Dere som hater/mistrives i jobbene deres, hvordan takler dere den?

[AnonymBruker]

Har jobbet snart 2 år i en stilling jeg virkelig ikke kan fordra. Lønna er kjip, vaktene er kjipe, men mest av alt: arbeidsoppgavene er dørgende kjedelige. 

Når det er sagt, så møter jeg på jobb når jeg må, tar overtidsvakter, og utfører jobben korrekt - har bare fått gode tilbakemeldinger der. 

Men jeg kjenner dette går ut over humøret og psyken min. For hver dag som går, des mer gruer jeg meg til jobb. Sjekker sikkert klokka hver 5 min. når jeg først er på jobb. Har vært i dialog med min sjef om dette, og hun lover at de skal prøve å finne noe annet internt - men den gang ei. 

Jeg søker aktivt på alt som kan være relevant for meg, men ingen lykke så langt. Havner alltid som nr. 2 på innstillingslisten (f.eks statlige eller kommunale stillinger), eller får beskjed hos private at jeg var en god kandidat men det var en som var litt bedre.

Akkurat nå holder jeg på å selge absolutt alt jeg ikke trenger, og sparer så aggressivt som overhodet mulig - skulle jeg få tilbud om å reise, så vil jeg være klar på det sekundet min oppsigelsestid har utløpt. 

Men, har jo også forstått at jeg fort kan bli sittende i denne stillingen x år til, og ønsker dermed å finne måter å takle situasjonen, på best mulig måte.

Spørsmålet er egentlig rett frem: Du som hater eller sterkt mistrives i stillingen din - hvordan takler du situasjonen? Gjør du noe som motkjemper humørsvingninger, irritasjon, depresjon, og alt det som følger med? 

Anonymkode: 57478...1e5

[AnonymBruker]

Jeg prøvde i lang tid å kompensere med å bruke fritiden min bra - "maksimalisere" den tiden siden jeg følte jeg kastet bort dagene på jobb. Ble en mer gretten, sur, vrang og kjip kjæreste hver hverdag, og glad og fornøyd i helgene. Det var samboeren min som sa jeg mistrivdes på jobb. Han er heldigvis veldig forståelsesfull. Jeg søker andre stillinger og vi drømmer oss fremover i tid. 
 

Så ble jeg gravid og fikk bekkenproblemer, og sykmeldt ut svangerskapet. Guds lykke!!!!!! Planen er å finne ny jobb i løpet av permisjonen nå. Føler meg som meg selv igjen nå som jeg slipper dra på jobben, og har innsett selv hvor ufattelig trist, deprimert og apatisk jeg har vært de siste årene etter at jeg begynte der. Klumpen i magen har forsvunnet! ☺️ 
 

Gleder meg til å bli mamma, og håper jeg slipper å dra tilbake til den jobben. 

Anonymkode: 548c1...678

[AnonymBruker]

Har hatt to jobber jeg har mistrives i. Den ene var ekstremt ille, og jeg ble i perioder sykemeldt. Var gravid da jeg var sykemeldt, i likhet med brukeren over var det en guds lykke... Det var en veldig krevende (mentalt sett) jobb da, jeg gråt mye på jobb og drømte etterhvert om å bare bli påkjørt så jeg kunne ligge på sykehus. Det var helt jævlig. Gikk til psykolog som hjalp meg med å gi slipp på jobben (veldig statusjobb). 

Neste jobb var det mest eksterne faktorer jeg ikke kunne noe for som ga mistrivsel. Jeg måtte bare gi faen. Skrudde ned tempoet, jeg var fortsatt utkjørt etter forrige erfaring og hadde ikke overskudd til å gjøre det beste ut av enda en kjip jobb. Så jeg ga faen, senket tempoet og holdt ut til jeg fikk ny jobb. Nå gikk ikke det negativt utover noen da, annet enn meg selv (jeg kunne brukt dødtiden på kontoret til å lære meg nye ting). 

Du har jo en helt annen type jobb virker det som, og jeg tenker det er bra du i det minste har oppgaver som er kjedelige. I min første jobb mestret jeg ikke oppgavene i det hele tatt, så jeg fikk en psykisk kræsj. I min andre jobb hadde jeg ikke arbeidsoppgaver. Du må jo bare holde ut, det er ikke farlig å kjede seg. Og du er villig til å reise sier du, kan du ikke heller søke jobber landet rundt og flytte? Jeg tror det er viktig å ikke bli for lenge i sånne jobber, du dør litt innvendig, og jeg sliter ennå med knekken fra jobben jeg hadde for fire år siden... Kan du søke helt andre jobber mens du venter? Butikk? Restaurant/kafé? Jobber du med mennesker, eller kan du sette en lydbok eller podcast på øret? 

Anonymkode: a7073...019