Hvordan vite om man ønsker seg barn?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn "en gang i fremtiden". Nå nærmer jeg meg den alderen hvor jeg snart (i løpet av et par år, i alle fall) må ta noen valg. Selv om jeg har sett for meg en (veldig hypotetisk) fremtid der jeg har barn, har dette aldri utviklet seg til noe uttalt ønske om å ha barn nå.

Det jeg egentlig lurer på er: hvordan vet man om man ønsker seg barn? Venninner snakker ofte om at de er verpesjuke eller "gleder seg sånn" til å få barn, og jeg klarer liksom ikke å gjenkjenne den følelsen. Det er ingenting i meg som føler jeg må ha barn for at livet skal være komplett, på en måte?

Hvordan var/er det for deg? Kan noen prøve å forklare den følelsen av at de "bare vet/visste" at de ønsker/ønsket barn? Er det noen av dere som har fått barn selv om dere ikke følte på dette behovet for å bli mamma?

Anonymkode: b068e...f52

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært verpesjuk eller hatt noe som helst interesse for babyer, ikke etter at jeg fikk egne barn heller (jeg elsker mine barn, men er ikke mer interessert i babyer generelt og syntes ikke graviditet/barseltid var "magisk" som noen tyter om). Men har allikevel hatt en tanke om det hadde vært fint å hatt en egen familie, om det skulle passe seg sånn. Hadde nok trivdes uten egen barn også, har hobbyer jeg kunne dyrket i stedet. 

For min del handlet om at det føltes riktig ut for meg og min samboer/nå mann. Han var tydelig på at han hadde lyst på barn og han er en veldig fin fyr - skulle jeg hatt barn med noen måtte de jo blitt ham! Dessuten var liksom alt annet på plass, vi hadde vært sammen passe lenge, begge hadde fast jobb, kjøpt bolig sammen, var bikka 30 osv. Så det føltes veldig rett ut bare. 🤷 Nå som vi har to er vi definitivt ferdig 😛

Anonymkode: 8365d...925

[AnonymBruker]

Jeg har aldri likt barn. Liker ikke snakke med de, syns ikke de har vært veldig søte heller. Men jeg har som deg alltid tenkt at jeg skal ha barn en gang. Ikke sånn som mine venninner fordi jeg elsker babyer eller barn, men fordi jeg ønsker meg en familie for livet. Du må huske på at barn er ikke barn for alltid. Det er lite vindu av livet ditt der du har ansvaret for barn/tenåringer. Men så blir de voksen og du har mennesker i livet ditt du kan leve litt gjennom, følge de gjennom deres store øyeblikk, bli bestemor en gang og ha mennesker rundt deg når du blir gammel. 
 

selv om lysten på barn ikke virker så viktig når man er 30-40 og har masse venner, jobb og et aktivt liv kan dette endre seg når du kommer i feks 50 årene. Det kan i lengden bli ensomt uten barn og en familie som du tilhører. Dine foreldre vil dø og dine søsken vil få egne barn og barnebarn. Vennene dine får seg egne barn og barnebarn og generelt er folk mer opptatt av sitt. 

ikke for alle selvfølgelig, noen velger det nok og trives, men hvis du har et lite ønske om det vil jeg kanskje råde deg til å gjøre det. Man angrer sjeldent på et barn og det vil berike livet ditt på mange måter. Ikke bare de første årene, men gjennom et helt liv. 
 

har selv fått min første nå. Fremdeles ikke glad i barn og var ikke verpesyk, men herregud så fantastisk. Han er helt nydelig og gir livet mitt så mye glede.

Anonymkode: d2ffc...53b

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha barn. Da jeg var gravid føltes det «meh». Jeg hadde et enormt morsinstinkt da barnet ble født, men ingen enorm morskjærlighet. 
 

Det var slitsomt og jeg syntes babytiden var enormt kjedelig. Men etter hvert som barnet utviklet en personlighet syntes jeg det ble mye mer gøy, å kunne prate sammen, observere ting, ha litt humor. Tiden etter 2 år er for meg den beste. Venter en til nå, gleder meg til å bli ferdig med den hersens permisjonstiden så det kan bli litt mer gøy. 

Anonymkode: bb936...b21