Gå til innhold

Blir så skuffet at jeg snart gir blaffen


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Startet prøving i september i fjor som 34 åring. Sjeleglad for å ikke ha nådd det  magiske tallet 35 før prøving. Vips var jeg gravid på 3. forsøk, men endte i spontanabort. Mye sykefravær, unnlot å søke drømmejobben og gledet meg til å bli mor. Sluttet med alkohol og kuttet ned på kaffe til ingen nytte. Forble i en jobb pga graviditeten. 

Forsøkt siden februar og 36 års dagen er på vei med stormskritt. 

Vært på utredning. Intet galt. Beskjed om å vente til over sommeren. Med andre ord har vi 2 forsøk igjen før vi trer inn i det offentlige som f ufrivillig barneløse. Hadde vi enda prøvd da jeg sa vi skulle prøve, hadde disse ter

Gikk til det private og fikk hormonbehandling zetrozol og crione etter blodprøvene viste at ting var greit. Forsøkt en måned på det, og det funket ikke. Må på ny kur.

Jeg har nesten mistet lysten på barn. Jeg får lyst til å stikke fra alt. Jeg har ikke lyst til å fortsette i jobben min. Jeg har ikke lyst på barn på denne måten. Er jeg for gammel, så kan jeg akseptere det. Men da har jeg i grunn intet her å gjøre. Da må jeg finne noe annet å holde tak i. Beundrer de som er engasjerte på jobb, men tror de er engasjerte fordi de enten er unge og fulle av håp, evt. har barn og motiv for å stå på for andre enn seg selv. 

Beklager mye surmuling. Prøver å venne meg til en tanke om et godt liv uten barn, alene og milevis inn i skogen. 

 

 

Anonymkode: 049ad...189

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Er i veldig lik situasjon som deg, også det med å unngå å skifte jobb pga vi prøver og jeg ikke vil bytte jobb mitt i eventuell graviditet (visste jo ikke at det skulle ta så lang tid). Samme alder og omtrent samme prøvetid også. Vi har ikke mistet da, klem til deg, det må være ekstra tungt ❤️ Men det betyr iallfall at du kan bli gravid ❤️ Jeg nærmer meg også 36 og forsøker å ikke la det stresse meg for mye. 

Anonymkode: 04e8e...b72

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Beklager mye surmuling. Prøver å venne meg til en tanke om et godt liv uten barn, alene og milevis inn i skogen. 

Anonymkode: 049ad...189

Hva med å heller prøve å dra hodet ut av ræva? Slaget er ikke tapt i det hele tatt om du ikke ønsker det skal være det.

Mvh ivf-mor

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Men det er jo bare 9 mnd siden dere begynte å prøve?!

Begynte selv i september 2017, gravid i mars 2018, mistet 3 mnd på vei. Gravid igjen i august 2018, mistet i uke 8, gravid igjen i desember 2018 og fikk en nydelig baby september 2019😊 så 2 år fra start på prøvingen til hun var ute.

Så ikke vits å gi opp ennå :) var 34 da hun ble født

Anonymkode: 4fe63...003

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snakket nettopp med ei venninne som har prøvd i 1 år, og så mistet hun flere ganger før det gikk.

Skjønner godt at du begynner å miste håpet! Men om du virkelig drømmer om barn syns jeg ikke du skal gi opp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har full forståelse for at du er skuffet og det føles som om alt håp er ute. Prøvergamet er ikke for pyser! Det tærer utrolig på, og det går utover mye som du sier. Jobb, sosiale, humøret osv. Men hvis man virkelig ønsker å bli mor så må man bare bite tennene sammen og fortsette. Gi opp er ikke et alternativ da. Det finnes masse hjelpemidler i dag. Mange må prøve i over 1 år før det blir klaff. Mange må oppleve å miste først. Mange slipper prøverør fordi det enten går av seg selv til slutt, eller enkel medisinstimuli hjelper til.

Lykke til! Hilsen mor til tre, men har opplevd fire aborter

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg begynte å prøve da jeg var 34. 4 spontanaborter og 38 måneder senere fikk vi ei frisk og fin jente, helt naturlig. For noen tar det bare litt tid.

Anonymkode: 1c3a9...7b2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 21.6.2021 den 16.45):

Startet prøving i september i fjor som 34 åring. Sjeleglad for å ikke ha nådd det  magiske tallet 35 før prøving. Vips var jeg gravid på 3. forsøk, men endte i spontanabort. Mye sykefravær, unnlot å søke drømmejobben og gledet meg til å bli mor. Sluttet med alkohol og kuttet ned på kaffe til ingen nytte. Forble i en jobb pga graviditeten. 

Forsøkt siden februar og 36 års dagen er på vei med stormskritt. 

Vært på utredning. Intet galt. Beskjed om å vente til over sommeren. Med andre ord har vi 2 forsøk igjen før vi trer inn i det offentlige som f ufrivillig barneløse. Hadde vi enda prøvd da jeg sa vi skulle prøve, hadde disse ter

Gikk til det private og fikk hormonbehandling zetrozol og crione etter blodprøvene viste at ting var greit. Forsøkt en måned på det, og det funket ikke. Må på ny kur.

Jeg har nesten mistet lysten på barn. Jeg får lyst til å stikke fra alt. Jeg har ikke lyst til å fortsette i jobben min. Jeg har ikke lyst på barn på denne måten. Er jeg for gammel, så kan jeg akseptere det. Men da har jeg i grunn intet her å gjøre. Da må jeg finne noe annet å holde tak i. Beundrer de som er engasjerte på jobb, men tror de er engasjerte fordi de enten er unge og fulle av håp, evt. har barn og motiv for å stå på for andre enn seg selv. 

Beklager mye surmuling. Prøver å venne meg til en tanke om et godt liv uten barn, alene og milevis inn i skogen. 

 

 

Anonymkode: 049ad...189

Huff da! Virker som du har fått deg en skikkelig knekk. Prater du med noen om disse følelsene?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Dette kunne vært meg. Jeg startet også som 34 åring(i fjor) og ble gravid ganske kjapt. Hadde en rar følelse fra begynnelsen av svangerskapet og greide aldri tenke dette var ekte, så i uke 10 cirka var spontanaborten et faktum. Da hadde jeg passert 35. Nå et halvår pluss senere er jeg fremdeles prøver (selv om vi ikke prøvde noe særlig i de første månedene etter aborten). Vet ikke resultatet av prøvingen denne måneden, men er som vanlig ikke positiv.  Jeg taklet SA veldig bra faktisk, men det bekymrer meg selvsagt at tiden haler ut og jeg frykter dersom jeg blir gravid så blir det en ny SA. Er en av de som aldri har ønsket barn, men det endret seg brått.. Har også en jobb jeg ønsker å slutte i men har ikke orket i tilfelle jeg skulle bli gravid på ny. Har ikke lyst å begynne i ny jobb og gi beskjed om at jeg er gravid liksom..

Anonymkode: b95ec...a96

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...