Er det urettferdig å be ham om å oppsøke hjelp?

[AnonymBruker]

Gjennom hele vårt 16 år lange forhold har han aldri vært fornøyd og er ofte nedstemt. Det fører til at han tar fryktelig lite initiativ (og er negativ til mine initiativ) så vi gjør veldig lite sammen, med barna osv. Han har sagt at han ofte føler de tre barna våre er en hindring for ham i livet, men han er veldig glad i dem (selv om han ofte er sint..)

jeg klarer ikke å være terapauten hans, har i grunnen blitt så nedstemt etter så mange år at jeg er lei hele ekteskapet. Jeg klarer ikke lengre å daglig høre på hva som er galt, enten det er jobben hans, hva som er galt med barna (har et barn som er overvektig - det gjør ham veldig deprimert). Klarer heller ikke å legge planer for familien (det er så innmari vanskelig å få noe gjennomført).

jeg har sagt til ham at jeg rett og slett ikke klarer å høre på alt som er galt hele tiden og bedt ham om å snakke med en terapaut, han er jo ganske skuffa for at han ikke får lufte tanker med meg - jeg har jo i åresvis vært der for han, men jeg orker ikke mer. Er det urettferdig?

Anonymkode: e9442...944

[AnonymBruker]

Det er ikke urettferdig, men når han gjennom 16 år har vært vant til å bruke deg som søppelbøtte blir det en stor omveltning for ham når han nå må ta ansvar for sine egne følelser. Antagelig misforstår han årsaken til endringen, og tror det handler om at du ikke lenger er glad i ham. Så hvis jeg var deg ville jeg tatt enda en samtale med ham om årsaken til at du ikke lenger orker å bli brukt som søppelbøtte for hans følelser, men at du fremdeles er glad i ham og ønsker å fortsette parforholdet.

Hvis han fremdeles er i dårlig humør etter at du har betrygget ham, kan det hende du bør forsøke å legge frem forslaget om terapi med begrunnelse i at han ikke har det så bra med seg selv og at han ikke er en så god far som han kunne vært. Tenker særlig på dette du skriver om at han er mye sint og nedstemt, slikt går utover alle i familien og påvirker barna deres i større grad enn dere kanskje tror.

 

Til slutt har jeg lyst til å gi deg et råd om å slutte å ta altfor mye hensyn til ham. Det kan nok virke som et rart råd, men faktisk er det sånn at jo mer du tilrettelegger, er forståelsesfull og syr puter under armene hans, jo mindre motivasjon får han til å endre seg. Du gjør det altfor behagelig for ham å fortsette sin ansvarsløse og umodne oppførsel, så da er det ingen grunn for at han skal gidde å ta tak i problemene sine. 
Men hvis du er tydelig på at du og barna ikke lenger kommer til å ta hensyn til hans dårlige oppførsel, og at det hans ansvar å skaffe seg nødvendig hjelp (psykolog). At du og barna drar på utflukter og har det gøy sammen, dere lar dere ikke lenger dra ned i gjørma sammen med ham. Da blir han etterhvert nødt til å ta tak i seg selv og gjøre endringer. Hvis du og barna drar på skogstur i morgen og kommer hjem med glade og fornøyde og snakker om de fine minnene dere har skapt sammen, så vil det oppleves så smertefullt for mannen din at han forhåpentlig iverksetter de nødvendige tiltak raskt.
Og hvis han ikke velger å ta tak i seg selv, men heller velger å gjøre livet enda surere for barna og deg, ja, da er det bare én ting å gjøre: skilsmisse. Slik jeg forstår deg er det uansett det du egentlig ønsker nå, så sånn sett har du ingenting å tape, men mye å vinne. Lykke til på reisen.

Anonymkode: 9dc02...ba9

[AnonymBruker]

Takk 😌

Anonymkode: e9442...944