Kritisert av familie, beundret av andre.

[AnonymBruker]

Er det andre som har det slik? 

Blant venner, bekjente og kolleger, ja selv fremmede av meg som kjenner meg av omtale, nyter jeg stor respekt og til og med beundring for både praktisk og personlige egenskaper. 

Det er likevel ingen faren for at jeg bli høy på meg selv, for nærmeste familie er en helt annen sak. 

Vanskelig, egenrådig, ufornuftig, med mer. 

Jeg er vissnok god på bunnen ifølge familien, og jada de er veldig glad i meg, men likevel fornuftig, sterk og veloverveid i mine livsvalg som andre gir meg kredit for er de konsekvente tilbakemeldinger jeg får fra mine foreldre at jeg er en lose gun som burde holdes i tømmene. De gode tilbakemeldinger jeg får om at jeg er snill, fornuftig og at de er stolt over meg kommer kun når jeg har fått nok kritikk til å renne over av frustrasjon, og påpeker at kritikken er urettferdig. Da smører de på med gode ord, der og da, og så er det rett tilbake til å kritisere. 

Jeg har et søsken som sier jeg er for nærtagen angående våre foreldre, og det har jeg seriøst vurdert. Det er kanskje sant, men det kommer av årevis med kritikk. Jeg har blitt beskrevet som vanskelig og ufornuftig hele livet av mine foreldre, og ja det er sårt, for det er urettferdig. Jeg var både snill, grei og skoleflink allerede som barn. Likevel ble jeg fremstilt som en utfordring, og blir fremdeles det. 

Er det andre som opplever det samme, og hvordan takler dere det isåfall? Er det noen som har opplevd det, og fått slutt på det? 

Jeg føler meg mentalt utslitt av dette. 

Anonymkode: 5eb36...4c4

[AnonymBruker]

Jeg blir kritisert av deler av familien,  men beundret av andre kan jeg ikke si at jeg blir.

Likt og respektert blir jeg av andre, som resten av familien, venner og kolleger. 

Anonymkode: bb66b...ce7

[AnonymBruker]

Er du voksen og har flytte hjemmefra? Da kan du vel bare be dem om å slutte og kritisere deg, evt bare gå hvis de fortsetter.

Anonymkode: 6fe83...e9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Er du voksen og har flytte hjemmefra? Da kan du vel bare be dem om å slutte og kritisere deg, evt bare gå hvis de fortsetter.

Anonymkode: 6fe83...e9e

Utfordringen er at jeg ikke bare er voksen, men har vært det i mange år, og at jeg er veldig glad i min familie, men ikke får slutt på dette. 

Jeg vet ikke hvor mange diskusjoner det har vært om dette opp gjennom årene, for det er mange, og jeg har vært på nippet til å kutte ut kontakten med mine foreldre mange ganger, men de har også mange gode sider som har fått meg til å la være å gjøre det. Har dessuten håpet på at hver diskusjon angående dette, og det at jeg er blitt stadig eldre, skulle innebære at dette sluttet. Likevel har jeg blitt skuffet gang på gang, og står ennå i klemme mellom å være veldig glad i mine foreldre, og veldig såret over dette. 

Det er ikke fortjent. Heldigvis er jeg klar over det, men vondt gjør det likevel. 

Anonymkode: 5eb36...4c4

[exictence]

Jeg føler veldig på akkurat det samme.

[Gjest Ringhalelemur]

Jeg har det ikke slik selv, men har i hvert fall forstått at det ikke er helt uvanlig at for eksempel foreldre henger fast i noen karaktertrekk som man hadde som barn og ikke helt klarer å forstå at man faktisk ikke er sånn lenger. Kanskje man var vilter og egenrådig, sjenert eller et skikkelig b-menneske som barn. Også får man fortsatt i voksen alder høre dette - «du er jo sånn», selv om det er 20 år siden man «var sånn».

Nå vet jeg ikke engang om du «var sånn» som barn, men uansett er det en kjip og trasig situasjon du er i, TS. Foreldre skal jo støtte og bygge opp, ikke bryte deg ned. Du har jo prøvd å ta det opp uten hell også. Har dessverre ingen gode råd, TS, men sender en klem!

[AnonymBruker]

Kanskje du behandler familien din annerledes enn du behandler alle andre? Mest sannsynlig inntar du ulike roller og oppfører deg annerledes.

Jeg har en søster som alltid er frekk og ufin mot familie, så de gangene jeg ser henne sammen med andre, blir jeg alltid overrasket over hvor hyggelig hun er mot dem.

Anonymkode: 333d4...861

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen, TS. For familien blir jeg aldri god nok - det er alltid kritikk hvis det er noe. Andre både liker og respekterer meg, slik som du skriver. Familien virker det som at sitter fast i oppfatningen om at jeg er det «vanskelige» barnet.

Vet ikke hva verken du eller jeg skal gjøre bortsett fra å ha så lite kontakt med dem som mulig. Min opplevelse er at det hjelper ikke å ta det opp.

Anonymkode: 485c9...b34

[AnonymBruker]

exictence skrev (29 minutter siden):

Jeg føler veldig på akkurat det samme.

Trist å høre at du også her det slik, og samtidig godt å høre av jeg ikke er den eneste. 💞

Ringhalelemur skrev (17 minutter siden):

Jeg har det ikke slik selv, men har i hvert fall forstått at det ikke er helt uvanlig at for eksempel foreldre henger fast i noen karaktertrekk som man hadde som barn og ikke helt klarer å forstå at man faktisk ikke er sånn lenger. Kanskje man var vilter og egenrådig, sjenert eller et skikkelig b-menneske som barn. Også får man fortsatt i voksen alder høre dette - «du er jo sånn», selv om det er 20 år siden man «var sånn».

Nå vet jeg ikke engang om du «var sånn» som barn, men uansett er det en kjip og trasig situasjon du er i, TS. Foreldre skal jo støtte og bygge opp, ikke bryte deg ned. Du har jo prøvd å ta det opp uten hell også. Har dessverre ingen gode råd, TS, men sender en klem!

Utfordringen er litt at jeg fikk høre det samme som barn, men det var ikke rettferdig da heller. Jeg trudde imidlertid på at jeg var så vrang og vanskelig som jeg fikk høre stadig, til jeg ble voksen nok til å stille spørsmål ved påstandene. 

Det var ikke riktig da jeg var barn heller,men det er som jeg er blitt tildelt en rolle, og ingenting som motbeviser det gjør at mine foreldre ser at jeg ikke passer inn i den rollen de ga meg. 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kanskje du behandler familien din annerledes enn du behandler alle andre? Mest sannsynlig inntar du ulike roller og oppfører deg annerledes.

Jeg har en søster som alltid er frekk og ufin mot familie, så de gangene jeg ser henne sammen med andre, blir jeg alltid overrasket over hvor hyggelig hun er mot dem.

Anonymkode: 333d4...861

Eneste ulike i hvordan jeg oppfører meg angående familie i forhold til andre er at jeg er mer usikker ovenfor dem. Litt på vent i forhold til kritikk. Jeg er mer avslappet og trygg med andre, fordi jeg ikke trenger å forvente kritikk. 

Så jeg er mer ydmyk ovenfor familien, ikke frekkere. Absolutt ikke. 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg så godt igjen, TS. For familien blir jeg aldri god nok - det er alltid kritikk hvis det er noe. Andre både liker og respekterer meg, slik som du skriver. Familien virker det som at sitter fast i oppfatningen om at jeg er det «vanskelige» barnet.

Vet ikke hva verken du eller jeg skal gjøre bortsett fra å ha så lite kontakt med dem som mulig. Min opplevelse er at det hjelper ikke å ta det opp.

Anonymkode: 485c9...b34

Jeg har i perioder tatt avstand, fordi jeg er redd for kritikk istedenfor støtte når livet har vært tøft. Da må jeg lene meg på venner, fordi mine foreldre dessverre fort gjør vanskelig verre, ved å fremstille hver utfordring jeg møter i livet som fortjent. Sikkert jeg som har forårsaket det! Vært uklok. 

Jeg synes imidlertid det er en veldig trist situasjon. Jeg har ikke dumme foreldre, og jeg ønsker en fin og god relasjon til dem, men denne rollen som vanskelig blir jeg dessverre ikke kvitt. 

Anonymkode: 5eb36...4c4

[liljene]

Jeg har det på samme måte, og vi har i dag ikke kontakt. Jeg blir oppfattet som vanskelig og sær, og måten de har behandlet meg på, gjør at det blir konflikter fordi det ikke går an å snakke rolig sammen. Prøver jeg på det, ler de av meg. 
 

Prøver jeg å lage en avtale, brytes den på null komma niks uten å informere. Informasjon blir skjult eller holdt tilbake. Kommer jeg på besøk, har jeg blant annet blitt møtt med at mamma skal bort, men jeg vet hvor butikken er. 
 

Måten jeg blir møtt, påvirker hvordan jeg er tilbake. Har jeg vært på besøk, rømmer jeg nærmest huset etter to dager. Jeg blir sengeliggende da jeg har kommet hjem, og det har alltid vært krevende. 

[AnonymBruker]

liljene skrev (17 minutter siden):

Jeg har det på samme måte, og vi har i dag ikke kontakt. Jeg blir oppfattet som vanskelig og sær, og måten de har behandlet meg på, gjør at det blir konflikter fordi det ikke går an å snakke rolig sammen. Prøver jeg på det, ler de av meg. 
 

Prøver jeg å lage en avtale, brytes den på null komma niks uten å informere. Informasjon blir skjult eller holdt tilbake. Kommer jeg på besøk, har jeg blant annet blitt møtt med at mamma skal bort, men jeg vet hvor butikken er. 
 

Måten jeg blir møtt, påvirker hvordan jeg er tilbake. Har jeg vært på besøk, rømmer jeg nærmest huset etter to dager. Jeg blir sengeliggende da jeg har kommet hjem, og det har alltid vært krevende. 

Det hørtes vondt ut. ❤

I min familie er det mer noe som summer under overflaten. Utad er vi så harmoniske og trives så godt sammen, men jeg går likevel med en konstant med en klump i magen, og er redd for å dele noe fra livet mitt, for da blir det fort "Er det så lurt?", "Nå må du tenke deg godt om!" eller at de sier eller viser rett frem at de ikke liker det jeg deler.

Samtidig får jeg stadige beskyldninger for at jeg ikke deler ting med dem, men at de får høre om ting gjennom andre istedenfor direkte fra meg. 

Det er blitt en ond sirkel, hvor jeg deler stadig mindre, fordi det fører til vond kritikk, men så istedenfor får kritikk fordi jeg ikke delte. Det blir feil uansett. Jeg gjør ting galt uansett. 

Det er også sant at jeg er blitt for nærtagen ovenfor mine foreldre. Jeg forventer kritikk, og skuffes ikke i den forventningen. Uansett om jeg prøver å ikke involvere dem i ting i livet mitt, eller prøver å la være å gjøre det. Derfor bærer jeg på en måte min sårhet uten rustning ovenfor dem. Jeg håper så inderlig på gode ord, støtte og oppmuntring, men så er jeg like inderlig klar over at jeg ikke vil få det. Igjen. 

De gangene jeg har motet meg opp til å ta opp vanskelige ting med dem, i håp om at det er sant det de hevder, at dersom jeg er åpen og ærlig om ting vil de være der for meg, så har jeg knukket sammen hjemme etterpå. Grått sårere enn jeg gjør noen gang ellers. Min mann må regelrett plukke sin generelt tøffe og sterke kone opp fra kjelleren hver gang jeg har prøvd å vende meg til dem. Være ærlig om vanskelige ting, som de altså kritiserer meg for å ikke dele med meg.

Det har vært noen slike omganger opp gjennom årene, og det gjør det også vanskelig for min mann å ha gode følelser for min familie. Det skjer ikke ofte, men han har gjennom årene opplevd noen slike situasjoner, og glad i meg som han er, og uforstående til at de kritiserer meg når jeg opplever utfordringer som han er, så har det også blitt en slags mur mellom dem. Han er sint på dem fordi hver gang jeg har det tøft, og det ikke er ofte men det vanlige at folk innimellom møter motgang og opplever at ting ikke gikk helt som ønsket og forventet, så gjør de situasjonen verre for meg. Enten ved å kritisere meg for situasjonen, eller ved å kritisere at jeg ikke delte situasjonen med dem, men at de først fikk vite om det i etterkant. 

Jeg kan ikke gjøre rett. Det er galt å dele ting, og galt å ikke gjøre det.

Så ja jeg er sår. Det har vært slik hele livet mitt, og jeg har mange ganger ønsket at de bare var dårlige mennesker, for da hadde jeg ikke vært så forbanna glad i dem at jeg stadig håper på at de en dag slutter med å kritisere.

Anonymkode: 5eb36...4c4

[liljene]

Takk for medfølelse  

Et ❤️ til deg og  

Det handler ofte om drømmen om at ting skal bli bra, og at denne gangen skal det bli fint. 
 

Jeg har i likhet med deg måttet bli tøff og sterk, selv om det har sin pris. I dag er jeg gift med en mann som hjelper meg til å takle konflikter på en mye bedre måte enn tidligere, selv om vi aldri kan få en god samtale innad i familien. I tillegg til at jeg leser meg opp om konfliktløsning og mediterer. 
 

Min familie tar vare på hverandre, der jeg har blitt der hissige utskuddet IG alt er min feil.

[AnonymBruker]

Jepp.. Jeg er utskuddet i min familie. Den som ikke lenger blir invitert til middag med storfamilien, eller er ønsket hjem til jul. Samtidig får jeg kjeft fordi jeg er lite hjemme. Jeg har valgt å ta avstand fra dem, og får kjeft for det. Jeg kan ikke vinne. Jeg har prøvd utallige ganger å ta det opp med dem, men da får jeg høre at jeg er så nærtagende. Det har blitt en allmenn sannhet at det er lov å snakke drit om meg, til meg. Det er lov å hakke på meg rett og slett. 
 

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg har jo venner og kollegaer som virker å trives i mitt selskap, jeg har en god jobb, et trivelig hjem, en bra mann og fine unger. Jeg har gått til psykolog lenge for disse tingene, og fått tilbakemelding på at heller ikke psykologen skjønner hvorfor jeg skal hakkes på. 
 

Kanskje er det jeg som er for nærtagende? Kanskje er det noe galt med meg? Kanskje er det noe galt med familien min? 
 

Jeg vet ikke. Men jeg velger å ha minst mulig med dem å gjøre, for å skåne meg selv og ungene så langt det lar seg gjøre. 

Anonymkode: daa88...f04

[AnonymBruker]

liljene skrev (7 timer siden):

Takk for medfølelse  

Et ❤️ til deg og  

Det handler ofte om drømmen om at ting skal bli bra, og at denne gangen skal det bli fint. 
 

Jeg har i likhet med deg måttet bli tøff og sterk, selv om det har sin pris. I dag er jeg gift med en mann som hjelper meg til å takle konflikter på en mye bedre måte enn tidligere, selv om vi aldri kan få en god samtale innad i familien. I tillegg til at jeg leser meg opp om konfliktløsning og mediterer. 
 

Min familie tar vare på hverandre, der jeg har blitt der hissige utskuddet IG alt er min feil.

Vanskelig dette her ja! 

Stort sett svelger jeg unna, igjen og igjen, tar et dypt pust når de begynner med å si ting på måter som får det til å høres ut som jeg er ubetenksom, uklokt, uoverveid i beslutninger, selv har satt meg i vanskelige situasjoner på grunn av at jeg er tankeløs ,har tatt meg vann over hodet og umulig kan lykkes i noe, og så videre. Prøver å tenke at de ikke mener det vondt, men bare er tankeløse, og egentlig er gode på bunnen. Innimellom får jeg likevel bare nok av det og eksploderer. Setter foten tydelig ned for slikt. Da er jeg for nærtagen, og urimelig. 😔

En som står meg nær, og også er nær nok mine foreldre til å få med seg hvordan de snakker til meg og om meg har flere ganger sagt rett ut at man skulle tro jeg var et dumt fehode slik mine foreldre snakker til meg og om meg. Hadde soset bort livet, vært svært umoden og ufornuftig, og aldri egentlig blitt voksen. Dette provoserer vedkommende veldig, fordi vedkommende vet at jeg tvert imot har vært svært ansvarsfull og fornuftig. Har stått på, og klart meg godt, til tross for at jeg ikke akkurat har fått mye støtte og oppmuntring fra nær familie gjennom diverse utfordringer i livet. Jeg måtte tidlig utvikle tykk hud, og styrke til å klare meg uten støtte. 

Det vil si, jeg har heldigvis nære venner som har gitt meg støtte og oppmuntring når livet innimellom har gitt meg utfordringer, og jeg har en mann som gjør det. Jeg har etterhvert så store barn at de også reagerer på besteforeldrenes fremstilling av meg, og som begynner å utvikle et tilsvarende sinne mot mine foreldre angående hvor urettferdig de er som det min mann føler på. Mine foreldre har dessverre ikke filter for hva de sier med barna tilstede, og derfor kan jeg ikke skjerme barna fra dette heller. De både hører urimelige fremstillinger, og ser hvordan de sårer meg, uansett hvor mye jeg prøver å la det prelle av. Er store nok til å skjønne hvor urimelig og urettferdig slikt er også. Slikt sårer ikke bare meg lenger, det sårer dem også. 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jepp.. Jeg er utskuddet i min familie. Den som ikke lenger blir invitert til middag med storfamilien, eller er ønsket hjem til jul. Samtidig får jeg kjeft fordi jeg er lite hjemme. Jeg har valgt å ta avstand fra dem, og får kjeft for det. Jeg kan ikke vinne. Jeg har prøvd utallige ganger å ta det opp med dem, men da får jeg høre at jeg er så nærtagende. Det har blitt en allmenn sannhet at det er lov å snakke drit om meg, til meg. Det er lov å hakke på meg rett og slett. 
 

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg har jo venner og kollegaer som virker å trives i mitt selskap, jeg har en god jobb, et trivelig hjem, en bra mann og fine unger. Jeg har gått til psykolog lenge for disse tingene, og fått tilbakemelding på at heller ikke psykologen skjønner hvorfor jeg skal hakkes på. 
 

Kanskje er det jeg som er for nærtagende? Kanskje er det noe galt med meg? Kanskje er det noe galt med familien min? 
 

Jeg vet ikke. Men jeg velger å ha minst mulig med dem å gjøre, for å skåne meg selv og ungene så langt det lar seg gjøre. 

Anonymkode: daa88...f04

Dette høres enda verre ut enn det jeg sliter med. For en vond situasjon!

Hvorfor... ja det må man virkelig lure på. Godt du har andre som setter pris på deg! Det er hva som har holdt meg oppe gjennom årene. Motvekten i at mange andre ikke deler mine foreldres holdninger til meg. Ja protesterer mot, og avfeier det som urimelige og urettferdig tull. Idioti. 

Faktisk er det slik at jeg ikke forteller mine venner alt, fordi det ville opprøre dem ytterligere, og gjøre at de ville anse mine foreldre som grusomme og svært idiotiske. Flere av mine venner har mistet foreldre de siste årene, og nylig ble derfor dette med arv derfor et tema i kretsen. Da tiet jeg fullstendig under samtalen, fordi jeg forventer at mine foreldre skriver testament, og avskriver meg med minstearv, til fordel for barnebarna. Ikke fordi jeg har så jeg klarer meg allerede, men fordi de ikke har tiltro til at jeg vil forvalte en arv klokt. 

Mine venner hadde blitt ekstremt sjokkerte om jeg delte noe slikt, for de beundrer meg for hvor klok og fornuftig jeg er angående penger. Vet så inderlig vel hvordan jeg har bygget meg opp fra ingenting til å ha større verdier enn de fleste av dem, helt på egenhånd. Vet så inderlig vel hvilket fokus jeg har hatt på å sikre både meg selv og mine barn økonomisk, og at jeg er alt annet enn ufornuftig angående penger. 

Likevel, slik er det. Jeg forventer at mine foreldre ikke har tillit til at jeg selv klarer å forvalte en arv etter dem så godt at de lar det bli opp til meg å forvalte det de etterlater seg. Jeg hadde ikke engang blitt veldig overrasket dersom de ga bort det meste før de går bort, for å forsikre seg om at verdier ikke går til den uvørne datteren de har. 

Den "uvørne" datteren som faktisk har vært så "ufornuftig " at hun har opparbeidet seg bedre kapital enn dem, om man ser bort fra hva de selv har arvet og fått rett i hendene. 

Ingen krise for meg økonomisk altså, bare en del av denne vonde urimeligheten jeg ikke klarer å bli kvitt. Jeg er uvøren, vanskelig og ufornuftig, uansett hva som motbeviser det. Slik har det vært alltid, og slik er det fremdeles. Det er nok ikke til å forvente at det endrer seg. 

 

Anonymkode: 5eb36...4c4

[AnonymBruker]

Kan du gi noen eksempler, TS? Jeg forstår ikke helt hvordan disse samtalene arter seg.

Anonymkode: d5279...be3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kan du gi noen eksempler, TS? Jeg forstår ikke helt hvordan disse samtalene arter seg.

Anonymkode: d5279...be3

De stiller seg kritiske til alle mine avgjørelser.

Eksempel. Mitt søsken og ektefelle kjøpte noe litt kostbart til huset. Responsen er at det var lurt, gir verdiøkning og flere positive anmerkninger. Jeg innrømmer da at jeg har slått til på tilsvarende, siden det fikk så positiv respons. Da var det kanskje håp om at jeg slapp kritikk, men nei, da ble det spørsmål om dette var gjennomtenkt av meg, om det er greit for naboer og om jeg virkelig tenker at vi skal sette det opp selv. Alt med skeptisk og kritisk mine der mitt søsken ble møtt med hvor lurt og bra dette var. Mitt søsken fikk ingen kritiske spørsmål. 

Inntekter er omtrent like i begge husstander, mellom meg og min mann har vi betydelig mer egenkapital enn mitt søsken og ektefelle, og vi har også betydelig mer erfaring med slike ting. 

Det finnes ikke logiske årsaker. 

Dette er kanskje eneste gangen jeg og mitt søsken har gjort samme kjøp, ikke helt tilfeldig for vi hadde diskutert det på forhånd, men det er generelt slik. Alt mitt søsken gjør er akseptert og bra, alt jeg/vi gjør stilles det kritiske spørsmål ved, som om det antas at jeg ikke har tenkt godt gjennom mine avgjørelser. 

Og nei det er ikke fordi jeg har en historie med å være idiotisk og ikke kunne styre økonomi. Jeg har alltid vært flink med penger, og har alltid tenkt godt gjennom økonomiske avgjørelser. 

Anonymkode: 5eb36...4c4

[liljene]

Jeg kjenner meg igjen i ts. 
 

I tillegg har jeg litt andre løsninger på helseutfordringer, mer utdanning og inntekt, samt hvordan jeg ser på livet. Alt dette blir åpenlyst eller skjult kritisert. Man blir så sliten av det. 
 

Jeg trodde mamma ble stolt av meg da jeg oppnådde en viss inntekt i året. Var jeg på besøk, handla jeg mat og ting til huset. De klarer ikke å se at min reaksjonsmåte er en direkte årsak til hvordan de behandler meg. Jeg vil, som ts, også bli rost og tatt vare på. Men det skjer jo aldri. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

De stiller seg kritiske til alle mine avgjørelser.

Eksempel. Mitt søsken og ektefelle kjøpte noe litt kostbart til huset. Responsen er at det var lurt, gir verdiøkning og flere positive anmerkninger. Jeg innrømmer da at jeg har slått til på tilsvarende, siden det fikk så positiv respons. Da var det kanskje håp om at jeg slapp kritikk, men nei, da ble det spørsmål om dette var gjennomtenkt av meg, om det er greit for naboer og om jeg virkelig tenker at vi skal sette det opp selv. Alt med skeptisk og kritisk mine der mitt søsken ble møtt med hvor lurt og bra dette var. Mitt søsken fikk ingen kritiske spørsmål. 

Inntekter er omtrent like i begge husstander, mellom meg og min mann har vi betydelig mer egenkapital enn mitt søsken og ektefelle, og vi har også betydelig mer erfaring med slike ting. 

Det finnes ikke logiske årsaker. 

Dette er kanskje eneste gangen jeg og mitt søsken har gjort samme kjøp, ikke helt tilfeldig for vi hadde diskutert det på forhånd, men det er generelt slik. Alt mitt søsken gjør er akseptert og bra, alt jeg/vi gjør stilles det kritiske spørsmål ved, som om det antas at jeg ikke har tenkt godt gjennom mine avgjørelser. 

Og nei det er ikke fordi jeg har en historie med å være idiotisk og ikke kunne styre økonomi. Jeg har alltid vært flink med penger, og har alltid tenkt godt gjennom økonomiske avgjørelser. 

Anonymkode: 5eb36...4c4

Her er det jo bare å slutte å fortelle om ting, eventuelt ta slike kommentarer med et skjevt smil og si: Jeg tror ikke jeg ba om deres synspunkt på dette? 

Anonymkode: d5279...be3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Her er det jo bare å slutte å fortelle om ting, eventuelt ta slike kommentarer med et skjevt smil og si: Jeg tror ikke jeg ba om deres synspunkt på dette? 

Anonymkode: d5279...be3

Jeg har forsøkt å ikke fortelle, og da får jeg kritikk for at jeg ikke deler ting. 

Det er begrenset hvor mange år man klarer å ta slikt med et skjevt smil. 

Anonymkode: 5eb36...4c4