Par med et barn med spesielle behov

[AnonymBruker]

Hei. Jeg og mannen har vært sammen i 10 år. Vi har to barn, 5 og 8 år. Minstebarnet har adhd, det har vært en lang prosess som har krevd mye av oss som foreldre. Utredningsprosessen har tatt skikkelig på, og jeg føler meg lenger unna følelsesmessig enn noen gang. Jeg blir irritert på mannen for alt og ingenting, og jeg kjenner i hvertfall ukentlig på at jeg helst vil avslutte forholdet. Jeg har lite romantiske følelser, sex har vi nesten aldri, og vi prater knapt sammen. Det er ingen dramatikk, men vi sklir mer og mer fra hverandre. Hva bør jeg gjøre? Jeg vil kjempe for dette forholdet, men orker ikke det alene, pluss at jeg ikke har overskudd til mer kjemping, da minstebarnet krever alt av oss. 

Anonymkode: bf0ad...5cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hei. Jeg og mannen har vært sammen i 10 år. Vi har to barn, 5 og 8 år. Minstebarnet har adhd, det har vært en lang prosess som har krevd mye av oss som foreldre. Utredningsprosessen har tatt skikkelig på, og jeg føler meg lenger unna følelsesmessig enn noen gang. Jeg blir irritert på mannen for alt og ingenting, og jeg kjenner i hvertfall ukentlig på at jeg helst vil avslutte forholdet. Jeg har lite romantiske følelser, sex har vi nesten aldri, og vi prater knapt sammen. Det er ingen dramatikk, men vi sklir mer og mer fra hverandre. Hva bør jeg gjøre? Jeg vil kjempe for dette forholdet, men orker ikke det alene, pluss at jeg ikke har overskudd til mer kjemping, da minstebarnet krever alt av oss. 

Anonymkode: bf0ad...5cc

Hverdagen med krevende barn ER utfordrende,  men du kan jo ikke velge vekk barnet. Du kan søke om avlastning, men ressursene til dette er veldig små. Eller du kan få besteforeldre til å passe en helg. Om de orker. Du må nok velge å leve med det. Fordelen med et brudd er at du får annenhver uke barnefri. Men.. det vil bli slitsomt de andre ukene, og det andre barnet trenger jo også oppmerksomhet da. 

 

Anonymkode: 6b1ee...fc6

[Gjest Skogsalv]

Før Corona så var det stadig vekk kurs ( landsdekkende ,tror jeg) som het " Hva med oss ? "  Det tok for seg samliv og hverdagen ellers ifht å er barn med spesielle behov. 

[Era Vulgaris]

Det er veldig vanlig at par med barn med særskilte behov har det tøft, og så vidt jeg vet, er skilsmisseraten også høyere innenfor denne gruppen. Det er en stor påkjenning for forholdet å ha barn som krever så mye ekstra. Parterapi eller relevante kurs for foreldre i målgruppen er nok et godt sted å starte.

[AnonymBruker]

De fleste kommuner har familiesenter, der kan dere få mulighet til å snakke litt om ulike ting i hverdagen 😊 trenger ikke å være som forhold. eller dere eks kan spørre dem om hjelp til støttekontakt og avlastning, de kan nok hjelpe dere med å få hjelp gjennom kommunen. 

Anonymkode: 8b337...80e

[AnonymBruker]

Har dere vurdert å oppsøke familievernkontoret? Det er jo veldig vanlig å slite i parforholdet når man har barn med spesielle behov. Sikkert både fordi det er slitsomt og det er mange bekymringer. 
 

Jeg har selv et barn med spesielle behov, som ble redusert både kognitivt og motorisk etter alvorlig sykdom. Og det jeg merker er at jeg og mannen takler det veldig forskjellig. Jeg bekymrer meg mye for framtiden og kverner mye mer i etterkant av vanskelige situasjoner som oppstår. Har perioder hvor jeg føler meg nedstemt av hele situasjonen, mens mannen ikke forstår dette fordi han mener man bare må legge bort bekymringer og glede seg over det som går bra. Ja, det er hvertfall noe av vår utfordring. Og det oppstår en del unødvendige krangler fordi vi enten er slitne eller bare på helt ulike steder mentalt. Så har jeg tenkt på brudd, men skjøvet det til side både fordi det er gode ting i forholdet og det ville blitt en alt for stor belastning med brudd på toppen av alt sammen. Så her holder jeg ut, jobber for å bedre kommunikasjonen og håpe på bedre tider. Mannen min vil ikke gå i parterapi, og det er synd. 
 

Jeg vil hvertfall si at det både kan være utrolig tøft/slitsomt og fullt av bekymringer å ha barn med utfordringer, og sårt å se jevngamle barn som er velfungerende. Og krevende å gi søsken alt de burde få oppi alt sammen. Mye dårlig samvittighet.

Anonymkode: 5d3b9...b79

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei. Jeg og mannen har vært sammen i 10 år. Vi har to barn, 5 og 8 år. Minstebarnet har adhd, det har vært en lang prosess som har krevd mye av oss som foreldre. Utredningsprosessen har tatt skikkelig på, og jeg føler meg lenger unna følelsesmessig enn noen gang. Jeg blir irritert på mannen for alt og ingenting, og jeg kjenner i hvertfall ukentlig på at jeg helst vil avslutte forholdet. Jeg har lite romantiske følelser, sex har vi nesten aldri, og vi prater knapt sammen. Det er ingen dramatikk, men vi sklir mer og mer fra hverandre. Hva bør jeg gjøre? Jeg vil kjempe for dette forholdet, men orker ikke det alene, pluss at jeg ikke har overskudd til mer kjemping, da minstebarnet krever alt av oss. 

Anonymkode: bf0ad...5cc

Har ingen problem med å identifisere meg med deg  , og din bedre halvdel sliter nok han også.   Vi har barnebarn m/ Down syndrom, og foreldrene sliter, men de er begge så utroleg glade i barnet, og står sammen om det.   Husk at det er barna som trenger dere, og barn m/ ADHD er noe som regel vokser av dem.    Min oppfordring til dere er å forsøke å få avlastning igjennom nettverket deres eller snakk med kommunehelsetjenesten.  Dere 2 må finne på noe saman som dere kan glede dere over saman med venner, bekjente.    Du / dere må har utvilsamt behov for å forsøke å "nullstille" hjernen, men skjønner at det er ikkje enkelt Mange har  idag ikkje eit nettverk av familie, og venner rundt seg de kan be om støtte / avlastning.

[AnonymBruker]

Her føler jeg med deg ts! Vi har en gutt på 5 år som er under utredning for ADHD og autisme. Helt siden han var liten har han slitt med div ting. Han sov ikke lenger en en time i strekk før han var 2 år. Han har hatt Reflux, lagt inn dren, fjerner mandler og polypper. Generelt urolig og veldig krevende. Vi gikk i fra hverandre når barnet var 2 år. Det eneste jeg drømte om var å få fri annenhver helg. Vi var også veldig uenig i oppdragelsen av barnet. Etterhvert fant vi tilbake til hverandre, og ble sammen igjen for 1 år siden. Det er knalltøft å ha ett barn med ADHD, det er alt oppslukende. Noen tenker at det er jo bare ADHD, men så lett er det ikke. For våres del har det tatt på og gått på cos-kurs og pmto-kurs. Vi er ofte på BUP. Og hverdagen er preget av kasting av ting, utagering, rutiner og forbereldelser. Dette har gjort at vi igjen har begynt å skli i fra hverandre. Vi har blitt tipset om å søke avlastning, da vi ikke har noen som kan være barnevakt. Har også blitt rådet til å starte i par-terapi. 

Anonymkode: 631ac...451

[AnonymBruker]

Skybe skrev (1 time siden):

Har ingen problem med å identifisere meg med deg  , og din bedre halvdel sliter nok han også.   Vi har barnebarn m/ Down syndrom, og foreldrene sliter, men de er begge så utroleg glade i barnet, og står sammen om det.   Husk at det er barna som trenger dere, og barn m/ ADHD er noe som regel vokser av dem.    Min oppfordring til dere er å forsøke å få avlastning igjennom nettverket deres eller snakk med kommunehelsetjenesten.  Dere 2 må finne på noe saman som dere kan glede dere over saman med venner, bekjente.    Du / dere må har utvilsamt behov for å forsøke å "nullstille" hjernen, men skjønner at det er ikkje enkelt Mange har  idag ikkje eit nettverk av familie, og venner rundt seg de kan be om støtte / avlastning.

Man vokser ikke av seg adhd nei. Men man kan lære seg å håndtere følelsene bedre, men bare det i seg selv er utmattende. Jeg har selv adhd, og er 35 år. 

Anonymkode: 631ac...451

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Her føler jeg med deg ts! Vi har en gutt på 5 år som er under utredning for ADHD og autisme. Helt siden han var liten har han slitt med div ting. Han sov ikke lenger en en time i strekk før han var 2 år. Han har hatt Reflux, lagt inn dren, fjerner mandler og polypper. Generelt urolig og veldig krevende. Vi gikk i fra hverandre når barnet var 2 år. Det eneste jeg drømte om var å få fri annenhver helg. Vi var også veldig uenig i oppdragelsen av barnet. Etterhvert fant vi tilbake til hverandre, og ble sammen igjen for 1 år siden. Det er knalltøft å ha ett barn med ADHD, det er alt oppslukende. Noen tenker at det er jo bare ADHD, men så lett er det ikke. For våres del har det tatt på og gått på cos-kurs og pmto-kurs. Vi er ofte på BUP. Og hverdagen er preget av kasting av ting, utagering, rutiner og forbereldelser. Dette har gjort at vi igjen har begynt å skli i fra hverandre. Vi har blitt tipset om å søke avlastning, da vi ikke har noen som kan være barnevakt. Har også blitt rådet til å starte i par-terapi. 

Anonymkode: 631ac...451

Ts her. «Godt» å se andre i samme situasjon, virker som at du forstår meg, at det ikke egentlig handler om barnet, men at vi som par glir mer og mer bort fra hverandre. Vi har vært sammen lenge, men de siste par årene har jeg mer eller mindre følt kun vennskap. Det er så lite lidenskap (og det er jo greit, men hverdagen består i et nattakyss, og det er egentlig det vi har av nærhet). Vi er så slitne, og orker ikke å prioritere oss. Vi ligger sammen kanskje en gang hver tredje måned, og det er klart man kan skylde på barnet som alltid våkner rundt 23, men døgnet har jo flere timer. Jeg føler at jeg prøver å fikse oss, jeg prøver å være mer intim, snakke med han, spørre om vi skal gå tur eller spille, men han har distansert seg helt fra meg. Er litt fortvila, jeg vet ikke hvor lenge jeg skal se an og se om det kun er en fase eller om det er sånn forholdet vårt har blitt.

Anonymkode: bf0ad...5cc