Hvordan få veloppdragne barn?

[AnonymBruker]

jeg er fra Midtøsten, men har barn med en nordmann. vi oppdrar sønnen vår på en norsk måte, men jeg vet ikke helt om det er så bra....Gutten er frekk, lite lydhør og jeg ser for meg han kommer til å bli verre og verre....Jeg aner ikke hva som er bra måter å sette grenser og konsekvenser fordi jeg egentlig ikke vil oppdra like strengt som jeg selv vokste opp. er det noen her som nå har store barn og disse barna er veloppdragne og velfungerende som kan si noe om hvordan dere har fått det til?

Anonymkode: 20502...538

[AnonymBruker]

Mine er ikke så stor enda, går på barneskolen, men er veldig høflig, veloppdragen og grei, alltid vært. Jeg vet ikke hva norsk oppdragermåte er, jeg synes mange barn både fra midtøsten og fra Norge er aldeles ufordragelige.

Tilknytningsomsorg: samsove, bæresjale, amme lenge (til nesten 2 år), mye kjærlighet, lese sammen, lage mat sammen, gjøre husarbeid, skifte dekk på bilen og møkke ut av boksen til hesten sammen, helt fra begynnelsen. Særlig det å lese mye tror jeg hjelper å skape empati, og med mer empati blir ikke barna så destruktive. 

Anonymkode: a3844...78b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

jeg er fra Midtøsten, men har barn med en nordmann. vi oppdrar sønnen vår på en norsk måte, men jeg vet ikke helt om det er så bra....Gutten er frekk, lite lydhør og jeg ser for meg han kommer til å bli verre og verre....Jeg aner ikke hva som er bra måter å sette grenser og konsekvenser fordi jeg egentlig ikke vil oppdra like strengt som jeg selv vokste opp. er det noen her som nå har store barn og disse barna er veloppdragne og velfungerende som kan si noe om hvordan dere har fått det til?

Anonymkode: 20502...538

Barn trenger tydelige rammer og grenser. De trenger å bli møtt på en måte som forklarer hvorfor de trykker på feil knapper hos de voksne, og ikke bare kjeftes på. Kommunikasjon er trikset her hjemme, og i dårlige perioder sørger vi for å sette grenser for dårlig oppførsel, samtidig som vi støtter og gir mer kjærlighet fordi barnets utbrudd og aggresjon er emosjonelle uttrykk som også fortjener å bli sett. Med det rir vi av de verste stormene.

Anonymkode: 9ebd7...d9c

[AnonymBruker]

Barneskole her også. Enig i hun over.

I tillegg: Vi foreldre er nøye på vår språkbruk: snakker pent til hverandre, ber pent, takker og er generelt respektfulle mot hverandre og barna.

Forventer det samme av barna. Har terpet en del på vanlig høflighet fra de var små (sikkert litt gammeldags her, men skjærer i ørene mine når barn forlanger i stedet for å be, ikke sier takk, kommanderer foreldre rundt...)

Anonymkode: c1dda...bfd

[AnonymBruker]

Har hele tiden fått høre at vi har godt veloppdratte barn. 10 og 13år.

 

Vi har hatt fokus på bordskikk og vaner. Ikke la hendene støtte hodet, ikke si æsj til mat, ikke spis med munnen åpen, ikke snakk med mat i munnen, «kan du sende meg poteten» isteden for å strekke seg over eller si «få potet», sitt til alle er ferdige, takk for maten og rydde av etter seg. Ellers så sier vi takk npr vi får komplimenter, sier takk får vi får noe. Prøve å se ting fra hverandres perspektiv, og møtes på midten. Ikke lyve, fortell sannheten. Vi roser god adferd og snakker igjennom den som ikke er så bra, så de lærer. Har vi gjester så skal gjestene få først. Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg.

Anonymkode: 4dd6b...b99

[FrøkenMånestråle]

Når man oppfører seg skikkelig selv så speiler jo barna oppførsel og talemåte. 

Ser mange foreldre prater til barna på en "frekk" måte...altså i stedet for "kan jeg få" så er det "gi meg den" osv. Samme med oppførsel ute oppfører man seg som ei overlegen drittkjerring så er det ikke rart at barna blir lik. 

Er selvsagt unntak og har truffet et foreldrepar jeg virkelig fikk sansen for og så hadde vi med barnet deres hjem og han var noe helt annet enn foreldrene, Så det er nok en del som skal klaffe for at ting skal gå av seg selv og.

Har selv vært heldig jeg har sluppet "jobb" med slike ting, det går bare av seg selv. Han har bare fått skryt fra barnehage, skole og omgangskretsen vår. Alle vil ha han med på ting siden han er så grei å ha med å gjøre.

[Silva Pluvialis]

Tydelig grensesetting.

[AnonymBruker]

Autoritativ oppdragerstil: https://forskersonen.no/barn-og-ungdom-meninger-populaervitenskap/kan-foreldrestilen-hjelpe-frustrerte-foreldre-og-sinte-barn/1868150

Anonymkode: 5d6dc...7f7

[AnonymBruker]

Uoppragne barn skyldes svake og unnlatende foreldre som ikke vil sette grenser.

Anonymkode: c7426...a10

[Pillarguri]

Har voksne barn som har skikket seg vel.  Tror at følgende har vært viktig i oppdragelsen:

Grensesetting

Konsekvenser ved brudd på avtaler (redusert lommepenger, strengere innetid og lign.)

Plikter (tilpasset alder)

Mor og far var enige. Nyttet ikke å si at pappa/mamma ga meg lov.

Velg dine kriger med omhu.  Blått hår går over med tiden men andre ting kan gi varige konsekvenser.

Snakk med ungene, og lytt når de snakker.  Mye kan løses ved gode samtaler.

[AnonymBruker]

Gå foran med et godt eksempel, også mot barna (si takk, unnskyld, vær så snill osv.). Selv om det er en selvfølge å hjelpe hverandre i en familie gir det gode vaner å snakke høflig til hverandre. Vi bor ikke lenger sammen, men ungene har aldri hørt oss snakke stygt til hverandre eller dem.

Ungene kan krangle, men det er i relativt rolige former (jenter med fem år mellom). Jeg kan klikke en veldig sjelden gang, men da er det med god grunn.

Korriger uønsket oppførsel tidlig, jeg synes mange foreldre drar «barn er barn»-kortet alt for ofte. Det er ikke «søtt og sjarmerende” med unger som hopper i sofaen, eller raider kjøleskapet når de er borte. Velg ut de viktigste kampene så det ikke blir bare mas, men vær konsekvente på disse. Har du en dårlig dag med lite utholdenhet er det bedre å si ja med en gang enn å la dem mase til du gir deg. 

Ikke vær urimelige. Barn har ofte en ekstrem rettferdighetssans, og urimelige reaksjoner vil sjelden gi gode resultater. Kjøp dere tid med å si «jeg skal tenke på det» istedenfor å ha «nei» som default innstilling. Det er lov til å spørre, men de må tåle et nei uten mas. 

Nå har vi helt vanlige barn, ingen diagnoser av noen slag, men vi får alltid gode tilbakemeldinger, og de er veldig ulike personligheter.

Anonymkode: d4814...09b

[AnonymBruker]

Det handler jo om å sette forventninger til hvordan du ønsker at barna skal oppføre seg, både ved å vise og fortelle.
Men som en over var inne på, ha dialog og forklare hvorfor. (Om enn bare forklaringen "sånn oppfører vi oss ikke mot andre")

Vær tydelig på forventningene. Og konsekvensene av å ikke oppføre seg som forventet.
Det er mange måter å gi konsekvenser på. Men det viktigste er at barnet forstår sammenhengen mellom "feilen" og konsekvensen.

Det å si "takk" er jo noe de fleste lærer barna sine når de er små. Eller "hei" når noen kommer/møtes/hilser på. Eller "ha det bra" når man går. Konsekvensen av å ikke gjøre det, er at "alt annet settes på pause" til det gjøres. "hva sier vi da?" er jo en fin påminnelse. Og om barnet ikke takker, fyller man på med "Da sier man takk!" Og fortsetter med "du må takke" helt til barnet faktisk takker for å kunne gå videre og gjøre noe annet. Etter hvert blir slike ting en vane. Og selv om barna kanskje fortsatt tester grensene hjemme, så gjør de det de er lært opp til borte.

Å svare frekt er respektløst, og må slås ned på hver gang. (Det er en kamp, spesielt når de kommer i tenårene og opposisjon. Så det er greit å være i gang lenge før det.) Hos oss får frekke svar konsekvenser. De første gangene barna prøvde seg, fikk de beskjed om at "sånn snakker vi ikke til noen". Hvis de fortsatte, ble det igjen påpekt at dette ikke var greit. Om de da fortsatte kom det en forklaring på hva konsekvensen ble hvis de fortsatte. (Gjerne fratatt goder. Som skjermtid eller tid med venner eller noe annet de ønsket å gjøre.)
Jo større de blir, jo lettere er det å utdype svarene man gir. Et litt større barn kan få en lengere prat, der dette med gjensidig respekt trekkes inn, og det forklares at om barnet ikke respekterer andre, så kan det heller ikke forvente å bli respektert av andre.

Jeg tror det du kanskje sliter med, er at du ikke ønsker å sette grenser, fordi du forbinder dine egne grenser fra barndommen med noe urimelig.
Mens det du som barn egentlig reagerte på, var hvilken straff du fikk. (At det ikke var sammenheng mellom hva du gjorde, og hvilke konsekvenser det fikk for deg.)
Du som forelder må sette grensene. Men du må også balansere konsekvensene. (Altså hvordan du straffer barnet når det tråkker over grensene.)
Barn SKAL teste grenser. Og de skal også møte grenser. (De tester jo for å finne ut hvor grensa går. ) Barn som ikke møter grenser blir utrygge, fordi de ikke vet hvor grensene er.

Det finnes ingenting som heter "norsk barneoppdragelse". Barneoppdragelse og forventninger til barn endrer seg fra generasjon til generasjon, og det er opp til hvert foreldrepar å sette sine forventninger og grenser for sitt barn.
 

Anonymkode: 6e5ae...4e7

[AnonymBruker]

Barna vi har hatt besøk av som er fra Midtøsten har vært uhøflige og ufordragelige, frekke og tøffe. Både jenter og gutter. Mulig de er lært opp til å være høflige mot foreldre/familie, men ikke mot andre?

 

Vi lærer barna våres normal høflighet og vi forventer at de oppfører seg pent borte også. 

Anonymkode: c5271...e49

[Vera]

FrøkenMånestråle skrev (8 minutter siden):

Når man oppfører seg skikkelig selv så speiler jo barna oppførsel og talemåte. 

Ser mange foreldre prater til barna på en "frekk" måte...altså i stedet for "kan jeg få" så er det "gi meg den" osv. Samme med oppførsel ute oppfører man seg som ei overlegen drittkjerring så er det ikke rart at barna blir lik. 

Er selvsagt unntak og har truffet et foreldrepar jeg virkelig fikk sansen for og så hadde vi med barnet deres hjem og han var noe helt annet enn foreldrene, Så det er nok en del som skal klaffe for at ting skal gå av seg selv og.

Har selv vært heldig jeg har sluppet "jobb" med slike ting, det går bare av seg selv. Han har bare fått skryt fra barnehage, skole og omgangskretsen vår. Alle vil ha han med på ting siden han er så grei å ha med å gjøre.

Veldig enig i denne. Barn speiler foreldrene sine, enkelt og greit. Jeg prøver egentlig å oppdra barna på samme måte som jeg ble oppdratt, med noen justeringer. 
 

Ønsker man høflige barn? Opptre høflig selv - og anerkjenn god oppførsel. Jeg har helt fra barna var små snakket med dem underveis i situasjoner - slik at de får direkte respons, og kan analysere egen oppførsel direkte i situasjonen. 
Ønsker man empatiske barn? Vær empatisk selv! Opptre på en respektfull og anerkjennende måte overfor partneren din, foreldrene dine, vennene dine osv. Empati er noe av det viktigste et menneske blir utstyrt med - men husk at empati er noe man lærer, det er ikke medfødt

Snakk om følelser! Ingen følelser er forbudte! Det er lov være lei, sint, glad, frustrert, likegyldig, rasende, føle seg urettferdig behandlet, føle sjalusi osv, men la barna få forklare følelsene de har i alle situasjoner. Forklar dine egne følelser også. Jeg har null problemer med å feks gråte med barna mine - men jeg forklarer alltid hvorfor.
Jeg snakker MYE med barna mine. Vi snakker om alt mellom himmel og jord, og jeg lærer ekstremt mye av dem! Alt som svirrer i et barns hode..imponerende! 
Vil du ha reflekterte barn? Ta dem med på reiser i bøker..lær dem om religioner og kulturer, lær dem å se situasjoner fra mange vinkler, og lær dem å ikke bli bastante! Lær dem at det er lov å skifte mening, og at det står respekt av å innrømme at man tok feil. Lær dem at det er fullt lovlig å gå på trynet så det synger etter - det er ikke verdens undergang, kun nyttig lærdom for å unngå og gå på trynet samme sted en gang til. 

Lær barna at alle mennesker har samme verdi. Og at alle mennesker har sin egen historie - på godt og vondt. Og si at du er glad i dem! Hver eneste dag, gjerne mange ganger om dagen..det er ikke mulig å få overdose av kjærlighet. 
 

Det er egentlig ekstremt enkelt, samtidig som det er det mest kompliserte man gjør - å oppdra et lite menneske. 

Barna speiler deg, så vær et godt eksempel  

Puh!