Familielivet i gamle dager

[AnonymBruker]

Jeg er født på 90-tallet og jobber i helsevesenet. Vaktene er fra 07.30-15.00, 15.00-22.30 eller nattevakt. I det siste har jeg tenkt mye på hvordan småbarnsforeldre løser denne kabalen. Det er uten tvil at man må være to hvis man vil gi ungene en passe lang barnehagedag. For min del bor jeg 20 min unna jobb, likevel vil en eventuell unge tilbringt ni(!) timer i barnehagen om jeg hadde vært alene om ansvaret. 

Var alt virkelig bedre før? Var det mindre stress med storfamilie? Ingen tidsklemme og dårlig samvittighet. Hvorfor velger vi denne typen livsstil? Vi har kanskje ikke valg? 

Anonymkode: 5660a...a0a

[herzeleid]

En har nok generelt ganske lite valg med mindre en aksepterer en veldig sparsommelig livsstil eller har tilgang på store mengder midler via partner, arv eller lignende. Hvorvidt noe var bedre før er veldig individuelt og avhenger ikke minst av "før", men det er klart at "frigjøring" og idealet om at alle skal være i full jobb skaper en norm som er vanskelig å bryte med både sosialt, økonomisk og rent strukturelt. En løsning kunne kanskje vært et system der en i en periode hadde litt mer rom for å prioritere ned arbeid, slik kontantstøtten vel var ment å fungere, men der ser det ut til at vi går motsatt vei bla. fordi en ser at det hemmer integrering av særlig innvandrerkvinner. Sånn sett tror jeg nok det kommer til å fortsette å stramme seg til frem til en eventuelt ser automatisering frigjøre mer tid, men der holder jeg ikke pusten. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er født på 90-tallet og jobber i helsevesenet. Vaktene er fra 07.30-15.00, 15.00-22.30 eller nattevakt. I det siste har jeg tenkt mye på hvordan småbarnsforeldre løser denne kabalen. Det er uten tvil at man må være to hvis man vil gi ungene en passe lang barnehagedag. For min del bor jeg 20 min unna jobb, likevel vil en eventuell unge tilbringt ni(!) timer i barnehagen om jeg hadde vært alene om ansvaret. 

Var alt virkelig bedre før? Var det mindre stress med storfamilie? Ingen tidsklemme og dårlig samvittighet. Hvorfor velger vi denne typen livsstil? Vi har kanskje ikke valg? 

Anonymkode: 5660a...a0a

Før (1960-1980) var det ikke barnehage for alle, og da var storfamilien, dagmamma, eller at en av foreldrene (mor) var hjemmeværende mens barna var små løsningen på det problemet du beskriver.
En hjemmeværende mor gikk ofte tilbake til arbeidslivet når yngste barn begynte på skolen, og barna ble da "nøkkelbarn".

De færreste hadde bil tilgjengelig, kollektivtransporten utenfor de store byene gikk kanskje 2-3 ganger om dagen, og det var begrenset hvor langt fra hjemmet man bevegde seg til fots, slik at også jobbene var lokale.
Å bo 20 minutter unna jobb var vanlig da også, men 20 minutter unna jobb betydde da 2 km, ikke 2 mil.

I dag har man muligheten til å være travel, og da blir man også travel.  Før i tiden tok alt den tiden det tok, og det var mindre tidspress og stress.

Anonymkode: 8160a...817

[AnonymBruker]

Jeg er født på 80-tallet, og min mor jobbet 50% som sykepleier. Vi barna gikk litt på førskole (fra 11 til 15), men aldri i barnehage. Jeg misunnet faktisk dem som gikk i barnehage, det var jo der det skjedde, liksom. Kjedet meg mye hjemme, selv med to brødre i hus. 

Selv fikk jeg barn for et tiår siden, og var hjemmeværende helt til sistemann begynte i første klasse. Mannen jobbet mye, og hadde en inntekt som betalte for både nytt hus, to biler, ferier osv. Her på KG har jeg fått mye pes for å være hjemmeværende, og å havne i "kvinnefellen", men det har faktisk vært det beste jeg har gjort. Jobber nå 50%, og nyter de andre 50% sammen med barna eller på tur alene (f eks nå ligger jeg i telt på fjellet). Har ei venninne som er singel og barnløs, og hun lever på samme viset: 50% jobb, 50% på tur. Ingen som sier at man MÅ jobbe fullt gjennom hele livet. 

Anonymkode: 6a176...8dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er født på 80-tallet, og min mor jobbet 50% som sykepleier. Vi barna gikk litt på førskole (fra 11 til 15), men aldri i barnehage. Jeg misunnet faktisk dem som gikk i barnehage, det var jo der det skjedde, liksom. Kjedet meg mye hjemme, selv med to brødre i hus. 

Selv fikk jeg barn for et tiår siden, og var hjemmeværende helt til sistemann begynte i første klasse. Mannen jobbet mye, og hadde en inntekt som betalte for både nytt hus, to biler, ferier osv. Her på KG har jeg fått mye pes for å være hjemmeværende, og å havne i "kvinnefellen", men det har faktisk vært det beste jeg har gjort. Jobber nå 50%, og nyter de andre 50% sammen med barna eller på tur alene (f eks nå ligger jeg i telt på fjellet). Har ei venninne som er singel og barnløs, og hun lever på samme viset: 50% jobb, 50% på tur. Ingen som sier at man MÅ jobbe fullt gjennom hele livet. 

Anonymkode: 6a176...8dc

Glemte å si at mine barn gikk i barnehage så mye de ville. Hadde 100% plass til dem, men jeg hadde dem ofte hjemme:)

Anonymkode: 6a176...8dc

[AnonymBruker]

Mannen min vokste opp på 70/80 tallet med sykepleier-mor.Løste seg fint da svigerfar var lærer, og kunne flekse litt. Så han tok alltid tidlig henting, matlaging, husarbeid og aktiviteter. Med den bonusen at jeg fikk en "oppdratt" mann som automatisk tar i et tak. 

Nå er det mannen som går turnus, og jeg som har en krevende jobb, men med fleksibilitet. Løser seg strålende da vi alltid får kabalen til å gå opp slik at vi samlet er mer til stedet enn noen som jobber fast 8-16. Vi kunne fint klart oss på en inntekt, men begge har mye glede i jobb/karriere, så vi jobber fullt. Det krever imidlertid struktur, hver søndag setter vi oss ned og legger planen for uka. Så overtid, henting og trening, skjer alltid etter en timeplan. 

Selv hadde jeg hjemmeværende mor. Men misunte barna som lekte i barnehagen. Det var ensomt på dagtid. Så jeg husker overgangen til skole og SFO som en veldig fin periode. 

Anonymkode: c54c4...0c2

[AnonymBruker]

Selvsagt er det lettere å være to nå, og det var det definitivt i "gamle dager" også. Hvis du ble 100% alenemor i dag, kunne du løst det, men barnet ville fått lange dager i barnehagen. I gamle dager som du sikter til ville den situasjonen vært mye vanskeligere, du kunne ikke jobbet eller barnet måtte vært hos en dagmamma minst like lange dager og vel så dyrt og tilfeldig om det var bra for barnet.

Jeg gikk fulltid i barnehage fra 1976 i fire år, den var privat, tok inn barn eldre enn 3 år og hadde åpningstid fra 8.30 til 15.00 og fulgte skoleferiene. Mine foreldre jobbet fullt begge to men som lærere, derfor gikk det. Mine eldre søsken var tildels nøkkelbarn, de/vi hadde under langt 20 timer i uka på småskolen i løpet av en uke, helt villt fordelt på dagene(begynte kl.12.00 en dag og sluttet 12. en annen). Foreldrepermisjonen var på 3 måneder, så dagmamma i noen år var nødvendig for alle som jobbet. Mange andre småbarnsmødre var nok hjemmeværende, men det var ikke vanlig i vårt miljø, noen hadde bestemødre som dagmamma, og legebarna hadde "praktikant" (norsk au pair). Men det var like mye en kabal.

Småbarnsforeldre nå løser den kabalen ved at de først har et års permisjon, en leverer og en henter fast slik at dagene blir håndterbare, en jobber deltid eller en har ulønnet permisjon i perioder (for eksempel inntil barnet er 2). Noen er heldige og har fast avlastning fra besteforeldre eller andre, det er faktisk ikke normen. Det var ikke noe annerledes eller bedre organisert før.

Anonymkode: fecb9...5a0