Å skille mellom kjærlighet, fantasi og ensomhet...

[mesterdiller]

Mennesket er et todelt dyr - vi knytter bånd, men har også upassende, drøye og seksuelle fantasier som vi drømmer om å sette ut i livet.

Fordi vi skammer oss over å fortelle hva vi liker eller drømmer om, til partneren vår eller samfunnet generelt, ender noen av oss opp med å forede dem man er glad i. Jeg tror ganske mange lever et eller annet form for dobbeltliv, selv om dette ikke nødvendigvis omfatter utroskap.

Det virker som om mange av de tingene vi gjør er i et forsøk på å beskytte oss fra å bli såret, men ender opp med at vi sårer andre som en konsekvens.

Det er fristende å dømme dem som er utro eller som gjør uetiske ting med at de "bare ikke bryr seg om andre enn seg selv", men er det ikke mer komplekst enn som så? Kanskje de er redde for å fortelle partneren sin om sine ønsker, eller ikke klarer å sette grenser for hva de vil finne seg i, og utagerer i stedet en kveld på byen. 

F.eks. dette med penisstørrelse: en debatt som går og går og går her inne. Jeg vil anta at det er åpenbart mange damer som fantaserer om å ha sex med en veldig stor penis, kanskje bare for å prøve det. Det betyr ikke at de ikke elsker mannen sin som er helt vanlig. Men vi lever i en verden der alle fristelser og muligheter er tilgjengelig døgnet rundt. Man har mulighet til å leve ut fantasier på et helt annet nivå enn før. Vi har ikke religion å lene oss på lenger, og er akutt klar over at vi må leve her og nå. Samtidig skal vi late som om partneren vår kan tilfredsstille oss 100%. Det er mye å sjonglere for de fleste. Kanskje vi ikke trenger, eller klarer å være alt for hverandre?

Er det på tide å være mer ærlig med oss selv, og hverandre, om hvilke begrensninger disse driftene legger på oss, og slutte å late som om vi kan legge trykk på dem, og være 100% fornøyd kun med ETT menneske? Dette er ikke et argument mot monogami, men mot det destruktive maskespillet som foregår i de fleste forhold og ellers i samfunnet, der alle later som om de er så veltilpassede og "normale". Men til syvende og sist er vel ingen "normale"?

Ønsker vel egentlig å høre litt tanker og meninger rundt hva som kan gjøres med dette? 😊

[Almando]

Om en person er redd for å fortelle partneren sin om sine preferanser og lyster, så går jo dette på personen det gjelder, og ikke partneren. Man burde ikke gå inn i et forhold med noen man ikke tør kommunisere ærlig med. Ønsker man å leve ut fantasier og prøve mange forskjellige ting burde man så klart ikke gå inn i et monogamt forhold og forvente at deres fantasier blir realisert. Det er mye ansvar å legge på en partner som kanskje ikke ønsker at kjæresten skal ligge med andre. Om man ønsker både kjærlighet og det å utforske med andre så er jo et åpent forhold en mulighet. 

[mesterdiller]

Nå skriver jeg nettopp det at man ikke nødvendigvis ønsker å utforske med andre - og argumenterer heller ikke for åpent forhold. Men at disse konfliktene eksisterer i mange forhold, og forblir et tabu fordi man rett og slett ikke kan snakke om ting. 

Endret 23. juni 2021 av mesterdiller

[AnonymBruker]

Hva som kan gjøres, er vel bare å være ærlig. Treffer du en person du er tiltrukket av, dere blir kjent og sex ligger i luften. Da er det vel greit å ta praten. Ser her på KG at mange bare hopper til køys veldig fort, furter så etter manglende interesse fra daten, dem om det. Hva med å bli litt kjent først om man virkelig ønsker en partner. Og er det egentlig et problem blant folk flest? Første sexen er som regel raskt overstått uansett hvile preferanser man har, om man ønsker å ha sex før praten. Jeg har ingen problemer med å dele mine preferanser. Henge seg opp i alt det rare som blir skrevet på sexualforumet her inne er ganske dumt. Mye tull og uerfarne mennesker som uttaler seg. Sier ikke alle, men mye tull er det. Svaret er vel egentlig, kommunikasjon!

Anonymkode: b3d19...6d2

[Perle]

-----

Endret 23. juni 2021 av Perle
misfortåelse av tema

[mesterdiller]

To ting her hittil: kommunikasjon og "menn har skylda".

Kommunikasjon er vel for det første noe av det mest vanskelige og uoversiktlige vi mennesker driver med, så å si at det "bare er å være ærlig" er litt enkelt, med tanke på at mennesker ofte ikke engang forstår når de overstyrer sine egne behov eller sier noe for å please andre. Vi spiller ut adferdsmønstre vi har lært fra foreldrene våre, og tenker at "dette er lov og si" og "dette er ikke lov å si". Man kan jo ikke si høyt det man tenker hele tiden så det er en ytterst vanskelig øvelse! Og verdt å utforske videre.

Og så mener jeg at å styre debatten over på at ett kjønn har mer skyld enn et annet i parforhold er både ukonstruktiv, upresist og overforenklet. Kvinner og menn sliter med kommunikasjon på forskjellige måter. De overlapper og varierer like mye som mennesker varierer. 

Har et lite håp om at dette kan være en tråd der man kan tenke høyt og ikke peker fingre eller trekke raske konklusjoner. Vi får se hvordan det går. 🤣

[Nuith]

Hvis man tenner på en fantasi, men slett ikke har lyst til å prøve den ut i live - eller engang synes det hadde vært fint å snakke om den - så mener du altså at man skal "dele det" allikevel? Hva i alle dager er det godt for?

 

[mesterdiller]

Det er ikke bare snakk om "tenner på". Men et begjær som tar mye plass, og som kanskje kommer i veien for forholdet. Jeg tenker at man burde behandle seksuelle fantasier som noe som kan skilles HELT fra en relasjon, i den forstand at det ikke reflektere om man elsker/ikke elsker noen. Tenk på alle dem med skamfulle (og veldig spesifikke) fetisjer som holder det skjult? Er det ikke bedre om man finner en ordning der man prøver å møte hverandre, kanskje simulere det den andre trenger, eller akseptere at de har et eller annet utløp for det (porno f.eks. - trenger ikke være å gå utenfor forholdet)?

Dette er så klart veldig såre temaer, men man kan ikke unngå det hvis man virkelig skal komme nærme hverandre og skape tillit.