Til alle dere alenemødre/ fedre, som står i det hver dag. Mens barna skryter samvørforelderen, som ser dem 0-4 netter i måneden, opp i skyen

[AnonymBruker]

Jeg har alltid jobbet for at sønnen min skulle ha et godt forhold til faren, ofte mer enn faren selv. La stoltheten min i å aldri si et vondt ord om far, selv om han avlyste samvær og kunne være veldig ekkel mot meg. En gang gikk det 6 mnd uten at han ringte eller tok annen kontakt med gutten.

Sønnen vår gikk i mange år og snakket om at faren var så snill, for der fikk han spille så mye han ville. Satt inne, spilte og spiste mye ræl. Av og til holdt det hardt å ikke komme med en kommentar, men jeg klarte å holde meg god nok til å ikke snakke ned faren.

Nå er plutselig gutten 18 år, og har ikke planer om å besøke faren i sommer. Han vil besøke besteforeldre og annen familie en langhelg, og vil da møte far, men vil ikke bo hos faren. Og jeg synes det er helt greit. Flott at den unge mannen setter grenser. Flott at han vil ta vare på familieforbindelser, men at han setter grenser i forhold til en far som alltid tenker først på seg selv. Eksen er både irritert og fornærmet, hadde planlagt at de skulle på ordentlig bilferie nå som gutten var blitt stor og fikk bil. Men klarer ikke å forstå at dette ikke er førsteprioritet hos en ung mann.

Så ikke gi opp. Til slutt innser barna hvem som er der for dem, men da er det faktisk litt trist å se dem frigjøre seg helt fra faren.

Anonymkode: c25fa...b2b

[AnonymBruker]

Når man er 7 år og pappa er den store helten som lar dem leve som villmenn ei helg i måneden, så er han Helten med stor H. 

Når man er 18 år og har et litt lengre tidsperspektiv å se tilbake på, og litt mer kritisk sans, så skjønner man hvem som egentlig har vært der for dem. 

Det er ufattelig tungt når barnet fremdeles forguder faren for den lille innsatsen. Men du har helt rett! Gi dem litt tid til å sette ting i perspektiv, så ser de hva som er hva, og velger selv hvem de ønsker å tilbringe tid med.

Anonymkode: 7d2a0...6bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg har alltid jobbet for at sønnen min skulle ha et godt forhold til faren, ofte mer enn faren selv. La stoltheten min i å aldri si et vondt ord om far, selv om han avlyste samvær og kunne være veldig ekkel mot meg. En gang gikk det 6 mnd uten at han ringte eller tok annen kontakt med gutten.

Sønnen vår gikk i mange år og snakket om at faren var så snill, for der fikk han spille så mye han ville. Satt inne, spilte og spiste mye ræl. Av og til holdt det hardt å ikke komme med en kommentar, men jeg klarte å holde meg god nok til å ikke snakke ned faren.

Nå er plutselig gutten 18 år, og har ikke planer om å besøke faren i sommer. Han vil besøke besteforeldre og annen familie en langhelg, og vil da møte far, men vil ikke bo hos faren. Og jeg synes det er helt greit. Flott at den unge mannen setter grenser. Flott at han vil ta vare på familieforbindelser, men at han setter grenser i forhold til en far som alltid tenker først på seg selv. Eksen er både irritert og fornærmet, hadde planlagt at de skulle på ordentlig bilferie nå som gutten var blitt stor og fikk bil. Men klarer ikke å forstå at dette ikke er førsteprioritet hos en ung mann.

Så ikke gi opp. Til slutt innser barna hvem som er der for dem, men da er det faktisk litt trist å se dem frigjøre seg helt fra faren.

Anonymkode: c25fa...b2b

Du har vært ei super mamma, og det vil gutten takke deg for som voksen. At du ikke har farger faren negativt, men at han selv har fått gjort seg opp egne meninger. 
En er ikke far når gutten har blitt så stor at det blir «kompis» han har selv sørget for å miste det viktige båndet. Synd for far og sønn, men det er du som er tryggheten hans 

Anonymkode: 7fe4d...495

[AnonymBruker]

Dette var et nødvendig innlegg å lese for meg nå ❤️ Takk! 

Anonymkode: df522...771

[AnonymBruker]

Har lignende historie som deg, har 2 barn med denne mannen, og her og kunne det gå 6 mnd uten at vi fikk tak i han. Og han har sviktet barna så mange ganger, avtalt samvær med de, og avlyst rett før mange ganger. Her er det eldste som har faren sin som helt, og samme hva han sier, så er det rett. Og hun har faktisk blitt 20 år nå, og det er fortsatt pappa som er helten. Men hun gir jo meg mye ros for alt jeg har gjort for henne, og hun er jo klar over at jeg har jo gjort mye mer, enn hennes far. Yngste barnet er glad i sin far, men roser han ikke opp i skyene. Vil aldri være hos far mer enn 2 overnattinger, og ikke for ofte. Men her så er far dårlig på å se yngste, og kommunisere med han. Mens far og eldste har mye mer felles, og det går lettere for han.

Så jeg ser jo dessverre for meg, da begge blir godt voksne, så vil eldste ha et veldig godt forhold til sin far, og yngste et dårlig forhold til sin far.

Anonymkode: b6ce5...39d

[AnonymBruker]

Fint innlegg. Litt på siden, men dette kan være greit å tenke på når det gjelder svigermødre man har et anstrengt forhold til også. Jeg vokste opp med "verdens beste" bestemor og har mange gode minner om henne. I voksen alder fikk jeg vite at hun og mamma hadde en del konflikter, men det lot de aldri meg merke noe til. Jeg fikk lov til å ha det gode forholdet til bestemor og tro at hun bare var snill og god mot alle. I dag er jeg veldig takknemlig overfor mamma for dette og vet at det må ha kostet en del. ❤️

Anonymkode: eaedc...24e

[Gnå]

Dette fikk meg til å tenke på diktet «De usynlige» av Trude Lorentzen. 

Vi er farten bak huska. Vi er heiaropet i skisporet. Vi er lekekameraten som aldri vil være fus og som ikke klyper. 
Vi er matpakka, navnelappen i nakken og et ekstra skift i sekken. 
Vi er plasteret på kneet, den våte kluten på panna, bøtta ved senga. Vi er fingrene som fjerner snørra når det ikke finnes papir. 
Vi er pusten som blåser på middagen. Vi er hånda som tenner lysene på kaka. 
Vi er stemmen som hvisker i øret om natta: Alt er bra, lille venn, det var bare en drøm. 
Vi er pappaene og mammaene. Bakkemannskapet. Sjauerne. Statistene. 
Vi som gjør den aller viktigste jobben når vi ikke merkes. Når ting bare ordner seg. 
Eller vi merkes, iblant til irritasjon, for hva er egentlig vitsen med ull? 
Vi er stillongs og refleks og sykkelhjelm. 
Vi er sinksalve i rumpa, tran i skjea og lusekam i håret. Vi er nei, nei og nei. Men så er vi plutselig ja likevel, når prinsippene ryker. 
Vi kan trylle. Vi er tikroningen i vannglasset der det lå ei melketann i går kveld. 
Vi er 24 påfunn i julekalenderen, «ho ho»-et bak vattskjegget, mandelen i grøten. 
Vi er seks fulle bæreposer fra Kiwi som forvandles til julemiddag og blafrende stearinlys på bordet. Vi er henrykkelsen over dorullnisser og tegninger på kjøleskapsdøra.
Vi er tårene på kinnet når vis mann nummer tre står på scenen i gymsalen, med myrra av filt i hendene, men uten replikk.
Vi er heisen i akebakken. Vi er sjokoladekake i langpanne og loppemarked for skolekorpset.
Og vi prøver å følge med.
Vi er koret i forsetet når bilstereoen er ødelagt og baksetet synger Justin Bieber.
Vi er venneforespørslene på Facebook som blir hengende i lufta uten svar.
Vi er pinlige bekjentskaper i feil klær som helst bør gå fem skritt unna på gata.
Vi er ørene som ligger på puta om natta og lytter etter kneppet i inngangsdøra. 
Vi er nesa som lukter på pusten, rynkede bryn, en viftende pekefinger. 
Vi er førstehjelpsskrinet som lapper sammen knuste hjerter.
Vi er skurefilla som fjerner taggen, alvorsordene på bakrommet på Rimi, vi er tjue kroner for den sjokoladen, løftene til butikksjefen om at det aldri skal skje igjen.
Vi er oppklaring av uheldige misforståelser for politiet også, hvis det skulle bli nødvendig, skjelvende stemmer, varme kinn.
Men så, en dag, begynner ting å ordne seg uten hjelp. Det er den dagen de usynlige må nedbemannes. 
Jeg gruer meg allerede. Hvem skal vi da være?

 

[AnonymBruker]

Gnå skrev (13 minutter siden):

Dette fikk meg til å tenke på diktet «De usynlige» av Trude Lorentzen. 

Vi er farten bak huska. Vi er heiaropet i skisporet. Vi er lekekameraten som aldri vil være fus og som ikke klyper. 
Vi er matpakka, navnelappen i nakken og et ekstra skift i sekken. 
Vi er plasteret på kneet, den våte kluten på panna, bøtta ved senga. Vi er fingrene som fjerner snørra når det ikke finnes papir. 
Vi er pusten som blåser på middagen. Vi er hånda som tenner lysene på kaka. 
Vi er stemmen som hvisker i øret om natta: Alt er bra, lille venn, det var bare en drøm. 
Vi er pappaene og mammaene. Bakkemannskapet. Sjauerne. Statistene. 
Vi som gjør den aller viktigste jobben når vi ikke merkes. Når ting bare ordner seg. 
Eller vi merkes, iblant til irritasjon, for hva er egentlig vitsen med ull? 
Vi er stillongs og refleks og sykkelhjelm. 
Vi er sinksalve i rumpa, tran i skjea og lusekam i håret. Vi er nei, nei og nei. Men så er vi plutselig ja likevel, når prinsippene ryker. 
Vi kan trylle. Vi er tikroningen i vannglasset der det lå ei melketann i går kveld. 
Vi er 24 påfunn i julekalenderen, «ho ho»-et bak vattskjegget, mandelen i grøten. 
Vi er seks fulle bæreposer fra Kiwi som forvandles til julemiddag og blafrende stearinlys på bordet. Vi er henrykkelsen over dorullnisser og tegninger på kjøleskapsdøra.
Vi er tårene på kinnet når vis mann nummer tre står på scenen i gymsalen, med myrra av filt i hendene, men uten replikk.
Vi er heisen i akebakken. Vi er sjokoladekake i langpanne og loppemarked for skolekorpset.
Og vi prøver å følge med.
Vi er koret i forsetet når bilstereoen er ødelagt og baksetet synger Justin Bieber.
Vi er venneforespørslene på Facebook som blir hengende i lufta uten svar.
Vi er pinlige bekjentskaper i feil klær som helst bør gå fem skritt unna på gata.
Vi er ørene som ligger på puta om natta og lytter etter kneppet i inngangsdøra. 
Vi er nesa som lukter på pusten, rynkede bryn, en viftende pekefinger. 
Vi er førstehjelpsskrinet som lapper sammen knuste hjerter.
Vi er skurefilla som fjerner taggen, alvorsordene på bakrommet på Rimi, vi er tjue kroner for den sjokoladen, løftene til butikksjefen om at det aldri skal skje igjen.
Vi er oppklaring av uheldige misforståelser for politiet også, hvis det skulle bli nødvendig, skjelvende stemmer, varme kinn.
Men så, en dag, begynner ting å ordne seg uten hjelp. Det er den dagen de usynlige må nedbemannes. 
Jeg gruer meg allerede. Hvem skal vi da være?

 

💕

Anonymkode: 072c7...83c

[AnonymBruker]

Gnå skrev (12 minutter siden):

Dette fikk meg til å tenke på diktet «De usynlige» av Trude Lorentzen. 

Vi er farten bak huska. Vi er heiaropet i skisporet. Vi er lekekameraten som aldri vil være fus og som ikke klyper. 
Vi er matpakka, navnelappen i nakken og et ekstra skift i sekken. 
Vi er plasteret på kneet, den våte kluten på panna, bøtta ved senga. Vi er fingrene som fjerner snørra når det ikke finnes papir. 
Vi er pusten som blåser på middagen. Vi er hånda som tenner lysene på kaka. 
Vi er stemmen som hvisker i øret om natta: Alt er bra, lille venn, det var bare en drøm. 
Vi er pappaene og mammaene. Bakkemannskapet. Sjauerne. Statistene. 
Vi som gjør den aller viktigste jobben når vi ikke merkes. Når ting bare ordner seg. 
Eller vi merkes, iblant til irritasjon, for hva er egentlig vitsen med ull? 
Vi er stillongs og refleks og sykkelhjelm. 
Vi er sinksalve i rumpa, tran i skjea og lusekam i håret. Vi er nei, nei og nei. Men så er vi plutselig ja likevel, når prinsippene ryker. 
Vi kan trylle. Vi er tikroningen i vannglasset der det lå ei melketann i går kveld. 
Vi er 24 påfunn i julekalenderen, «ho ho»-et bak vattskjegget, mandelen i grøten. 
Vi er seks fulle bæreposer fra Kiwi som forvandles til julemiddag og blafrende stearinlys på bordet. Vi er henrykkelsen over dorullnisser og tegninger på kjøleskapsdøra.
Vi er tårene på kinnet når vis mann nummer tre står på scenen i gymsalen, med myrra av filt i hendene, men uten replikk.
Vi er heisen i akebakken. Vi er sjokoladekake i langpanne og loppemarked for skolekorpset.
Og vi prøver å følge med.
Vi er koret i forsetet når bilstereoen er ødelagt og baksetet synger Justin Bieber.
Vi er venneforespørslene på Facebook som blir hengende i lufta uten svar.
Vi er pinlige bekjentskaper i feil klær som helst bør gå fem skritt unna på gata.
Vi er ørene som ligger på puta om natta og lytter etter kneppet i inngangsdøra. 
Vi er nesa som lukter på pusten, rynkede bryn, en viftende pekefinger. 
Vi er førstehjelpsskrinet som lapper sammen knuste hjerter.
Vi er skurefilla som fjerner taggen, alvorsordene på bakrommet på Rimi, vi er tjue kroner for den sjokoladen, løftene til butikksjefen om at det aldri skal skje igjen.
Vi er oppklaring av uheldige misforståelser for politiet også, hvis det skulle bli nødvendig, skjelvende stemmer, varme kinn.
Men så, en dag, begynner ting å ordne seg uten hjelp. Det er den dagen de usynlige må nedbemannes. 
Jeg gruer meg allerede. Hvem skal vi da være?

 

Nydelig! Jeg hadde alltid panikk for at mine skulle bli store. Men så føles det litt godt den dagen også, når du ser de lander med beina ned. Begynner å ta egne valg. Og så ser du plutselig at alle de små byggesteinene du la ned for å bygge et robust og empati menneske begynner å slå inn av seg selv.

Ts

Anonymkode: c25fa...b2b

[AnonymBruker]

Jeg hadde en lignende situasjon med min datter som alltid har vært en pappa jente. Hjemme hos meg var det mye hverdag og rutiner, hos han var det bare gøy og moro. Han hadde bedre økonomi enn meg, og tok henne med på dyre ferier osv.. Jeg kjente på en sorg og en urettferdighet over dette i mange år. Men i dag når hun er blitt eldre, er det meg hun kommer til. Det er hos meg tryggheten og stabiliteten ligger, og det setter hun stor pris på i dag. ❤️ 

Anonymkode: 18a42...291

[AnonymBruker]

Mine forgudet også sin far da de var yngre selv om han flyttet fra de og til et annet land. Han var tivolipappa deluxe. Ingen regler, masse godteri og junk og spilling og skjerm. Han lot de kjøre bil på fanget, sitte på taket på bilen, skyte med våpen og mye ulovlige greier har jeg fått vite i ettertid. Det var mye de måtte holde hemmelig for meg.

De ble lovet hest, sydenturer, valp, katt, og alt mulig av gull og grønne skoger som han ikke innfridde. 

Han satte barna opp i mot meg og ville ha dem til å flytte til ham. Heldigvis kunne jeg med loven i hånd si nei siden det var ut av landet. 

Han hadde aldri greid å passe på at de gikk på skole da han ser på skole som noe tull. Så å flytte til han var for meg uaktuelt, da det ville ødelagt for dem mtp skolegang og utdanning 

Anonymkode: 9e1f1...50f

[AnonymBruker]

Glemte å legge til at alle innser nå hvem pappa er og gidder ikke dra på samvær mer.

Anonymkode: 9e1f1...50f

[AnonymBruker]

Vi hadde det omvendt. Mor hadde hovedomsorgen, far kjempet med nebb og klør for at ungene skulle ha en god oppvekst, men fedre stod ikke sterkt i rettsvesenet på den tida og mødre kan lyve. Mor snakket, og snakker, dritt om ham og oss fremdeles etter over 20 år. Men ungene skjønte tegninga da de kom i slutten av tenåra og det er alltid oss de søker råd hos, oss de velger å være hos. Mor har blitt en byrde for dem. 

Vi har kjørt og hentet flyttelass til studiestedene, øvelseskjørt og sørget for at de fikk lappen. Vi har tørket tårer og gitt dem all støtte vi har kunnet. Det gjorde at det ikke var vi som kunne ta dem med på ferier, ha digert hus og gi dyre gaver. Men vi har laget tradisjoner, lært dem hva rammer og hensyn er, empati og omsorg.

Det lønner seg å være den som holder ut og ter seg som den voksne og trygge forelderen man bør være. 

Anonymkode: c5ee2...28e

[AnonymBruker]

Jeg står i det nå. Far er en ansvarsløs tivolipappa med liten omsorgsevne. Storebror på 11 vil knapt ha noe med far å gjøre, mens lillebror på 7 synes det er stas med voldsfilmer, ubegrenset skjermtid, potetgull og utstyr til middag, null lekser og rutiner.

Anonymkode: 8112c...bdf

[AnonymBruker]

Jeg merker det allerede. Min er bare 2 år, og pappa er helten på alle måter. Han har traktor, gutten får godteri og alt er stas. Men jeg merker etter samvær at ungen er utrolig knekete, kosete, grinete. Vil bare sitte i fanget, samsove osv. Jeg tolker dette som at barnet savner meg og trenger «mamma-påfyll» selv om det kan se ut som «sur på mamma-trass». Når far kommer å henter er det bare smil, latter og herjing. Jeg kunne jo blitt misunnelig, men jeg velger å tolke det at han gråter og klenger i fanget når han kommer hjem - som at vi har en dypere tilknytning og at han har savnet meg  

Anonymkode: e92a4...a76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Fint innlegg. Litt på siden, men dette kan være greit å tenke på når det gjelder svigermødre man har et anstrengt forhold til også. Jeg vokste opp med "verdens beste" bestemor og har mange gode minner om henne. I voksen alder fikk jeg vite at hun og mamma hadde en del konflikter, men det lot de aldri meg merke noe til. Jeg fikk lov til å ha det gode forholdet til bestemor og tro at hun bare var snill og god mot alle. I dag er jeg veldig takknemlig overfor mamma for dette og vet at det må ha kostet en del. ❤️

Anonymkode: eaedc...24e

Her har jeg og hatt en grusom svigermor, som jobbet hardt for at jeg og sønnen hennes skulle gå fra hverande. Og vi gikk jo fra hverandre. Men hun har alltid behandlet barnebarna sine bra, så jeg har aldri sagt noe negativt om de til barna, og alltid oppmuntret til kontakt mellom de. De bodde noen år i utlandet og, da reiste jeg ned med barna hvert eneste år. Men da behandlet hun meg mye bedre og. For far reiste jo aldri til de, så eneste måten hun fikk se barnebarna var gjennom meg. Tror hun og da fikk et annet syn på meg, da jeg gjorde alt jeg kunne for at de skulle ha kontakt. Selv om hun tidligere hadde behandlet meg dårlig. Så i dag har vi et mye bedre forhold.

Anonymkode: b6ce5...39d