Problemer mellom foreldre og voksne barn

[AnonymBruker]

Er det andre som har opplevd at deres voksne barn i slutten av 20-årene plutselig blir veldig kritisk til dere som foreldre?

Selv trodde jeg at min datter og jeg hadde et nært og godt forhold. Familien er det viktigste for meg. Vi har hatt god kontakt og mye moro sammen, også etter at hun flyttet hjemmefra som 21-åring.  Vi foreldre har alltid støttet henne og hjulpet der vi har kunnet, det være seg flyttehjelp, egenkapital til bolig, hundepass, spandert ferieturer på henne og kjæreste, hun og jeg har gått utallige fjellturer sammen, jaktturer, seilferier.  

Hun har vært veldig åpen ovenfor  meg om det meste i livet og jeg kan med handen på hjertet si at jeg aldri har vært fordomsfull eller kritisert hennes valg - på tross av at mye har vært ekstremt. 

På bakgrunn av dette ble jeg veldig overasket da hun plutselig for ca et år siden tok avstand og ble kort  og kritisk. Det har  vært tilfeller der hun har tatt opp episoder fra oppveksten 10-15 år tilbake i tid og beskriver situasjoner jeg ikke kjenner igjen. For meg blir det fragmenter av en situasjon jeg kan huske - med ting lagt til som er uforståelige. Ting jeg skal ha gjort som har skapt traumer. Det er sterk kost å høre. Hun sier at bare det å være sammen med meg kan trigge henne slik at hun blir fysisk dårlig. 

Jeg klarer ikke å forstå hva det er som skjer, for jeg kjenner ikke igjen det hun beskriver. Jeg vet at hun de siste årene har gått til psykolog og jeg har vel kommet til at det må være noe i terapien som har utløst alt dette. Hun ønsker ikke prate med meg om det for det løser ikke noe, sier hun. Det som har skjedd har skjedd sier hun, men jeg har ikke opplevd det samme som henne. Jeg vet at hennes versjon uansett er hennes versjon og den hun sitter med.

Men, hva gjør man som forelder? Hun er yngst i en søskenflokk på tre. Med de andre barna har vi aldri opplevd noe som dette og vi har god og nær kontakt med begge.  Barna har vokst opp i et trygt og harmonisk hjem med foreldre som er glade i hverandre. Vi er ikke rike, men har så vi klarer oss og med god økonomisk styring har vi fått til det meste vi har ønsket oss, som å gi barna gode opplevelser samt å hjelpe dem ut i voksenlivet. 

Om det er noen som har tanker om hva jeg kan gjøre i denne fastlåste situasjonen blir jeg takknemlig.

Anonymkode: 70dd1...f55

[ostekaker]

Jeg hadde vært åpen og sagt at "ja, kanskje jeg har oppført meg dårlig"  Unskyld.

Jeg ønsker vi skal snakke sammen så jeg kan prøve å gjøre ting bedre. Legg deg flatt, istedenfor å bare si at det hun sier er bare tull og vås.

Det er det jeg skulle ønske mine foreldre/søsken kunne gjøre, for er det ikke noe innrømmelse av feil og jeg/vi skal prøve å bedre oss. så går jeg bare tilbake til den samme oppførselen eller verre. Helt ærlig synes jeg de burde å skjønne at de har oppført seg dårllg både når jeg var barn og voksen.

 

De velger stoltheten enn å jobbe med vårt forhold og da holder jeg meg borte. Jeg fortjener bedre og jeg fortjener respekt.

Endret 23. juni 2021 av ostekaker

[AnonymBruker]

ostekaker skrev (6 minutter siden):

Jeg hadde vært åpen og sagt at "ja, kanskje jeg har oppført meg dårlig"  Unskyld.

Jeg ønsker vi skal snakke sammen så jeg kan prøve å gjøre ting bedre. Legg deg flatt, istedenfor å bare si at det hun sier er bare tull og vås.

Det er det jeg skulle ønske mine foreldre/søsken kunne gjøre, for er det ikke noe innrømmelse av feil og jeg/vi skal prøve å bedre oss. så går jeg bare tilbake til den samme oppførselen eller verre. Helt ærlig synes jeg de burde å skjønne at de har oppført seg dårllg både når jeg var barn og voksen.

 

De velger stoltheten enn å jobbe med vårt forhold og da holder jeg meg borte. Jeg fortjener bedre og jeg fortjener respekt.

Jeg HAR lagt meg flat og beklaget - fordi jeg uansett hva, har gjort noe som har gjort henne ille. Og det synes jeg er forferdelig leit. Men jeg har også sagt at jeg ikke har samme oppfatning av situasjonen som henne - og jeg antar at det er derfor det destruktive forholdet fortsetter.

 

Anonymkode: 70dd1...f55

[AnonymBruker]

Hvorfor går hun til psykolog?

Har hun en psykisk sykdom kan den alene være årsaken til at hun nå ser verden på en helt annen måte en en frisk person. 

Ikke ta skylden på deg, det er ikke sikkert at det bilde hun har er virkeligheten.

Anonymkode: 570bb...4c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvorfor går hun til psykolog?

Har hun en psykisk sykdom kan den alene være årsaken til at hun nå ser verden på en helt annen måte en en frisk person. 

Ikke ta skylden på deg, det er ikke sikkert at det bilde hun har er virkeligheten.

Anonymkode: 570bb...4c0

Fordi hun går til psykolog, så er hun så syk at hun ikke klarer å se virkeligheten?

WTF

Anonymkode: d1566...3e3

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme som deg ts, skulle nesten tro det var mitt innlegg.

Jeg har to barn og det har samme foreldre og vokst opp i trygge omgivelser. Vi har vært en helt vanlig kjernefamilie A4 med dyr, hus og stasjonsvogn.

Min eldste mener det har vært en barndom og oppvekst som ikke har vært allright. Det nevnes ting vi foreldre skal ha sagt eller gjort for mange år siden. Jeg kjenner ikke igjen disse situasjonene på samme måte.

Jeg har fått beskjed av dette barnet at vi er en dysfunksjonell familie, mens den yngste ikke mener det.

Vi har aldri favorisert noen av barna. Begge har fått samme oppdragelse og oppfølging, men de sitter igjen med vist forskjellige oppfatninger.

Yngste har alltid sagt at vi har vært snille, rettferdige og gode foreldre. Den andre sier ikke stort annet enn at det har vært ok. Bare ok.

Nå har de flyttet for seg selv og forholdet til eldste begynner å ta seg opp til det bedre igjen. Håper det blir som sånn jeg oppfattet alle årene i oppveksten deres.

Jeg skjønner ikke hvordan det kan være så vidt forskjellig oppfatning av en og samme ting.

Anonymkode: a6385...86c

[AnonymBruker]

Google på engelsk hvorfor voksne barn kutter ut familie, kanskje det åpner opp øyene deres.

Anonymkode: d1566...3e3

[AnonymBruker]

Som voksen ser jeg jo feil mine foreldre gjorde, og ting de kunne, og sikkert burde, gjort annerledes. Når jeg diskuterer med mine søsken kan de raskt peke på andre elementer med oppdragelsen som plager dem, som jeg synes er helt ok. Dette er også et hjem med stabile foreldre, stabile omgivelser, mye støtte, felles middager, nok penger, felles ferieturer... 

Om en som har det tungt på andre måter gir næring til slike tanker, og gi dem for mye betydning. For barndomsminner er et sårbart område. 

Er det mulig å bli med til psykologen, og ta en felles time om disse følelsene? 

Anonymkode: 49e5c...9d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har opplevd det samme som deg ts, skulle nesten tro det var mitt innlegg.

Jeg har to barn og det har samme foreldre og vokst opp i trygge omgivelser. Vi har vært en helt vanlig kjernefamilie A4 med dyr, hus og stasjonsvogn.

Min eldste mener det har vært en barndom og oppvekst som ikke har vært allright. Det nevnes ting vi foreldre skal ha sagt eller gjort for mange år siden. Jeg kjenner ikke igjen disse situasjonene på samme måte.

Jeg har fått beskjed av dette barnet at vi er en dysfunksjonell familie, mens den yngste ikke mener det.

Vi har aldri favorisert noen av barna. Begge har fått samme oppdragelse og oppfølging, men de sitter igjen med vist forskjellige oppfatninger.

Yngste har alltid sagt at vi har vært snille, rettferdige og gode foreldre. Den andre sier ikke stort annet enn at det har vært ok. Bare ok.

Nå har de flyttet for seg selv og forholdet til eldste begynner å ta seg opp til det bedre igjen. Håper det blir som sånn jeg oppfattet alle årene i oppveksten deres.

Jeg skjønner ikke hvordan det kan være så vidt forskjellig oppfatning av en og samme ting.

Anonymkode: a6385...86c

Ts her. Takk for at du delte. Det gjorde litt "godt" å se at vi ikke er de ensete som opplever dette.

Det er rett og slett utrolig trist. Jeg føler jeg har mistet datteren min. Alt jeg sier og gjør blir tatt i verste mening. Selv en hyggelig sms med nøytralt innhold og ønske om en god dag kan hun finne støtende og svarer kvast tilbake. Jeg må innrømme at jeg nå tenker på om det beste er at jeg trekker meg helt tilbake og tar avstand selv. Hvor langt skal man strekke seg ovenfor et voksent barn som bare finner feil med det en gjør og sier?

Det er en sorg - og jeg er skamfull over at jeg ikke har klart morsrollen bedre. Jeg har ransaket "alt" jeg kan ved meg selv - og selvsagt finner jeg mange feil. Ting ved min personlighet som kanskje oppleves vanskelig. Men, gjennom alt jeg har gjort som mor ligger det en enorm kjærlighet til alle tre - barna mine. 

 

 

 

Anonymkode: 70dd1...f55

[#nofilter#]

Har hun fått barn? Noen ganger revurderer man sin egen oppvekst når man får barn selv. Man kan se hendelser med nye øyne.

Når det gjelder de tingene hun tar opp, tror jeg ikke du skal stole blindt på din egen hukommelse. For dere foreldre var dette kanskje små detaljer i en ellers hektisk hverdag, mens for henne betydde det mye mer. Derfor er det naturlig at hun husker disse tingene bedre enn deg. Når det er sagt, sitter hun nok ikke med hele fasiten. Hun husker det som skjedde fra sitt perspektiv, og husker det hun tolket av hva som ble sagt/gjort. Over årene har det kanskje bygd seg opp, og flere nye hendelser har blitt lagt i samme potten. Det kan hende at dere ikke hadde de intensjonene som hun oppfattet, men at det likevel ble oppfattet slik. Og at dere ikke var oppmerksomme nok på hvordan det ble oppfattet, derfor sitter det bildet fremdeles igjen i dag.

Da nytter det lite å benekte det nå, når du ikke engang husker omstendighetene. Anbefaler å legge deg flat, og si at det er fryktelig leit at det har blitt sånn. At du ikke er perfekt, og at du er lei deg for det hun opplevde. Du var ikke klar over at det ble oppfattet sånn, og at det aldri har vært intensjonen å såre henne. At du er glad for at hun sier ifra, og at du håper dere kan ha en åpen dialog framover. At du elsker henne uansett hva.

 

En liten sjekkliste du kan tenke gjennom er:

- Er hun deprimert? Sliter hun psykisk? Hvorfor?

- Hva slags oppdragelse fikk barna? Var dere i overkant strenge? Bruk av fysisk avstraffelse? Fikk de lov til å ha egne følelser?

- Sliter dere med avhengighet, dårlig helse, o.l?

- Var dere rettferdige? Ble lillesøster sett, hørt og regnet med i likhet med sine storesøsken? Sammenlignet dere henne mye med sine storesøsken? Ble det gitt mer støtte, materielt eller emosjonelt, til de eldre søsknene?

- Var dere oppmerksomme på det som skjedde i livet hennes? Slet hun med ting dere ikke var klare over, som dere kunne/burde ha støttet henne gjennom?

- Tok hun noen kontroversielle valg som dere kritiserte? Visste hun at dere støttet henne uansett hva?

- Fikk hun større og større frihet med årene? Fikk hun være seg selv? Fikk hun lov til å være tenåring med hormoner og alt det medfører? Nektet dere henne ting som hennes jevnaldrende fikk lov til? Ble hun presset en viss retning (ang. karrierevalg, valg av partner osv)?

- Ble hun voksen "for fort"? Overlatt til egne valg, som har fått konsekvenser senere?

- Er dere religiøse? Jeg er ikke kritisk til tro på generell basis, men jeg vet at enkelte som vokser opp i religiøse familier bærer på byrden av å ikke leve opp til familiens forventninger når det kommer til tro og verdier. Kanskje de føler en del nederlag rundt tro og tvil, eller det å ikke klare å vente til ekteskapet med sex osv. Sånne ting kan bringe med seg mye skam, og tærer på forholdet mellom barn og foreldre.