Mor lever ut sitt kjærlighetsliv gjennom meg

[AnonymBruker]

Min elskede far døde da jeg var bare 15 år. Har tre yngre småsøsken, og det var veldig hardt for min mor. Hun ble plutselig alene (uventet dødsfall) med fire barn som alle krevde sitt - ingen av oss var enkle unger. Det var nok ekstremt tøft for henne, med lite nettverk og alt. 

Jeg er nå 27 år, søsknene mine er såpass store at de krever ikke all verden, og ting har roet seg. Jeg savner min far hver eneste dag, men livet går jo videre. Problemet er at jeg (eneste datter) viser seg å være den som skal kopiere mor og fars forhold! Jeg har hatt flere kjærester opp igjennom, og mor godtar ingen av dem. Den ene er for lav, den andre er blond, noen er for egoistiske, andre er tøfler. Aldri er noe bra nok, uavhengig av mine følelser! Alt blir sammenlignet med min far.

Nå har jeg funnet en fantastisk kjæreste, som jeg virkelig tror kan være fremtiden min! Tilfeldigvis er han høy (som min far), han er mørk (som min far) og han har samme yrke som min far hadde! Etter møtet med min mor, ringte hun meg ens ærend for å Fortelle at min nye kjæreste er for tynn. «Din far var muskuløs og var en sterk mann!» sier hun. Hun mener nå jeg skal droppe denne mannen (som jeg liker ekstremt godt) fordi han er «for tynn». Hallo?! 

Jeg er så lei av dette. Forrige gang (jeg var ikke helt edru), sa jeg rett ut at far er død - og med mindre han har barn hun ikke vet om sÅ vil jeg aldri finne noen som er helt lik far. Det endte i at hun ikke snakket til meg på mange uker. 

Jeg begynner å bli sliten av dette. Én ting er den stadige hakkingen pæ kjærestene mine fordi de ikke lever opp til far - en annen ting er at jeg ønsker jo ikke å bli sammen med «min far»!! Hadde jeg mødt noen prikk lik på han hadde jeg fått frysninger, ikke følelser. Dette forstår hun ikke. Er så lei. Kan liksom ikke kutte kontakten med henne heller, hun ofret jo mer eller mindre livet for å ta seg av oss da far døde…

tips?

Anonymkode: ec9ff...6dc

[PM75]

Kan du oppmuntre henne til å ta opp hobbyer, få seg flere venner eller hva som helst som får henne opptatt med noe annet? 
 

Det virker som hun henger fast i fortiden og det traumet hun har opplevd. 

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Min elskede far døde da jeg var bare 15 år. Har tre yngre småsøsken, og det var veldig hardt for min mor. Hun ble plutselig alene (uventet dødsfall) med fire barn som alle krevde sitt - ingen av oss var enkle unger. Det var nok ekstremt tøft for henne, med lite nettverk og alt. 

Jeg er nå 27 år, søsknene mine er såpass store at de krever ikke all verden, og ting har roet seg. Jeg savner min far hver eneste dag, men livet går jo videre. Problemet er at jeg (eneste datter) viser seg å være den som skal kopiere mor og fars forhold! Jeg har hatt flere kjærester opp igjennom, og mor godtar ingen av dem. Den ene er for lav, den andre er blond, noen er for egoistiske, andre er tøfler. Aldri er noe bra nok, uavhengig av mine følelser! Alt blir sammenlignet med min far.

Nå har jeg funnet en fantastisk kjæreste, som jeg virkelig tror kan være fremtiden min! Tilfeldigvis er han høy (som min far), han er mørk (som min far) og han har samme yrke som min far hadde! Etter møtet med min mor, ringte hun meg ens ærend for å Fortelle at min nye kjæreste er for tynn. «Din far var muskuløs og var en sterk mann!» sier hun. Hun mener nå jeg skal droppe denne mannen (som jeg liker ekstremt godt) fordi han er «for tynn». Hallo?! 

Jeg er så lei av dette. Forrige gang (jeg var ikke helt edru), sa jeg rett ut at far er død - og med mindre han har barn hun ikke vet om sÅ vil jeg aldri finne noen som er helt lik far. Det endte i at hun ikke snakket til meg på mange uker. 

Jeg begynner å bli sliten av dette. Én ting er den stadige hakkingen pæ kjærestene mine fordi de ikke lever opp til far - en annen ting er at jeg ønsker jo ikke å bli sammen med «min far»!! Hadde jeg mødt noen prikk lik på han hadde jeg fått frysninger, ikke følelser. Dette forstår hun ikke. Er så lei. Kan liksom ikke kutte kontakten med henne heller, hun ofret jo mer eller mindre livet for å ta seg av oss da far døde…

tips?

Anonymkode: ec9ff...6dc

Huff, jeg skjønner du er oppgitt, samtidig så må jeg innrømme at jeg humret for meg selv da jeg leste dette.

Lest med en «utenforstående» sine øyne er historien din utrolig søt, trist, nostalgisk, sjarmerende og sikkert vanskelig for deg som står midt oppi det også,

Din mor tror jeg har måtte ta rollen som både mor og far. Det er kanskje litt mer typisk en far å kritisere sin datters kjæreste for å være «tøffel» og «for tynn»? Hun er tydeligvis veldig beskyttende mot deg, og ønsker deg det beste. I hennes øyne så er «det beste» fortsatt mannen som døde fra henne for 12 år siden.

Jeg synes du skal være overbærende med henne. Det er selvfølgelig ikke greit at hun holder på sånn. Samtidig kan jeg «trøste» deg med at de flest foreldre kan bli relativt håpløs når barna begynner å etablere seg og danne seg kjærlighetsforhold.
 

Et tips er at du kanskje er noe avventende før du presenterer nye kjærester ? (hvis det skulle bli flere..) 

Og før du presenterer dem kan du jo si at du har fått deg kjæreste, men vil gjerne at eventuelle negative kommentarer som skyldes overfladiske ting blir lagt lokk på. 
 

Om denne kjæresten er den som ender opp som den siste og varige, tenker jeg at det finnes verre karakteristikker enn «for tynn». Ei god svigermor får fete han litt opp da  

Lykke til. Mammaen din er nok uendelig stolt av deg, og gjør som best hun kan. Hun føler kanskje også på et ekstra ansvar overfor din far, at hun gjør en god jobb med dere barna ❤️

[Gjest Fnuggolina]

Ta en samtale med henne og si det du skriver her. Inkludert det positive du jo nevner, og at du er takknemlig osv. 

Nei, ingen likner på din far - i motsetning til henne ønsker jo ikke du å ha en romantisk forhold til din far eller noen som måtte være han opp av dage.

Dette høres ikke friskt ut. Han er for tynn? Hva er DET for et argument? 

Si at nå vil du ikke høre noe mer av denslags. 

 

[AnonymBruker]

Har du forsøkt å prate ordentlig med henne om dette? Høres ut som hun ikke har fått bearbeidet sorgen over å miste sin mann. 

Anonymkode: 5aa04...a2a

[AnonymBruker]

Fortell din mor i klartekst at hun sårer deg veldig når hun holder på sånn, dessuten er det ditt liv Og du lever det akkurat som du vil uten hennes tillatelse!

Anonymkode: ad8ee...c5f

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Fortell din mor i klartekst at hun sårer deg veldig når hun holder på sånn, dessuten er det ditt liv Og du lever det akkurat som du vil uten hennes tillatelse!

Anonymkode: ad8ee...c5f

TS sin mor «klager» over at mannen er for tynn, jeg tror ikke hun virkelig ønsker å hindre TS å leve sitt liv uten mors tillatelse.. du synes ikke en så voldsom reaksjon er litt over-kill? 
 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Har du forsøkt å prate ordentlig med henne om dette? Høres ut som hun ikke har fått bearbeidet sorgen over å miste sin mann. 

Anonymkode: 5aa04...a2a

Unnskyld, men jeg synes slike kommentarer er grunne. Når har man noensinne «bearbeidet sorgen» godt nok eller riktig nok, -  etter tapet av en av ens nærmeste ? 

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg begynner å bli sliten av dette. Én ting er den stadige hakkingen pæ kjærestene mine fordi de ikke lever opp til far - en annen ting er at jeg ønsker jo ikke å bli sammen med «min far»!! Hadde jeg mødt noen prikk lik på han hadde jeg fått frysninger, ikke følelser. Dette forstår hun ikke. Er så lei. Kan liksom ikke kutte kontakten med henne heller, hun ofret jo mer eller mindre livet for å ta seg av oss da far døde…

Dette er en digresjon fra tråden, men:

Kjæresten min er sammen med sin far. Utseendemessig er vi ulike, men vi er like av legning, interesser og personlighet. I tillegg blir kjæresten min mer og mer lik sin mor.
Heldigvis går jeg godt overens med begge, og dette er noe vi alle ler av uten å gjøre noe poeng ut av det.

Grunnen til at de liker meg er at de ser datteren deres har det bra sammen med meg, ikke fordi jeg tilfredsstiller deres krav. 
Jeg forstår frustrasjonen din.

Endret 16. juni 2021 av Alterego666

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (1 time siden):

Når har man noensinne «bearbeidet sorgen» godt nok eller riktig nok, -  etter tapet av en av ens nærmeste ? 

Mange går nok videre etter tolv år. Hun kan vel finne en kopi av sin perfekte, avdøde mann selv, framfor å instruere datter til å date sin fars lookalike.

Anonymkode: 1b62e...8e1

[Raven.Writingdesk]

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Mange går nok videre etter tolv år. Hun kan vel finne en kopi av sin perfekte, avdøde mann selv, framfor å instruere datter til å date sin fars lookalike.

Anonymkode: 1b62e...8e1

 

Jeg er uenig med deg, man går ikke videre, man lærer seg bare å leve med det. Jeg er ellers enig i at TS skal velge sin mann selv og mor har lite hun skulle ha sagt, men ingen er perfekt og alt i alt tenker jeg at dette er en mor som i det store og hele ønsker sin datter alt godt. 

Endret 17. juni 2021 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

Det virker som det forferdelige hun opplevde, har gått over i det sykelige. Altså, hun har all grunn til å sørge. Men ikke at det skal gå ut over deg på den måten. Du har jo også mistet din far. Og dette må være veldig vondt for deg at det aldri blir bra nok. Og det stemmer jo ikke. 

Har du satt deg med med henne og sagt det du skriver her? La hun lese det kanskje. Du må prøve å nå inn til henne hvor vanskelig dette er for deg. Ta det opp på en skikkelig måte og forklar. Og forhåpentligvis vil hun forstå. Hvis ikke, så bør hun jo kanskje vurdere terapi. Det har nok vært mange knall harde år for henne, men hun kan ikke ta det ut på deg på den måten her. Det vil bare skape avstand og frustrasjon mellom dere. 

Anonymkode: 4dc9a...01a

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (6 timer siden):

Dette høres ikke friskt ut.

Jeg tenker det samme.

Det er enkelt nok å forklare det med sorg/traume/tap av ektemann, men måten hun snakker til deg på, og trekker seg unna deg for å straffe deg, fremstår for meg som patologisk. Og det går jo ut over deg, og deres relasjon.

Tror jeg hadde tatt dette opp som eget tema. Vært tydelig på at måten hun blander seg inn, gjør at du blir sliten og lei. Be henne tenke seg om, om hun virkelig ønsker å skyve deg vekk og potensielt miste relasjonen. La henne få tid til å tenke over dette.

Hennes fokus bør være på om du har det godt eller ei, ikke på hvordan mannen ser ut eller er.

Etter å ha forklart dette en gang, synes jeg du skal trekke deg bevisst unna hvis hun forsøker på dette igjen.

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan liksom ikke kutte kontakten med henne heller, hun ofret jo mer eller mindre livet for å ta seg av oss da far døde…

 Jo, det kan du. Hun trekker seg jo selv bort, som straff, når du ikke gjør som hun vil. Det kalles manipulasjon.

Et slikt forhold mellom forelder og barn - når oppdragelsen og innblandingen strekker seg inn i voksenlivet - kan ødelegge dine relasjoner og du kan ende opp bitter og bryte kontakten i senere år. Det er derfor veldig lurt av deg å være obs på dette allerede nå, og heller sette grensene så tidlig som mulig. 

Anonymkode: 51d63...d6b

[Djungelvrål]

Raven.Writingdesk skrev (5 timer siden):

TS sin mor «klager» over at mannen er for tynn, jeg tror ikke hun virkelig ønsker å hindre TS å leve sitt liv uten mors tillatelse.. du synes ikke en så voldsom reaksjon er litt over-kill? 
 

Unnskyld, men jeg synes slike kommentarer er grunne. Når har man noensinne «bearbeidet sorgen» godt nok eller riktig nok, -  etter tapet av en av ens nærmeste ? 

Etter så mange år bør man ha kommet seg videre, spesielt om man ar 4 barn å tenke på. 

[Gjest byråkrati]

Dette høres ut som en dårlig novelle fra ungdomsskolen

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (9 timer siden):

Unnskyld, men jeg synes slike kommentarer er grunne. Når har man noensinne «bearbeidet sorgen» godt nok eller riktig nok, -  etter tapet av en av ens nærmeste ? 

Det jeg tenker er at hun opplevde et stort traume da hun mistet sin mann plutselig. Midt oppi dette skulle hun ta vare på fire barn, fikk mor noe hjelp for å ta vare på seg selv? Det at hun nå ønsker er ts skal finne en kjæreste som er helt lik sin mann både i væremåte og utseende virker ikke frisk. Det at hun i tillegg ble sint ved konfrontasjon og straffet datteren med silent treatment i ukesvis viser også at dette ikke er normalt. Derfor tenker jeg at det må være noe i bearbeidelsen som er uforløst. Mor må kanskje ha hjelp til å innse dette selv. Kanskje en samtale kan hjelpe mor å innse at hun trenger hjelp.

Anonymkode: 5aa04...a2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Min elskede far døde da jeg var bare 15 år. Har tre yngre småsøsken, og det var veldig hardt for min mor. Hun ble plutselig alene (uventet dødsfall) med fire barn som alle krevde sitt - ingen av oss var enkle unger. Det var nok ekstremt tøft for henne, med lite nettverk og alt. 

Jeg er nå 27 år, søsknene mine er såpass store at de krever ikke all verden, og ting har roet seg. Jeg savner min far hver eneste dag, men livet går jo videre. Problemet er at jeg (eneste datter) viser seg å være den som skal kopiere mor og fars forhold! Jeg har hatt flere kjærester opp igjennom, og mor godtar ingen av dem. Den ene er for lav, den andre er blond, noen er for egoistiske, andre er tøfler. Aldri er noe bra nok, uavhengig av mine følelser! Alt blir sammenlignet med min far.

Nå har jeg funnet en fantastisk kjæreste, som jeg virkelig tror kan være fremtiden min! Tilfeldigvis er han høy (som min far), han er mørk (som min far) og han har samme yrke som min far hadde! Etter møtet med min mor, ringte hun meg ens ærend for å Fortelle at min nye kjæreste er for tynn. «Din far var muskuløs og var en sterk mann!» sier hun. Hun mener nå jeg skal droppe denne mannen (som jeg liker ekstremt godt) fordi han er «for tynn». Hallo?! 

Jeg er så lei av dette. Forrige gang (jeg var ikke helt edru), sa jeg rett ut at far er død - og med mindre han har barn hun ikke vet om sÅ vil jeg aldri finne noen som er helt lik far. Det endte i at hun ikke snakket til meg på mange uker. 

Jeg begynner å bli sliten av dette. Én ting er den stadige hakkingen pæ kjærestene mine fordi de ikke lever opp til far - en annen ting er at jeg ønsker jo ikke å bli sammen med «min far»!! Hadde jeg mødt noen prikk lik på han hadde jeg fått frysninger, ikke følelser. Dette forstår hun ikke. Er så lei. Kan liksom ikke kutte kontakten med henne heller, hun ofret jo mer eller mindre livet for å ta seg av oss da far døde…

tips?

Anonymkode: ec9ff...6dc

Du må lære deg å snakke imot!

Si at det er ditt liv, dine valg og hvem du forelsker deg i og hvordan de ser ut har hun ikke en drit med å gjøre siden det er DU som skal være sammen med dem, DU som skal til sengs med dem, ikke hun. 

Anonymkode: 495ea...38e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det jeg tenker er at hun opplevde et stort traume da hun mistet sin mann plutselig. Midt oppi dette skulle hun ta vare på fire barn, fikk mor noe hjelp for å ta vare på seg selv? Det at hun nå ønsker er ts skal finne en kjæreste som er helt lik sin mann både i væremåte og utseende virker ikke frisk. Det at hun i tillegg ble sint ved konfrontasjon og straffet datteren med silent treatment i ukesvis viser også at dette ikke er normalt. Derfor tenker jeg at det må være noe i bearbeidelsen som er uforløst. Mor må kanskje ha hjelp til å innse dette selv. Kanskje en samtale kan hjelpe mor å innse at hun trenger hjelp.

Anonymkode: 5aa04...a2a

Jeg er helt enig med deg.

Mannen skal være helt lik, både i sinn og skinn. Og hvis man trekker den faktoren enda lengre...hva da?

TS og mannen får fire barn sammen, og så dør mannen?

TS og mannen får fire barn sammen, og så lever mannen videre?

Det virker i alle fall for meg som om denne kopierings-greia handler om at mor til TS forsøker å gjenskape en situasjon for at hun selv skal komme seg gjennom et traume.

Og det samme med straffen hun bedriver, som tydelig handler om at datteren skal gjøre som mor befaler.

Jeg ser ikke helt at moren ønsker TS alt godt, tvert i mot, det hele virker som et svært egoistisk prosjekt fra mors side. Sikkert ubevisst, men likevel. 

Anonymkode: 51d63...d6b

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Det jeg tenker er at hun opplevde et stort traume da hun mistet sin mann plutselig. Midt oppi dette skulle hun ta vare på fire barn, fikk mor noe hjelp for å ta vare på seg selv? Det at hun nå ønsker er ts skal finne en kjæreste som er helt lik sin mann både i væremåte og utseende virker ikke frisk. Det at hun i tillegg ble sint ved konfrontasjon og straffet datteren med silent treatment i ukesvis viser også at dette ikke er normalt. Derfor tenker jeg at det må være noe i bearbeidelsen som er uforløst. Mor må kanskje ha hjelp til å innse dette selv. Kanskje en samtale kan hjelpe mor å innse at hun trenger hjelp.

Anonymkode: 5aa04...a2a

Men er du så sikker på at hun virkelig ønsker det?

Kommentarene som viser til hvordan faren var betyr vel ikke nødvendigvis at moren virkelig ønsker at datteren kal bli sammen med noen som er en kopi av hennes avdøde far.  
 

Det kan rett og slett handle om at hver gang datteren møter en ny, så assosierer mor dette med egen livserfaring, altså møte med sitt livs kjærlighet som hun nå har mistet.

Dette gjør faktisk foreldre hele tiden. Det er bare kanskje ikke så synlig.

Når ungene starter på skolen tenker vi tilbake på da vi selv var skolestartere. Når barnet blir ungdom og vil på fest, så tenker vi på vår egen ungdomstid. 

Når vi skal veilede våre barn gjennom livet, nesten uansett hva det gjelder, så er det basert blant annet på vår egen erfaring. 
 

Å trekke assosiasjoner er noe av det mest vanlige menneskehjernen gjør. Den forenkler virkeligheten og drar likhetstegn, slik at den enkelt kan prosessere en situasjon, rasjonalisere og ta en avgjørelse.

Når mor automatisk tenker på sin avdøde mann når hennes datter møter en ny kjæreste er derfor ikke så veldig merkelig. Det betyr ikke automatisk at mor er traumatisert, ikke har «bearbeid sorgen godt nok» eller alt det andre som kommer av forslag om mors psyke.

Det jeg tenker at det sier noe om, er mer mors relasjon til sin datter. Hun overkjører datteren, og kommer med sin mening vedrørende hendelser i datterens liv, som datteren ikke er interessert i, og som datteren aldri har bedt om.

Saken her kunne like gjerne handlet om en mor som var utdannet sivilingeniør som hele tiden ga referanser fra egen utdannelse når det gjaldt datterens studier.

Eller en mor som hele tiden kommenterte datterens kropp og kosthold, og referere til egen kropp og egen kost.

Det kunne vært ei mor som dømte datterens venner ut ifra egne barndomsvenner. 
 

Osv osv.

- Og dette skjer, hele tida, i større eller mindre grad. I TS sitt tilfelle så opplever TS det som så ubehagelig at hun tok et oppgjør med sin mor, noe som mor tok dårlig. Kanskje fordi mor selv er ubevisst hva hun holder på med.
 

Rådet mitt til TS er å la være å psykoanalysere sin mors potensielle sorg, men heller sette grenser for relasjonen mellom mor og datter. Første kan hun ikke gjøre særlig mye med uansett. Sistnevnte kan hun dog det. 

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (4 minutter siden):

Rådet mitt til TS er å la være å psykoanalysere sin mors potensielle sorg, men heller sette grenser for relasjonen mellom mor og datter. Første kan hun ikke gjøre særlig mye med uansett. Sistnevnte kan hun dog det. 

Enig i at grensene er viktigere enn analysen...for TS sin skyld.

Likevel, jeg har hørt det samme rådet før, altså at man som barn ikke skal være direkte med foreldrene om slike psykologiske ting, og jeg undres over hvorfor. Når man blir voksen så ser man jo ofte ting som foreldrene ikke ser. Og det er meningen at man skal bli voksen. Er ikke helt overbevist om at man ikke kan få gjort noe med ting. Det at barna gjenkjenner eller anerkjenner en sorg som foreldrene bærer på, og viser dette, er ikke det bare bra da? 

Anonymkode: 51d63...d6b

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det at barna gjenkjenner eller anerkjenner en sorg som foreldrene bærer på, og viser dette, er ikke det bare bra da? 

Anonymkode: 51d63...d6b

Jo, det er bra, men å anta at noen «henger fast i fortiden» og «ikke har bearbeidet sorgen»  - er jo ikke det samme som å «anerkjenne sorgen».
Det er jo heller det motsatte: å dømme måten noen sørger på , og er derfor egentlig ganske nedlatende.

En sier jo da at morens måte å håndtere dødsfallet på er «feil» og at det finnes en annen måte å bearbeide sorgen på som er «bedre» enn den TS sin mor har gjort. Det er både ufint og arrogant, og moren kan oppleve det som utakknemlig da hun faktisk har tatt seg av fire barn alene samtidig som både de og hun har bearbeidet sorgen etter make og far. Jeg tenker de aller fleste av oss skal ti stille når det gjelder hvordan noen håndterer noe sånt fordi vi har ingen anelse om hva det innebærer.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Enig i at grensene er viktigere enn analysen...for TS sin skyld.

Likevel, jeg har hørt det samme rådet før, altså at man som barn ikke skal være direkte med foreldrene om slike psykologiske ting, og jeg undres over hvorfor. Når man blir voksen så ser man jo ofte ting som foreldrene ikke ser. Og det er meningen at man skal bli voksen. Er ikke helt overbevist om at man ikke kan få gjort noe med ting. 

Anonymkode: 51d63...d6b

Jeg mener det kommer helt an på hva det er snakk om, og at forutsetningen og grunnlaget for å snakke med foreldren er viktig. Om det oppleves anklagende mot foreldre. tror jeg ofte det kan være best å la være, med mindre man som barn er ganske trygg på at det er enten noe man har behov for å si for sin egen del (uavhengig av foreldren sin reaksjon) - eller at man vet nogenlunde hvordan beskjeden blir tatt imot og er forberedt selv og innforstått med det. 

Endret 17. juni 2021 av Raven.Writingdesk