Skal jeg fortelle det?

[Gjest ~meg~]

Hei!

Jeg har en kjempe herlig kjæreste, vi har vært sammen i 4 år og har snakket om å gifte oss...

Men, jeg har et stort MEN i livet mitt.

Jeg har nemmelig hatt et forhold til en annen mann i en liten periode mens jeg har vært sammen med kjæresten min.

Forholdet mitt til elskeren min, var egentlig ikke så veldig bra. Tror egentlig jeg bare var usikker på meg selv, og ville ha litt "spenning". Men jeg fant fort ut at dette ville jeg ikke.... (Jeg lå å gråt da jeg hadde sex med elskeren min, for jeg hadde dårlig samvittighet).

Men altså, jeg har ikke fortalt noe om dette til min kjæreste... Og det jeg lurer på er; bør jeg fortelle dette før vi eventuelt gifter oss?

Jeg angrer veldig på sidespranget mitt, og vet at jeg ikke vil gjøre dette igjen, men kommer kjæresten min til å skjønne det om jeg fortalte han alt???

Hjelp!

[Gjest Anonymous]

Herregud, jeg er så dritt lei teite unnskyldninger for utroskap her inne at jeg spyr snart.

Har du noe respekt for han så forteller du han det før du gifter deg med han.

[Gjest Janna]

Fortell ham alt.

I navnet åt respekten, kjærleiken og integriteten

[smil]

Jeg tror du bør fortelle det. I hvert fall for din egen skyld. Du kan ikke leve med en slik løgn resten av livet. Det blir bare vanskeligere å fortelle det jo lengre du venter.

Smil

[xeyes]

Åh.. først så trodde jeg at du var en mann.. :oops:

Nei skal du gifte deg med han så må du være ærlig! Da kan han få velge om du er verdt å gifte seg med.. Ikke ta valget for han med å ikke fortelle det..

-x

[Gjest Anonymous]

Ikke fortel noe, du gjør sikkert bare vondt værre..... Så lenge han ikke kommer til å få vite noe ville jeg bare holdt kjeft om det. Så hvis du klarer å oppføre deg normalt og fortrenge det selv, er mitt råd å ikke si noe............

[Gjest gjest1]

Jo kjære deg... fortell det! Dere skal trods alt gifte dere! Man kan ikke gå inn i ekteskapet med slik bagasje! Velger han da å ikke gjennomføre bryllupet er det hans sak... men du har i alle fall vært ærlig mot mannen du elsker!!

Vel det var mitt råd! Lykke til! :D

[Gjest Anonymous]

Dersom du kan leve med det/glemme hele greia hadde jeg ikke sagt noe. Det man ikke vet har man ikke vondt av. Og hvordan vil han reagere? Dersom dette var et engangstilfelle som ikke kommer til å gjenta seg, hadde ikke jeg sagt noe!

[Gjest NN]

Jeg har vært i samme båt og opplevd tilnærmet det samme som du uten å komme noe nærmere inn på hvorfor, hvordan etc. uansett er det vel ikke noe unnskyldning for å være utro, og kan ikke forsvares sånn sett - er 25 år, vært sammen med min samboer i 10 år som jeg elsker overalt på jord, skal gifte oss neste år. Mitt råd til deg er å IKKE SI NOE... etter selv å ha slitt meg gjennom hele følelesesregisteret når sidespranget stod på, valgte jeg å tie (kun et fåtall av lojale hjelpsomme venninner som visste om det, som også skal ha mye av æren for at jeg klarte å bryte til slutt) +etter råd fra samlivseksperter/psykologer i flere kvinneblader. Deres råd til meg var å prøve å forsone meg med det som var skjedd (i og med at bondeangeren hos meg bare ble større og sørre - virkelig slet), og prøve å få snakket ut om situasjonen med gode venninner. Risken hos meg/oss var for stor til samlivsbrudd om jeg sa noe, så jeg måtte bare bite alt i meg (etter rådene jeg fikk, om jeg ikke skulle ødelegge absolutt alt rundt meg/oss), og fortsette å se min samboer i øynene hver dag, samt leve med meg selv og mine råtne handlinger som han ikke visste om. Kan love deg at dette ikke har vært lett, men det går bare bedre og bedre nå... fant jo ut etterhvert at han andre/sidespranget ikke betydde noe som helst for meg; det var oppmerksomheten, bekreftelsen, spenningen, forelskelsen jeg "trigget" etter, og som jeg hadde glemt å søke etter der hvor jeg hørte hjemme. Så enkelt/simpelt var det, og jeg er overbevist om at ingen på denne jord er immun mot utroskap - kan skje med den aller beste som har lovt seg selv; NEI aldri - det kan du ikke si for sikkert sier jeg, vi er bare mennesker med masse følelser, forvirring og lite tilgivelse. Har fått en lærepenge for livet/dyrekjøpt ærfaring, lært mye av meg selv underveis. Forholdet/samlivet består, sambo har det bra, mens jeg har fått en knekk som kommer til å kjennes lenge... noe i følelseslivet mitt er forandret, mulig ødelagt (prisen å betale)... men jeg skal tilbake til normalen, med ALT det innebærer - kjenner på kroppen/i hodet at jeg er på rett vei.

Så til deg; du kommer deg gjennom dette uten å si noe (det blir kanskje litt skuespill i begynnelsen, og han vil kanskje føle/merke at noe er galt, men han ser ikke gjennom deg vet du) og ødelegge det dere har, mulig giftemål og greier... lover deg, det blir bedre/går over; TANKENE gir seg, samvittigheten likedan, det tar bare litt tid å like seg selv igjen. Tenk positivt og legg dette bak deg; tenk på framtiden og alt den har på lager for deg og din kjære:P

Kunne skrevet side opp og side ned om dette, men må vel bare å gi meg. Se framover nå, ikke bakover og ikke plag deg selv med vonde tanker/minner - alle kan gjøre en feil...

Varme tanker fra Camilla

[Gjest Anonymous]

Du bør fortelle han det for du lurer han med å ikke si noe. Han stoler sikkert på deg. Har han ikke rett til å få vite dette før han gifter seg??

Jeg synes det er HANS valg!!

Hvordan hadde DU følt deg om du gikk hen og giftet deg med en du stolte på og senere fant ut hadde holdt dette skjult for deg?? Jeg hadde følt meg

GRUNDIG lurt. Å gifte seg er en stor ting man gjør i livet. Et farlig valg, spør du meg.

[Mistyen]

Å begynne et ekteskap med en såpass stor løgn, er vel ikke akkurat hva jeg vil anbefale. Synes NN/Camilla hadde dårlige råd å komme med. En tanke der; Disse fåtallet av dine venninner som vet om sidespranget ditt, hvordan vet du med sikkerhet at de ikke engang ved en (u)passende anledning plumser ut med det til din mann??? Hva har du å bygge på da?? Du kan jo ikke vente å få tilgivelse for noe du bevisst har tiet om??

Nei, dere skylder den andre parten å være ærlige og fortelle hele sannheten, så blir det dems valg om de vil fortsette forholdet eller ikke. De er dems liv dere leker med, det dere selv gjør er jo deres bevisste valg..........

[LilleBille]

Fortell ham det, og la ham ta stilling til om han virkelig vil satse på deg. Han fortjener å kunne velge selv.

Det å starte et samliv med en sånn løgn er å be om problemer. Så lenge det er mer enn "en" som vet om noe - kommer det til å komme frem i en eller annen anledning.

[Gjest Anonymous]

Jeg mener at du IKKE skal si det! Hvis du angrer, er ferdig med det og ALDRI vil gjøre det igjen, vil bare det å si det skape masse trøbbel for ham. Jeg har selv opplevd å få vite laaang tid etterpå at det var noe han hadde gjort, og jeg opplevde det som at han sa det for at JEG skulle tilgi ham og HAN skulle lette på SIN dårlige samvittighet. Konsekvensen var at vi fortsatte å være sammen, for han hadde jo virkelig endret seg, men at jeg tenkte og tenkte på dette i laaang tid etterpå.

Så ikke si noe, og la heller den dårlige samvittigheten din være din straff!

[Gjest NN]

Helt enig med deg over. Dessuten blir det for prektig/moraliserende å kommentere dette temaet når dere egentlig ikke har kjent dette på kroppen og erfart utroskap selv. HANS valg/grundig lurt og bla, bla, bla - ja, selvfølgelig er han det, men her er det snakk om å rette opp igjen noe som en kanskje angrer bittert på i ettertid (etterpåklokskap - slik er bare livet av og til), og finne den beste måten å gjøre det på for begge parter uten å rasere alt... mener ikke å vende det døve øret til, men vennligst tenk dere godt om før dere kommer med innspill her, det er mer komplisert enn som så etter mange års samliv... dere vet ikke hva det vil si og hva det egentlig dreier seg om og innebærer av fordeler, bakdeler etc. før dere står midt oppi det selv - å prøve å sette seg i samme situasjon og komm. i hytt og pine uten å ha opplevd lignende sjøl, blir helt feil. Svar til Misty; betrodde meg ikke til hvem som helst vet du, kjenner barndomsvenninne mine og vet hva de står for. Men igjen, det fins ingen garantier for noe... sånn er livet - ikke lett, og har definitivt ikke noe fasitbok.

VI HAR ALT Å BYGGE VIDERE PÅ og enda mer til.

Mvh.

Camilla

[LilleBille]

Du ber om råd og innspill - og da er det ganske rart at når du får det ber du oss ..

vennligst tenk dere godt om før dere kommer med innspill her, det er mer komplisert enn som så etter mange års samliv... dere vet ikke hva det vil si og hva det egentlig dreier seg om ...........  å prøve å sette seg i samme situasjon og komm. i hytt og pine uten å ha opplevd lignende sjøl, blir helt feil.......  Dessuten blir det for prektig/moraliserende å kommentere dette temaet når dere egentlig ikke har kjent dette på kroppen og erfart utroskap selv

Hvordan kan du si at vi ikke har kjent utroskap på kroppen. Det er mange av oss her inne - det ser du fort hvis du sjekker trådene om utroskap - som enten har vært på den ene eller andre siden i et forhold.

Hvis du er så sikker på at dere har mye å bygge på - da burde det være enkelt. Fortell ham det! Hvis du har rett i at dere har så mye å bygge på - så vil ikke det du gjorde ødelegge det... men vær voksen nok til å stå for hva du gjorde .. og la ham få ta et valg selv.

[Gjest NN]

??? Ingen kommentar... :-)

Mvh.

Camilla

[Sannasol]

Ja ja ja.... dette er litt av en "suppe".

Ikke at jeg har så veldig mange gode råd på lager, men jeg tror jeg ville fortalt det til kjæresten din.

Meeen... du står nok i stor fare for å miste ham, hvis han ikke elsker deg høyt nok til å tilgi deg.

Jeg ville tenkt i en slik situasjon, en gang utro, alltid utro. Slik er det ofte. Selv om du sier du er bombesikker på at du aldri ville gjort det igjen, så sier du også at du gjorde det for spenningens skyld.

Livet er fullt av grå hverdager som trenger litt "spenning". Ergo er sjansen stor for at det kan skje igjen. Neste gang kanskje med en du liker mye bedre enn han første "elskeren" din.

Hallooo... du gråt når du hadde sex med ham??? Hvorfor hadde du sex med ham da?? For spenningens skyld??

Nei, tenk deg om. Tenk om det hadde vært omvendt?? Hadde du stolt på kjæresten din da??

Beklager om jeg var litt krass nå, men jeg følte at jeg måtte.

Uansett valget ditt, ønsker jeg deg lykke til!

[Gjest Sondra]

- mitt råd er kort og godt:- ikke fortell ham det!!! - Det lager bare rot og tull og du ender opp med en mann som ikke stoler på deg. Spesielt hvis det var så fælt at du gråt da du var sammen med ham.........da fortjener dette ikke noen plass i ditt liv - glem det, og gå videre!!! -Thats life!

Hilsen Sondra med mange års erfaring.