 timer siden):

Det som beskrives er en ekstremt vanlig konstellasjon.

En unnvikende person er som en magnet på en pågående person.

Jo mer du obsesser, pønsker, leser, skriver tråder her inne, tilpasser deg, etc, jo mer vil du skyve han vekk.

Og jo mer du skyver han vekk, jo mer vil du obsesse, pønske, lese, skrive tråder her inne, tilpasse deg, etc.

Her synes jeg like godt du skal se litt på din egen stil;

https://tryggere.no/2018/01/16/tilknytning/ 

https://dyade.no/tidsskrift/Dyade-2015-01-Ensom-eller-tosom/kjaerlighetens_soete_klamme_baand 

Hvorfor havner du sammen med en unnvikende person?

Ville det være mulig for deg å være mindre pågående og oppleve at han kommer til deg i stedet?

White knight syndrome, mener jeg det heter, når man gjør partneren til et slags ‘objekt’ og dikter opp problemer de mener vedkommende har, som de skal hjelpe han eller hun med.

For å ta et eksempel fra det du skriver som jeg sikter til;

«Og da vil jeg ikke være en som sårer han unødvendig heller.»

Du gjør han til et snøfnugg, en du må vise særlige hensyn og passe på. Og i siste instans, til et objekt.

At han ikke er et menneske, men en ting.

At han ikke er en mann, men et kryp.

Det å føle seg som en ting, et forskningsobjekt, er en nokså ubehagelig og fremmed følelse. 

Ser du at det kan oppleves sånn?

Målet ditt bør være å ha en like avbalansert forhold til denne mannen, som du har til din venninne eller din søster.

 

Kan avslutte med at du er ikke alene om å føle det slik.

Her inne leser jeg stadig tråder om ‘menn som skal redde kvinner som er i forhold med en psykopat’ og og om ‘kvinner som har funnet seg en mann med utfordringer som hun skal hjelpe han med’.

Og jo mer de forsøker å redde den andre, jo mer springer den andre bort.

Den som løper etter ser ofte ikke at DE SELV kan være det største problemet. 

Du har så rett. Se et menneske som den de er, og ikke som en diagnose du trenger brukermanual for å leve med. Behandle vedkommende som resten av familien din. Å behandle partner som om han er laget av glass gir hverken deg eller han noe. 

[~ m a u d e ~]

theTitanic skrev (1 minutt siden):

Du har så rett. Se et menneske som den de er, og ikke som en diagnose du trenger brukermanual for å leve med. Behandle vedkommende som resten av familien din. Å behandle partner som om han er laget av glass gir hverken deg eller han noe. 

Takk for støtten  

Du får bare fortsette som du stevner, trådstarter. Ser at flere har svart noe lignende av meg, om enn kanskje ikke så direkte. Om du velger å ta det på alvor eller ei, får ingen konsekvenser for oss - bare for deg.

[AnonymBruker]

Jeg har denne diagnosen og er i et 10 år langt forhold. Jeg tror partneren min mest legger merke til diagnosen min på det viset at jeg er redd for å gjøre ting feil og at jeg trenger noe mer bekrefte/støtte en andre. Jeg trenger gjerne et ekstra dytt om jeg skal gjøre noe nytt eller ukjent og jeg trenger at noen sier at det jeg gjør er riktig eller feil på veien. Får jeg ikke dette trekker jeg meg fordi jeg er så redd for å gjøre noe feil. Jeg kan fremstå som masete i slike situasjoner for partneren min. Jeg tåler fint kritikk hvis jeg får en god begrunnelse, men om noen slenger noe utav seg og går uten å la meg få prosessere det kan jeg slite veldig med det. Dette klarer min å leve med siden han er av den typen som liker å snakke om ting hvis det er noe. 

Utenom dette så er vi så like at han ser lite av mine utfordringer. Jeg synes du har gode intensjoner og det er godt å se at han har funnet noen som deg, men ikke la det spise seg opp om det blir for mye for deg. Finn en god dynamikk som dere kan leve med begge to. God kommunikasjon er nøkkelen og man må ikke føle at noen tema er feil å snakke om. 

Anonymkode: 1b6e5...055

[lokmeister2016]

Tror de blir som om man har ekstrem angst for og være med andre bare ver støttende tenker jeg

[AnonymBruker]

Jeg har denne diagnosen. Jeg ville nok kjent mye på det om min samboer måtte lese seg opp på diagnosen min😓 det beste du kan gjøre er å støtte han der han ber om det selv. 
den innvendige krigen i oss, den får nok ingen gjort noe med, å er en kamp vi å kjempe selv.  

Anonymkode: c5d9c...dda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har denne diagnosen. Jeg ville nok kjent mye på det om min samboer måtte lese seg opp på diagnosen min😓 det beste du kan gjøre er å støtte han der han ber om det selv. 
den innvendige krigen i oss, den får nok ingen gjort noe med, å er en kamp vi å kjempe selv.  

Anonymkode: c5d9c...dda

Takk for et veldig fint svar. Det handler ikke om å måtte for min del, men et ønske. For å forstå han bedre og for å miste eventuelle fordommer jeg måtte ha. 

Anonymkode: 1b87d...e42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det handler ikke om å måtte for min del, men et ønske.

Tror du skjønner hva som menes her, hvis du anstrenger deg litt. 

Det var den pene måten å si at du ikke burde gjøre det.

Anonymkode: 29880...cab

[AnonymBruker]

Jeg har også den diagnosen.

Og jeg og mannen min har det uvanlig godt sammen ❤️

Vi har det beste forholdet jeg kjenner til ihvertfall.

Så det kan være en styrke, og noe som binder dere nærmere hverandre enn det som er vanlig.

 

Anonymkode: a3e51...378