Vi er så ulike sosialt

[AnonymBruker]

Kjæresten og jeg er ulike på noen områder, og et av dem er det sosiale. Jeg mener da ikke noe seksuelt, men hvor interessert vi er i vennskap, nære bekjentskap og felleskap.

Den seinere tid har vi begge jobba mye (mer enn fullt), jeg fordi jeg trenger penger og noe å gjøre (og liker arbeidet). For han er det helt naturlig, for meg er det til dels et offer og jeg savner å være mer med venner. Jeg har mest vært med familie under Corona. Han er litt med familie, og venner en gang iblant. Vi er også ulike på det å velge tilhørighet til felleskap. Vi er begge introverte, men jeg er mye mer sosialt innstilt enn ham, blant annet via interesser og andre introverte venner. Jeg har også ekstroverte venner som ber meg med på fest og sånt.

Å ha et aktivt sosialt liv gir meg en del skuffelser, men også gleder. Jeg savner iblant å ha mer av et felleskap med/ rundt kjæresten min. At vi er et par i en flokk eller en sammenheng. Han vil helst at alt skal handle om oss to. Så han er veldig lojal sånn sett. Men det føles iblant litt ensomt. Han har mange gode egenskaper, og overrasker stadig på gode måter, så det sitter langt inne å skulle bryte opp. Men jeg lurer på hvordan det vil bli å få barn med en sånn mann. Hvordan lever man med det? Jeg synes det er litt vondt at vi er så ulike.

Og han er diskret av seg, mens jeg er mer åpen. Jeg har tilpassa meg på sosiale medier pga det, for jeg vil ikke såre ham, men han synes lett at ting jeg gjør er voldsomt når jeg er aktiv på nett (ikke blogg, men jeg diskuterer, har Instagram - deler fotokunst der, ikke private bilder). Jeg fikser gjerne en spleis til ukjente, han vil ikke en gang gå på fest med de fra jobben. Så han roter seg ikke opp i noe, han drikker også lite alkohol, og er veldig ordentlig. Men i mine øyne noe usosial. Selv sier han at han ikke har venner, som er en liten overdrivelse, for han har venner han ser iblant, men ingen han kunne hatt som fast turvenn hver uke liksom. Det har jeg, selv om mange av vennene mine er mye opptatt med jobb og barn. Og vi venner snakkes minimum på telefonen eller over nett. Men altså, jeg dømmer ham ikke, jeg vil bare skjønne ham. Han har vært litt frivillig og sånt før. Og går iblant på fotball. Vi dansa også litt sammen i en klubb før corona. Og var bittelitt frivillige sammen. Men han har ikke så behov for å være sosial og føler heller ikke at han er så flink til det. Kanskje jeg blir rik hvis jeg blir like flink som ham til å jobbe overtid 😄. Men jeg ønsker vel helst en balanse, og da blir det trolig å øke det sosiale livet uten ham. Jeg synes også han tar lite initiativ til å møte familien min, og har knapt møtt dem. Han kommer jo til å møte dem en god del om vi flytter sammen og får unger, men jeg skulle liksom ønske at han hadde lyst til det og ikke noe han syntes var "skummelt:. Et liv med ham blir separat fra resten av livet, virker det som. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli komfortabel med det. 

Anonymkode: d670b...ec0