Tenåring som nekter å være med på aktivitet i ferien

[AnonymBruker]

Jeg har en deprimert tenåring på 14 år som har slått seg fullstendig vrang over ferien.

Litt bakgrunnshistorie:

14 år, spiseforstyrrelse (bulimi, det er relevant), selvskader, tiktok-avhengig, hater mor.

Jeg, mor, har planlagt en super ferie med barna. Har og en sønn på 12, så det er mulig å gjøre litt kjekke aktiviteter. Jeg har spurt de begge hva de vil, og etter ønsker blir det tusenfryd, rafting, klatreparker, badeland osv osv. Jeg er alenemamma og har dårlig helse, men er inne i en god periode. I mange år har drømmen vært å ta med barna opp preikestolen, og siden formen er der at det faktisk er mulig å gjøre det, så bestilte jeg overnatting til turen. 

Etter det forteller 14-åringen at hun ikke vil opp noen fjelltopper. 12 åringen har kjempelyst, men hun nekter. Har prøvd alle lokkemidler, alt fra å kreve at hun skal, til "jeg betaler for et eller annet". Men hun har satt seg på bakbeina. Hun forteller hun ikke kommer til å ha energi til å gå opp, og derfor har hun ikke lyst. Å forklare henne at hun tross alt skal gjøre kjempemange aktiviteter hun selv har ønsket, og at alle krever mye energi, hjelper ikke. Å forklare at dette har vært drømmen min, hjelper heller ikke.

Jeg har som sagt bestilt overnatting, og denne kan ikke avbestilles. Faren mener hun bare kan bli igjen på overnattingsstedet eller i bilen, men det syntes jeg blir fullstendig feil. Kan nevne at Tusenfryd og badeland interesserer meg overhodet ikke, men tenåringshjernen tenker kun på seg selv og sitt så hva jeg gjør for henne hjelper ikke i det hele tatt.

 

Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre her. Jeg innrømmer at jeg har vært en ettergivende mamma, men føler det grenser til omsorgssvikt å la henne være igjen på overnattingsstedet i 6-8 timer, når hun i tillegg ikke har det bra mentalt. 

Hun gleder seg til alt annet.

Anonymkode: 0e5e1...77e

[AnonymBruker]

Hadde latt henne få bli igjen på overnattingsstedet. 

Anonymkode: c79f2...777

[Blomsterpotta]

Jeg er enig med barnefar. La henne bli igjen på over stedet dere overnatter. Bruk den tiden dere trenger på turen og kos dere. Avslutt gjerne turen med middag ute og la henne få noe enklere mat da dere kommer tilbake.

Hun må faktisk lære seg å ta hensyn til andre og set at hun kjeder seg de timene dere er borte skader henne ikke. Kanskje hun kjeder seg så voldsomt at hun angrer på å være så vanskelig av seg.

Du skal iallefall ikke ha ett lite snev av dårlig samvittighet engang for å la henne være alene. Hun har fått valget med å bli med.

[AnonymBruker]

Kanskje det  beste er å slutte å diskutere med henne og bare si at sånn blir det.

Anonymkode: 58044...009

[Gjest Hvemsomhelst]

Kanskje hun ombestemmer seg og blir med likevel, når hun forstår at hun ikke kan sabotere for dere?  
Det er sikkert trygt nok å være på overnattingsstedet også, så det er ingen grunn til å forandre planene.

Endret 21. juni 2021 av Hvemsomhelst

[Rosatoast]

Blomsterpotta skrev (5 minutter siden):

Jeg er enig med barnefar. La henne bli igjen på over stedet dere overnatter. Bruk den tiden dere trenger på turen og kos dere. Avslutt gjerne turen med middag ute og la henne få noe enklere mat da dere kommer tilbake.

Hun må faktisk lære seg å ta hensyn til andre og set at hun kjeder seg de timene dere er borte skader henne ikke. Kanskje hun kjeder seg så voldsomt at hun angrer på å være så vanskelig av seg.

Du skal iallefall ikke ha ett lite snev av dårlig samvittighet engang for å la henne være alene. Hun har fått valget med å bli med.

dette 👍😄

[Spell]

Det beste er nok å la henne bli igjen på overnattingsstedet, å tvinge en 14-åring med på tur fører ikke noe godt med seg! Kanskje ombestemmer hun seg ila ferien også. 

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde også latt henne bli igjen på overnattingsstedet. Synes ikke det er feil. Hun er jo 14 år og har sikkert godt av noen timer for seg selv.

Å tvinge henne kan jo bli vanskelig. Du kan jo ikke akkurat bære eller fysisk dra henne med deg. 

Anonymkode: ddee5...494

[AnonymBruker]

I stedet for å gå rett på tvang eller å la henne være igjen, så ville jeg jo forsøkt å skape motivasjon. Høres jo ut som at hun med sin bakgrunn har en reell frykt for å ikke mestre. Om hun ikke har gått noe særlig fjelltopper før, så kan det virke overveldende. Er hun noe særlig fysisk aktiv i hverdagen?

Anonymkode: 47568...214

[Gjest Fnuggolina]

Hm...,

først: det er supert av deg å planlegge en så fin ferie - særlig når du har dårlig helse selv og sikkert ikke verdens beste økonomi.

Men: prekestolen er en relativ slitsomt gåtur, særlig for en syk person. 

Og det er FOLKSOMT. 

6-8 timer på tur er superlenge, jeg klarer det ikke selv med sykdom (før hypotyreose). Jeg hadde også måttet takke nei. 

Jeg tror hun snakker sant når hun sier hun ikke er i form til det, hun har depresjon OG bulimi = veldig utmattende i seg selv. 

Hadde aldri bestilt en sånn tur selv med barn/ungdom uten at de selv var høyt motiverte.

Resten gleder hun seg jo til - og det er et ten på at hun ikke prøver å være vanskelig tenker jeg  

[AnonymBruker]

Om du klarer tvinge henne med, vil turen uansett bli alt annet enn det du har drømt om. Når en 14 år gammel jente har slått seg vrang, er det ingen vei tilbake.

La henne være på hotellet mens du og din sønn går. Turen tar ikke mer enn 4 timer. Kos dere masse uten sur 140åring. 

Anonymkode: 295cd...bc0

[AnonymBruker]

La fjortisen være igjen på overnattingen, også spiser du og sønnen din god middag før dere drar til henne, mens hun kan spise noe brød eller annet kjedelig. Naturlig konsekvens av å ikke bli med.

Anonymkode: 6791a...897

[AnonymBruker]

Jeg er glad å gå på fjellet selv og har hatt med meg min datter på tur en gang. Da var hun rundt 14.. Hun hatet det og sa dette skal jeg ikke gjøre igjen.  Men å gå i fjellet er rett og slett ikke noe for henne nå. Jeg går fortsatt på tur i fjellet, men uten henne. For meg blir det helt feil å tvinge henne.

Anonymkode: 8139d...890

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Om du klarer tvinge henne med, vil turen uansett bli alt annet enn det du har drømt om. Når en 14 år gammel jente har slått seg vrang, er det ingen vei tilbake.

La henne være på hotellet mens du og din sønn går. Turen tar ikke mer enn 4 timer. Kos dere masse uten sur 140åring. 

Anonymkode: 295cd...bc0

140 åring 😂😂 

Anonymkode: bc347...61b

[Ananas.]

Da jeg hadde spiseforstyrrelser, ville en fjelltur vært noe av det aller verste folk kunne tatt meg med på. Langt å gå, mye oppover, krever energi, man kan ikke bare stoppe halvveis, hvis man presser seg for hardt så blir turen ned en skikkelig nøtt osv. Det kan godt være at hun orker mer enn hun påstår, men så lenge du ikke er inni kroppen hennes så kan du ikke vite det. Da jeg ble frisk og begynte å spise normalt og dermed oppdaget hvor mye energi andre hadde, ble hele livet mitt snudd opp-ned, og jeg er ganske sikker på at andre hadde fått seg en skikkelig aha-opplevelse om de hadde kjent hvor tom kroppen min var 24/7 også. Jeg så jo normal ut, men ikke søren om kroppen min klarte å yte i nærheten av normalt. 

[AnonymBruker]

Ikke tillat henne å nekte. Hun er et barn, og du er forelder og derfor bestemmer du.

 

Jeg var mye syk som barn, og de voksne rundt meg prøvde å veie opp for at det var urettferdig ved å ikke sette noen grenser for meg. Jeg ble "trøstet" med godteri, nye leker osv. Jeg fikk alltid bestemme alt. Var fryktelig bortskjemt. Alle voksne syntes så synd på meg, og de mente det godt når de aldri var strenge med meg, og de forstod ikke hvor feil det er å behandle et barn på den måten.

Fordi jeg var vant til å bestemme alt oppgjennom barndommen fikk jeg store vansker med å tilpasse meg normale sosiale omgangsformer etterhvert som jeg ble ung voksen og etterhvert voksen. Jeg fikk en del problemer særlig da jeg kom ut i arbeidslivet, og jeg trodde at jeg fortsatt kunne bestemme alt. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke lenger var verdens navle, for det hadde jeg jo vært gjennom hele oppveksten. Det ble en veldig brå overgang og jeg taklet det ikke så godt og det skalte en del problemer for meg.

Men så, litt tilfeldig fikk jeg en venninne som hjalp meg. På det tidspunktet var vi begge ca. 26 år, men hun var den forelderen jeg burde hatt i oppveksten. Hun satte grenser for meg, hun var tydelig på hvilke forventinger folk hadde til meg, og hun ga meg den hjelpen jeg skulle hatt i oppveksten. Hun var omsorgsfull og støttende, men sydde ikke puter under armene på meg. 
Ganske tidlig i vennskapet vårt var jeg invitert med på hyttetur med henne og hennes vennegjeng, og en av dagene skulle alle ut og fiske. Jeg var sur for at jeg ikke hadde fått bestemme dagens aktivitet (for det var jeg vant til fra oppveksten), så jeg satte meg på bakbeina. Innerst inne hadde jeg egentlig lyst til å fiske, men siden jeg ikke hadde fått være med på å bestemme var jeg uansett sur. Venninnen min satte foten ned og sa at hvis jeg ikke ville være med å fiske så kunne jeg være igjen i hytta og ta oppvasken, og før jeg engang rakk å reagere med sinneutbrudd og divaoppførsel, hadde de dratt. Det ble en av de første viktige lærepengene jeg fikk. Det at de ikke ga meg noe oppmerksomhet, men bare sa tydelig og enkelt ifra, var så effektivt. Mye mer effektivt enn å skulle gå inn i en diskusjon med meg, eller prøve å finne et kompromiss eller noe sånt. På dem hytteturen gikk det opp et par lys for meg, og da jeg kom hjem derfra oppsøkte jeg psykolog og fikk hjelp til å justere adferden min.

Psykologen min sier at det dessverre er altfor vanlig at voksne behandler syke barn/ungdommer med for mye silkehansker. Ja, syke barn/ungdommer skal selvfølgelig få mye omsorg, støtte og hjelp, men de trenger også å bli behandlet som alle andre barn/ungdommer og de trenger faste og trygge foreldre og grensesetting. 
Så mitt råd til deg, TS, er at du ikke bør ta altfor mye hensyn til datteren din. Jeg forstår at du er nødt til å ta visse hensyn til sykdom og slikt, men ikke gå med på at datteren din får ta større plass enn sønnen din. Og ikke glem at du som forelder bestemmer, og at noen ganger må være streng for å være en god forelder og gi barna det de behøver.

 

Jeg forstår at du misliker tanken på å "etterlate" datteren din på overnattingsstedet eller i bilen, men jeg tror det er det eneste du kan gjøre. Du kan ikke la henne bestemme at det ikke blir noen tur til Preikestolen, da mister du all troverdighet som forelder overfor henne, og da vil problemene forverres med tiden. Og du kan ikke bære henne på ryggen opp til Preikestolen. Men du kan si til henne at du og broren hennes skal gå opp Preikestolen og at hun får valget mellom å enten sitte i bilen eller gå med dere et stykke av turen og så gi seg når hun blir sliten. Og ikke bli fristet til å gi henne mobilen hvis hun velger å sitte bilen, for da lærer hun ingenting. Hvis hun ikke vil være med på tur må hun sitte og kjede seg i bilen til dere kommer glade og fornøyde tilbake fra tur.
Du skriver at du synes det grenser til omsorgssvikt å etterlate henne i bilen, mens jeg (som åpenbart er farget av mine foreldres mangler under min oppvekst) mener at det grenser til omsorgssvikt å la henne få bestemme at det ikke blir tur til Preikestolen. Jeg synes du gjør det eneste riktige hvis du bestemmer at hun enten får sitte i bilen eller gå deler av turen med dere. Og hvis du er redd for hennes mentale helse så er det vel tryggere å etterlate henne på P-plassen enn hotellrommet. 6-8 timer alene i ro og fred er den perfekte mulighet til litt sjelegransking, så be henne ta med dagbok så har hun noe å bruke tiden på. Kanskje vil hun til slutt faktisk ha glede noen timer for seg selv i bilen. 

Anonymkode: dca6b...90d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

I stedet for å gå rett på tvang eller å la henne være igjen, så ville jeg jo forsøkt å skape motivasjon. Høres jo ut som at hun med sin bakgrunn har en reell frykt for å ikke mestre. Om hun ikke har gått noe særlig fjelltopper før, så kan det virke overveldende. Er hun noe særlig fysisk aktiv i hverdagen?

Anonymkode: 47568...214

Hun er fysisk aktiv i hverdagen. Med bulimien medfølger også mye trening, så hun er mye ute og jogger også.

Anonymkode: 0e5e1...77e

[AnonymBruker]

Historien gjentar seg gang på gang. 

Ressurssvake foreldre som har gitt etter fra ungen lærte seg å skrike til seg makt og ønsker. 

Slik har hele barndommen vært for så utallige barn, de vet ikke annet. De vet at de får viljen sin hvis de bare yter nok motstand. Og får de ikke viljen sin på første forsøk så kommer de med psykiske plager når de blir litt eldre. Foreldre ettergir da de ikke tør annet. 

Dette er dagens ungdom, som ikke vet å skille mellom dårlige dager og reell psykdom. Og foreldre gir mer og mer etter. 

Når ungen har blitt tenåring så står foreldrene helt fastlåst, deres litt umulige barn er nå mentalcase, og umulig å styre. 

De får takke seg selv disse foreldrene som måtte ha barn til tross for at de ikke hadde mental eller fysisk kapasitet til det. 

Bare synd at det går utover skattebetalerne. 

Anonymkode: 86e9b...a0b

[AnonymBruker]

Ananas. skrev (12 minutter siden):

Da jeg hadde spiseforstyrrelser, ville en fjelltur vært noe av det aller verste folk kunne tatt meg med på. Langt å gå, mye oppover, krever energi, man kan ikke bare stoppe halvveis, hvis man presser seg for hardt så blir turen ned en skikkelig nøtt osv. Det kan godt være at hun orker mer enn hun påstår, men så lenge du ikke er inni kroppen hennes så kan du ikke vite det. Da jeg ble frisk og begynte å spise normalt og dermed oppdaget hvor mye energi andre hadde, ble hele livet mitt snudd opp-ned, og jeg er ganske sikker på at andre hadde fått seg en skikkelig aha-opplevelse om de hadde kjent hvor tom kroppen min var 24/7 også. Jeg så jo normal ut, men ikke søren om kroppen min klarte å yte i nærheten av normalt. 

Jeg (mor) har slitt med spiseforstyrrelse, så jeg kjenner til det. Samtidig var jeg også et konkurransemenneske og trente 30 timer i uken. Hun er daglig aktiv, så det er mer viljen vil jeg tro.

Kudos til deg som er frisk i dag 😃 

Anonymkode: 0e5e1...77e

[AnonymBruker]

Sitat

14 år, spiseforstyrrelse (bulimi, det er relevant), selvskader, tiktok-avhengig, hater mor.

Å la henne være alene på overnattingstedet er å be om trøbbel. Kan fort få kontakt med stedets bad boy pedoer som gjerne utnytter hun på de groveste mens dere er på fjelltur. 

Anonymkode: 91a00...e77