Kan noen som har foretatt en abort mellom ca uke 14 og 20 fortelle meg om forløpet?

[AnonymBruker]

Finner en del informasjon på nett, men det meste er så medisinsk og lite mennesklig forklart:(

Står at noen kvinner trenger epidural grunnet høye smerter. Er det feks i uke 17 som å gjennomgå en vanlig fødsel?

Står potensielt overfor et tøft valg og føler ikke informasjonen er tilstrekkelig. Hvordan er dette egentlig for en kvinne. Hvordan foregår stegene. Hvor lenge varer en slik fødsel. Hvordan skal man klare å mentalt stable seg på plass etter noe slikt.

Har enorm respekt for alle dere som har opplevd dette❤️

Føles som om dette er et tabubelagt tema. 

Anonymkode: aa779...ed7

[AnonymBruker]

Jeg har hørt om noen som oppdaget dødt foster ved ordinær UL i uke 18. «Aborten» ble som en fødsel. 

Anonymkode: c435f...fbf

[AnonymBruker]

Når du er så langt på vei så må du føde fosteret. De setter i gang fødselen med medisiner, og ja, du kan få epidural på lik linje som alle som føder. Fosteret er for stort til abort i narkose der de suger ut fosteret

Hvis fosteret lever så tror jeg at forløpet er som ved en medisinsk abort, dvs at du dagen før inntar tabletter som gjør at fosteret slutter å leve. Deretter medisiner som modner livmorhalsen/mormunnen og setter i gang rieaktiviteten. Fødselen kan ta like lang tid som en vanlig fødsel fra start til slutt, men vil tro at det ikke gjør like vondt å presse ut fosteret som en fullvokst baby på 3,5kg. 

Venninna mi hadde senabort i uke 21 pga det ble oppdaget på OUL i uke 18 avvik. Det ble tatt morkakeprøve (som det tok noen uker å få svar på) og da ble det oppdaget at avviket var så stort at det var ikke forenelig med liv. De valgte å ha en enkel begravelse; kiste og nærmeste familie i sykehuskapellet. Men du kan også velge felles minnelund uten gravstein. Usikker hvor grensen går, men ved senabort så blir ikke fosteret kastet som «medisinsk avfall» sånn som ved aborter før uke 12. Men jeg er usikker hvor grensen går. Uke 14 er jo ganske nærme uke 12. I uke 20 så er det en fullt utviklet baby, bare altfor liten og ikke levedyktig 

Hvis du står ovenfor en mulig senabort så råder jeg deg til å få en time hos jordmor, hun kan forklare deg dette grundig, og du får svar på alle spørsmålene dine. Mange varme tanker til deg❤️

Anonymkode: e9f3e...a8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Når du er så langt på vei så må du føde fosteret. De setter i gang fødselen med medisiner, og ja, du kan få epidural på lik linje som alle som føder. Fosteret er for stort til abort i narkose der de suger ut fosteret

Hvis fosteret lever så tror jeg at forløpet er som ved en medisinsk abort, dvs at du dagen før inntar tabletter som gjør at fosteret slutter å leve. Deretter medisiner som modner livmorhalsen/mormunnen og setter i gang rieaktiviteten. Fødselen kan ta like lang tid som en vanlig fødsel fra start til slutt, men vil tro at det ikke gjør like vondt å presse ut fosteret som en fullvokst baby på 3,5kg. 

Venninna mi hadde senabort i uke 21 pga det ble oppdaget på OUL i uke 18 avvik. Det ble tatt morkakeprøve (som det tok noen uker å få svar på) og da ble det oppdaget at avviket var så stort at det var ikke forenelig med liv. De valgte å ha en enkel begravelse; kiste og nærmeste familie i sykehuskapellet. Men du kan også velge felles minnelund uten gravstein. Usikker hvor grensen går, men ved senabort så blir ikke fosteret kastet som «medisinsk avfall» sånn som ved aborter før uke 12. Men jeg er usikker hvor grensen går. Uke 14 er jo ganske nærme uke 12. I uke 20 så er det en fullt utviklet baby, bare altfor liten og ikke levedyktig 

Hvis du står ovenfor en mulig senabort så råder jeg deg til å få en time hos jordmor, hun kan forklare deg dette grundig, og du får svar på alle spørsmålene dine. Mange varme tanker til deg❤️

Anonymkode: e9f3e...a8b

Tusen tusen takk for fint svar. Vi står dessverre muligens ovenfor dette valget ja  det kan se ut som om fostret vil være rett over 20 uker dersom det blir aktuelt. Veldig mange tanker, utelukkende vonde. Takk for råd og tusen takk for varme tanker❤️

Anonymkode: aa779...ed7

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke noe om temaet, men vil bare sende deg masse gode tanker, det høres ut som en veldig vanskelig situasjon 💔

Anonymkode: a2d72...059

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg kan ikke noe om temaet, men vil bare sende deg masse gode tanker, det høres ut som en veldig vanskelig situasjon 💔

Anonymkode: a2d72...059

Tusen takk, kan trenge alle klemmer jeg kan få tror jeg🥺❤️

Anonymkode: aa779...ed7

[Amatariel]

Jeg har hatt en abort rett over uke 14, så vil kanskje tro at det ikke kan sammenlignes helt med noen uker senere. Ble innlagt på sengepost på sykehuset og fikk medisin som skulle starte prosessen kl.8. Lite skjedde før kl.11 da jeg begynte å få rier og kastet litt opp (pga. smerter). Fosteret kom ut kl.12 da jeg satt på toalettet. De har bekken under slik at det ikke skal falle ned. Morkake og litt etterrier en liten stund senere. Fikk se og holde den lille en liten stund etterpå da den var vasket. Uskrevet og dro hjem kl.16. Fysisk kunne jeg nesten ikke kjenne hva som hadde skjedd, var helt fin nedentil. Bare moderat blødning, som en vanlig menstruasjon nesten. Psykisk var det verre da dette var en ufrivillig abort.

Ønsker også å gi deg en klem og varme tanker ❤️

[AnonymBruker]

Amatariel skrev (6 minutter siden):

Jeg har hatt en abort rett over uke 14, så vil kanskje tro at det ikke kan sammenlignes helt med noen uker senere. Ble innlagt på sengepost på sykehuset og fikk medisin som skulle starte prosessen kl.8. Lite skjedde før kl.11 da jeg begynte å få rier og kastet litt opp (pga. smerter). Fosteret kom ut kl.12 da jeg satt på toalettet. De har bekken under slik at det ikke skal falle ned. Morkake og litt etterrier en liten stund senere. Fikk se og holde den lille en liten stund etterpå da den var vasket. Uskrevet og dro hjem kl.16. Fysisk kunne jeg nesten ikke kjenne hva som hadde skjedd, var helt fin nedentil. Bare moderat blødning, som en vanlig menstruasjon nesten. Psykisk var det verre da dette var en ufrivillig abort.

Ønsker også å gi deg en klem og varme tanker ❤️

Huff noe så grusomt🥺 Her går man rundt å gleder seg over en graviditet. Planlegger mange forskjellige ting fremover. Barnehageplass, fødested, man er på fødselskontroller, ultralyder. Kanskje man smaker litt på navn til den lille. En mental prosess som skal være det mest fantastiske på jord, til å sitte igjen helt tom uten noe. Kun en grusom opplevelse uten «premie».

Jeg kan ikke se for meg hvordan man skal reise hjem etter å ha terminert et foster på rundt 21 uker, for så å bare leve normalt. Tårene triller i det jeg skriver dette da det for meg faktisk er det verste som kan skje.

Tusen takk som delte også sender jeg DEG en stor varm klem❤️ Dette unner jeg ingen🥺

Anonymkode: aa779...ed7

[AnonymBruker]

Jeg har vurderte frem og tilbake om jeg skulle svare på denne, fordi det er så jævlig å prate om, men samtidig så skjønner jeg så inderlig godt informasjonsbehovet ditt, fordi jeg nettopp har vært der selv... 

vi hadde en såkalt senabort for bare et par mnd siden, da jeg var ca 20 uker på vei, fordi babyen var fryktelig syk og mest sansynlig ville dø i løpet av svangerskapet eller rett etter fødsel. Vi maktet ikke tanken på smerter den lille skulle gå gjennom, og hensynet til storesøsken som ville knytte seg til barnet og deretter miste det veide også tungt. 

Frem til uke 22 kalles det senabort, men vi følte ikke at dette var noe vi valgte. Vi føler at vi mistet et barn, og det var en «minifødsel» som måtte gjennomføres. Siden jeg har født flere barn tidligere var nok dette fysisk lettere for min kropp, enn det er for en kropp som aldri har født før.

Jeg fikk en pille som måtte svelges to dager flr sykehusinnleggelse, og ved sykehusinnleggelse fikk jeg tabletter i skjeden som skulle modne livmorhalsen og gi rier, samtidig som jeg fikk smertestillende tabl, og etter en times tid fikk jeg petidin intravenøst. For meg gikk det fort (3t), og jeg var godt smertelindret, utover akkurat når barnets hode sto litt fast.

Det som har plaget meg veldig i etterkant er hvor lite verdig en slik abortfødsel er, og at man må få fosteret/barnet i et bekken på et toalett... I etterkant skulle jeg ønske jeg turte å si fra, sånn at jeg kunne fått barnet i sengen i stedet. Sykepleieren som var med meg var verdens mest omsorgsfulle menneske, selv om det antakelig var en veldig tøff dag for henne også. Så det er ikke menneskene jeg «klager» på, det er prosedyrene og systemet. 
 

Etter at fosteret var «kvittert» hjalp hun meg tilbake i sengen hvor jeg rett og slett sovnet et par timer før morkaken kom. Etter jeg hadde dusjet og spist fikk vi fosteret/barnet inn til oss. Hun var som en helt perfekt bitteliten baby, og hun hadde svær få ytre misdannelser. Vi hadde med oss kamera og tok en del bilder av henne, og det har vært veldig godt å ha etterpå, selv om det nesten føltes morbid der og da... 

Det er også fornuftig å tenke gjennom gravferd etc, For oss føltes en begravelse unaturlig, og vi har valgt at hun skal nedsettes på anonym minnelund på barnekirkegården her vi bor. Jeg har hatt og har fortsatt en del tvil og kvaler med dette og vet ikke om det var riktig valg... 

Jeg håper du aldri trenger å havne i denne situasjonen, men om du gjør det, be om all hjelp du kan få, både av dine nære, på sykehuset og her. Jeg deler gjerne mer av våre erfaringer, om det hjelper andre å komme igjennom det samme... ❤️

 

 

Anonymkode: 124dc...fa8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vurderte frem og tilbake om jeg skulle svare på denne, fordi det er så jævlig å prate om, men samtidig så skjønner jeg så inderlig godt informasjonsbehovet ditt, fordi jeg nettopp har vært der selv... 

vi hadde en såkalt senabort for bare et par mnd siden, da jeg var ca 20 uker på vei, fordi babyen var fryktelig syk og mest sansynlig ville dø i løpet av svangerskapet eller rett etter fødsel. Vi maktet ikke tanken på smerter den lille skulle gå gjennom, og hensynet til storesøsken som ville knytte seg til barnet og deretter miste det veide også tungt. 

Frem til uke 22 kalles det senabort, men vi følte ikke at dette var noe vi valgte. Vi føler at vi mistet et barn, og det var en «minifødsel» som måtte gjennomføres. Siden jeg har født flere barn tidligere var nok dette fysisk lettere for min kropp, enn det er for en kropp som aldri har født før.

Jeg fikk en pille som måtte svelges to dager flr sykehusinnleggelse, og ved sykehusinnleggelse fikk jeg tabletter i skjeden som skulle modne livmorhalsen og gi rier, samtidig som jeg fikk smertestillende tabl, og etter en times tid fikk jeg petidin intravenøst. For meg gikk det fort (3t), og jeg var godt smertelindret, utover akkurat når barnets hode sto litt fast.

Det som har plaget meg veldig i etterkant er hvor lite verdig en slik abortfødsel er, og at man må få fosteret/barnet i et bekken på et toalett... I etterkant skulle jeg ønske jeg turte å si fra, sånn at jeg kunne fått barnet i sengen i stedet. Sykepleieren som var med meg var verdens mest omsorgsfulle menneske, selv om det antakelig var en veldig tøff dag for henne også. Så det er ikke menneskene jeg «klager» på, det er prosedyrene og systemet. 
 

Etter at fosteret var «kvittert» hjalp hun meg tilbake i sengen hvor jeg rett og slett sovnet et par timer før morkaken kom. Etter jeg hadde dusjet og spist fikk vi fosteret/barnet inn til oss. Hun var som en helt perfekt bitteliten baby, og hun hadde svær få ytre misdannelser. Vi hadde med oss kamera og tok en del bilder av henne, og det har vært veldig godt å ha etterpå, selv om det nesten føltes morbid der og da... 

Det er også fornuftig å tenke gjennom gravferd etc, For oss føltes en begravelse unaturlig, og vi har valgt at hun skal nedsettes på anonym minnelund på barnekirkegården her vi bor. Jeg har hatt og har fortsatt en del tvil og kvaler med dette og vet ikke om det var riktig valg... 

Jeg håper du aldri trenger å havne i denne situasjonen, men om du gjør det, be om all hjelp du kan få, både av dine nære, på sykehuset og her. Jeg deler gjerne mer av våre erfaringer, om det hjelper andre å komme igjennom det samme... ❤️

 

 

Anonymkode: 124dc...fa8

Hvorfor føltes en begravelse unaturlig?

Anonymkode: 7a5c8...0e8

[AnonymBruker]

Ikke så godt å si hvorfor det føltes unaturlig. Det er en situasjon man helt plutselig befinner seg i, og hvor man må ta store avgjørelser på ekstremt kort tid. Det henger nok blant annet sammen med at vi planlegger å flytte til en annen landsdel, og ikke vil kunne stelle graven. Da avgjørelsen ble tatt kjentes den riktig, men som sagt, nå i ettertid er jeg ikke like sikker. 

Det er en ekstremsituasjon, ingen kan vite hvordan det er uten å ha stått i det selv, og selv da vil alle oppleve det ulikt. Noe vil ønske begravelse og full pakke, andre vil at sykehuset skal håndtere fosteret som medisinsk avfall, noen velger et alternativ midt imellom. Det får være opp til hver enkelt. Min oppfordring til trådstarter var bare å forsøke å tenke grundig gjennom dette, for å kunne stå i avgjørelsen sin etterpå. 

Anonymkode: 124dc...fa8

[AnonymBruker]

Jeg hadde en ufrivillig abort i uke 15, det skjedde av seg selv. 

Riene var like smertefulle som under en vanlig fødsel, men siste delen der da barnet kom ut var ikke like smertefullt. 

Var innlagt 4 dager i etterkant, måtte ha utskraping i narkose siden det var igjen rester i livmoren. 

Psykisk er dette det alle verste jeg har opplevd i livet mitt. Tomheten og sorgen var intens flere måneder i etterkant. Aldri fikk jeg vite hvorfor den lille gutten min ikke fikk leve. 

Sender deg gode klemmer 😥❤

 

Anonymkode: 2b032...a4a