Barnefar ødelegger meg…

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen adhd for ikke så lenge siden. Før dette var jeg sammen med barnefar og ble óg gravid. Vi var sammen noen år, der jeg var helt ute av kontroll når det gjaldt å kontrollere emosjonene mine. Jeg kunne kjefte, slå, sparke, true meg selv og han.. kaste ting. Jeg var svært deprimert, og har samt en fortid som er veldig tung for meg. Jeg hadde ikke bearbeidet eller fått skikkelig hjelp og dette gikk hardt utover han. Så vi slo opp fordi vi måtte. Jeg knakk psykisk sammen pga. bruddet som skjedde når barnet vårt var nesten to år gammelt. 
 

Barnet fikk fast bosted hos faren, og jeg blir da helgemamma. Dette skjedde for mange år siden, fordi jeg var psykisk ustabil og hadde det vondt. Forholdet mellom meg og barnefar har bare blitt værre med årene. Han stoler ikke på meg, og ikke jeg på han. Viss han opplever at mitt humør er på en måte som han ikke liker eller har dårlig erfaring med, så kan han velge å avbryte mitt samvær med barnet. Han har null forståelse for diagnosen min og for alt jeg har gått igjennom. Han bruker ting imot meg som har skjedd før, for å støtte opp under sine meninger om meg. Han mener jeg er psykisk syk. Jeg har i bunn og grunn ikke vert skikkelig sammen med barnet mitt siden barnet var 1 år gammel.. nå er h*n 5 år. Barnefar er kald og uempatisk når det gjelder meg. Han har null problem med å forhindre at jeg og barnet får tid ilag. På grunn av maktforskjellen, så lider jeg veldig mye. Jeg føler ingen har sett meg og forstår hvor stor påkjenning dette er. Jeg blir dømt nor og ned fordi jeg har store emosjonelle utbrudd av og til, som jeg jobber med og har jobbet med i lang tid nå. Barnefar vil ikke se mine positive sider og heier ikke på meg. Jeg er dupt ulykkelig og føler jeg lever i et helvete ingen andre kan forstå (det er mye mer jeg kunne ha skreve her, men det blir for intenst og vanskelig). Jeg føler meg alene om å ha det sånn i verden, og jeg er flau over å måtte forklare hvorfor jeg er helgemamma.. med under 40% samvær.  Jeg har aldri gjort barnet mitt noe vondt, og jeg har jobbet effektivt i mange år med å bli et bedre menneske. Men barnefaren får fram det aller værste i meg og han ser jo da bare mine værste sider. Jeg blir så emosjonelt påvirket av han, at jeg kjenner bare hat. Jeg kjenner hat mot han fordi han ikke forstår hva slags helvete jeg har måttet gå gjennom pga. han, og hat fordi han ikke forstår at jeg har hatt et vanskelig liv og jeg TRENGER ungen min. Jeg trenger h*n mer. 
 

Nå har han atter en gang forhindret meg i å møte barnet mitt på en avslutning som skulle vere der barnet går. Jeg er fullstendig ødelagt. Kan man gjøre dettw mot en medforelder? Kan man være så kynisk og slem? 
Jeg trenger råd, omsorgsfulle ord og hjelp.. 

Er det andre som vet hvordan dette er?

Anonymkode: 5e0a9...664

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg føler ingen har sett meg og forstår hvor stor påkjenning dette er. Jeg blir dømt nor og ned fordi jeg har store emosjonelle utbrudd av og til, som jeg jobber med og har jobbet med i lang tid nå.

Anonymkode: 5e0a9...664

Barnefar skal ta hensyn til barnet og ikke deg.

 

Anonymkode: 08484...3f1

[AnonymBruker]

Jeg beklager, men omsorgsfulle er nok ikke mine ord.

Det du beskriver er en forelder som beskytter barnet mot den andre forelderens labile humør, en forelder som har utøvd vold mot ham. Du skriver også at du TRENGER ungen mer (enn ham?).

Jeg er lei for at du er i den situasjonen du er, men det er ikke barnefar sin skyld (ut fra den informasjonen du gir i innlegget ditt ihvertfall). Han gjør sitt for at barnet skal ha en stabil barndom, selv om det betyr at du har lite samvær.

Jeg må si jeg er enig i hans vurdering.

Anonymkode: 73c11...db4

[Pakini]

Men hvordan får han frem det verste i deg? Det er ikke bf sin jobb å ta hensyn til deg, hans jobb er å beskytte barnet. Om du ikke er enig, må du melde inn til mekling 

[Gjest theTitanic]

Å bli fratatt samvær med eget barn er nok en helt forferdelig opplevelse, men du forteller dette som om dette kun handler om deg, men det gjør jo ikke det. Det er barnet som er hovedpersonen her, og far må helt klart beskytte barnet når han ser at du har et skadelig humør. 

[AnonymBruker]

TS, hvis du leser din egen beskrivelse av deg selv med hans øyne, så skjønner du nok hvorfor han tar de valgene han tar. Han vil beskytte barnet, og du beskriver deg selv som emosjonelt ustabil til tider, med psykisk og fysisk vold. Det er ikke det minste rart at han er skeptisk, og har lavere toleranse for å avlyse møter når du er i et dårlig humør. Ingen har lyst til å utsette barna sine for slik oppførsel. 

Du må søke profesjonel hjelp, både for deg selv, for deres barn og for barnefar. Du må få hjelp til å regulere dine følelser og legge fortiden med barnefar bak deg, for fortsetter du slik med dette "hatet" du beskriver så risikerer du at du aldri får se barnet igjen. Jeg skjønner at det er vanskeligere for deg å ha en normal emosjonell respons, men du trenger veiledning. Så må dere ha en samtale hos FVK hvor dere kan snakke ut om hva som har skjedd i fortiden og hva slags ressurser og tiltak du har brukt/gjort for å forbedre din mentale helse og regulering. 

Husk at det er barnets beste som er i fokus. Hvis ikke din oppførsel er til barnets beste, så skal ikke du se barnet. Sånn er det bare. 

Anonymkode: dc694...b72

[Kvalitet]

Enig med dem over. Dog synes jeg barnet bør få bli kjent med mor. Hva med samvær under tilsyn? Etterhvert som barnet blir større kan du gjerne følge til og fra fritidsaktiviteter?

[AnonymBruker]

Får du hjelp med adhden din? Medisin og psykolog?

Anonymkode: 12e77...30e

[AnonymBruker]

Du kan også ha samvær med støttet tilsyn, det er ikke like inngripende som samvær med tilsyn. Advokat er greit å bruke.

Anonymkode: 12e77...30e

[AnonymBruker]

Barnets beste kommer først. Jeg har null hensyn til barnefars adhd. Det skal ikke gå utover barnet mitt at han har det. Klarer han ikke beherske følelsene sine, utbruddene han kan få, så må han også ta konsekvensene. Barnet kommer først, alltid. 

Anonymkode: 9571d...9f2

[AnonymBruker]

Om en mann var voldelig mot barnemor og hadde kraftige emosjonelle utbrudd, så hadde han ikke kunne skylde på at det var HUN som forårsaket det. 
 

Jeg forstår at du føler det er barnefar som fremkaller følelsene i deg, TS, men det er dine følelser. Så du må ta ansvar for dem og skaffe hjelp.

Anonymkode: ddd8d...412

[AnonymBruker]

Fvk og advokat. Start med samvær under tilsyn. Få hjelp med å takle egne følelser som far bringer frem. Barn har rett på å kjenne begge foreldrene.

Anonymkode: 8bf2b...e48

[AnonymBruker]

Det er veldig mye "jeg jeg jeg"

"JEG har opplevd fæle ting"

"Jeg trenger...."

Bla bla

Barnet ditt skal slippe dette. 

Nei det er ikke barnefar sin skyld at du ikke klarer kontrollere deg.

Det er DIN skyld!  Og barnet ditt skal IKKE hjelpe deg. Det er omvendt.

Skjerp deg.

Barnefar gjør eneste rette. Beskytter barnet.

Anonymkode: a40fb...642

[Nooni]

Barnefar gjør det eneste rette, nemlig å beskytte barnet. Dette handler ikke om å ha forståelse for din diagnose eller ei, dette handler om din adferd og din (manglende) omsorgsevne. I stedet for å beskylde han for alt mulig bør du ha fokus på å motta behandling slik at du øker sjansen for å fungere som en forutsigbar og trygg mamma. Du bør også gjøre en innsats i å forbedre dialogen med barnefar. Rop, beskyldninger og offermentalitet fungerer dårlig. Ta ansvar. 

[AnonymBruker]

Synes alle har svart godt her. Kan veldig godt forstå at dette er kjempevondt, men det er faktisk ikke slik at barnefar skal ta hensyn til deg, se dine positive sider eller fokusere på din 'rett' til samvær som mor. Det viktigste er barnet.

Har du fortsatt store utbrudd? Går du på medisiner? Går du i terapi?

Det å få en diagnose er på mange måter oppklarende, men det endrer ikke situasjonen i seg selv.

Anonymkode: 0c31f...385

[AnonymBruker]

Hei ts,

Jeg ble psykisk mishandlet av barnefar over flere år. Vi gjorde det slutt før barnet kom til verden. Han var veldig kontrollerende, kalte meg for syk i hodet da jeg satte helt normale grenser for meg selv. Og jeg fikk hele tiden beskjed om at det jeg mente var feil, fordi jeg tidligere hadde vært utbrent og hadde foreldre som også var syk i hodet. Til og med på fødestuen fulgte han etter meg for å kontrollere at jeg ikke gikk på toalettet for å kontakte min familie. Jeg har vært redd for han i mange, mange år.

Barnet opplevde senere grov mobbing på skolen i tillegg til adhd diagnose. Da barnet ble utagerende, mente far også at det var min feil.. Bup/barnevern/skole mente jeg var veldig ressurssterk, omsorgsfull og sto i mer enn det mange hadde klart. At jeg var den som hadde klart å stå der som en trygg person for barnet.

Far og hans nye familie klarte det ikke, og tok derfor en beslutning som påvirker oss alle. All turbulens og usikkerhet opp mot endringen og beslutningen de tok over hodet på meg, fikk meg til å kollapse både psykisk og fysisk. Så nå flytter barnet permanent med far og har deretter bare samvær med meg.

Jeg har aldri snakket ned far for barnet, men ofte finnes det en historie bak mors psykisk helse som definerer mye. 

Anonymkode: 9c8d2...209

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei ts,

Jeg ble psykisk mishandlet av barnefar over flere år. Vi gjorde det slutt før barnet kom til verden. Han var veldig kontrollerende, kalte meg for syk i hodet da jeg satte helt normale grenser for meg selv. Og jeg fikk hele tiden beskjed om at det jeg mente var feil, fordi jeg tidligere hadde vært utbrent og hadde foreldre som også var syk i hodet. Til og med på fødestuen fulgte han etter meg for å kontrollere at jeg ikke gikk på toalettet for å kontakte min familie. Jeg har vært redd for han i mange, mange år.

Barnet opplevde senere grov mobbing på skolen i tillegg til adhd diagnose. Da barnet ble utagerende, mente far også at det var min feil.. Bup/barnevern/skole mente jeg var veldig ressurssterk, omsorgsfull og sto i mer enn det mange hadde klart. At jeg var den som hadde klart å stå der som en trygg person for barnet.

Far og hans nye familie klarte det ikke, og tok derfor en beslutning som påvirker oss alle. All turbulens og usikkerhet opp mot endringen og beslutningen de tok over hodet på meg, fikk meg til å kollapse både psykisk og fysisk. Så nå flytter barnet permanent med far og har deretter bare samvær med meg.

Jeg har aldri snakket ned far for barnet, men ofte finnes det en historie bak mors psykisk helse som definerer mye. 

Anonymkode: 9c8d2...209

Jeg var aldri utagerende, sint eller voldsom mot far eller barn, men vil bare si at man kan bli ekstremt preget av de man er sammen med dersom de trykker deg ned.

Anonymkode: 9c8d2...209

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hei ts,

Jeg ble psykisk mishandlet av barnefar over flere år. Vi gjorde det slutt før barnet kom til verden. Han var veldig kontrollerende, kalte meg for syk i hodet da jeg satte helt normale grenser for meg selv. Og jeg fikk hele tiden beskjed om at det jeg mente var feil, fordi jeg tidligere hadde vært utbrent og hadde foreldre som også var syk i hodet. Til og med på fødestuen fulgte han etter meg for å kontrollere at jeg ikke gikk på toalettet for å kontakte min familie. Jeg har vært redd for han i mange, mange år.

Barnet opplevde senere grov mobbing på skolen i tillegg til adhd diagnose. Da barnet ble utagerende, mente far også at det var min feil.. Bup/barnevern/skole mente jeg var veldig ressurssterk, omsorgsfull og sto i mer enn det mange hadde klart. At jeg var den som hadde klart å stå der som en trygg person for barnet.

Far og hans nye familie klarte det ikke, og tok derfor en beslutning som påvirker oss alle. All turbulens og usikkerhet opp mot endringen og beslutningen de tok over hodet på meg, fikk meg til å kollapse både psykisk og fysisk. Så nå flytter barnet permanent med far og har deretter bare samvær med meg.

Jeg har aldri snakket ned far for barnet, men ofte finnes det en historie bak mors psykisk helse som definerer mye. 

Anonymkode: 9c8d2...209

Javel, men her er det ingen mishandling, eller dvs, er mor som har mishandlet far og barnet.

Hvor vil du hen med innlegget ditt? 

Anonymkode: 18b8c...9e1

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du har det tøft og vanskelig ts, og føler med deg.

Når jeg leser det du skriver så slår det meg at du ikke med ett eneste ord nevner hvordan dette er for barnet deres. Hvordan har barnet det på samvær med deg? Er samværet positivt for barnet generelt sett? Hvordan påvirker samværet med deg barnet i hverdagen? Har barnet opplevd deg når du har store emosjonelle utbrudd? Føler barnet seg trygg med deg? 
 

Kanskje du trenger å jobbe mer med deg selv og dine problemer før du kan ha barnet alene på samvær? 

Anonymkode: 4d50a...6cf

[Troyamin]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Fvk og advokat. Start med samvær under tilsyn. Få hjelp med å takle egne følelser som far bringer frem. Barn har rett på å kjenne begge foreldrene.

Anonymkode: 8bf2b...e48

Dette!⬆️

Vil oppfordre deg til å gå ukentlige samtaler hos psykolog. Da viser du er innstilt til å ta tak i egen psykisk helse. For du skal kunne vise både barnefar og evnt barnevern/fvk at du er stabil.