Hvordan takle ulike ønsker om barn i forhold?

[AnonymBruker]

Jeg (kvinne) og samboer (mann) har vært sammen i rundt fem år. Vi er i tidlig 30-årene. Jeg har aldri ønsket meg barn, og er usikker på om jeg noen gang kommer et punkt hvor jeg endrer mening om det. Jeg har venninner som forteller om sterke ønsker (eller nærmest behov) for å få barn, og klarer ikke relatere meg til den følelsen. Jeg synes det virker slitsomt, det er enormt stort og skummelt, og det er en evig avgjørelse. Altså, hvis man først har fått et barn er det "ingen vei tilbake", livet ens er forandret for alltid. Samboeren min har heller aldri uttrykt et tydelig ønske om barn, mer en slags vag intensjon om å kanskje skaffe familie en gang på sikt.

Nå som vi har bikket 30 og flere i bekjentskapskretsen vår har fått barn eller har barn på vei, har ting på en måte endret seg litt. I alle fall for ham. Han har blitt tydeligere på at han ønsker barn i løpet av de neste fem årene. Jeg føler fortsatt det samme, jeg har ingen behov eller noe brennende ønske om barn. Og jeg føler at man kanskje "må" føle på et savn eller mangel av barn før man velger å sette et barn til verden? At barnet er skikkelig, skikkelig ønsket.

Jeg vet ikke. Betyr dette slutten på forholdet? Går det an å komme over dette? Noen som har det på samme måte?

Anonymkode: 78182...7e6

[Cory B]

Først og fremst vil jeg si at dette ikke er noen lett situasjon du har her.

Og jeg kan kun dele mine erfaringer, men for guds skyld - ikke ta det for god fisk eller se på det som det riktige å gjøre. Dette er forskjellig for alle.

For 7 år siden var jeg i et forhold til ei jeg trodde jeg skulle dele resten av livet mitt med, vi hadde en utrolig god kjemi og kom overens på en måte som fikk alt til å virke nesten litt for lett. Men den ene forskjellen på oss var at hun ikke ønsket seg barn, mens jeg gjorde det. Vi gikk lenge frem og tilbake på dette og jobbet hardt for å finne en løsning. Vi gikk i parterapi da vi på et tidspunkt begynte å kjenne på en lyst til å vinne den andre over på vår side. Men det er ikke sånn ting fungerer og etter en stund så vi oss nødt til å gå hver for oss, det var ingen vonde følelser eller sinne.

Det var utrolig trist og kanskje noe av det såreste jeg har vært igjennom, men med tanke på at det er en så stor del av livet, og som du selv sier er det et enormt valg å ta, man kan ikke ombestemme seg etterpå. Vi konkluderte da med at vi begge ville angre om vi lot være å gjøre det vi ønsker. Jeg kan med sikkerhet si at jeg ikke ville levd mitt beste liv om jeg ble i det forholdet og lot være å bli pappa, og jeg er ganske sikker på at hun ikke ville trivdes i det fine men til tider hektiske familie-livet.

Jeg er nå gift og har barn med verdens beste kvinne, og eksen min lever livet hun drømte om med en ny fyr i London.

Det betyr ikke at det er det riktige for alle, men det var det for oss.

Før du kokluderer med noe som helst eller setter spikeren i kista vil jeg på det sterkeste råde deg til å snu og venne på alle steiner du kan før du gir opp. Det kan hende at dere fremdeles kan finne et slags kompromiss.

Jeg ønsker deg masse lykke til med dette, som sagt er det langt ifra noen lett situasjon.

[AnonymBruker]

Har ikke noe godt råd å komme med. Jeg (kvinne, 30 år) er i akkurat samme situasjon. Så det er jo godt å se at vi ikke er alene om å være i den situasjonen.

Her ba jeg han ta en skikkelig tenkerunde på hvor hans barneønske faktisk kom fra. Han har alltid blitt fortalt at han kommer til å bli en fantastisk pappa, og jeg ba han virkelig kjenne etter om barneønsket egentlig bare var et resultat av å ha blitt fortalt det + tatt det for gitt at det var sånn livet går. Ba han kjenne på og vurdere med et åpent sinn om det å ikke få barn kunne gjøre at han kunne få et bra liv på en annen, men like god måte som han hadde opprinnelig sett for seg. Han tok tenkestunden, og vurderte det veldig seriøst. Etter 6 mnd kom han frem til at det å bli far var noe han følte han måtte få oppleve i livet.

Så da sa jeg at jeg skulle ta en tilsvarende tenkerunde, og kjenne på om mitt manglende barneønske er reelt eller om det egentlig er redsel, frykt for å ikke være bra nok osv som har gjort at jeg har fortalt meg selv i årevis at dette burde ikke jeg gjøre. Jeg har en mistanke om at det ligger noe der, og jeg jobber med psykolog for å finne ut av det. Så det er min vei i dette.

Hva vi skal gjøre om jeg ender på at jeg ikke kan få barn, det vet jeg ikke. Det er en skikkelig dritt situasjon, og det er ingen løsninger som føles gode ut.

Anonymkode: dfbb4...b5d

[AnonymBruker]

Sikker på at du er sammen med mannen du vil dele resten av ditt liv med?

Kan bare snakke for meg selv, men jeg har vært i flere forhold tidligere. Aldri hatt lyst på barn. Kun tenkt at det er stress og styr og tenkt at det orker jeg ikke. Men så møtte jeg min nåværende samboer. Og plutselig endret det seg.. Nå er jeg gravid i 5.mnd og gleder meg til å få barn. Er forresten 32 år.

Anonymkode: 4cf99...146

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Har ikke noe godt råd å komme med. Jeg (kvinne, 30 år) er i akkurat samme situasjon. Så det er jo godt å se at vi ikke er alene om å være i den situasjonen.

Her ba jeg han ta en skikkelig tenkerunde på hvor hans barneønske faktisk kom fra. Han har alltid blitt fortalt at han kommer til å bli en fantastisk pappa, og jeg ba han virkelig kjenne etter om barneønsket egentlig bare var et resultat av å ha blitt fortalt det + tatt det for gitt at det var sånn livet går. Ba han kjenne på og vurdere med et åpent sinn om det å ikke få barn kunne gjøre at han kunne få et bra liv på en annen, men like god måte som han hadde opprinnelig sett for seg. Han tok tenkestunden, og vurderte det veldig seriøst. Etter 6 mnd kom han frem til at det å bli far var noe han følte han måtte få oppleve i livet.

Så da sa jeg at jeg skulle ta en tilsvarende tenkerunde, og kjenne på om mitt manglende barneønske er reelt eller om det egentlig er redsel, frykt for å ikke være bra nok osv som har gjort at jeg har fortalt meg selv i årevis at dette burde ikke jeg gjøre. Jeg har en mistanke om at det ligger noe der, og jeg jobber med psykolog for å finne ut av det. Så det er min vei i dette.

Hva vi skal gjøre om jeg ender på at jeg ikke kan få barn, det vet jeg ikke. Det er en skikkelig dritt situasjon, og det er ingen løsninger som føles gode ut.

Anonymkode: dfbb4...b5d

Hvor gamle er dere?

Anonymkode: 5eb7d...085

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor gamle er dere?

Anonymkode: 5eb7d...085

 Jeg fyller 30 og han 31 denne sommeren.

Anonymkode: dfbb4...b5d

[AnonymBruker]

For meg, som ikke ønsker barn, var det et viktig premiss for meg allerede i begynnelsen av forholdet at han ønsket det samme som meg. Barneønske er ikke noe man kan inngå kompromiss på i min verden rett og slett. Det er et så grunnleggende ønske å ville ha, eller ikke ville ha, og som vil gå utover noen (partner eller et evt barn) dersom man velger noe man egentlig ikke har lyst til.

Du bør og finne ut om du vil ha eller ikke, og vil du faktisk ikke ha bør du la partneren din gå.

Anonymkode: 36a9a...b8f

[AnonymBruker]

Jeg snakket en gang med en dame som i utgangspunktet ikke hadde ønsket seg barn. Så fikk hun et likevel, kanskje mest pga forventninger fra familien og samfunnet ellers. Det var en utrolig sår samtale!

Etter den samtalen er jeg overbevist om at det er viktig å være tro mot seg selv. 

Anonymkode: 9199a...6e3

[AnonymBruker]

Av måten du skriver om tema på, så tenker jeg du sannsynligvis vil leve godt med å ikke få barn. Jeg tror ikke barn vil bli din store interesse i livet, selv om du får dem. Jeg tenker det er en liten sjanse for at selv om du får barn, så vil du bare aldri føle at det er helt det store. Du føler det ikke nå, og for noen så endrer det seg ikke selv når de får egne

Det er mange år med dulling, bæsjebleier og ta vare på noen som ikke kan ta vare på seg selv. Jeg får litt følelse av at det ikke ville vært givende for deg

Kan selvsagt ta feil, men det er mitt førsteinntrykk. 

Dessverre betyr det slutten på forholdet. Men brudd er noe som er verst når man står i det. Det blir som regel bedre etter noen uker eller et par mnd, når man får det på avstand. Frykt for å bli alene burde aldri stå i veien for de riktige avgjørelsene

Anonymkode: b9a4a...de4

[rosabanan]

Jeg syns det høres ut som at du er voksen og egentlig vet hva du vil. Det er ingenting galt med deg for at du ikke har ønsket barn tidligere, eller nå tidlig i 30-årene. Jeg fant ut for noen år siden at barnfrihet var en mulighet, etter flere år hvor jeg spurte meg selv "hvorfor vil folk ha barn?" og at jeg egentlig ikke kunne se for meg et A4 liv med 1-2 barn, mann, hus og stasjonsvogn. Siden jeg ikke visste at jeg var barnfri før jeg møtte min samboer, så måtte vi en del runder gjennom diskusjoner og krangling - fordi jeg måtte vite om han kunne leve et liv uten barn. Hvis han ikke kunne det, så måtte vi ha sagt takk og farvel. Jeg steriliserte meg for 3 år siden og vi er fortsatt sammen, selv om det nå etter nesten 9 år ser ut til å ryke (ikke pga. mangel på barn, men av andre grunner).

Vær tro mot deg selv. Det finnes ingen angrerett på barn.

Edit; er forøvrig 30 år og kvinne.

Endret 17. juni 2021 av rosabanan

[AnonymBruker]

Jeg var også i nesten samme situasjon. Var sammen med en mann som selv sa at det siste han kunne tenke seg i livet var barn. Jeg har alltid vært tydelig på at barn er noe som aldri kommer skje for meg. Vi var sammen i nesten 9år, før han plutselig kom fram til at han ønsker seg barn likevel. 
 

Det ble til at vi slo opp, for det å få barn eller ikke er ikke lett å inngå kompromiss om, når man har så totalt forskjellige ønsker. Var utrolig hardt og tøft for oss begge, men vi kom fram til at det ville, i lengden, ødelagt forholdet vårt uansett. 
 

Dessverre er det ingen enkle svar, men jeg tror det er utrolig viktig å kjenne godt etter hva du vil selv, er ingen angrerett eller prøvetid for barn, det er en forpliktelse for livet. 

Anonymkode: 9e49b...5c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.6.2021 den 21.16):

Jeg vet ikke. Betyr dette slutten på forholdet? Går det an å komme over dette? Noen som har det på samme måte?

Anonymkode: 78182...7e6

Om det er slutten eller ei, vil jeg si kommer an på han. Du virker klar på å ikke ha et ønske om barn, da skal du ikke presse deg selv til det. Han vet vel at du ikke ønsker barn? Hvis ikke må du være klar og veldig tydelig på dette overfor han, slik at han får velge om å forbli barnløs med deg, eller gå videre og prøve lykken et annet sted.

Ikke press deg til noe du ikke ønsker. Et barn er en livslang forpliktelse.

Jeg ønska ikke barn. Men ble gravid da jeg var 29. Da burde jeg vært tro mot meg selv, men jeg følte jeg ikke hadde 'gode nok' grunner for å ta abort, slik jeg hadde gjort da jeg var 17 år. Jeg hadde jo en utdannelse, fast jobb, men kjæresten var ny. Nå vet jeg ikke om jeg kan si at jeg angrer på selve barnet, men jeg vet at livet mitt hadde vært veldig mye annerledes om barnet ikke hadde vært her (jeg lever ikke, jeg bare eksistrerer). Jeg hadde et flott og innholdsrikt liv før denne kjæresten....

Anonymkode: 9d003...602

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle innsiktsfulle, såre, fine og forståelsesfulle svar. ❤️ Setter stor pris på at dere tok dere tid til å svare, og jeg har fått veldig mye å tenke på. Tror både jeg og samboeren må bruke god tid på å jobbe oss gjennom dette både sammen og hver for oss, for å finne ut hva vi egentlig ønsker oss.
Han har sagt at han ønsker seg barn, men at han ønsker seg meg mer. Det er fint å høre, men det gjør også at jeg blir redd for hva han vil føle om det om ti år. Vil han være fornøyd med at han valgte meg, eller bitter fordi han ikke brøt opp og kunne skaffe seg en familie med noen andre? Det er en vanskelig og sår problemstilling.

Takk igjen for alle fine svar!

TS

Anonymkode: 78182...7e6

[AnonymBruker]

Lykke til med prosessen!

Anonymkode: 36a9a...b8f

[Prøver18]

 Vi er i nesten samme sitasjon. og jeg synes egentlig veldig synd på samboeren min. Vi var først venner, og deretter planla at vi skulle gå barn sammen,uten å bo sammen. fordi jeg likte han veldig godt som menneske, og han likte meg, men jeg hadde ikke noen sånne følelser for han, enda. Så ble vi begge forelsket, og flytta inn sammen, vært sammen nå 3 år,og vi har prøvd først veldig aktivt, deretter mer sånn det kommer når det kommer, inntil jeg en dag sent i fjor, innså at shit, jeg vil virkelig ikke ha barn. Jeg skulle gjerne vært gravid, og hatt spebarn, og frem til dem er 3-4, men kan virkelig ikke fordra unger over 4 år, og innså at jeg faktisk ikke ønsker meg det anvaret, og alt som følger med. jeg innså nok det etter at jeg fikk hund, og så at det holdt i massevis. så jeg måtte jo fortelle dette da, til samboeren min, og han er tydelig skuffet, men sier at han vil ha meg, enten med eller uten barn. Men jeg sa til han at han må selv tenke på det, og kjenne etter hva hans behov er, og at jeg respekterer det dersom han vil slå opp, fordi han ønsker barn med noen. Så samboeren din må nok bare ta stilling til HVOR mye han vil, og hvor langt han vil gå med det. om han VET at han vil ha barn snart, burde dere jo slå opp dersom du vet at du ikke bytter mening. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.6.2021 den 21.16):

Jeg (kvinne) og samboer (mann) har vært sammen i rundt fem år. Vi er i tidlig 30-årene. Jeg har aldri ønsket meg barn, og er usikker på om jeg noen gang kommer et punkt hvor jeg endrer mening om det. Jeg har venninner som forteller om sterke ønsker (eller nærmest behov) for å få barn, og klarer ikke relatere meg til den følelsen. Jeg synes det virker slitsomt, det er enormt stort og skummelt, og det er en evig avgjørelse. Altså, hvis man først har fått et barn er det "ingen vei tilbake", livet ens er forandret for alltid. Samboeren min har heller aldri uttrykt et tydelig ønske om barn, mer en slags vag intensjon om å kanskje skaffe familie en gang på sikt.

Nå som vi har bikket 30 og flere i bekjentskapskretsen vår har fått barn eller har barn på vei, har ting på en måte endret seg litt. I alle fall for ham. Han har blitt tydeligere på at han ønsker barn i løpet av de neste fem årene. Jeg føler fortsatt det samme, jeg har ingen behov eller noe brennende ønske om barn. Og jeg føler at man kanskje "må" føle på et savn eller mangel av barn før man velger å sette et barn til verden? At barnet er skikkelig, skikkelig ønsket.

Jeg vet ikke. Betyr dette slutten på forholdet? Går det an å komme over dette? Noen som har det på samme måte?

Anonymkode: 78182...7e6

Det er ganske sterk ting det der med barn, hva med og inngå et kompromiss med ETT barn?

Anonymkode: c7dbe...73f

[Prøver18]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er ganske sterk ting det der med barn, hva med og inngå et kompromiss med ETT barn?

Anonymkode: c7dbe...73f

håper du kødder. ett barn er fortsatt et liv med barn. 

[AnonymBruker]

Prøver18 skrev (6 minutter siden):

håper du kødder. ett barn er fortsatt et liv med barn. 

Ja da må TS si det rett ut da at hun vil aldri i verden ha barn og så kan han velge hva som er viktigst for ham. Det er viktig å være ærlig og åpen med partner med en så viktig avgjørelse.

Anonymkode: c7dbe...73f

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Det er ganske sterk ting det der med barn, hva med og inngå et kompromiss med ETT barn?

Anonymkode: c7dbe...73f

Det finnes da virkelig ingenting som heter å inngå "et kompromiss med å få ett barn" dersom den ene ikke ønsker barn overhodet. Synes du det hadde vært riktig gjort for barnet sin skyld, å bli født inn i et liv uten å være ønsket av den ene forelderen? Når noen ønsker et liv uten barn, så vil et liv MED barn være en fullstendig annerledes hverdag og mangel på frihet, samt langt mer økonomiske forpliktelser i svært lang tid. 

Nei, jeg er absolutt ikke enig i forslaget ditt.   

Anonymkode: 5eb7d...085

[AnonymBruker]

Man vet jo aldri hvordan det blir. Jeg hadde selv et stort ønske om barn, og jeg og mannen fikk barn. Jeg ser at for meg hadde det vært best å ikke gjort det. Ble psykisk syk for første gang etter fødsel og kjenner selv nå mange år senere at selv om jeg elsker barnet hadde livet vært mye lettere uten. Men så har jeg en venninne som aldri var opptatt av barn, og tenkte hun skulle droppe det. Ble uplanlagt gravid med mannen sin, valgte å beholde, og elsket morsrollen. De har 3 barn nå!

Det er ikke noe fasitsvar på dette, du må snakke med din kjære. Men det viktigste er å ikke love ham barn om noen år når du er usikker.

Anonymkode: 90e4e...bde