Hvorfor kan et forhold snu fra sommerfugler og forelskelse, til et kjempehat?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid forundret meg litt over dette med relativt langvarige forhold som tar slutt, der partene ofte ender opp med å hate hverandre over alt på jord, og nærmest går inn for å sabotere absolutt alt de kan for motparten. Absolutt alle anledninger der det er mulig, så gjelder det å gjøre det så vanskelig som mulig for motparten. Det være seg eiendeler som skal deles, hvem som skal ha barna til høytider, eller alle andre praktiske småting.

Jeg ser det skje med flere forhold. Har en tante som er i den situasjonen, og et vennepar som har brutt opp.

Det trenger heller ikke være et forhold med en turbulent historie som tilslutt ender i en grand finale av en krangel der ting kastes vegg imellom. Men det kan være helt vanlige forhold der flammen bare har brent ut og endt med "we need to talk".

Så hvordan kan ting snu sånn fra himmel til helvete?

Anonymkode: d3191...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har alltid forundret meg litt over dette med relativt langvarige forhold som tar slutt, der partene ofte ender opp med å hate hverandre over alt på jord, og nærmest går inn for å sabotere absolutt alt de kan for motparten. Absolutt alle anledninger der det er mulig, så gjelder det å gjøre det så vanskelig som mulig for motparten. Det være seg eiendeler som skal deles, hvem som skal ha barna til høytider, eller alle andre praktiske småting.

Jeg ser det skje med flere forhold. Har en tante som er i den situasjonen, og et vennepar som har brutt opp.

Det trenger heller ikke være et forhold med en turbulent historie som tilslutt ender i en grand finale av en krangel der ting kastes vegg imellom. Men det kan være helt vanlige forhold der flammen bare har brent ut og endt med "we need to talk".

Så hvordan kan ting snu sånn fra himmel til helvete?

Anonymkode: d3191...39d

Opplagrede følelser som kommer til overflaten? Ting som skulle vært tatt opp for mange år siden? 

Anonymkode: c2cef...045

[AnonymBruker]

Noen er ikke flinke til å regulere vanskelige følelser, og det er lettere å være sint? 

Anonymkode: f4f1b...0d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så hvordan kan ting snu sånn fra himmel til helvete?

Anonymkode: d3191...39d

Jeg har aldri opplevd dette selv eller kjenner noen som har opplevd det, men har hørt historier.

Jeg tror at i alle disse tilfellene så handler det om avhengighetsforhold, litt som å ta sigarettene eller alkoholen fra folk.

De er rolige så lenge de har tilførselen i orden, men når den strupes så blir de desperate. 

Anonymkode: 821e5...3db

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har alltid forundret meg litt over dette med relativt langvarige forhold som tar slutt, der partene ofte ender opp med å hate hverandre over alt på jord, og nærmest går inn for å sabotere absolutt alt de kan for motparten. Absolutt alle anledninger der det er mulig, så gjelder det å gjøre det så vanskelig som mulig for motparten. Det være seg eiendeler som skal deles, hvem som skal ha barna til høytider, eller alle andre praktiske småting.

Jeg ser det skje med flere forhold. Har en tante som er i den situasjonen, og et vennepar som har brutt opp.

Det trenger heller ikke være et forhold med en turbulent historie som tilslutt ender i en grand finale av en krangel der ting kastes vegg imellom. Men det kan være helt vanlige forhold der flammen bare har brent ut og endt med "we need to talk".

Så hvordan kan ting snu sånn fra himmel til helvete?

Anonymkode: d3191...39d

Oftest fordi begge parter egentlig er såret over den andres oppførsel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Noen er ikke flinke til å regulere vanskelige følelser, og det er lettere å være sint? 

Anonymkode: f4f1b...0d7

Jo, men hvorfor har de sååå vanskelige følelser knyttet til et tilsynelatende nødvendig brudd, i første omgang? 

Anonymkode: 821e5...3db

[AnonymBruker]

For min del gikk det fra inderlig forelskelse etter over 20 år sammen til frustrasjon da partner flyttet fra meg. Jeg levde lenge i håpet om at det ville ordne seg, men fant ut etter 5 dager at partner allerede hadde ny samboer.

Flere vinde ting som skjedde i de kommende mnd og år endret hele min oppfatning av personen og nå idag forakter jeg den personen. Den personen er mer verdt enn ei kuruke.

Heldigvis er jeg ikke alene om å ha endret syn på denne personen. 

Anonymkode: ad521...bba

[AnonymBruker]

For min del var jeg sammen med en som alltid skulle ha viljen sin, kjeftet for den minste ting, og skadet meg noen ganger. Når vi forsøkte å skape en fremtid sammen likevel, og han bare stakk etter å ha tvingt igjennom så mye, begynte jeg å hate han for alt jeg innerst inne var sint for. Jeg aksepterte det for å gjøre forholdet bedre, for å få den fremtiden vi ønsket, men når forholdet sluttet, og all aksepten ble meningsløs, gjorde alle disse tingene at jeg begynte å hate han. 

Anonymkode: 9d525...749

[AnonymBruker]

Det handler nok om mye vonde følelser og kanskje man har blitt dårlig behandlet av vedkommende? 

Dersom partner viser seg å være en annen enn man trudde. Ved f.eks utroskap over tid og lignende er det ikke så vanskelig å forestille seg at man ender opp med å forakte vedkommende. 

Anonymkode: c54a7...9be

[AnonymBruker]

Personlighets forstyrrelser eller smålighet? Er jo noe i veien når man reagerer så sterkt og destruktivt...

Anonymkode: f4f1b...0d7

[nt77]

Hat er  ikke det motsatte av kjærlighet, likegyldighet er det. Kjærlighet kan endre swg til hat noen ganger når for eksampel en person blir mishandlet eller det er en stor forskjell i følelsene. Det er kjempevanskelig å være fortsett forelsket i en som elsker deg ikke lenger.

[AnonymBruker]

nt77 skrev (16 minutter siden):

Det er kjempevanskelig å være fortsett forelsket i en som elsker deg ikke lenger.

Jeg forstår ikke hvordan det er mulig en gang.

Hadde noen ikke elsket meg, så hadde mine følelser forduftet fortere enn svint. 

Anonymkode: 821e5...3db

[nt77]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg forstår ikke hvordan det er mulig en gang.

Hadde noen ikke elsket meg, så hadde mine følelser forduftet fortere enn svint. 

Anonymkode: 821e5...3db

Skulle ønske jeg forstått det selv! Han dumpet meg nesten 2 måneder siden med "jeg elsker deg ikke", og jeg er fortsett forelsket i ham. Men noen ganger, som når jeg får en epost av ham hvilket viser tydelig hvor lite han bryr seg om meg, ja, jeg hater ham litt. Forhåpventligvis bare en kortvarig ting som går over snart... jeg har lest mye på nettet som viser at er ikke alene i disse slags følelser...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har alltid forundret meg litt over dette med relativt langvarige forhold som tar slutt, der partene ofte ender opp med å hate hverandre over alt på jord, og nærmest går inn for å sabotere absolutt alt de kan for motparten. Absolutt alle anledninger der det er mulig, så gjelder det å gjøre det så vanskelig som mulig for motparten. Det være seg eiendeler som skal deles, hvem som skal ha barna til høytider, eller alle andre praktiske småting.

Jeg ser det skje med flere forhold. Har en tante som er i den situasjonen, og et vennepar som har brutt opp.

Det trenger heller ikke være et forhold med en turbulent historie som tilslutt ender i en grand finale av en krangel der ting kastes vegg imellom. Men det kan være helt vanlige forhold der flammen bare har brent ut og endt med "we need to talk".

Så hvordan kan ting snu sånn fra himmel til helvete?

Anonymkode: d3191...39d

I begeistring og forelskelse blottstiller man seg fullstendig. Legger hodet over togskinnen for å vise den andre personen all tilliten man gir den. Allikevel velger den andre, etter en tid,  bevisst å kjøre toget i full fart over en. 

Man kunne selv ha gjort det samme mange ganger, men man trodde at det man hadde sammen var spesielt. At det var verdt alle forsakelsene.

Og så føler man seg kjørt over og spytta på. Og så begynner tanker om hevn/ rettferdighet å melde seg.

Jeg har kjent på dette, men heldigvis ikke med personen jeg fikk barn med.

Anonymkode: 326f8...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

I begeistring og forelskelse blottstiller man seg fullstendig. Legger hodet over togskinnen for å vise den andre personen all tilliten man gir den. Allikevel velger den andre, etter en tid,  bevisst å kjøre toget i full fart over en. 

Eh...oppfører man seg slik du beskriver, så inviterer man jo til overkjørsel.

Man har selv ansvar for å ikke miste seg selv bare fordi man møter en annen!

Anonymkode: 821e5...3db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår ikke hvordan det er mulig en gang.

Hadde noen ikke elsket meg, så hadde mine følelser forduftet fortere enn svint. 

Anonymkode: 821e5...3db

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Eh...oppfører man seg slik du beskriver, så inviterer man jo til overkjørsel.

Man har selv ansvar for å ikke miste seg selv bare fordi man møter en annen!

Anonymkode: 821e5...3db

Ok, så du har aldri vært skikkelig forelsket og hatt behov for å knytte deg til noen på den måten. Fair enough.

Anonymkode: 326f8...e6c

[nt77]

38 minutter siden, AnonymBruker said:

Eh...oppfører man seg slik du beskriver, så inviterer man jo til overkjørsel.

Man har selv ansvar for å ikke miste seg selv bare fordi man møter en annen!

Anonymkode: 821e5...3db

Det er en stor forskjell mellom å åpne seg selv til kjærlighet og stole helt i en annen, og å miste seg selv. Det er en styrke å tillate seg selv å være sårbar. Det betyr ikke at man beholder ikke egne tanker og meninger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ok, så du har aldri vært skikkelig forelsket og hatt behov for å knytte deg til noen på den måten. Fair enough.

Anonymkode: 326f8...e6c

Jo, da jeg var barn hadde jeg jo dette behovet som alle andre barn. Ubetinget kjærlighet fra foreldre.

Men uavhengig av om man får dekket dette behovet som barn eller ei, så kan man jo ikke rette slike behov mot andre mennesker, når man bygger en relasjon i voksen alder.

Er man voksen så må man oppføre seg.

Ingen kjæreste skal måtte fylle rollen som våre foreldre burde ha tatt.

Så dette handler ikke kun om hva slags behov man har, det handler om at man ikke kan kreve å få dekket alle mulige behov hos hvem som helst.

Anonymkode: 821e5...3db

[AnonymBruker]

nt77 skrev (8 timer siden):

Det er en stor forskjell mellom å åpne seg selv til kjærlighet og stole helt i en annen, og å miste seg selv. Det er en styrke å tillate seg selv å være sårbar. Det betyr ikke at man beholder ikke egne tanker og meninger.

Enig i prinsippene, men jeg har mine tvil om at alle er like gode på utførelsen.

Hvis man stadig åpner for mye og for raskt, eller man krever å være den eneste i forholdet som er sårbar, og på denne måten skyver mennesker fra seg, så ser jeg ikke helt at det er en styrke.

Det som ble beskrevet, og som jeg svarte på, fikk i alle fall meg til å steile. Har vært borti et slikt forhold en gang, hvor et menneske gjorde seg altfor sårbar og avhengig, og det var på ingen måte et sunt forhold. 

Anonymkode: 821e5...3db

[AnonymBruker]

Jeg begynte å hate mannen min da han sa at han ikke ville ha barn likevel. Det verste var at han sa han hadde tenkt på det i flere år, samtidig som han og jeg kjøpt leilighet med barnerom, tatt ut spiralen etc. Jeg følte at han hadde lekt med min fruktbarhet, noe som var vanvittig vondt. Så da satt jeg der og blødde, da, mens han var i tvil om både barnet og forholdet. Enda på visa var at det ble slutt mellom oss, og jeg ble ganske deprimert ei lita stund. Han har bedt om unnskyldning, men det er vanskelig å komme helt over det. Jeg har ihvertfall slutta å grine hver gang jeg tenker på det. 

Anonymkode: 57be7...75f