Ikke få forståelse for at man ikke liker seg på barndomstrakter pga vonde opplevelser i barndom. Fler?

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd å forklare storfamilien gang på gang at jeg synes det et tungt å dra på besøk opp dit pga vonde minner. Det er tøft for meg både før, under og etter disse besøkene. Min mann har full forståelse og støtter meg, mens mine foreldre og søsken m/ektemaker fremstiller det mer som at vi ikke gidder, eller at vi nedpropriterer. Bortsett fra "plikt"-besøket i julen prøver vi å få tatt en tur i sommerferien. Utenom det mases det mye ellers i året også. Men jeg synes det er så vondt og vanskelig. Er det flere som har det slik? 

Anonymkode: cb743...271

[AnonymBruker]

På en måte. Jeg elsker familien min og besøker dem så ofte som mulig. Men blir svett i hendene med en gang det blir snakk om å dra inn til sentrum eller dra på en butikk. Kjører omveier for å slippe å kjøre igjennom sentrum. Klarer ikke å dra på noe handletur alene, og får ikke roen hvis vi går på kafé eller sånt. 

Ut ifra det du skriver regner jeg med at dine traumer sikkert er noe verre enn mine, men jeg forstår deg. 

Anonymkode: d260d...ca5

[AnonymBruker]

Det er ikke greit at de fornekter og legger lokk på følelsene dine, som at det at dere kommer til dem er viktigere enn hvor tøft dette faktisk er for deg? De ser jo ikke din side av saken i det hele tatt.

Jeg har det også slik med traktene jeg vokste opp i, jeg håpet hele livet det skulle jevnes med jorden. Nå får jeg faktisk ønsket oppfylt og det kjennes rart, husene der jeg bodde skal rives og veien legges om, den vonde gata blir endelig borte.

Anonymkode: 1fd23...2be

[AnonymBruker]

Kanskje du burde få hjelp for traumene dine? 

Ja, jeg skjønner det trigger vonde minner. Men nei, du kan ikke la livet bli styrt av vonde minner 

Anonymkode: e5c8c...e24

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Føler meg ikke vel der. Pleier å reise en gang i året, men unngår å reise uten mannen (ellers har jeg null problem med å reise alene til andre steder).

Fikk du støtte av familien din da du bodde der og opplevde det som gjør at du nå har så vonde minner? Mine foreldre var dessverre ikke så støttende, og nå kommer de med forslag som "Du må bare ta bilen og dra for å besøke venner". Jeg hadde aldri venner der og ble mobbet, så takk for den... 

Anonymkode: fad73...9e3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg skjønner det trigger vonde minner. Men nei, du kan ikke la livet bli styrt av vonde minner 

Det gjør jeg ikke heller. Jeg elsker livet mitt og har det fint sammen med barna og mannen min. Og jeg vil ikke si det styrer livet mitt når jeg trossalt klarer å dra på besøk dit. Problemet er at de ikke ser at jeg gjør dette for at de skal bli fornøyde, ikke fordi jeg har så utrolig lyst til å være på et sted hvor jeg er blitt mobbet og banket opp. Så fokuserer de ikke på at vi faktisk kom på besøk f.eks i jula, de fokuserer på at vi ikke kom i påsken. Sjelden de ønsker eller har tid til å komme hit ned til oss, enda de vet de er hjertelig velkomne .

Anonymkode: cb743...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje du burde få hjelp for traumene dine? 

Ja, jeg skjønner det trigger vonde minner. Men nei, du kan ikke la livet bli styrt av vonde minner 

Anonymkode: e5c8c...e24

Men du vet ikke hvor mye hjelp ts har fått, eller om dette er så godt som det blir etter årevis med terapi, du kan ikke formane og be folk om ditt og datt.

Anonymkode: 1fd23...2be

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Fikk du støtte av familien din da du bodde der og opplevde det som gjør at du nå har så vonde minner? Mine foreldre var dessverre ikke så støttende, og nå kommer de med forslag som "Du må bare ta bilen og dra for å besøke venner". Jeg hadde aldri venner der og ble mobbet, så takk for den... 

Huff, dette hørtes ikke greit ut. Føler med deg. Familien støttet meg heldigvis. Men virker ikke som de forstår at dette ikke er blitt noe bedre, jeg hadde aldri satt mine ben i den kommunen der igjen hadde det ikke vært for at foreldre og søsken fremdeles er bosatt der. Min søster sa til meg at det går vel fint så lenge hei kun er hjemme hos de og ikke surrer rundt i sentrum. Og ja, det hjelper jo på. Men de forstår ikke at bare det å være tilbake igjen der gjør at vonde minner kommer tilbake og man blir satt litt tilbake i tid igjen. Mannen min sier han merker det på meg flere dager etter vi er kommet hjem igjen fra disse familiebesøkene. 

Anonymkode: cb743...271

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kanskje du burde få hjelp for traumene dine? 

Ja, jeg skjønner det trigger vonde minner. Men nei, du kan ikke la livet bli styrt av vonde minner 

Anonymkode: e5c8c...e24

Sannsynligvis har hun allerede det, men traumebehandling er komplisert, og det er ikke alltid man kan regne med å bli helt frisk i den forstand at man kan oppsøke triggere uten at dette oppleves som slitsomt eller problematisk. 

Anonymkode: 80f36...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Huff, dette hørtes ikke greit ut. Føler med deg. Familien støttet meg heldigvis. Men virker ikke som de forstår at dette ikke er blitt noe bedre, jeg hadde aldri satt mine ben i den kommunen der igjen hadde det ikke vært for at foreldre og søsken fremdeles er bosatt der. Min søster sa til meg at det går vel fint så lenge hei kun er hjemme hos de og ikke surrer rundt i sentrum. Og ja, det hjelper jo på. Men de forstår ikke at bare det å være tilbake igjen der gjør at vonde minner kommer tilbake og man blir satt litt tilbake i tid igjen. Mannen min sier han merker det på meg flere dager etter vi er kommet hjem igjen fra disse familiebesøkene. 

Anonymkode: cb743...271

Bra du i det minste har et godt forhold til dem. Det er vanskelig når man har dårlige minner knyttet til et sted. Kanskje mannen din kan snakke med dem og fortelle hvordan det påvirker deg? Hadde nok også gitt beskjed om at det ikke er så hyggelig å være på besøk om de bare skal kritisere at du ikke er der oftere i steden for å sette pris på at du er der nå. Men litt forhold til familien er jo ikke så bra, så jeg er kanskje ikke den rette til å gi råd. 

Anonymkode: fad73...9e3

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Jeg har det mye på samme måten, og hos meg er familien veldig unnvikende og vil ikke anerkjenne at det er vondt. «Ja, jeg vet ikke hva som har skjedd, men det kan vel ikke være så farlig...» har jeg fått høre. Og da har jeg allerede fortalt litt av hva som har skjedd og prøvd å forklare hvorfor det er vondt. Men for det første «har de bare min versjon av saken» og for det andre «er det vel på tide å legge sånt gammelt tull bak seg nå som du er voksen». Det kan dessverre hende at du aldri får den støtten du leter etter, ts. 

Anonymkode: f6da9...88f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Du er ikke alene. Jeg har det mye på samme måten, og hos meg er familien veldig unnvikende og vil ikke anerkjenne at det er vondt. «Ja, jeg vet ikke hva som har skjedd, men det kan vel ikke være så farlig...» har jeg fått høre. Og da har jeg allerede fortalt litt av hva som har skjedd og prøvd å forklare hvorfor det er vondt. Men for det første «har de bare min versjon av saken» og for det andre «er det vel på tide å legge sånt gammelt tull bak seg nå som du er voksen». Det kan dessverre hende at du aldri får den støtten du leter etter, ts. 

Anonymkode: f6da9...88f

Ja, er litt det jeg er redd for. Bare vondt at de går der oppe å snakker om at vi aldri er der, og at vi ikke gidder å være med på det og det, eller hjelpe til med det og det. Enda både jeg og min mann er flinke med å hjelpe til med ting når vi først et der. Min mann er i arbeidsbukser konstant der oppe og hjelper min far med både stort og smått. Både utvendig og inne. Vi spør hva de ønsker hjelp til og vi bidrar. 

Kjenner meg igjen i det du skriver, stor klem til deg 🤗. Jeg har blitt litt sånn at jeg har gitt opp å prøve å få de til å skjønne. Og så bare jatter jeg med. 

Anonymkode: cb743...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Det gjør jeg ikke heller. Jeg elsker livet mitt og har det fint sammen med barna og mannen min. Og jeg vil ikke si det styrer livet mitt når jeg trossalt klarer å dra på besøk dit. Problemet er at de ikke ser at jeg gjør dette for at de skal bli fornøyde, ikke fordi jeg har så utrolig lyst til å være på et sted hvor jeg er blitt mobbet og banket opp. Så fokuserer de ikke på at vi faktisk kom på besøk f.eks i jula, de fokuserer på at vi ikke kom i påsken. Sjelden de ønsker eller har tid til å komme hit ned til oss, enda de vet de er hjertelig velkomne .

Anonymkode: cb743...271

Har du fremlagt det sånn? Direkte og ærlig? 

Anonymkode: b256b...406

[AnonymBruker]

Mannen i gata forstår ikke hva traumer er. De som ikke har det selv, tror gjerne at det bare er «vonde minner», og at det bare er å legge godviljen til... 

Heldivis er det mange som forstår, drit i resten ❤️

Anonymkode: 28346...080