Flere som føler seg utilpass i arbeidslivet?

[AnonymBruker]

Jeg er en skikkelig stille og beskjeden person og sliter veldig i arbeidslivet. Har vært utplassert på praksis i ulike bedrifter gjennom nav i flere år. Tør ikke å søke ordinære jobber fordi jeg er så redd for å ikke mestre det.

Har sendt noen jobbsøknader da det er veldig slitsomt å gå på nav, og vært innkalt til noen intervjuer fordi jeg er god på å skrive cv. Men får alltid høre at jeg er en veldig «rolig person» og jeg blir ikke valgt ut. Så blir jeg lettet etterpå fordi jeg grudde meg sånn til å eventuelt få jobben og ikke mestre det.

Jeg føler stuck i nav, som en sånn hjelpesløs person. Har sosial angst og sliter med å konsentrere meg ute blant folk. Nå er jeg utplassert i en interiørbutikk og da gjør jeg bare akkurat det jeg får beskjed om, priser varer osv. Hvis jeg må snakke med kunder eller ta kassen får jeg helt panikk..

Noen som har det sånn?? Jeg hater at jeg er sånn, men klarer ikke å endre det. Skulle ønske jeg var en livlig person som snakket lett med alle😔

Det er jo ingen arbeidsgiver som vil ha meg og jeg kan ikke jobbe gjennom nav resten av livet. Neste alternativ blir uføretrygd grunnet angst, men føler det er litt i overkant dramatisk.

Anonymkode: c85b0...a55

[AnonymBruker]

Hvilken stønad er du på?

Jeg hadde det akkurat slik, bare at jeg holdt på sånn i 10 år uten nav. Eller jeg var inn og ut av systemet på dagpenger. Hadde vell 10 forskjellige jobber på de 10 årene... 

Eneste rådet jeg kan gi deg er å ikke være «flink pike». (Nå vet ikke jeg om du er kvinne eller mann, men du skjønner hva jeg mener). Å presse seg selv o starten, men så holder man ikke ut i lengden pga psyken. Det er ikke sunt å holde på sånn. 
 

Jeg fikk nok til slutt og fant ut at jeg heller ville studere, for da slapp jeg å jobbe 🙄 Men det ble vanskelig det også, for på skole så har man jo klassekamerater og det blir det samme som jobb... 

Endte med at jeg havner på AAP. Kom til slutt i enighet med nav at det er mine psykiske problemer som hindrer meg i å klare holde ut i en jobb. Begynte på DPS, endte med langvarig behandling hos privat psykolog. Fikk diagnosen ptsd og sosial angst, og nå er jeg på mitt tredje år av AAP og skal søke gradert ufør. 
 

Jeg sier ikke at ufør er den rette veien... men å gå på AAP kan gi deg litt tid til å ta imot behandling og gi deg en liten pause. Da kan du bruke tiden godt til å finne ut av hvordan du ønsker resten av livet ditt skal være. 

Anonymkode: 3a9cf...d0a

[AnonymBruker]

Ja, dette er en velkjent utfordring. Har kjent påmelding det selv, og kjenner mange fantastiske personer som sliter med det samme. Du må jobbe med eget selvbilde. Ja, kanskje driter du det ut innimellom - feiler. Sånn er det, men du kan lære, og pågangsmot kan man være stolt av. Du er bra nok. Dessuten, selv om du ikke har pågangsmot i dag, eller de siste ti årene, eller i morgen, så prøv. Vær stolt de dagene du prøver. Heier på deg 💛

Anonymkode: 302ce...c40

[løkkisalad]

Dette er meg ned til hver en bokstav! Har dog en utrolig fin arbeidsgiver som er uendelig tålmodig med meg, og som vet jeg strever. Men det gjør ikke at jeg ikke tenker mye på hvor "ubrukelig" jeg egentlig er. 

Jobber i en butikk (hobbyartikler), og har som hovedoppgave å holde orden/fylle på osv (men hjelper kunder dersom det trengs, men jeg kan tidvis med vilje være utilgjengelig slik at andre hjelper kunden🙈) Ble i utgangspunktet ansatt via nav, men fikk ordinær ansettelse etterhvert når vedtaket gikk ut. Har i flere år jobber kun et par timer noen dager i uka pga det jeg strever med, og det føles så skrekkelig usselt og "jeg-er-mindre-verdt-i-verden"-tanker er lett å overmannes av.. Er skremmende god til å skjule alt som foregår på innsiden, så tilsynelatende ser ting ut til å gå bra, selv om alt surrer i et evig kaos på innsiden.

Så jeg kjente meg virkelig igjen i det du beskriver, med andre ord.

Endret 21. juni 2021 av løkkisalad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvilken stønad er du på?

Jeg hadde det akkurat slik, bare at jeg holdt på sånn i 10 år uten nav. Eller jeg var inn og ut av systemet på dagpenger. Hadde vell 10 forskjellige jobber på de 10 årene... 

Eneste rådet jeg kan gi deg er å ikke være «flink pike». (Nå vet ikke jeg om du er kvinne eller mann, men du skjønner hva jeg mener). Å presse seg selv o starten, men så holder man ikke ut i lengden pga psyken. Det er ikke sunt å holde på sånn. 
 

Jeg fikk nok til slutt og fant ut at jeg heller ville studere, for da slapp jeg å jobbe 🙄 Men det ble vanskelig det også, for på skole så har man jo klassekamerater og det blir det samme som jobb... 

Endte med at jeg havner på AAP. Kom til slutt i enighet med nav at det er mine psykiske problemer som hindrer meg i å klare holde ut i en jobb. Begynte på DPS, endte med langvarig behandling hos privat psykolog. Fikk diagnosen ptsd og sosial angst, og nå er jeg på mitt tredje år av AAP og skal søke gradert ufør. 
 

Jeg sier ikke at ufør er den rette veien... men å gå på AAP kan gi deg litt tid til å ta imot behandling og gi deg en liten pause. Da kan du bruke tiden godt til å finne ut av hvordan du ønsker resten av livet ditt skal være. 

Anonymkode: 3a9cf...d0a

Og om du allerede er på AAP så råder jeg deg til å være ærlig med nav. Si at slik det er nå, fungerer ikke og at du føler ikke mestringsfølelse. Si dere må legge en annen plan. Du trenger ikke ha svarene for å si dette, det er nav sin jobb å tilpasse for brukerne, og finne en løsning som fungerer best for deg

Du skal ikke slite deg alene gjennom dette hele livet, det er et vondt liv! Det kan også være lurt å snakke med fastlegen, det hjelper mye å ha legen sin i ryggen i slike situasjoner 

Anonymkode: 3a9cf...d0a

[AnonymBruker]

Dessuten, sosial angst er helt normalt, og noe man kan jobbe seg ut av - ev. med hjelp fra helsepersonell. Trodde jeg var dum, men viste seg å være angst. Et år senere hadde jeg mensamedlemskap. Angst og selvinnsikt går ikke hånd i hånd..

Anonymkode: 302ce...c40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, dette er en velkjent utfordring. Har kjent påmelding det selv, og kjenner mange fantastiske personer som sliter med det samme. Du må jobbe med eget selvbilde. Ja, kanskje driter du det ut innimellom - feiler. Sånn er det, men du kan lære, og pågangsmot kan man være stolt av. Du er bra nok. Dessuten, selv om du ikke har pågangsmot i dag, eller de siste ti årene, eller i morgen, så prøv. Vær stolt de dagene du prøver. Heier på deg 💛

Anonymkode: 302ce...c40

(Jeg er ikke ts)

Det var det alle sa til meg før 😓 Jeg vet du mener alt godt! Men man kan nå et punkt hvor slik prat gjør vondt verre... at man føler mer press og føler at man hvertfall ikke strekker til. Igjen, jeg vet du mente alt godt ❤️

Anonymkode: 3a9cf...d0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvilken stønad er du på?

Jeg hadde det akkurat slik, bare at jeg holdt på sånn i 10 år uten nav. Eller jeg var inn og ut av systemet på dagpenger. Hadde vell 10 forskjellige jobber på de 10 årene... 

Eneste rådet jeg kan gi deg er å ikke være «flink pike». (Nå vet ikke jeg om du er kvinne eller mann, men du skjønner hva jeg mener). Å presse seg selv o starten, men så holder man ikke ut i lengden pga psyken. Det er ikke sunt å holde på sånn. 
 

Jeg fikk nok til slutt og fant ut at jeg heller ville studere, for da slapp jeg å jobbe 🙄 Men det ble vanskelig det også, for på skole så har man jo klassekamerater og det blir det samme som jobb... 

Endte med at jeg havner på AAP. Kom til slutt i enighet med nav at det er mine psykiske problemer som hindrer meg i å klare holde ut i en jobb. Begynte på DPS, endte med langvarig behandling hos privat psykolog. Fikk diagnosen ptsd og sosial angst, og nå er jeg på mitt tredje år av AAP og skal søke gradert ufør. 
 

Jeg sier ikke at ufør er den rette veien... men å gå på AAP kan gi deg litt tid til å ta imot behandling og gi deg en liten pause. Da kan du bruke tiden godt til å finne ut av hvordan du ønsker resten av livet ditt skal være. 

Anonymkode: 3a9cf...d0a

Takk for svar.

Jeg har gått på AAP i 3 år, og fikk ikke forlenget det mer, så nå har jeg tiltakspenger som er enda mindre enn AAP. På disse årene har jeg vært henvist til DPS og vært med på diverse opplegg som å skrive cv og delta på noen foredrag om psykisk helse. Vært i arbeidstrening i flere forskjellige butikker. Endt opp med å avslutte hver gang. Som du sier, jeg presser meg veldig i starten og så går det bare nedover.

Nav mener at jeg ikke har prøvd alt for å bedre psyken, ettersom jeg ikke vil ta antideppresiva. Men jeg har lest mange skrekkhistorier om medikamentbruk og tenker også på framtidige barn osv. Jeg er 24 år og vil ikke gå på noe medikament om jeg skal ha barn etter hvert. Dessuten har jeg vært sånn hele livet, siden jeg begynte på skolen. Føler det blir helt feil å ta medisin for personligheten min.

Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Enkelte dager er jeg så sliten at jeg ligger og gråter høyt, og får lite søvn, men så tar jeg på meg maska og møter opp på arbeidstrening igjen neste dag. Har også gått ned 7 kilo av stress.

Anonymkode: c85b0...a55

[AnonymBruker]

løkkisalad skrev (7 minutter siden):

Dette er meg ned til hver en bokstav! Har dog en utrolig fin arbeidsgiver som er uendelig tålmodig med meg, og som vet jeg strever. Men det gjør ikke at jeg ikke tenker mye på hvor "ubrukelig" jeg egentlig er. 

Jobber i en butikk (hobbyartikler), og har som hovedoppgave å holde orden/fylle på osv (men hjelper kunder dersom det trengs, men jeg kan tidvis med vilje være utilgjengelig slik at andre hjelper kunden🙈) Ble i utgangspunktet ansatt via nav, men fikk ordinær ansettelse etterhvert når vedtaket gikk ut. Har i flere år jobber kun et par timer noen dager i uka pga det jeg strever med, og det føles så skrekkelig usselt og "jeg-er-mindre-verdt-i-verden"-tanker er lett å overmannes av.. Er skremmende god til å skjule alt som foregår på innsiden, så tilsynelatende ser ting ut til å gå bra, selv om alt surrer i et evig kaos på innsiden.

Så jeg kjente meg virkelig igjen i det du beskriver, med andre ord.

Ja, man føler seg virkelig mindre verdt. Jeg klarer ikke å holde en samtalene gående og virke oppriktig interessert fordi jeg har nok med kaoset på innsiden. Føler man kan se det på øynene mine hvor trist jeg er. Føler at folk ser rett gjennom meg. Da hjelper det ikke å komme på intervju og si at man er såå interessert i jobb, når kroppsspråket sier noe helt annet. Vanskelig å stå i en jobb når verden har rast på innsiden.

Anonymkode: c85b0...a55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

(Jeg er ikke ts)

Det var det alle sa til meg før 😓 Jeg vet du mener alt godt! Men man kan nå et punkt hvor slik prat gjør vondt verre... at man føler mer press og føler at man hvertfall ikke strekker til. Igjen, jeg vet du mente alt godt ❤️

Anonymkode: 3a9cf...d0a

Ser den. Ville ikke hørt på det selv heller, da jeg ikke orket å gå ned trappa på studiestedet fordi jeg skalv sånn at jeg var redd for å falle og hvert sosiale møte føltes som en audition. Men det løste seg. Først skammet jeg meg over hvor langt nede jeg hadde vært, men nå ser jeg på erfaringen som en ressurs.  

Anonymkode: 302ce...c40

[Gjest Hvemsomhelst]

Kanskje du kunne fått mulighet til å prøve litt på et sted uten kunder og publikumskontakt?  Lager, sortering, arkivering, kopiering, registrering eller noe?  Viktige og krevende jobber som det er få tilfeldige mennesker innom? Evt hos planteskole, anleggsgartner. Noe yrkesfag du er interessert i?   

Jeg ønsker deg lykke til og forstår at det er vanskelig å føle seg slik for et ungt menneske i starten av livet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar.

Jeg har gått på AAP i 3 år, og fikk ikke forlenget det mer, så nå har jeg tiltakspenger som er enda mindre enn AAP. På disse årene har jeg vært henvist til DPS og vært med på diverse opplegg som å skrive cv og delta på noen foredrag om psykisk helse. Vært i arbeidstrening i flere forskjellige butikker. Endt opp med å avslutte hver gang. Som du sier, jeg presser meg veldig i starten og så går det bare nedover.

Nav mener at jeg ikke har prøvd alt for å bedre psyken, ettersom jeg ikke vil ta antideppresiva. Men jeg har lest mange skrekkhistorier om medikamentbruk og tenker også på framtidige barn osv. Jeg er 24 år og vil ikke gå på noe medikament om jeg skal ha barn etter hvert. Dessuten har jeg vært sånn hele livet, siden jeg begynte på skolen. Føler det blir helt feil å ta medisin for personligheten min.

Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Enkelte dager er jeg så sliten at jeg ligger og gråter høyt, og får lite søvn, men så tar jeg på meg maska og møter opp på arbeidstrening igjen neste dag. Har også gått ned 7 kilo av stress.

Anonymkode: c85b0...a55

Jeg nektet også å gå på antidepressiva 😅 Nav kan ikke nekte slik de gjør... det er din rett å kunne si nei til noen type behandling, og nav kan ikke kreve at du gjør ALT som finnes innenfor behandling. De kan heller ikke kreve hvilken type behandling du prøver.
 

jeg råder deg til å oppsøke privat psykolog med bedriftsavtale. Da er det ikke så dyrt! Min erfaring er at hos privat psykolog får man MYE mer hjelp enn hos DPS. Og det er ikke bare for psyken, min psykolog har også hjulpet meg masse i forhold til nav, hvordan jeg snakker med nav, råd ang nav osv. Psykologen har også skrevet veldig bra dokumenter til nav ang at jeg ikke må bli presset for hardt, for det kan gjøre ting verre. Jeg har også vært slik hele livet, og psykologen min skrev at det var vedvarer perosnlighets endring som ikke kan kureres, men heller noe jeg måtte lære meg å leve best mulig med. Og jeg måtte IKKE presses for da falt jeg sammen 
 

Føler med deg ang karens året med sosial penger 😩 Må si jeg er usikker selv, når jeg får søkt om ufør eller om jeg nå også må ut i et karens år, eller om jeg får forlenget AAP... 😓 Det nav sier til meg er at jeg må ut i arbeids rettet tiltak før jeg får søke ufør. Og det har jeg ikke gjort enda, for jeg har kun vært i medisinsk behandling. 
 

Men karens år høres DRITT ut 😩😩 Hva hjelper det liksom?? At man skal få det verre i et år før man fortsetter den harde prosessen...? 🙄 jeg syntes det karens året er helt på tryne 

Men i og med at du gjentatte ganger har vært i arbeidstrening og endt med å slutte, så burde nav ha nok å gå på der at du ikke skal presses ut i mye jobb. 
 

Jeg tenker nok du trenger et par gode dokumenter for å bevise din sak psykisk... og det beste stedet å få det, er gjennom privat psykolog med bedriftsavtale. Da koster det ca like mye som det gjorde på dps. Og du får frikort til slutt, etter en viss sum. Håper du har råd til det selv om du er i et karens år med sosial penger 😕 

Jeg føler så med deg ❤️ 
 

Fastlegen min hjalp meg mye, føler du at du kan søke hjelp til din fastlege? Og jeg råder deg å si alt du har skrevet her om situasjonen din! Ingen skal måtte ha det så vondt ❤️ Du fortjener å ha det godt du også! 
 

Tenk så fint om du hadde funnet en balanse som hadde passet deg, slik at du heller kunne frigjort energi til å ta vare på deg selv? Da kunne du fått fokusert mer på riktig kosthold og søvn, kanskje også frigitt litt energi til å gjøre ting som gleder deg!

Anonymkode: 3a9cf...d0a

[AnonymBruker]

Jeg var i samme situasjon som deg i mange år, det føltes 100 ganger mer slitsomt enn å "bare" gå på jobb, gjøre jobben og gå hjem. Ikke vær redd for å ikke mestre jobben! Legg også merke til at mange rundt deg ikke nødvendigvis er SÅ gode i alt de gjør.

Anonymkode: fa8d8...40c

[AnonymBruker]

Hvemsomhelst skrev (15 minutter siden):

Kanskje du kunne fått mulighet til å prøve litt på et sted uten kunder og publikumskontakt?  Lager, sortering, arkivering, kopiering, registrering eller noe?  Viktige og krevende jobber som det er få tilfeldige mennesker innom? Evt hos planteskole, anleggsgartner. Noe yrkesfag du er interessert i?   

Jeg ønsker deg lykke til og forstår at det er vanskelig å føle seg slik for et ungt menneske i starten av livet.

Det var gode forslag. Gartner går jo an 😅

Tusen takk🤍

Anonymkode: c85b0...a55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg nektet også å gå på antidepressiva 😅 Nav kan ikke nekte slik de gjør... det er din rett å kunne si nei til noen type behandling, og nav kan ikke kreve at du gjør ALT som finnes innenfor behandling. De kan heller ikke kreve hvilken type behandling du prøver.
 

jeg råder deg til å oppsøke privat psykolog med bedriftsavtale. Da er det ikke så dyrt! Min erfaring er at hos privat psykolog får man MYE mer hjelp enn hos DPS. Og det er ikke bare for psyken, min psykolog har også hjulpet meg masse i forhold til nav, hvordan jeg snakker med nav, råd ang nav osv. Psykologen har også skrevet veldig bra dokumenter til nav ang at jeg ikke må bli presset for hardt, for det kan gjøre ting verre. Jeg har også vært slik hele livet, og psykologen min skrev at det var vedvarer perosnlighets endring som ikke kan kureres, men heller noe jeg måtte lære meg å leve best mulig med. Og jeg måtte IKKE presses for da falt jeg sammen 
 

Føler med deg ang karens året med sosial penger 😩 Må si jeg er usikker selv, når jeg får søkt om ufør eller om jeg nå også må ut i et karens år, eller om jeg får forlenget AAP... 😓 Det nav sier til meg er at jeg må ut i arbeids rettet tiltak før jeg får søke ufør. Og det har jeg ikke gjort enda, for jeg har kun vært i medisinsk behandling. 
 

Men karens år høres DRITT ut 😩😩 Hva hjelper det liksom?? At man skal få det verre i et år før man fortsetter den harde prosessen...? 🙄 jeg syntes det karens året er helt på tryne 

Men i og med at du gjentatte ganger har vært i arbeidstrening og endt med å slutte, så burde nav ha nok å gå på der at du ikke skal presses ut i mye jobb. 
 

Jeg tenker nok du trenger et par gode dokumenter for å bevise din sak psykisk... og det beste stedet å få det, er gjennom privat psykolog med bedriftsavtale. Da koster det ca like mye som det gjorde på dps. Og du får frikort til slutt, etter en viss sum. Håper du har råd til det selv om du er i et karens år med sosial penger 😕 

Jeg føler så med deg ❤️ 
 

Fastlegen min hjalp meg mye, føler du at du kan søke hjelp til din fastlege? Og jeg råder deg å si alt du har skrevet her om situasjonen din! Ingen skal måtte ha det så vondt ❤️ Du fortjener å ha det godt du også! 
 

Tenk så fint om du hadde funnet en balanse som hadde passet deg, slik at du heller kunne frigjort energi til å ta vare på deg selv? Da kunne du fått fokusert mer på riktig kosthold og søvn, kanskje også frigitt litt energi til å gjøre ting som gleder deg!

Anonymkode: 3a9cf...d0a

Tusen takk for så fint innlegg, godt å føle at man ikke er alene.

Privat psykolog var et godt forslag. Ihvertfall med tanke på at man får litt veiledning ang nav. Det er hardt å kjempe en kamp både med seg selv og nav. Fastlegen sa også at jeg må vurdere medisin som en siste løsning, så er redd for at nav skal kreve dette av meg for at det skal bli aktuelt å søke ufør en gang.

Noen dager tenker jeg at jeg klarer å presse meg litt til, andre dager faller jeg helt sammen og tenker at ufør er eneste utvei. Fikk et forslag om å jobbe mdd blomster.. Kanskje garner hadde vært noe. Har jo ikke lyst å melde meg helt ut av arbeidslivet.

Ang arbeidsrettet tiltak så har nav mange kontakter i ulike bedrifter, gjerne samme firma som tar imot nav-klienter for gratis arbeidskraft gang på gang. Jeg endte selv opp med å jobbe for en bedrift i nesten to år, med pengene fra nav, når jeg egentlig bare skulle ha opplæring en kort periode. Så pass på at du ikke blir utnyttet av bedriten.

Anonymkode: c85b0...a55

[AnonymBruker]

Arbeidslivet er jo tvang, ikke naturlig for oss i heletatt å være en lønnet slave. Slik er det å leve under kapitalismen.

Bruk NAV, få det du har krav på er mitt tips. Når du har tjent deg opp nok til å få dagpenger bør du benytte deg av det.

Kjenner en som bruker dette aktivt, 1år med jobb og grei lønn gir deg OK med dagpenger. Det kan du jo gå på inntil 2år.

Anonymkode: 7693b...b94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er en skikkelig stille og beskjeden person og sliter veldig i arbeidslivet. Har vært utplassert på praksis i ulike bedrifter gjennom nav i flere år. Tør ikke å søke ordinære jobber fordi jeg er så redd for å ikke mestre det.

Har sendt noen jobbsøknader da det er veldig slitsomt å gå på nav, og vært innkalt til noen intervjuer fordi jeg er god på å skrive cv. Men får alltid høre at jeg er en veldig «rolig person» og jeg blir ikke valgt ut. Så blir jeg lettet etterpå fordi jeg grudde meg sånn til å eventuelt få jobben og ikke mestre det.

Jeg føler stuck i nav, som en sånn hjelpesløs person. Har sosial angst og sliter med å konsentrere meg ute blant folk. Nå er jeg utplassert i en interiørbutikk og da gjør jeg bare akkurat det jeg får beskjed om, priser varer osv. Hvis jeg må snakke med kunder eller ta kassen får jeg helt panikk..

Noen som har det sånn?? Jeg hater at jeg er sånn, men klarer ikke å endre det. Skulle ønske jeg var en livlig person som snakket lett med alle😔

Det er jo ingen arbeidsgiver som vil ha meg og jeg kan ikke jobbe gjennom nav resten av livet. Neste alternativ blir uføretrygd grunnet angst, men føler det er litt i overkant dramatisk.

Anonymkode: c85b0...a55

Da må du jobbe for å bli bedre på det du er redd for. Gå i kassen neste gang du ser en kunde. Spør folk i butikken om de trenger hjelp. Det er ikke farlig og til slutt går det som en lek. Det er ikke mye du kan gjøre feil, og i alle tilfeller går det over. Kunden går ut. Er du redd for å gjøre feil ber du en av kollegaene stå ved siden av deg og se at du gjør det riktig, f.eks når du står i kassen. Du blir ikke bedre av å lure deg unna. Prøv heller å bygge selvtillit slik at du en dag kan mestre den jobben du har lyst på. Det er verre å gå på nav resten av livet enn å tryne litt på jobb. 

Anonymkode: b0391...9be

[Kikix]

Skjønner jeg er veldig rolig person. Jeg Jobber som service elektriker. Jeg må snakke med mange klienter, ringe for å avtale en tid, spørre hva som må gjøres, forskjellige ønsker, ringe kollegaene mine hvis jeg ikke forstår noe. Det er også veldig omgjengelige kunder eller byggere som snakker med deg, og du vet ikke engang hva du skal svare på. Jeg er veldig nervøs i disse øyeblikkene. Norsk er ikke morsmålet mitt noen ganger forstår ikke klienter meg. og jeg er enda mer nervøs: D her kommer du bare over frykten og begynner å snakke. Jeg vet ikke hvordan det fungerer, men etter et halvt år ble jeg vant til det.

[AnonymBruker]

Jeg er også slik. Ble årevis med AAP (fikk forlenget flere ganger), og flere år med praksis i mange forskjellige bedrifter. De hadde aldri lønnsmidler, så det var aldri noen sjanse for jobb i noen av de bedriftene, og ordinære søknader førte aldri frem. Det gikk aldri på kompetanse (tror jeg, det ble aldri nevnt), men mer på at jeg hadde feil personlighet. For stille, for sjenert, for beskjeden, for dårlig på å selge meg inn.

Til slutt anbefalte NAV uføretrygd.

Anonymkode: 297fd...85d

[Beltedyr]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2021 den 1.24):

Jeg nektet også å gå på antidepressiva 😅 Nav kan ikke nekte slik de gjør... det er din rett å kunne si nei til noen type behandling, og nav kan ikke kreve at du gjør ALT som finnes innenfor behandling. De kan heller ikke kreve hvilken type behandling du prøver.
 

 

Anonymkode: 3a9cf...d0a

Er det vanlig at Nav prøver å presse folk over på antidepressiva?