Sorg etter samlivsbrudd

[Gjest me too]

Been there - done that og det er slettes ikke noe morsomt! Alt føles helt meningsløst og man tror aldri man blir glad igjen (og hater at alle sier "det går nok over").

Et eller annet sted her sto det en gang at sorgen går i sirkler, av og til nærme og av og til langt borte, men ettersom tiden går blir det mer og mer borte. Enda jeg nå er lykkelig, har funnet mannen i mitt liv kan jeg av og til helt uventet få kjempeknute i magen; det kan være en sang på radio, en lukt, eller annet, men det skjer ikke ofte mer (og jeg ville heller ikke hatt han tilbake)!

På en måte tror jeg det hadde vært enklere om han døde: Da har du lov å sørge og andre forstår det. Ved et samlivsbrudd har du i tillegg til at partneren er borte alle tankene om hva som gikk galt, om det er din skyld, hvorfor andre får det til og ikke du og eventuelt annet som utroskap, krangling og mye mer.

Tror det er viktig å gi seg selv lov til å grine, bli sint, og alle andre følelser som kommer hulter til bulter.

Jeg fant ut flere ting som hjalp meg kjempemye:

- bruk venner du stoler på! (men pass på at du ikke utleverer for mye til for mange), gjerne 3-4 venner slik at ikke sliter ut en!

- skriv dagbok! Jeg har en tendens til å komme i nedadgående tankespiraler; begynner å tenke på noe trist som fører til noe mer trist og så videre. Ved å skrive dagbok ble tankene tenkt ferdig før neste begynte samt at de ble ordlagt og lettere å forholde seg til. Jeg dro med meg dagbok over alt og det hjalp masse!

- skriv opp hva du kommer til å savne; jeg fant ut at det jeg savnet egentlig ikke fantes - det var bare drømmen min om hva som kunne vært, men når jeg tenkte etter ikke fantes. Og skriv en liste over fordeler ved å være alene (for de finnes!)

[Gjest Gjest_knut_*]

23 år ned henne det er over halve livet mitt med henne og heldigvis snaaart voksne barn.Kan kke sette ord engang ennå på den store sorg jeg føler,taklet det mye bedre den gang min far døde av kreft enn nå,er såpass klar og opgående jeg ser livet må gå videre,hun har sviket meg for siste gang nå før har jeg tilgitt for barna men nå var det dråpen.Men sorgen er der uansett

[Gjest Gjest]

23 år ned henne det er over halve livet mitt med henne og heldigvis snaaart voksne barn.Kan kke sette ord engang ennå på den store sorg jeg føler,taklet det mye bedre den gang min far døde av kreft enn nå,er såpass klar og opgående jeg ser livet må gå videre,hun har sviket meg for siste gang nå før har jeg tilgitt for barna men nå var det dråpen.Men sorgen er der uansett

Dette er jo en gammel tråd, men for dem som er interessert kan de jo gå inn på nettsiden deres Samlivsbrudd - sorgen det ikke kan sendes blomster til

[Gjest Gjest]

Jeg går i gjennom et samlivsbrudd. Og jeg blir bare værre og værre. Jeg griner hele tiden..klarer ikke smile. Klarer ikke spise. Orker ingeting. Orker ikke en gang å dusje... Og jeg føler i tillegg dårlig samvittighet for jeg føler at jeg ikke har "lov" å være lei meg. Folk sier at jeg må ta vare på meg selv og tenke på meg selv. Men jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke ta meg sammen... Jeg går rundt som en zombie. Jeg tror ikke jeg klarer dette alene.. bør jeg ta kontakt med legen? Og hva sier man... er så redd for å ikke bli tatt på alvor. Men jeg er redd jeg er på vei i en depresjon. Har vært deprimert før så jeg kan signalene. Men jeg kom meg ut av det selv da. Men først etter 4 måneder. Men jeg orker ikke gå igjennom det.. jeg føler meg rett og slett helt vekke.

Det e viktig å vite at det e ved daggry at det e som mørkest. Det som e vondt å vankelig e at den morgenen tar ei god tid før den blir lys. Da det skjer, ser du lyset på en helt ny måte. Æ gikk gjennom et samlivsbrudd for snart 9 mnd siden, vi hadde da vært sammen i 11 år. Dagen kom da æ fikk beskjed om at ho ikkje va gla i mæ lengre, ka skal man gjøre med det. Aksept aksept aksept aksept. Det hjalp mæ mye, videre har æ dratt mye lærdom av hva æ kan forandre i mitt neste forhold. Det e bestandig to sider i en slik situasjon, og æ kan ikkje forandre ho. Men æ kan forandre mæ sjøl, sånn at æ får det godt og at min neste partner kan nyte godt av min lærdom. Men det e vanskelig og vondt som fan. Lykke til videre, søk hjelp der du kan få det. I sånne situasjoner e det viktig å ta imot den hjelp som finnes:)