Har du opplevd følelsebrudd ?

[Gjest Acer]

Til dere som har opplevd følelsebrudd i parforhold.  Hva var utslagsgivende for at følelsene mellom  etterhvert tok slutt mellom dere  ?   Bygde dere videre samlivet  på  en  moduskjensle av vennskap  av omsyn til barna. ?   Eller valgte dere etterhvert å avslutte forholdet, og lever idag som single ?

Endret 19. juni 2021 av Skybe

[Diezel]

Hva mener du med følelsesbrudd? At dere ikke føler kjærlighet/lidenskap til hverandre?

[Gjest Acer]

Diezel skrev (5 timer siden):

Hva mener du med følelsesbrudd? At dere ikke føler kjærlighet/lidenskap til hverandre?

👍

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke ordentlig hvorfor eksen mista følelser. Det var ikke gjensidig. Jeg både elska ham og ville ha barn med ham. Vi hadde ingen barn å ta hensyn til, og jeg ville uansett ikke bodd med et motvillig menneske. 

Ingen av oss er single, vi har nye kjærester. 

Anonymkode: e26de...e5d

[AnonymBruker]

Jeg har manglende følelser for mannen. Det har vært så mye opp gjennom som jeg trodde jeg kunne tilgi, men nå har jeg nærmest fått en allergisk reaksjon, kjenner på hele kroppen at jeg må bort. Men har tre små barn og er her fortsatt.

Anonymkode: 17d8d...374

[AnonymBruker]

Skybe skrev (13 timer siden):

Til dere som har opplevd følelsebrudd i parforhold.  Hva var utslagsgivende for at følelsene mellom etterhvert tok slutt mellom dere?

Jeg har opplevd dette to ganger.

Jeg har reflektert litt rundt hvorfor dette skjedde, og lest en del historier her inne, og for min del er jeg overbevist om at det er én ting som går igjen i alle tilfeller hvor noen mister følelser for en annen person.

Man starter ut som to personer med en forskjell i modenhet. Denne forskjellen behøver ikke være stor i det hele tatt, den kan være ørliten. Og det er helt naturlig med en liten forskjell. Men så går tiden, og så utvikler forholdet seg i én av to mulige retninger;

1. Den umodne lærer av den modne, og blir like moden og ansvarsbevisst - forholdet blomstrer.

2. Den umodne utnytter og gjemmer seg bak den andres modenhet, og tillater seg selv stadig mer; tar mindre og mindre ansvar, overlater mer og mer til den andre, svarer mer og mer frekt, osv., helt til den modne får nok - og mister følelsene.

Jeg har heldigvis ikke barn med noen av disse to. Er barna små er man jo nødt til å forholde seg til den andre. Innser man tidlig nok at dette handler om modenhet, så kan man kanskje stille noen krav og få ting til å fungere som en familie. Men jeg tror at i mange tilfeller så får man den andre så langt opp i halsen (ser at en har svart dette innen jeg rekker å poste) og da kan det være best for hele familien om foreldrene splitter opp - og den umodne får klare seg som best han/hun klarer. 

Anonymkode: c9c09...10a

[Gjest Acer]

Ja, mange opplever at følelsene overfor partneren glir over, og det ender med at  partneren blir mer  sett på som en venn eller en kjæreste.  Dette tror eg  m.a. skyldes at  ein over tid uvikler seg i forskjellig rettning,, og ein  glir ifra hverandre.   Vi omgjir oss idag i forskjellige miljøer, og kravmentaliteten har endret seg.    Kvinner er generelt sett mer opptatt av å få tilbakemeldinger,  oppmerksamhet, og føle seg verdisatt en menn.   Kvinner er tradisjonelt sett langt mer konfliktskye en menn.   

Arbeid -og ansvarsfordeling  i hjemmet synes å vera en følelsesladet konflikt, og igjennganger hos kvinner som velger å avslutte  parforhold.   Ulike holdninger til hvordan ein ønsker å organisere seg, og ha det rundt seg i kvardagen er  ofte  utslagsgivende for en konflikter.   Vi blir  alle påvirket av miljøet vi har rundt oss i kvardagen utan at vi er villig til å innrømme det.  Tilpassning til familie, venner, og livstil er ofte avgjørende for  trivselen.      

Sorg, og annen motgang i livet som ikkje er tilstrekkelig  igjennomarbeidet  kan  føre til stress, og  ubalanse / senskader, og varig endring i følelseslivet.   Vi har alle behov for å ha en skulder å lene oss til av og til, men her handler det om tillit, og empati. 

Foreldrene skal vera eit  forbilde for barna, og det er hos dem vi får de grunnleggende  holdninger /  vaner vi drar  med oss inn  i voksenalderen.   Mange opplever at ektefellen  ( dama) etterhvert blir en blåkopi av moren, og ektefellen ( mannen ) blir etterhvert en blåkopi av faren.  Barn som har opplevd omsorgsvikt i hjemmet kommer oftest dårlige ut følelsesmessig en barn som har fått støtte.og omsorg.       

 

Endret 20. juni 2021 av Skybe

[AnonymBruker]

Han har over lang tid prioritert karriere og hobbyer som krever tid, det er ikke plass til meg i kalenderen hans. Når han bevisst velger slik i mange år, skjer det noe med mine følelser og jeg ser på ham som en kollega omtrent. Vi drifter familien AS på en grei måte, og han er en fin pappa. Men kjærester er det lenge siden vi har vært. Jeg har satt meg selv en deadline ut neste år, er det ikke bedring da søker jeg om skilsmisse. Samlivsterapi siste halvåret har ikke gjort stort for oss egentlig, så skilsmisse er nok mest realistisk.

Anonymkode: 3df48...52f

[AnonymBruker]

Ingen følelser mellom oss lenger. Men to små barn, han får være i huset til barna er voksne, da kan han flytte. For meg er fasade viktig. Han har elskerinne som jeg vet om. Så lenge han blir her, er det ok. Mange år siden følelsene her var på plass. Jeg har også vert utro, ingen anger på det.

Anonymkode: 46d45...800