Dere som IKKE ville ha barn, men som i dag er foreldre...

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne høre deres historier. Hva føler du om valget i dag? Angrer du? Liker du å være mor/far selv om du opprinnelig var overbevist om at det ikke var riktig for deg? 

Jeg har blitt så usikker. Etter 30 år med null barneønske er jeg nå i en situasjon hvor jeg må revurdere min gamle beslutning om å ikke skulle ha barn. Barn har aldri fristet meg, og jeg har alltid tenkt at dette var verdens enkleste beslutning for meg. Men etter å ha funnet en mann som potensielt kan fylle denne (frem til nå ikke-eksisterende) "farsrollen" er jeg altså blitt skikkelig i tvil. Vil jeg ha barn? Jeg synes ALT det innebærer høres skremmende ut, samt potensielt ødeleggende for det livet og forholdet jeg ønsker meg, men jeg merker i større grad en følelse av å kunne tenke meg å lage et liv sammen med denne mannen. 

Jeg hører både historier om folk som sier at de skulle ha holdt ved sin opprinnelige plan fordi det ble like negativt som de alltid trodde det skulle bli, og også historier om folk som sier at å få barn ble en ren glede til tross for tidligere motstand. 

Håper dere har noen erfaringer å komme med. Alle syn og erfaringer er velkomne. 

Anonymkode: 39286...a9a

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri ønske om barn. Var, og er, ikke opptatt av barn generelt.

Har studert lenge i inn- og utland, vært med på mye spennende i kulturlivet, var mye ute på byen, på konserter og fester, har gode venner som også er barnløse eller single, og har hatt et flott og spennende liv.

Så: Da jeg var 35 møtte jeg mannen jeg giftet meg med, og da var vi inne i en nyforelska-boble og jeg tenkte at ja, jeg vil ha familie likevel. Ble gravid på nærmest første forsøk. Noen år senere sitter jeg her med 2 barn (og mannen min).

Som så mange sier, jeg ville ikke vært barna foruten. Ville ikke gått tilbake i tid og gjort om valget.

MEN: Jeg var nok lykkeligere før enn nå. Jeg hadde et bedre liv før enn nå. Jeg hadde tid til meg selv før. Og jeg hater 14-hverdagen med foreldremøter på skolen, kjøring til fritidsaktiviteter, small-talk med foreldrene til barnas venner.

Grunnen til at jeg ikke ville valgt annerledes, er at jeg er usikker på hvor lenge min gamle livsstil kunne vart. Vennene mine, som er SÅ viktige når man er barnløs, er nå spredd for alle vinder, i inn- og utland. Hva hvis jeg blir syk og ikke har noen rundt meg? Hvordan er det å bli gammel uten å ha nær familie? Når man har barn, slipper man å filosofere over meningen med livet, som nesten alltid fører til melankoli. Når man har barn må man bare henge med i svingene og man rekker ikke tenke over ting. Jeg er nesten sikker på at jeg ville blitt deprimert som gammel uten å ha etterlatt meg noe i generasjonen under.

Anonymkode: dda32...2b8

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke, selv om jeg selvsagt av og til kunne tenkt meg å bare legge meg på sofaen etter en lang dag på jobb i stedet for å pusle Duplo, avverge sinneutbrudd, dra på lekeplassen, lure ungen til å spise middag, osv. Kunne også tenkt meg å sove lenger enn 6 en dag, har ikke stått opp senere enn 6 på to og et halvt år 😅

I tillegg sviktet han jeg fikk barn med helt, så jeg er helt alene med alt ansvaret. Jeg tror det hadde vært bedre om vi var to, ettersom jeg da faktisk kunne ha sluppet litt opp og levd litt av mitt eget liv også. Som jeg gjør i veldig liten grad nå. 

Men nei, angrer absolutt ikke. Barnet mitt er det mest fantastiske mennesket jeg noensinne har møtt ❤️ Mannen i mitt liv 😄 

Anonymkode: ee77b...ac1

[AnonymBruker]

Hei, Jeg har vært litt i samme situasjon som deg. Da jeg var yngre ønsket jeg meg aldri barn. Men det gjorde min fantastiske mann så nå er vi en famile på 4. Har ikke angret ett sekund. Ja det er hektisk og av og til kaotisk. Men jeg elsker det! (I alle fall 95% av tiden 😄)

Anonymkode: af2cf...55f

[AnonymBruker]

Jeg var som deg. Jeg var ikke sprudlende gravid og uengasjert i graviditeten. Syntes det var rart å få ungen på brystet etter fødsel. Fikk meg et sjokk da ungen gråt ekstremt mye i månedene etter fødsel. Hadde morsinstinkt, men ingen stor morskjærlighet. Syntes permisjon- og babytiden var kveldende og kjedelig.

Så begynte det å komme en liten person frem i barnet, når det ikke lenger var masse styr med søvnen så ble alt lettere, morsommere, kunne prate med ungen, vi har samme type humor, vi er veldig nær hverandre. Det ble bare så fint.

På det tidspunktet var det ingen vei tilbake, for som AB over skriver: hvor lenge hadde det gamle livet vært givende eller kunne vart? Nå som vi er en liten familie kan jeg ikke se for meg en annen måte å leve på, og vi venter en til (gruer meg så mye til permisjonstiden igjen 😂). 
 

Mitt eneste tips for å overleve når du er usikker er: ha et godt nettverk, familie og venner rundt deg. Så du ikke mister deg selv helt, for da vil du huske for ofte at dette var noe du egentlig ikke ville. Ha familie i nærheten som du kan dele dette med og som kan avlaste dere, det er viktigere enn god plass i en leilighet, bil og alt av babyting.

Anonymkode: 2a040...8d2

[AnonymBruker]

Jeg angrer en del, ville nok tatt et annet valg enn å beholde barnet den dag i dag. Jeg er glad i ungen min for all del og vil aldri gi inntrykk av mine tanker til barnet, men slitet og forsakelsen med barn er for stort.

Anonymkode: c8685...e0c

[Furstina]

Min man och jag träffades online i början av 2001, en av sakerna vi pratade om tidigt var barn. Bägge två var tydliga på att vi inte alls vill ha barn, kanske inte alls.

Men så flyttade han till Sverige, vi blev samboer, förlovade och gifte oss 1,5 år efter vi träffats på nätet. Kära. Riktigt kära och lyckliga.

Någonstanns i lyckan och kärleken kom "storhetsvansinnet"; "Vi två som är så perfekta och har ett sånt underbart förhållande, vi måste ju skapa de mest fantastiska barnen. Så fantastiska föräldrar vi skulle vara som kulle uppfostra fantastiska barn"

Så vi blev prövere.
Blev gravida och fick en son. Var nöjda och allt var bra. Tänkte inte på fler barn
Blev gravida och fick ett missfall. Ville genast ha ett barn till.
Blev gravida och fick en dotter. Hon är fantastisk men hade nattskräck första åren och nätterna var rätt så tuffa. 

Idag har vi två fantastiska barn, och jag har aldrig ångrat besluten. Det är ett annat liv, men nu när de är tonåringar är friheten för oss som vuxna tillbaka. Vi kan göra saker på tu man hand utan att ordna med barnvakt. Vi behöver inte lämna och hämta på skola.

[jaromei]

Jeg og mannen min var enige om at barn ikke var for oss, da vi alltid følte oss ukomfortable med andres babyer, ikke hadde noen interesse for babyer generelt, og så for oss at vi kunne få et bedre liv uten. Men når vi hadde vært sammen i 11 år, fikk vi for oss at kanskje det hadde vært ålreit allikevel. Vi var usikre i valget vårt, fordi det føltes som et ekstremt overveldende valg å skulle få barn, bare fordi vi følte at det plutselig kunne passe i livene våre. 

Og overveldende var det. Vi har nå en gutt på nesten to år. Når jeg var gravid følte jeg veldig lite tilknytning til det som skjedde i magen. Vi kalte ham alltid for "alienen", selv en liten tid etter fødsel. Det var kjempeoverveldende. Mens jeg var gravid så jeg mye videoer om babystell og den første tiden, men følte ikke at det hjalp. Jeg var livredd under svangerskapet for å angre. Men det har jeg altså IKKE gjort. 

Disse snart to årene har vært de fineste årene i mitt liv, samtidig som de også har muligens har vært de vanskeligste også 😅 Men jeg tror det er sånn mange foreldre som også alltid har ønsket seg barn føler det. Dette har gitt utfordringer som jeg aldri hadde sett for meg, men samtidig så mye mer glede enn jeg noengang kunne trodd det skulle gi meg. Nå som barnet begynner å være mulig å kommunisere med, så begynner det å gi meg så mye livsglede, å se en liten gutt bli en egen person. Babytiden var definitivt hard, jeg hadde i tillegg en gutt som var mye ut og inn av sykehus første året. Men vi ble ikke skremt vekk for det.

Nå er jeg gravid med nr. 2. Føler fremdeles den følelsen som sist, at det er en alien i magen, men jeg gleder meg til den blir født, så jeg kan begynne å bli kjent med den. Men nå er vi helt bestemt for at etter nr. 2, så skal jeg sterilisere meg, for vi har ikke lyst på enda flere barn. Barn nr. 2 ble bestemt fordi vi ønsket et søsken til barnet vårt. Jeg HATER å gå gravid, eneste positive er å kjenne spark, så det orker jeg heller ikke en gang til. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at det holdt med ett barn i forrige graviditet, men når overveldelsen roet seg litt, så vi verdien av å ha to søsken. Er like redd for å angre denne gangen, men jeg regner med at det ordner seg helt fint når babyen blir født, og ikke minst når babyen blir til småbarn og tingene litt enklere å forholde seg til.

Jeg elsker å være mamma, men kjenner jeg gruer meg litt til å måtte forholde meg til andres barn når han blir eldre og vil ha med seg venner hjem osv. Men det er nok også bare en kneik jeg må komme over. Jeg er veldig glad i dag for at vi valgte å få barn ♥️

[AnonymBruker]

jaromei skrev (1 minutt siden):

Jeg og mannen min var enige om at barn ikke var for oss, da vi alltid følte oss ukomfortable med andres babyer, ikke hadde noen interesse for babyer generelt, og så for oss at vi kunne få et bedre liv uten. Men når vi hadde vært sammen i 11 år, fikk vi for oss at kanskje det hadde vært ålreit allikevel. Vi var usikre i valget vårt, fordi det føltes som et ekstremt overveldende valg å skulle få barn, bare fordi vi følte at det plutselig kunne passe i livene våre. 

Og overveldende var det. Vi har nå en gutt på nesten to år. Når jeg var gravid følte jeg veldig lite tilknytning til det som skjedde i magen. Vi kalte ham alltid for "alienen", selv en liten tid etter fødsel. Det var kjempeoverveldende. Mens jeg var gravid så jeg mye videoer om babystell og den første tiden, men følte ikke at det hjalp. Jeg var livredd under svangerskapet for å angre. Men det har jeg altså IKKE gjort. 

Disse snart to årene har vært de fineste årene i mitt liv, samtidig som de også har muligens har vært de vanskeligste også 😅 Men jeg tror det er sånn mange foreldre som også alltid har ønsket seg barn føler det. Dette har gitt utfordringer som jeg aldri hadde sett for meg, men samtidig så mye mer glede enn jeg noengang kunne trodd det skulle gi meg. Nå som barnet begynner å være mulig å kommunisere med, så begynner det å gi meg så mye livsglede, å se en liten gutt bli en egen person. Babytiden var definitivt hard, jeg hadde i tillegg en gutt som var mye ut og inn av sykehus første året. Men vi ble ikke skremt vekk for det.

Nå er jeg gravid med nr. 2. Føler fremdeles den følelsen som sist, at det er en alien i magen, men jeg gleder meg til den blir født, så jeg kan begynne å bli kjent med den. Men nå er vi helt bestemt for at etter nr. 2, så skal jeg sterilisere meg, for vi har ikke lyst på enda flere barn. Barn nr. 2 ble bestemt fordi vi ønsket et søsken til barnet vårt. Jeg HATER å gå gravid, eneste positive er å kjenne spark, så det orker jeg heller ikke en gang til. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at det holdt med ett barn i forrige graviditet, men når overveldelsen roet seg litt, så vi verdien av å ha to søsken. Er like redd for å angre denne gangen, men jeg regner med at det ordner seg helt fint når babyen blir født, og ikke minst når babyen blir til småbarn og tingene litt enklere å forholde seg til.

Jeg elsker å være mamma, men kjenner jeg gruer meg litt til å måtte forholde meg til andres barn når han blir eldre og vil ha med seg venner hjem osv. Men det er nok også bare en kneik jeg må komme over. Jeg er veldig glad i dag for at vi valgte å få barn ♥️

Åh! Det er som jeg skulle ha skrevet det selv! Akkurat samme følelser og forløp her (gravid med andre nå) 😭❤️

Anonymkode: 2a040...8d2

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg aldri barn, men det kom mer av min traumatiske barndom, og at jeg aldri ville føre noe sånt videre til barna mine. Så jeg var glad i barn, jobbet i barnehage, skole og fritidsklubb. Passer barna til min søster, og var veldig glad i de. Men fortsatt hadde jeg ikke lyst på egne.

Men jeg ble gravid på p-pillen, tok abort. Så ble jeg gravid på p-pillen igjen 4 år senere, da hadde jeg samboer, og han ville gjerne at vi skulle beholde barnet. Så da ble det sånn, og vi valgte å få et barn til.

Nå ble jeg helt alene med begge barna, da yngste var 1 år. Og det har jo vært noen tøffe år. Men jeg elsker jo barna mine utrolig høyt, og vi har og hatt det mye gøy, og de gir mye glede, men og mye bekymringer. Yngste har 2 diagnoser, som virkelig gir en del bekymringer. Det har vært noen ganger, jeg har angret, men stort sett kunne jeg virkelig ikke se for meg livet uten de. Det som ble verst for meg, er å stå helt alene med alle bekymringene, og helt alene i kampen om alle rettigheter til yngste. 

Anonymkode: 0e6c7...738

[AnonymBruker]

Ble gravid da jeg var 25. Hadde ingen store planer om barn da jeg ble gravid. Det var slutt mellom meg og eksen, jeg var usikker på å beholde. Det var ikke lett å prøve som par etter et egentlig brudd. Jeg ble kjapt alene med barn og vi deler 50/50. Jeg syns det er helt greit. 

Anonymkode: 596b8...dc9

[AnonymBruker]

Skulle aldri ha barn, men følte presset og ga etter (lang historie).

Har aldri angret, men det er nok fordi jeg har en partner som tar sin del av jobben og vel så det. Hadde aldri blitt med på å få barn om jeg måtte stå for mesteparten av jobben (utover første året). Jeg er fremdeles meg og har samme jobb, hobby og omtrent samme sosiale liv som før jeg fikk barn. 
 

Og så har vi en enkel unge. Det hjelper.

 

Anonymkode: 91a91...e45

[appelsinjuice]

Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle ha barn da jeg var 12 år, og holdt på det valget selv da jeg traff drømmemannen da jeg var 26. Temaet kom opp på vår tredje date, og jeg sa klart i fra at jeg aldri ville ha barn. Mannen sa han ville ha, men hvis jeg ikke ville så var det greit. I noen år var jeg faktisk redd for at det var det som kom til å bety slutten på forholdet vårt, og at han skulle finne ut at han ikke ville leve uten barn. 
 

Så ble jeg gravid, da... Og mistet. Og da ble jeg, overraskende nok, skikkelig lei meg. Så da jeg var 32 bestemte jeg meg for at jeg ville ha barn likevel. Nå har jeg to, og har ALDRI angret så mye som et sekund. 😍❤️ Vil faktisk ha flere barn enn de to vi alt har, men mannen mener det er nok 🤣🙈

 

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha barn, ga det egentlig aldri noe spesiell tanke har bare aldri vært opptatt av det. Når venninner osv startet å få barn rundt meg ble jeg selvfølgelig gla for de da de ønsket dette, men jeg følte mer kjærlighet for demmes glede over å få barn enn selve barna.

ble gravid på prevensjon, helt uventet. Men fra det sekundet jeg fant ut at jeg var gravid så var det aldri noen tvil om hva jeg ville. 
veldig veldig rar opplevelse.. 

uansett, jeg takker hver dag for at jeg ble gravid, hadde aldri gjort det av meg selv. Å være mamma er virkelig noe jeg forguder og elsker. Og nå er jeg en baby elskende galing

Anonymkode: 33e3b...b14

[AnonymBruker]

Ville aldri ha barn, liker ikke barn engang. Så fikk jeg barn ved et uhell, så gikk det fint likevel 😀

Men liker fremdeles ikke andres barn da 😅

Anonymkode: ef553...0d4